Rt-1952-701
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1952-04-21 |
| Publisert: | Rt-1952-701 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 61 B/1952. |
| Parter: | Gudbrand Viker m.fl. (høyesterettsadvokat A.D. Kjørnæs) mot Ådal kommune (overrettssakfører T. Bentzen). |
| Forfatter: | Holmboe, Kruse-Jensen, Dæhli |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1928) §25, Skjønnsprosessloven (1917) §37 |
Sakens sammenheng fremgår av ekstrakt av kjennelse inntatt i Rt-1951-666.
Etter at Høyesteretts Kjæremålsutvalg hadde opphevet lagmannsrettens kjennelse av 25. januar 1951, ble saken på ny behandlet i lagmannsretten som i kjennelse av 15. desember 1951 under dissens kom til samme resultat som sist, nemlig stadfestelse av herredsrettens kjennelse. Gudbrand, Ole og Einar Viker erklærte på ny kjæremål, og Kjæremålsutvalget uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig lovtolkning.
Det fremgår av Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. juni 1951 at man ikke kunne se «hvilken bestemmelse herredsretten og lagmannsretten har bygget på når den antar at en skjønnsbegjæring som er rettet mot en annen enn eieren, kan avbryte fristen etter jordlovens §25». I sin kjennelse av 15. desember 1951 har lagmannsrettens flertall, på samme måte som i lagmannsrettens første kjennelse av 25. januar 1951, funnet at den feil at hjemmelsinnehaveren til eiendommen Sandviken gnr. 25 bnr. 2 i Ådal ikke var blitt stevnet til underskjønnet, var blitt avhjulpet ved at han ble stevnet til overskjønnet. Lagmannsrettens flertall viser til skjønnslovens §37 annet ledd, slik som herredsretten gjorde det i sin kjennelse, som lagmannsretten i sin første kjennelse sluttet seg til.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg antar imidlertid at den som før begjæringen om underskjønn var kjent av saksøkeren som hjemmelsinnehaver og som protesterte mot å bli ansett som part i et underskjønn som han ikke var innstevnet til, ikke kan ansees som innstevnet til underskjønnet i samsvar med jordloven §25. Som nevnt i grunnene i Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. juni 1951 er fristen i jordlovens §25 ikke av prosessuell natur, og oversittelse av den virker som preskripsjon. Skjønnslovens §37 annet ledd, hjemler ingen avhjelp av den feil som unnlatelsen av innstevning av hjemmelsinnehaveren til underskjønnet er, når denne ikke uttrykkelig eller ved sin holdning har godkjent å bli ansett som part i overskjønnet på samme måte som om han var blitt innstevnet til underskjønnet på lovlig måte, eller når han ikke ved sin holdning under underskjønnet må antas å ha godtatt en parts stilling.
Av dette følger at lagmannsrettens kjennelse av 15. desember 1951 må oppheves. Ankenemndas kjennelse og skjønn, som var stadfestet av lagmannsretten, må antas å være bygget på samme uriktige lovforståelse som lagmannsrettens flertall, og blir likeledes å oppheve.
Side:702
Det er visstnok så at Ole Viker ikke var blitt hjemmelsinnehaver til gnr. 25 bnr. 1 før 9. juli 1948, mens begjæring om underskjønn kom inn til formannen i skjønnsnemnda 16. mai 1948, og at skjønnet formelt hadde kunnet fremmes mot Gudbrand Viker med bindende virkning for Ole Viker. Men skjønnet vedkommende gnr. 25 bnr. 1 gjaldt bare rettigheter til fordel for den som ved tvungen avståelse kom til å overta gnr. 25 bnr. 2 og er derfor uten betydning når gnr. 25 bnr. 2 ikke blir avstått.
Ådal kommune bør betale sakskostnadene for lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg.»
I slutningen ble lagmannsrettens kjennelse av 15. desember 1951 og ankenemndas kjennelse og skjønn opphevet.