Rt-1952-719
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1952-06-21 |
| Publisert: | Rt-1952-719 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 87/1952 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Helgesen, Gaarder, Wold, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §333, §227, §62 |
Dommer Kruse-Jensen: Ved Nordhordland herredsretts dom av 12. mars 1952 ble A dømt for overtredelse av straffelovens §127 og §333, jfr. §62 til fengsel i 30 dager. Han ble videre ilagt saksomkostninger til det offentlige med kr. 100,00.
Domfelte har anket over lovanvendelsen og straffutmålingen.
Side:720
Anken over lovanvendelsen gjelder både §127 og §333. Ifølge ankeerklæringen mener domfelte at retten har tatt feil når den har antatt at det forelå vold ved at han sparket etter konduktør D for å hindre denne fra å komme på toget. Og videre at det var en feil av retten når den har uttalt at hans opptreden var egnet til å hindre konduktøren i å utøve en tjenestehandling. For så vidt angår overtredelsen av straffelovens §333 hevder domfelte at hans nektelse av å oppgi sitt navn til overkonduktør Nilsen ikke var forsettlig.
Jeg finner at anken bør forkastes. Det må etter min mening antas at domfeltes opptreden ved anledningen: Å sparke etter konduktørens hode da denne forsøkte å komme på toget under fart må karakteriseres som vold i lovens forstand, selv om det ikke lykkedes ham å treffe. Jeg anser det i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til det byretten har anført, samt til Høyesteretts dom av 27. februar 1932 i sak mot B, Rt-1932-224. Den ankegrunn at det her ikke forelå noen tjenestehandling kan - mener jeg videre - åpenbart ikke føre frem og det samme gjelder anken vedrørende straffelovens §333.
Når det gjelder straffens størrelse, er jeg under henvisning til det av byretten anførte blitt stående ved at det ikke bør anvendes betinget dom i dette tilfelle, liksom det heller ikke er grunn til å foreta noen nedsettelse av straffen.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Helgesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder og Wold og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Tørris Hustad med domsmenn Karl Monsen Hitland og Knut Liland):
Etter å ha hørt og prøvet de ved dagens hovedforhandling fremkomne beviser er retten enstemmig kommet til den overbevisning at tiltalte A som er født xx.xx.1920 i Fredrikstad, bopel Dale i Bruvik, tidligere 2 ganger bøtelagt og 1 gang straffet, er skyldig i forbrytelse mot straffelovens §127 som setter straff for den som ved vold søker å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en sådan, eller medvirker hertil, derved at han som passasjer med tog nr. 616 fra Bergen 29. april 1951 kl. 1700 i lettere beruset tilstand - gjentatte ganger sparket etter konduktør D for å hindre denne i å komme på toget igjen, idet dette kjørte ut fra Minde stasjon, hvor konduktør D nettopp hadde satt 0As reisefølge C av toget på grunn av fyll og spetakkel, og forseelse mot straffelovens §333 som setter straff for den som for en polititjenestemann eller for øvrig noen offentlig myndighet nekter å oppgi navn, stilling og bopel når opplysning derom begjæres i den offentlige tjenestes medfør, derved at han ved den under I nevnte anledning nektet - på forespørsel å oppgi navn til overkonduktør Nilsen.
Side:721
Da det ikke vites omstendigheter som utelukker straffeskyld og det finnes godtgjort at han har utvist forsett vil han også bli å straffe etter disse bestemmelser.
Om tiltalens punkt 1 (forbrytelse mot straffelovens §227) bemerker tiltalte at det ikke var hans hensikt å hindre konduktør D i å komme på toget. Umiddelbart forut var hans reisekamerat C satt av på Minde stasjon og tiltalte kunne ikke forstå at det var noen grunn til dette. Han stilte seg derfor i doråpningen og vinket på C at nå måtte han se å komme på igjen, da toget gikk. Det er ikke riktig at han sparket etter konduktøren da denne sprang langs togstammen og forsøkte å komme opp på stigbrettet der tiltalte sto. Han kan imidlertid ikke se bort fra at han er blitt misforstått i sin iver for å passe på at kameraten ble med toget.
Konduktør D har imidlertid forklart i retten at tiltalte da han skulle springe på toget sa til ham at «Hvis ikke C kan få bli med toget skal ikke De være med heller». Og han sparket med den ene foten etter konduktørens hode, idet den siste løp nede i grøften ved siden av banelegemet og derfor befant seg lavt i forhold til vognen. Etter å ha gjort et forsøk på å hive seg på stigbrettet oppga konduktøren å komme på toget på grtinn av tiltalte's opptreden. Toget ble umiddelbart deretter stoppet av lokomotivføreren som åpenbart var oppmerksom på at noe hindret konduktøren i å komme opp på vognen. Overkonduktør Nilsen hadde iakttatt at D sprang ved siden av vognen og gjorde forsøk på å hoppe ombord, men sprang igjen til side som om noe hadde hindret ham i det.
Tiltalte har også hevdet at straffelovens §127 under enhver omstendighet ikke kan komme til anvendelse fordi det her ikke foreligger vold i lovens forstand. Tiltalte mener at vold først foreligger når det har vært en legemlig kontakt - eller berøring - mellom den som søker å hindre tjenestemannen i handlingen og tjenestemannen. Retten er imidlertid ikke enig i dette. Under de foreliggende omstendigheter var tiltaltes handling meget farlig. Han rettet spark etter hodet på en mann som forsøkte å komme på toget under fart, og hvis konduktør D på tross av dette hadde slengt seg opp på stigbrettet, risikerte han utvilsomt å bli truffet av tiltalte med et spark som kunne fått de alvorligste konsekvenser for jernbanemannen. Det kan derfor etter rettens mening ikke godt forlanges at konduktør D måtte treffes av et spark før man kan si at det foreligger vold. Det må være nok at tiltaltes opptreden innebar en fysisk maktanvendelse som var vel egnet til å hindre tjenestemannen i å utføre sin tjenestehandling, nemlig å komme inn på det toget der han for øyeblikket hadde tjeneste.
For så vidt angår overtredelsen av straffelovens §333 hevder tiltalte at både overkonduktøren og konduktør D utmerket godt visste hvem han var og at det derfor ikke var rimelig grunn for disse til å spørre om hans navn. Det er imidlertid på det rene at overkonduktøren overhodet ikke visste hvem tiltalte var, og konduktør D - som var til stede da tiltalte ble avkrevet sitt navn opplyser at han ikke lenger husket navnet. Han hadde tidligere kjent det og regnet med at det gikk an å få greie på det igjen da tiltalte nektet å oppgi navnet. Det var
Side:722
således all mulig grunn for overkonduktøren til å be om tiltaltes navn. Tiltalte har hevdet at når han ikke oppga navnet skyldtes det også at han uten resultat forlangte å få vite hvorfor hans navn skulle oppgis. Dette spørsmål ble imidlertid avfeiet i en brysk tone av overkonduktør Nilsen.
Retten kan etter det som har funnet sted se liten grunn for tiltalte til å spørre slik som han sier at han har gjort, og det tjener heller ikke som noen straffrihetsgrunn av konduktørene oppga å få vite navnet av ham, idet de gikk ut fra at de også ville kunne få greie på det på annen måte.
Ved straffutmålingen har retten drøftet hvorvidt en betinget fengselsstraff kan komme til anvendelse i dette tilfelle, men finner ikke at så bør skje. Bortsett fra at tiltalte tidligere har sonet en lengere fengselstraff foruten et par bøter har retten lagt vekt på selve handlingens alvorlige karakter. Jernbanens tjenestemenn utfører et både ansvarsfullt og krevende arbeid og der må reageres strengt mot personer som ikke bare vanskeliggjør utøvelsen av tjenesten, men endog utsetter dem for direkte fare.
I formildende retning vites intet særskilt å bemerke. - - -