Rt-1952-799
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-08-22 |
| Publisert: | Rt-1952-799 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 60B/1952 |
| Parter: | Ludvig Lorentzen (høyesterettsadvokat Per W. Blom) mot Ingvar Kristoffersen (overrettssakfører Ole Helliesen - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Berger, Wold, Gaarder, Schjelderup |
| Lovhenvisninger: | Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, §3, Sjøloven (1893) §89, §1, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) |
Dommer Schei: I denne sak avsa Stavanger byrett den 30. september 1950 dom med denne domsslutning:
«Den Ingvar Kristoffersen tilkommende erstatning for lidt skade ved ulykke 17. juli 1948 ombord i m/s Rosmersholm fastsettes til kr. 7300,00 og for tap i fremtidig erverv til kr. 20 000,00, tilsammen kr. 27 300,00. Herav betaler saksøkte skipsreder Ludvig Lorentzen innen 2 uker fra dommens forkynnelse til saksøkeren Ingvar Kristoffersen kr. 25 160,46 med 4 pst. rente p. a. fra 1. mars 1950 til betaling skjer. Sakens omkostninger oppheves.»
Skipsreder Ludvig Lorentzen har påanket dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt anken innbrakt direkte for Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet, og bygger på de samme anførsler som skipsreder Lorentzen gjorde gjeldende for byretten. Den ankende part har påstått seg frifunnet.
Ankemotparten har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Med hensyn til saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for byretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter min oppfatning foreligger det her en bedriftsulykke som går inn under lov om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. av 24. juni 1931 og som rederen ikke har personlig ansvar for. Skulle rederen kunne tilpliktes å betale erstatning, måtte det etter lovens §32, 1 ha vært konstatert forsett eller grov uaktsomhet fra hans side, og dette er ikke tilfelle. Hvorvidt forholdet kan bebreides ham som uaktsomhet, er et spørsmål som jeg da ikke behøver å ta standpunkt til.
Side:800
Det er på det rene at lastingen ombord på Rosmersholm ble utført av folk fra land og at arbeidet således går inn under industriarbeiderlovens §3 nr. 3. Det kan heller ikke være tvilsomt at det hørte med til lastearbeidet å gjøre heisestroppene fri fra godset etter innhivningen og besørge dem brakt tilbake til kaien. Når skadelidte mener at han ved anledningen likevel ikke handlet innenfor rammen av den trygdepliktige virksomhet, begrunner han dette med at lastefolkene hadde avsluttet sitt arbeid og forlatt skipet, da ulykken hendte. I og med at arbeiderne gikk fra borde, opphørte etter Kristoffersens oppfatning den trygdepliktige lastevirksomhet på skipet, og den kan ikke ansees gjenopptatt ved at han selv gikk ombord. Han tilhørte ikke engang lastegjengen der. Skadelidte mener at rederen må betraktes som «en utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemann», og etter lovens §32, 4 kommer bestemmelsen om ansvarsfritagelse da ikke til anvendelse. Jeg er ikke enig i denne oppfatning. Etter min mening ville det ikke være rimelig om utfallet av saken skulle bero på at ulykken ikke skjedde mens lastefolkene ennå arbeidet ombord, men først et kvarters tid etterpå. Tidsforskjellen er her så uvesentlig og Kristoffersens inngripen under de foreliggende forhold en så naturlig etterslett til det øvrige arbeid med godset at det er all grunn til å se det hele i sammenheng. At det var Kristoffersen og ikke en av lastefolkene ombord som kom til skade, er i denne forbindelse uten betydning. Kristoffersen var selv trygdet i industriarbeidertrygden og ledet lastearbeidet på kaien. Etter min mening blir det i det hele tatt ikke plass for lovens §32, 4 lier.
Byretten har bygget sin avgjørelse på at ulykken iallfall delvis kan føres tilbake til handlinger fra skipets vedkommende og mener at forholdet dermed faller utenfor industriarbeidertrygden, fordi skipets besetning ikke er tilknyttet denne. Jeg deler ikke denne forlståelse av loven. Etter lovens §1, 7 går som nevnt lasting og lossing ombord inn under industriarbeidertrygden i tilfelle som det foreliggende. Denne del av virksomheten på skipet har loven således skilt ut fra det øvrige arbeid ombord i de tilfelle som §1, 7 nevner, og lagt den inn under industriarbeidertrygden, jfr. også lovens §3, 3 og sjøfartslovens §89. Trygden dekker her rederens risiko for bedriftsulykker innenfor denne sektor, og loven gir ikke grunnlag for å begrense rekkevidden til ulykker som ikke kan føres tilbake til handlinger fra skipets vedkommende. Den bedriftsulykke vi her har å gjøre med, skyldtes mangler ved kjøleanordningen for vinsjen. Årsaken knyttet seg således til en innretning på skipet, som hadde til oppgave å tjene nettopp den virksomhet som hører inn under trygden, og som endog var nødvendig for at denne virksomhet i det hele tatt skulle kunne utføres. At ulykken ikke skyldtes noen handling fra lastingsgjengens side, men var forårsaket av mangler ved skipets eget utstyr, er under disse forhold da etter min mening uten betydning, når det ikke foreligger sådan skyld som §32, 1 omhandler. Også for driftsrisiko av den foreliggende karakter er rederen dekket i industriarbeidertrygden.
Side:801
Skipsreder Lorentzen har ikke nedlagt påstand om å bli tilkjent sakskostnader.
Jeg stemmer for denne
dom:
Skipsreder Ludvig Lorentzen frifinnes.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Wold, Gaarder og Schjelderup: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer K. B. Helland, domsmenn havnefoged Sigurd Lura og skipsfører Peter Jacobsen):
Losse- og lastearbeider Ingvar Kristoffersen, født xx.xx.1909, bopel Stavanger, har ved stevning av 16. mars d. å. ved prosessfullmektig overrettssakforer Ole Helliesen etter forgjeves anstillet forliksmegling anlagt sak mot skipsreder Ludvig Lorentzen, Lysaker pr. Oslo og krevet erstatning for tap påført ham ved en ulykke ombord i saksøktes motorskip Rosmersholm den 14. juli 1948. - - -
Saksøkeren hadde før krigen i ca. 10 år vært pakkhusformann ved J. Nærums Dampskipsekspedisjon, Stavanger, og deretter i årene 1940-48 arbeidet som kaiarbeider hos forskjellige dampskipsekspeditører i Stavanger. 15. juni 1948 ble han midlertidig ansatt som pakkhusformann hos dampskipsekspeditør Ingvard Bøe med en lønn av kr. 110,00 pr. uke og kr. 3,40 pr. time for overtidsarbeid. Bøe ekspederer motorfartøyer i kystfart på fra 80 reg. tonn oppover, deriblant hadde han ekspedisjonen også av saksøktes motorskip Rosmersholm som er på ca. 300 brutto reg. tonn. Ansettelsen hos Bøe var forutsatt å bli ganske kortvarig.
Den ovennevnte dag, 14. juli 1948, var saksøkeren på arbeid fra kl. 7 morgen, idet han på kaien tok imot last som skulle sendes videre med M/S Rosmersholm. Utpå formiddagen gikk han til Lilleborg Fabrikkers anlegg, idet fartøyet her skulle innlaste et større parti oljefat. Han påså innlastingen Igangsatt og gikk så tilbake til Bøes ekspedisjon på Strandkaien. Innlastingen av fatene skjedde ved 5 kai arbeidere, engasjert av Bøe, Lilleborgs egne arbeidere leverte fatene ved skipssiden, og kaiarbeiderne var beskjeftiget med ombordbringelsen og stuingen. Fatene ble anbrakt fra broen, som er på akterskipet, og fremover på begge sider av lukekarmen inntil masten som står midtskips. Det var i alt ca. 70-80 oljefat. I 17-tiden kom fartøyet til Strandkaien ved Bøes ekspedisjon hvor det var møtt frem ytterligere 5 kaiarbeidere, likeledes engasjert av Bøe. Lasten fra kaien, bestående av stykkgods, ble nå tatt ombord under oppsyn av saksøkeren. 5 av arbeiderne var beskjeftiget ombord og 5 i land. Kl. 21 à 21,30 var innlastingen avsluttet. Det siste som ble tatt ombord var en tom parafintank, ca. 2 meter høy, sylinderformet, men med avrundede sider. Den kunne romme ca. 1000 liter. Den hadde et topplokk. Den ble tatt ombord ved hjelp av fartøyets vinsj, og saksøkeren hentet inne på ekspedisjonen en Bøe tilhørende wire som ble festet omkring topplokket. Vinsjen betjentes av en av skipets matroser. Ombord ble tanken anbrakt på akterluken på to klosser. Anbringelsen liksom stuingen i det hele ombord foregikk under overoppsyn av styrmannen. Skipet
Side:802
skulle gå videre umiddelbart etter endt innlasting. Da styrmannen kom på land for å hente papirene like etter endt lasting, hadde saksøkeren, etter det han selv forklarer, anmodet ham om å sørge for at wirestroppen ble brakt i land, hvilket styrmannen hadde lovet. Skipet kom imidlertid ikke til å avgå straks da det var en feil ved lysanlegget, og styrmannen ble opptatt med en konferanse med ekspeditør Bøe på kaien. Saksøkeren har videre hevdet at da den fungerende skipper kom ut på dekk, hadde saksøkeren bedt også denne om å få wirestroppen i land, hvortil skipperen hadde svart at han skulle få stroppen. Imidlertid gikk skipperen annet steds hen ombord, og saksøkeren gikk derfor selv over rekken for å få tak i stroppen. Han måtte tøye seg for å løsne denne fra topplokket på tanken. Selv er saksøkeren 1,76 meter høy. Han måtte stå på, oljefatene som var anbrakt rundt tanken. Idet han hadde fått løsnet stroppen, falt denne ned, han skulle bøye seg for å ta den opp, trådte herunder et skritt til siden eller bakover, og herunder var det den ulykke skjedde som saken dreier seg om. På fartøyer som Rosmersholm der har motorvinsj, er det regelmessig anbrakt en tønne med vann til avkjøling for motoren. Tønnen pleier å stå like ved vinsjmotoren på dekk. To slanger går fra motoren ned i tønnen, gjennom den ene pumpes vannet - i alminnelighet sjøvann - fra tønnen til motoren, og gjennom den annen tilbake til tønnen. Vannet kan på dette vis få en meget høy temperatur, like opptil kokepunktet, hvorfor det av og til skiftes vann på tønnen ved hjelp av bøtte. Inntil nærværende ulykke skjedde, hadde det vært alminnelig at tønnen med avkjølingsvann på disse fartøyer var uten lokk. Ved anledningen hadde det vært lastet siden kl. 17 i et trekk, uten at avkjølingsvannet visstnok var blitt skiftet, og temperaturen var derfor meget høy. Oljefatene var blitt anbrakt omkring tønnen og ganske nær borttil denne, som hadde samme høyde som fatene. Idet nå saksøkeren trådte til side slik som nevnt, steg han ned i vanntønnen og ble sterkt forbrent, særlig på høyre ben og arm. Han ble i sterkt lidende tilstand brakt til Stavanger sykehus, hvor det ble foretatt utstrakte hudtransplantasjoner i de følgende måneder inntil han 19. november s. å. ble utskrevet til ambulant behandling. - - -
Like overfor saksøktes henvisning til at arbeidsgiveren er fritatt for personlig ansvar i henhold til §32 nr. 1 og 2 i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. av 24. juni 1931 nr. 6, peker saksøkeren på at de personer hvis handlemåte har voldt ulykken - skipets mannskap og føreren - ikke står tilsluttet industriarbeidertrygden. Det er henvist til høyesterettsdom i Rt-1940-216 og tillike Rt-1932-307, 1936 345 og 1938 667. Særlig den første av dommene menes å fremby en parallell til det foreliggende tilfelle. Riktignok ble innlastingen her ikke foretatt av skipets mannskap, men vinsjmannen og de som hadde ansvar for anbringelsen av dekkslasten og for tønnen var skipets folk. Den tilfeldige omstendighet at arbeidsgiveren samtidig også hadde i sin tjeneste kaiarbeiderne for hvilke saksøkte etter lovens §3 nr. 3, jfr. §1 nr. 7, var å anse som trygdepliktig arbeidsgiver, kan etter saksøkerens mening ikke medføre noen forandring i saksøktes ansvar etter de vanlige erstatningsregler. Saksøkeren støtter seg til lovens §32 nr. 4, idet den som har ansvaret for anbringelsen av tønnen med kokende vann, etter saksøkerens
Side:803
mening i denne relasjon er å betrakte som stående utenfor industriarbeidertrygden. At saksøkte har betalt premie til industriarbeidertrygden for arbeiderne som intet hadde med betjeningen av vinsjen og anbringelse av vanntønnen, kan ikke lede til slik ansvarsfritagelse som loven oppstiller i §32 nr. 1 og 2. Saksøkeren har også pekt på at lastearbeidet ved anledningen var avsluttet før ulykken inntraff. Det er ikke det trygdepliktige lastearbeid som har påført saksøkeren skade. - - -
Saksøktes hovedresonnement støtter seg på fritagelsesbestemmelsen i ulykkesforsikringslovens §32 nr. 1 og 2. Saksøkte drev ved anledningen virksomhet som kom inn under industriarbeidertrygden, nemlig for så vidt angikk det innlastingsarbeid de fem kaiarbeidere utførte som var beskjeftiget ombord. Til gjengjeld for den premie saksøkte utredet for disse til industriarbeidertrygden, måtte saksøkte etter lovens system være fri ansvar for enhver ulykke som rammet noen i industriarbeidertrygden stående arbeider når ulykken sto i forbindelse med innlastingen. Og det var et siste ledd i innlastingsarbeidet saksøkeren var i ferd med å utføre, idet han gikk ombord og hentet wirestroppen. Det er henvist til dommer som fastslår at det er uten betydning om det var gjennom en annen arbeidsgiver - Ingvard Bøes ekspedisjon - saksøkeren sto tilsluttet industriarbeidertrygden. At vinsjmannen og styrmannen ikke sto tilsluttet samme trygd, må etter saksøktes mening være uten betydning, all den stund saksøkte med premier bidro til den samme trygd. - - -
Dampskipsekspeditør Ingvard Bøe har som vitne forklart at det er fast praksis ved lastearbeid på de fartøyer han ekspederer, at det engasjeres 5 kaiarbeidere til arbeidet i land og 5 til arbeidet ombord. Innmeldingen i trygden besørges ikke av Bøe, men ordnes av Stavanger losse- og lastekontor. Da det var forutsetningen at saksøkeren kun skulle arbeide i hans tjeneste i ca. 4 uker, hadde han heller ikke innmeldt denne, men han besørget dette senere, etter ulykken. Den nevnte forening får ingen refusjon for sine premieutlegg hos ekspeditøren, og neppe heller hos rederiene. De fem som arbeider ombord, lønnes i likhet med de øvrige av ekspeditøren, som imidlertid for de ombordværendes vedkommende får refusjon for lønnsutlegget hos rederiet. Bøe har i alminnelighet ingen fast hjelper i sin bedrift, men engasjerer en eller et par mann etter som det er behov for det. Det var etter Bøes mening en feil fra lastearbeidernes side at wirestroppen ikke ble hevet i land etter endt innlasting. Stroppen hadde imidlertid liten verdi, dog var det helt korrekt av saksøkeren å sørge for at den kom på land. - - -
Retten skal bemerke: - - -
Hovedspørsmålet i saken er fortolkningen av loven om ulykkestrygd for industriarbeidere. Retten legger her til grunn at det i løpet av dagen i hvert fall inntil den siste av lastegjengen forlot fartøyet, foregikk trygdepliktig virksomhet etter industriarbeidertrygdloven, og at saksøkte etter loven var å anse som trygdepliktig arbeidsgiver for denne virksomhet etter lovens §3 nr. 3, uansett at premien ikke ble belastet saksøkte. Videre må legges til grunn at saksøkeren sto tilsluttet industriarbeidertrygden for all sin virksomhet i ekspeditør Bøes tjeneste. At innmelding var forsømt like til ulykken var skjedd, får her ingen betydning. Spørsmålet om saksøkte også i forhold til saksøkeren måtte
Side:804
betraktes som trygdepliktig arbeidsgiver siden saksøkerens arbeid delvis foregikk innenbords, anser retten det unødvendig å drøfte etter det standpunkt retten i øvrig har tatt til sakens hovedspørsmål.
Det er et sammentreff av to forskjellige forhold som har voldt ulykken. For det første den omstendighet at det på dekk var blitt stående en åpen tønne med kokende varmt vann. Dernest det forhold at dekkslasten, som besto av lukkede oljefat av samme høyde som vanntønnen, er blitt anbrakt omkring vanntønnen slik at denne ble lite synbar. Det førstnevnte forhold kan utelukkende føres tilbake til handlinger fra skipets vedkommende. Det sistnevnte forhold er for en del hitført ved handlinger fra lastegjengen som saksøkte etter loven var trygdepliktig arbeidsgiver for. Men også her var det i virkeligheten skipets styrmann som hadde gitt anvisning om anbringelsen av dekkslasten, slik som det alltid er tilfelle,
Medvirkende til å fremkalle ulykken har således vært dels et forhold som faller utenfor industriarbeidertrygden, idet skipets besetning ikke står tilsluttet denne, dels et forhold som faller innenfor den samme trygd. For følgene av det førstnevnte forhold, som faller utenfor industriarbeidertrygden, må den ansvarlige hefte fullt ut etter vanlige erstatningsregler. Og retten må forstå loven slik at bare når hele ansvarsforholdet faller innenfor industriarbeidertrygdlovens område, vil fritagelse kunne påberopes med hjemmel i denne lov. Kan skaden for en del føres tilbake til virksomhet som faller utenfor industriarbeidertrygden, er det ikke grunnlag i lovgivningen for fritagelse for ansvar, hverken helt eller delvis. Det er bruken av vinsjen som har varmet opp det vann som skadet saksøkeren. Men bruken av vinsjen omfattedes ikke av industriarbeidertrygdloven. Til industriarbeidertrygden var ingen premie betalt for risiko for skader oppstått av dette forhold.
Det er også særdeles tvilsomt om ulykken overhodet kan sies å være inntruffet under innlastingsarbeid. Dette var avsluttet og deretter gikk saksøkeren ombord et ærende i sin prinsipals interesse og ble herunder skadet. At det var lastestroppen hans ærende gjaldt, kan neppe, slik som situasjonen i øvrig var, bevirke at innlastningsarbeidet måtte ansees fremdeles å være i gang. Retten går ikke nærmere inn på dette spørsmål, som etter dens mening ikke kan få noen avgjørende innflytelse på utfallet. - - -