Rt-1952-8

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-01-11
Publisert:	Rt-1952-8
Stikkord:	Mortifikasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/1952
Parter:	Kst. statsadvokat Rolv Ryssdal, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Rolv Arne Foss), 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Borgen).
Forfatter:	Gaarder, Eckhoff, Kruse-Jensen, Berger, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Straffeprosessloven (1887) §168, §346, §393, §443, §456, §458, §130, §245, §248, §323, §62, §86

Dommer Gaarder: Ved tiltalebeslutninger utferdiget av kst. statsadvokat Rolv Ryssdal etter ordre av kst. riksadvokat Ø. Thommessen ble A og B satt under tiltale ved lagmannsretten for Oslo lagsogn til fellelse etter straffelovens §247, A på grunn av forskjellige uttalelser i hans

Side:9

bok «Dømmer ikke» og i et skrift «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner», B på grunn av uttalelser i et skrift «We are no criminals». Tiltalebeslutningene omfattet for øvrig for begges vedkommende også overtredelse av straffelovens §248 og §130, men ble for disse straffebestemmelsers vedkommende frafalt under hovedforhandlingen overfor begge de tiltalte. Et par andre tiltaleposter ble også frafalt. Etterat lagretten hadde besvart skyldspørsmålet med «nei» i alle punkter for så vidt A angår, og for Bs vedkommende hadde kjent ham ikke skyldig i 15 av de 21 tiltalepunkter, men skyldig i 6 av tiltalepunktene, gikk lagmannsretten over til å behandle mortifikasjonsspørsmålet. Om dette heter det i rettsboken: «Lagmannen fant det hensiktsmessig at det ble gått frem på den måte at retten først tok stilling til spørsmålet om de i tiltalebeslutningene nevnte uttalelser inneholder ærekrenkelser etter straffelovens §247, mens spørsmålene om de tiltalte har fremsatt beskyldningene hva de jo har erkjent - og spørsmålene om der er ført bevis for sannheten av de beskyldninger for hvis vedkommende lagretten har erklært de tiltalte ikke skyldige, deretter forelegges lagretten. Statsadvokaten og forsvarerne hadde intet å bemerke.» Det kan i denne forbindelse henvises til straffeprosesslovens §443 annet ledd, slik bestemmelsen lyder etter lov nr. 3 av 10. mars 1939.

Deretter avsa retten kjennelse for at de uttalelser som A var tiltalt for, samtlige inneholdt en ærekrenkelse etter straffelovens §247, og at det samme var tilfelle for Bs vedkommende for så vidt de poster angår der skyldspørsmålet var besvart med nei. Derpå ble lagretten forelagt spørsmålsskrift som for hver enkelt av de påtalte ytringer fra de tiltalte inneholdt spørsmål, for det første om tiltalte hadde fremsatt beskyldningen, og dernest om det i tilfelle var ført sannhetsbevis. På grunnlag av lagrettens (tidligere) avgjørelse av skyldspørsmålet og på grunnlag av de svar som nå fremkom vedrørende mortifikasjonsspørsmålet, avsa lagmannsretten så den 9. desember 1950 dom med denne domsslutning:

«Tiltalte nr. 1, A, frifinnes.

Tiltalte nr. 2, B, dømmes for forbrytelser mot straffelovens §247 første ledd, jfr. §62, til en straff av fengsel i 60 dager, men frifinnes for øvrig.

De beskyldninger som inneholdes i uttalelser i A s bok «Dømmer ikke» og i hans skrift «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» gjengitt i tiltalens punkt 1, 2 a og c, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 a og b og e, 10 c, 11 b og 12 erklæres døde og maktesløse.

De beskyldninger som inneholdes i uttalelser i Bs skrift «We are no criminals» gjengitt i tiltalebeslutningens punkt 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 9, 10, 12, 13, 14, 15, 16, 17 og 18 erklæres døde og maktesløse.

Tiltalte As bok «Dømmer ikke» og Bs skrift «We are no criminals» inndras i medhold av straffelovens §323.»

Side:10

Det henvises for øvrig til lagmannsrettens dom og til rettens forutgående kjennelse som jeg har omtalt.

Begge de tiltalte har påanket dommen.

Jeg behandler først As anke. Denne gjelder mortifikasjonen og inndragningen av boken «Dømmer ikke», og ankegrunnene er i ankeerklæringen utredet slik: «Anken grunnes for det første på den omstendighet at den kjennelse som ligger til grunn for avgjørelsen i dommen om mortifikasjon og inndragning, gående ut på at de påklagede uttalelser samtlige inneholder ærekrenkelser etter straffelovens §247, er helt uten begrunnelse. Dette ansees å være i åpenbar strid med straffeprosesslovens §168, og bør vel lede til opphevelse av dommen for så vidt mortifikasjon og inndragning angår. - Da Høyesterett imidlertid også må antas å ha adgang til i realiteten å prøve hvorvidt de påklagede uttalelser er av den art at de inneholder en ærekrenkelse etter straffelovens §247, vil jeg som i lagmannsretten hevde at de påklagede uttalelser, når de leses i sin sammenheng med boken «Dømmer ikke»s innhold for øvrig og de avisartikler som gikk forut for denne, ikke er av en slik karakter. Jeg vil derfor hevde at det ikke er noe reelt grunnlag for mortifikasjon og inndragning.»

Denne anke kan etter min mening ikke føre frem.

Jeg kan for det første ikke se at der foreligger noen feil ved premissene til rettens kjennelse. Retten har fremhevet at det avgjørende for om en uttalelse er mortifikabel er om den har de kjennetegn som er beskrevet i straffelovens §247, og den har nevnt disse kjennetegn. Den har videre anført at alle uttalelsene fra A går inn under paragrafens beskrivelse, og - jeg nevner dette allerede her - at det samme også gjelder de nærmere betegnede uttalelser fra B som det var spørsmål om å mortifisere. Retten har således hatt for øye de riktige rettslige kjennemerker. De enkelte beskyldninger var referert i det omfattende spørsmålsskrift vedrørende skyldspørsmålet som allerede var behandlet, og det kunne ikke være nødvendig i de skrevne premisser å knytte drøftelser til hver enkelt av dem. Under enhver omstendighet finner jeg at den mulige knapphet i utformningen ikke kan ha virket bestemmende på kjennelsens - og dermed på dommens - innhold, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd. Jeg finner det nemlig ikke tvilsomt at lagmannsretten har sett riktig, når den har funnet uttalelsene ærekrenkende. As forsvarer har visstnok under prosedyren for Høyesterett fremhevet en del generelle momenter som skulle bevirke at de enkelte uttalelser ikke i lovens forstand kan være av injurierende art. Disse momenter går ut på at offentlige tjenestemenn må være forberedt på å tåle en temmelig hårdhendt kritikk, og at det i forbindelse med etterkrigsoppgjøret til dels har vært anvendt et «temmelig friskt sprog», således flere steder i Undersøkelseskommisjonens innstilling. Videre at utgangspunktet for As aksjon var å øve kritikk med rettsoppgjøret, ikke å ramme enkeltpersoner, noe han selv hadde markert. Jeg finner det unødig å gå nærmere inn på disse anførsler, fordi jeg anser det

Side:11

ganske klart at de ikke kan få betydning for mortifikasjonsspørsmålet. En offentlig tjenestemann som rammes av uttalelser av det i straffelovens §247 nevnte innhold, kan ikke mer enn andre måtte finne seg i at uttalelsen blir stående umortifisert, uansett dens sannhet. Og dette må selvsagt også gjelde selv om den som har fremsatt uttalelsen, ikke har ment å ramme personen og kanskje ikke selv har forstått at uttalelsen rammet ham. Dette er ting som vel har betydning for den strafferettslige vurdering, men ikke for mortifikasjonsspørsmålet. - Endelig har forsvareren fremhevet at A bar tatt reservasjoner som for hvert enkelt tilfelle må gi hans uttalelser en annen karakter enn om de ble sett helt isolert. Disse reservasjoner hevdes dels å være tatt i et par avisartikler som A offentliggjorde før han skrev boken, dels har han tatt dem i generell form i boken og dels i forbindelse med de enkelte påklagede uttalelser. Jeg finner heller ikke at denne argumentasjon kan føre frem. Avgjørende for uttalelsenes karakter er hvordan den alminnelige leser vil oppfatte dem. Er de, slik de fremtrer i boken, og er gjengitt i tiltalebeslutningen, egnet til å skade vedkommendes gode navn og rykte, da er de etter loven gjenstand for mortifikasjon, når sannhetsbevis ikke føres. Og jeg kan ikke finne at de såkalte reservasjoner, som for øvrig på ingen måte er fremtredende i As bok, kan ha den virkning at de i noen av tilfellene betar ytringen dens ellers injurierende karakter.

Det har vært nevnt at en vurdering som gis på grunnlag av en forutgående fremstilling av fakta, ikke er gjenstand for mortifikasjon, jfr. Rt-1939-507. Forutsetningen er imidlertid at den faktiske fremstilling gir et riktig og fullstendig billede. As forsvarer har i denne forbindelse fremhevet at A ikke har hatt alle opplysninger, og at dette ikke er hans skyld. Grunnen til at billedet er ufullstendig, er imidlertid likegyldig når det gjelder mortifikasjonsspørsmålet.

Jeg finner således at de av lagmannsretten mortifiserte uttalelser - hver enkelt av dem - er av den art at de er gjenstand for mortifikasjon når sannhetsbevis ikke føres. Tvil kunne muligens reises i forbindelse med 10. hovedspørsmål til lagretten, som knytter seg til en uttalelse side 147 i boken (2. opplag), der det i forbindelse med nåværende sorenskriver Meyer heter: «Disse oppgaver tjente senere som grunnlag for Gestapos og Statspolitiets rømlingsaksjoner, arrestasjoner og gisler, beslagleggelse av formuer m.v.» Det kunne hevdes at denne påståtte anvendelse skyldes et etterfølgende misbruk som en ikke kunne ha tanke om da pålegget om oppgavene ble gitt. I den sammenheng, hvori avsnittet står i boken, er jeg imidlertid enig i at det inneholder en beskyldning etter straffelovens §247 og at mortifikasjonen derfor er riktig, da sannhetsbevis ikke er ført. Videre kunne det reises tvil om de uttalelser som gjengis i hovedspørsmålene 12, 15 og 17 ikke er av generell karakter og derfor ikke har særlig sammenheng med de to politiembetsmenn som de i tiltalebeslutningen er ansett for å gjelde. Jeg er imidlertid også her enig i påtalemyndighetens og rettens måte

Side:12

å lese uttalelsene på. Jeg anser dem altså for å inneholde beskyldninger (jfr. straffelovens §247) mot de to politiembetsmenn.

Jeg finner således at As anke over saksbehandlingen må forkastes, og det fremgår av det jeg har sagt at jeg også finner lagmannsrettens rettsanvendelse riktig. For et enkelt punkts vedkommende (spørsmål 2) har for øvrig As forsvarer erklært seg enig i mortifikasjon. Forkastelsen av anken gjelder også inndragningsspørsmålet.

Det er overflødig i denne sak å foreta noen nærmere behandling av spørsmålet om Høyesteretts kompetanse i mortifikasjonssaker, jfr. straffeprosesslovens §443 annet ledd, og Emil Stang, Rettergangsmåten i straffesaker (2. utg.) side 224 og Skeie, Straffeprosess II, side 229 231. Jeg mener nemlig at Høyesterett må ha kompetanse til å prøve om de påklagede uttalelser er ærekrenkende eller ikke i den utformning og i den sammenheng hvori de opptrer i boken. Høyesterett har for dette spørsmåls vedkommende hele det nødvendige materiale, og det samme materiale som lagmannsretten. Der er intet i loven som taler mot at Høyesterett selv treffer en realitetsavgjørelse om mortifikabiliteten på grunnlag av dette materiale.

A må bli å ilegge saksomkostninger i medhold av straffeprosesslovens §458 annet ledd jfr. §456.

Jeg går så over til å behandle Bs anke.

Han har for det første anket fordi han finner straffutmålingen for streng. Jeg er blitt stående ved at anken for så vidt bør tas til følge. B er kjent straffskyldig i 6 punkter. Enkelte av de straffbare uttalelser, særlig et par beskyldninger mot vitner i Holger Tou-saken, fremtrer som særlig ondartede. Imidlertid er forholdet at Bs skrift ikke har vært offentliggjort, men bare utdelt i et ganske lite antall eksemplarer. Lagretten har også svart ja på spørsmålet om der foreligger særdeles formildende omstendigheter, et svar som etter straffeprosesslovens §346, siste ledd, er bindende for retten (og dermed for Høyesterett). Under disse omstendigheter antar jeg at der nok må anvendes fengselsstraff, men at det er tilstrekkelig når denne settes til 30 dager.

Også B har anket over saksbehandlingen og rettsanvendel sen i mortifikasjonsspørsmålet. For saksbehandlingen kan jeg i sin helhet henvise til og henhold meg til det som jeg har sagt for det tilsvarende ankepunkt i As sak. Videre finner jeg at hver enkelt av de uttalelser fra B som lagmannsretten har mortifisert, etter at lagretten hadde svart nei på spørsmålet om det var ført sannhetsbevis, etter sitt innhold var av den art som er beskrevet i straffelovens §247. Mortifikasjon er derfor skjedd med rette, og anken må for så vidt bli å forkaste.

Jeg stemmer for denne

dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen for B fastsettes til fengsel i 30 tretti - dager. For øvrig forkastes Bs anke.

Side:13

As anke forkastes. I sakskostnader for Høyesterett betaler A til det offentlige 800 - åtte hundre - kroner.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen, Berger og justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsrettens kjennelse (lagmann Carl Bonnevie, lagdommer Per Anker og byrettsdommer F. A. Krohg

- - -

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt sådan enstemmig

kjennelse:

Retten skal her ta stilling til de punkter av tiltalen hvor lagretten ikke har kjent de tiltalte straffskyldige. Og retten finner at de i spørsmålene til lagretten overensstemmende med tiltalen omhandlede uttalelser fra tiltalte nr. 1, As side, samtlige inneholder en ærekrenkelse etter straffelovens §247 (lov av 10. mars 1939) nemlig en beskyldning som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Det samme gjelder de i spørsmål 31. 32, 34, 35-43, 46 51 overensstemmende med tiltalen stillede spørsmål vedkommende tiltalte nr. 2, B.

Slutning:

De foran nevnte og i spørsmålene gjengitte beskyldninger finnes å ha de i straffelovens §247 beskrevne kjennemerker.

Av lagmannsrettens dom:

Tiltalte A er født xx.xx.1887. Han er gift og har seks voksne barn, er pensjonert major og pensjonert avdelingssjef ved Oslo ligningskontor, bopel: Eventyrveien 25, Oslo.

Tiltalte er ikke tidligere straffe dømt eller bøtelagt.

Ved beslutning av konstituert statsadvokat Rolv Ryssdal etter ordre fra konstituert riksadvokat Ø. Thommessen, datert 27. juli 1950, er han satt under tiltale ved lagmannsretten for Oslo lagsogn, til fellelse etter

I. Prinsipalt: Straffelovens §247 jfr. §248, for mot bedre vitende i ord eller handling å ha opptrådt på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.

Subsidiært: Straffelovens §247, for i ord eller handling å ha opptrådt på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.

Grunnlaget for tiltalen er de beskyldninger A har fremsatt ved følgende uttalelser i sin bok «Dømmer ikke» og i sitt skrift «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner»:

1. «Dømmer ikke» side 98, hvor det under omtalen av sorenskriver

Side:14

Harbeks opptreden som sjef for Justisdepartementet i Administrasjonsrådets tid er sagt: «Omsatt til enkel og lettfattelig tale vil dette si at Justisdepartementet under Harbek ga det norske politi ordre til å innberette sine landsmenns patriotiske gjerninger via nasisten Jonas Lie til det tyske sikkerhetspoliti. Harbek la således ved sitt rundskriv av 4. juni 1940 grunnsteinen til den politiske straffe- og politiforfølgning overfor norske patrioter under okkupasjonen .... Det er fremdeles forutsatt: For deretter å kunne meddele disse opplysninger videre til det tyske sikkerhetspoliti. Justisdepartementet under Harbek organiserte med andre ord en offisiell norsk etterretningstjeneste angående politiske spørsmål for det tyske sikkerhetspoliti .... Og hvis jeg ikke har misforstått en rekke av de avsagte landssvikdommer etter frigjøringen, så er det en rekke små mennesker som for angiveri er idømt strenge straffer etter straffelovens §86 (bistand til fienden) for å ha utført nettopp de handlinger som Justisdepartementet under Harbek i 1940 ga uttrykkelig ordre til.»

2. «Dømmer ikke» og «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» hvor det under omtalen av fylkesmann Platous opptreden som ekspedisjonssjef i Justisdepartementet 1940 41.

a) «Dømmer ikke» side 109 er sagt: «Under rettssaken mot handelsråd Johannessen ga herr Johannessen følgende opplysninger som ikke er blitt motsagt:

«Mens Sandberg satt fengslet i 1945 ble det også forelagt ham siktelse for i sin statsrådtid å ha anvist beløp til frontkjempere. Etter at Sandberg kom ut av fengslet anstilte han undersøkelser i Finansdepartementet og fikk da av ekspedisjonssjef Nissen oppgitt at vedkommende sjekker var anvist uten betenkning da alle var utferdiget av ekspedisjonssjef Platou på et fond som Justisdepartementet disponerte. Tiltalepunktet mot Sandberg ble straks frafalt.» - - -

c) «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» side 19, etter et referat av premissene i den under b) nevnte dom er sagt: «Hva her er sagt, kan i sin helhet og ord for ord samt med langt større tyngde anvendes også på eksp.sjef Platou og hans forhold.»

3. «Dømmer ikke» side 121, hvor det under omtalen av høyesterettsdommer Nygaards opptreden som byråsjef i Justisdepartementet under krigen er sagt: «Å beordre en mann til å overta et straffbart embete må vel også antas objektivt sett å være straffbar handling.»

4. «Dømmer ikke», hvor det under omtalen av byrettsdommer Zimmers opptreden som sekretær i Justisdepartementet under krigen

a) på side 121 er sagt: «Å beordre en mann til å overta et straffbart embete må vel også antas objektivt sett å være straffbar handling.»

b) på side 136 først siteres et brev fra Justisdepartementet til Riksadvokaten der det heter at departementet er enig i at den kontorbetjent som skal ansettes, bør være medlem av N S, og hvor det deretter er sagt: «Bokstavene FZ i øverste venstre hjørne viser at skrivelsen er konsipert og oppsatt av sekretær i Justisdepartementet, Fredrik Zimmer.... De fleste vil vel finne det lite betryggende at en mann som en gang har tatt det standpunkt at det gikk an å pålegge en tjenestemann å bli medlem av N S, skal dømme en annen fordi han ble det under rent spesielle forutsetninger.»

Side:15

5. «Dømmer ikke» hvor det under omtalen av sorenskriver Meyers opptreden som ekspedisjonssjef i Politidepartementet i 1940-41

a) på side 140 nevnes et rundskriv av 1. oktober 1940 om forbud mot propaganda til fordel for Kongen og i den anledning er sagt: «Forbudet mot kongepropaganda later således til først å være utferdiget etter norsk initiativ.»

b) på side 144-45 nevnes et rundskriv av 14. oktober 1940 om kapper til reservepolitiet og i den anledning er sagt: «Ekspedisjonssjef Meyer var altså med på å iføre det norske politi de forhatte nazistiske grønne uniformer.»

c) På side 147 nevnes et rundskriv av 30. oktober 1940 om oppgaver over polititjenestemenn og i den anledning er sagt: «Disse oppgaver tjente senere som grunnlag for Gestapos og Statspolitieis rømlingsaksjoner, arrestasjoner og gisler, beslagleggelser av formuer m.v.»

d) på side 151 hvor det med sikte på daværende ekspedisjonssjef Meyers underskrift og parafering av en del rundskriv er sagt: «Disse (politiembetsmennene) fikk jo et ganske eiendommelig bilde av hva som var tilbørlig samarbeid med de mest aggressive nazister.... De («passive» medlemmer av NS) har sikkert vanskelig for å skjønne at de har ytet fienden større bistand enn herr Meyer.»

6. «Dømmer ikke» side 174 175, hvor det under omtalen av retts kjemiker Bruffs opptreden i okkupasjonstiden er sagt: «Nedenfor siteres en beretning som viser hva rettskjemiker Bruff mente å kunne bistå fienden med mer enn et år etter at tyskerne hadde overfalt Norge .... Herr Bruff leverte en rekke slike undersøkelser både i 1941 og i 1942. Herr Bruff arbeidet som en alvorlig, fremragende fagmann uten hensyn til at han på denne måten skaffet fienden et fellende bevis mot en bra nordmann. Han gjorde det til tross for at han nettopp i sin gjerning hadde så utpreget anledning til ikke å bistå fienden. Hans arbeid var lite kontrollerbart, og det syntes i et hvert fall for den ikke sakkyndige, at det måtte være lett iallfall å la veien for megen tvil være åpen. Selv om han fant det utelukket i visse tilfelle å forsøke å fastslå at siktede ikke kunne ha skrevet den omtvistede påtegning. Dette er således et av de mange eksempler som viser at folk på farlige felter utførte sitt arbeid uten noen tanke på aktivt å motarbeide fienden eller å støtte egne folk som var i knipe.»

7. «Dømmer ikke» og «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner», hvor det under omtalen av politiinspektør L'Abée-Lunds opptreden som politifullmektig i 1940-41 er sagt:

a) «Dømmer ikke» side 176: «Men det fantes også en del politimenn som i flere eller færre tilfelle gikk langt i samarbeid med fienden, som tok imot hirdmenns og andre NS-folks anmeldelser, arresterte og fengslet de anmeldte patrioter, satte i gang energisk etterforskning og rullet opp sakene, søkte å få de arresterte nordmennene til å oppgi sine medskyldige, og som avslutning på det hele satte opp rapporter som under betegnelsen «bericht» ble oversatt til tysk og oversendt det tyske sikkerhetspoliti.»

b) samme bok side 183: «Da de to embetsmenn er så kjente, er det grunn til å opplyse at de fortsatte sitt arbeid i Oslo politi til en tid etter

Side:16

at Amerika var gått inn i krigen. Da valgte de en forholdsvis ubetydelig og ufarlig foranledning til å gå.»

c) «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» side 68: «I juni 1941 kom også Sovjet-Russland med i krigen og noen måneder senere sluttet også Amerika opp i rekken av Tysklands fiender. Som nevnt under avsnittet Tage Petersson skulle det innunder jul 1941 sendes ut endel rundskriv fra Oslo Politikammer gående ut på at endel beslaglagte matvarer tilhørende nordmenn atter fritt kunne disponeres av eierne. Også hr. L'Abée-Lunds nasjonale samvittighet var imidlertid nå blitt så ømfintlig at han ikke fant det forenelig med sin samvittighet å undertegne disse rundskrivene. Han oppnådde da også å bli avskjediget, satt en ukes tid på Bredtvedt, og slapp ut til julen 1941.

Etter denne manøvre anså også hr. L'Abée-Lund seg som hjemmehørende på den rette siden.»

8. «Dømmer ikke» og «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner», hvor det under omtalen av politiinspektør Tage Peterssons opptreden som politifullmektig i 1940 41 er sagt:

a) «Dømmer ikke» side 176: «Men det fantes også en del politimenn som i flere eller færre tilfelle gikk langt i samarbeid med fienden, som tok imot hirdmenns og andre NS-folks anmeldelser, arresterte og fengslet de anmeldte patrioter, satte i gang energisk etterforskning og rullet opp sakene, søkte å få de arresterte nordmenn til å oppgi sine medskyldige, og som avslutning på det hele satte opp rapporter som under betegnelsen «bericht» ble oversatt til tysk og oversendt det tyske sikkerhetspoliti.»

b) samme bok side 183: «Da de to embetsmenn er så kjente, er det grunn til å opplyse at de fortsatte sitt arbeid i Oslo politi til en tid etter at Amerika var gått inn i krigen. Da valgte de en forholdsvis ubetydelig og ufarlig foranledning til å gå.»

c) «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» side 69: «Men det fantes dessverre også en del politimenn som foretrakk å ta fiendens parti i denne strid som villig tok imot hirdmenns og andre NS-folks anmeldelser, arresterte og fengslet de anmeldte patrioter, satte i gang energisk etterforskning for å få rullet opp sakene, søkte å få de arresterte nordmenn til å oppgi sine medskyldige, og som avslutning på det hele satte opp rapporter som under betegnelsen «bericht» ble oversatt til tysk og oversendt det tyske sikkerhetspoliti.»

d) samme skrift side 71-73: «Foranstående rapporter skriver seg som det vil ses fra den tid da Tyskland ennå seiret på alle fronter. Det dreiet seg i alle disse tilfelle om norske patrioter som allerede i begynnelsen av 1941 hadde sin plass i den norske motstandsbevegeise. Det synes med all fornøden tydelighet å fremgå at hr. Tage Petersson ennå ikke hadde funnet sin plass på vår side.

Han hadde kunnet gjøre det samme som mange gode nordmenn i politiet gjorde både da og senere, nemlig sabotert anmeldelsene, varslet de angjeldende, og for øvrig gjort sitt til at det hele var forløpet så lempelig som mulig.

Istedet lar han dem øyeblikkelig arrestere, undergir dem et skarpt forhør hvorunder han bl.a. forlanger at de skal oppgi sine forbindelser, da dette ikke lykkes, beordrer han dem innsatt i varetektsfengsel, og

Side:17

bebuder sluttelig fortsatt etterforskning i saken. Herover forfatter han rapporter som hverken i form eller innhold atskiller seg fra vanlige staporapporter i slike saker, og som tydelig synes å forutsette en uttalt aggressiv innstilling mot den norske motstandsbevegelse. Disse rapporter sender han til den daværende nazistiske politiledelse i Oslo med den aggressive nazisten Askvig i spissen. Og ikke nok med det, men disse rapporter angående «politiske saker», ble oversatt til tysk og under betegnelsen «bericht» oversendt til det tyske sikkerhetspoliti.

Den 22. juni 1941 trådte som bekjent Sovjet-Russland inn i krigen på alliert side, hvorved det politiske bestikk ble i vesentlig grad forskjøvet. Utover høsten 1941 begynte krigens endelige utfall med fornøden tydelighet å avtegne seg i horisonten. Og da endelig Amerika den 11. desember 1941 også kom med, var de færreste lenger i tvil om sluttresultatet.

Innunder jul 1941 inntraff en affære innen Oslo Politi. Endel boer tilhørende nordmenn hadde vært beslaglagt, og det var nå laget endel rundskriv gående ut på for noens vedkommende at beslaget skulle opprettholdes, for andre at beslaget var hevet. Det dreiet seg som det vil skjønnes om en temmelig betydningsløs affære i forhold til de tidligere omhandlede saker. Men hr. Tage Peterssons nasjonale innstilling var nå blitt så norsk at han ikke fant det forenelig med sin samvittighet å undertegne disse rundskrivene. Sammen med politifullmektig Bryhn og L'Abée-Lund nektet han å undertegne skrivene. Undertegnede har oppfattet situasjonen slik at herrene hadde bestemt seg til å gå og valgte denne ufarlige affære å gå på. De hadde i stillhet kunnet søkt og fått avskjed fra sine stillinger, men foretrakk altså at det skjedde på patriotisk grunnlag med brask og bram. De ble da også avskjediget og satt en ukes tid på Bredtvedt. Til julen 1941 slapp de ut igjen. Etter denne manøvre anså herrene seg som hjemmehørende på den rette siden.

Etter frigjøringen er mange politifolk som under okkupasjonen forholdt seg overfor norske patrioter på tilsvarende vis som hr. Petersson og skrev lignende «bericht»er til det tyske sikkerhetspoliti, blitt trukket til ansvar. De er blitt strengt straff et både for bistand til fienden og for angiveri, og er blitt ansett for uverdige til å få beholde sine stillinger. Siden har de gått på gaten, uten å få noe å gjøre og uten noe å leve av, æreløse og pengeløse.»

9. «Dømmer ikke» og «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» hvor det under omtalen av sorenskriver Vedelers opptreden som statsadvokat under krigen er sagt:

a) «Dømmer ikke» side 197: «En sådan embetsmann gjorde seg derved selv objektivt skyldig i en særlig graverende form for bistand til fienden, og hans forhold synes å måtte rammes av straffelovens §86.»

b) samme bok side 198: «Det burde da synes nokså klart at den embetsmann i den norske påtalemyndighet som med tiltale, straff og nazistiske straffeforordninger, forfulgte den norske ungdom som overensstemmende med våre paroler vegret seg ved å møte til den nazistiske A. T., derved gjorde seg skyldig i et så vel straffeverdig som uverdig forhold.» - - -

Side:18

e) «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» side 50: «Det burde etter dette, uten ytterligere påvisning være helt innlysende, at høye embetsmenn i det norske rettsvesen som så sent som høsten 1943 overensstemmende med nazistenes anvisninger i strid med motstandsbevegelsens oppfordringer, ved misbruk av sine embetsstillinger, med hjemmel i ugyldige nazistiske straffeforordninger, med midler som tiltale og straffedom, har straffedømt norsk ungdom som ikke ville inn i A.T., derved har gjort seg skyldig i et såvel straffbart som uverdig forhold.»

10. «Dømmer ikke» og «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» hvor det under omtalen av byfogd Norems opptreden er sagt: - - -

c) «Nasjonal holdning i Justisdepartementet og tilgrensende regioner» side 50.

«Det burde etter dette, uten ytterligere påvisning være helt innlysende, at høye embetsmenn i det norske rettsvesen som så sent som høsten 1943 overensstemmende med nazistenes anvisninger i strid med motstandsbevegelsens oppfordringer, ved misbruk av sine embetsstillinger, med hjemmel i ugyldige nazistiske straffeforordninger, med midler som tiltale og straffedom, har straffedømt norsk ungdom som ikke ville inn i A.T., derved har gjort seg skyldig i et såvel straffbart som uverdig forhold.»

11. «Dømmer ikke» hvor det under omtalen av politimester Welhavens opptreden i april 1940 - - -

b) på side 236 er sagt: «Politimester Welhaven ga altså sine folk ordre til å arrestere de unge menn som forsøkte å gjøre sin plikt mot fedrelandet En vet ikke grunnen til at politimesteren fant det forsvarlig å bistå fienden i hans bestrebelser for å hindre den norske mobilisering. Det synes klart at han burde ha overlatt til fienden å drive med slike kunngjøringer.»

12. «Dømmer ikke» side 249 250 hvor det under omtalen av ekspedisjonssjef Rognliens opptreden som leder av Sentralkontoret for rekvisisjoner og krigsskader er sagt: «Når det er en så grov forbrytelse å skaffe fienden 3 lastebiler, er det helt uforståelig at herr Rognliens engrosvirksomhet har kunnet passere uten at en rett har tatt standpunkt til straffespørsmålet jeg er ute av stand til å tenke meg forhold som på dette tidspunkt kunne gjøre handlingen rettmessig......

Det fantes den gang liten unnskyldning for å medvirke til straffbar handling av denne art......

Det er selvfølgelig mulig at herr Rognliens handling er fullt rettmessig. Men det vet vi ikke så lenge saken ikke har vært for retten. - - -»

Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1892. Han er gift og har en voksen sønn, er forhenværende administrerende direktør ved Kunstsilkefabrikken i Notodden, bopel: Billingstad i Asker.

Tiltalte er tidligere straffedømt ved Tinn og Heddal herredsretts dom av 14. juni 1945 til 4 års tvangsarbeid for medlemskap i Nasjonal Samling m.v. Straffen er delvis avsonet. Han er for øvrig ikke straffedømt eller bøtelagt.

Side:19

Ved beslutning av den konstituerte statsadvokat, Rolv Ryssdal, etter ordre fra konstituert riksadvokat Ø. Thommessen, datert 27. juli 1950, er han satt under tiltale ved lagmannsretten for Oslo lagsogn til fellelse etter

I. Prinsipalt: Straffelovens §247, jfr. §248, for mot bedre vitende i ord eller handling å ha opptrådt på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.

Subsidiært: Straffelovens §247, for i ord eller handling å ha opptrådt på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.

Grunnlaget for tiltalen er de beskyldninger B har fremsatt ved følgende uttalelser i sitt skrift «We are no criminals», gjengitt nedenfor i norsk oversettelse:

1. Side 43 hvor det med sikte på biskop Berggravs tur til Krokskogen den 15. april 1940 er sagt: «Norges Primas, biskop Berggrav, forsøkte å stoppe uorganiserte nordmenns motstand. Han reiste gjennom landet i en tysk væpnet bil, stillet til hans disposisjon av general Engelbrecht sjef for de tyske tropper i Syd-Norge. For sin egen sikkerhet hadde biskopen heist et Røde-Kors-flagg på sin bil. Etter sin tilbakevenden fra distriktene hvor uorganiserte krigere kunne bli funnet, spiste han med Generalen og skålet, sannsynligvis «for de noble personer vi er».»

2. Side 35, hvor det under omtalen av overrettssakfører Martens opptreden som politimester på Notodden i 1945 er sagt: «En gang spurte politimester Martens etterforskeren om han fikk noe ut av henne» (fru B). På det negative svar sa han: «Sett henne under press til hun snakker.»

3. Side 36, hvor det under omtalen av fangebehandlingen på Bredtvedt kvinnefengsel er sagt: «En avskyelig del av behandlingen på Bredtvedt var og kanskje er den stadige undersøkelse av fangene med homoseksuelle tendenser, ikke til å beskrive i en publikasjon.»

4. Side 93, hvor det under overskriften «False denouncers and witnesses» om direktør Lauritz Sand er sagt: «Lauritz Sand ønsker å bli kalt Norges mest torturerte mann, idet han opptrådte med to krykker skaffet til veie for anledningen, og erklærte for retten å ha lidt fem brudd her og der etc. At to leger ikke var istand til å finne mere enn ett brudd og anså dette for å være gammelt, reduserer ikke hans «ry».»

5. Side 93 hvor det under overskriften «False denouncers and witnesses» med sikte på et av vitneprovene i saken mot Holger Tou er sagt: «F. eks. Holger Tou, Stavanger, ble dømt til døden og skutt som følge av formodet mishandling av fanger. Et av vitnene kom inn i retten på krykker. Overlegen dr. Brekke som var der som medisinsk ekspert, sa til mannen: «Vær så snild å kaste bort krykkene», hvorpå mannen måtte forlate retten».

6. Side 93, hvor det under overskriften «False denouncers and witnesses» med sikte på direktør Ole Jensens vitneprov i saken mot Holger Tou er sagt: «F. eks. Holger Tou, Stavanger, ble dømt til døden og skutt

Side:20

som følge av formodet mishandling av fanger ....... En direktør Jensen fortalte at Tou hadde sparket ham i skrittet med det resultat at hans testikler måtte fjernes. Det viste seg senere at det nevnte organ, som følge av en sykdom, var blitt fjernet noen år før krigen.»

7. Side 93, hvor det under overskriften «False denouncers and witnesses» med sikte på et av vitneprovene i saken mot Holger Tou er sagt: «F. eks. Holger Tou, Stavanger, ble dømt til døden og skutt som følge av formodet mishandling av fanger Et av vitnene forsikret at Tou hadde brukket hans kjeveben, skjønt dette var blitt skadet for ca. 10 år siden, men dette faktum ble også fastslått for sent.» - - -

9. Side 94, hvor det med sikte på politifullmektig Benneches opptreden under krigen er sagt: «Før han (Holger Tou) ble skutt sa han til sin mor: «Jeg sier deg mor, jeg er ikke skyldig i de forbrytelser for hvilke jeg er dømt. Det ene tilfelle som jeg venter å bli tiltalt for har ikke vært berørt i det hele tatt.»

«Han (Holger Tou) hentydet til en razzia ved hvilken to menn var blitt skutt. Ved denne razzia samvirket imidlertid den nuværende sjef for landssvikavdelingen i Stavanger, politiinspektør Benneche. Følgelig en god grunn til ikke å røre dette tilfelle.»

10. Side 94, hvor det under overskriften «False denouncers and witnesses» med sikte på et av vitneprovene i saken mot Arne Saatvedt og Per Oppegaard er sagt: «Arne Saatvedt ble dømt til døden og skutt, hans kamerat Per Oppegaard slapp med livsvarig fengsel. Begge var tiltalt for å ha torturert fanger. I Åkebergveien fengsel så Oppegaard i en avis at en bekjent av ham var blitt kretsmester på ski. Dette er, selvfølgelig, ingen forbrytelse i og for seg, men det blir en forbrytelse når en vet at et av hovedanklagepunktene hadde vært at de hadde gjort den senere skimester til invalid for livet.» - - -

12. Side 104, hvor det under omtalen av politiinspektør Tage Peterssons opptreden som politifullmektig i 1941 er sagt: «Hans medarbeider Tage Petersson arresterte i 1941 patrioter som var anklaget for «aktivitet skadelig for landet».»

13. Side 104, hvor det under omtalen av sorenskriver Vedelers opptreden som statsadvokat under krigen er sagt: «Den nuværende lagmann i Stavanger, Bernt Vedeler, som under okkupasjonen var statsadvokat, innstillet i 1943, seks «patrioter» til straff fordi de hadde «forlatt deres arbeide på den tyske tankgrav ved Bore.» Som lagmann dømmer han idag NS-medlemmer som arbeidet på den samme grav til årelangt fengsel.»

14. Side 104, hvor det under omtalen av politimester Cappelen-Dahls opptreden som politifullmektig under krigen er sagt: «Den nuværende politimester i Bergen, J. Cappelen-Dahl mannen som vanæret Norge i den kjente «Solbris»-affære i Brasil, var politioffiser under krigen. Han innbød sine feller til å gå inn i NS, forlangte at politiet skulle gjøre «nazi-hilsen», så skarpt etter at ordrene fra Quislingregjeringen ble fulgt.»

15. Side 105, hvor det under omtalen av sorenskriver Harbeks opptreden som sjef for Justisdepartementet i Administrasjonsrådets tid er sagt: «I dag er herr Harbek sorenskriver ...... tross det faktum at mere

Side:21

uskyldige forbrytelser enn foran nevnt ville ha bragt enhver NS-mann 10 eller 15 års tvangsarbeid.»

16. Side 105, hvor det under omtalen av fylkesmann Platous opptreden som ekspedisjonssjef i Justisdepartementet i 1940-41 er sagt: «Hvis herr Platou hadde vært medlem av NS, ville han ha mistet sitt liv eller, i det minste, blitt dømt til livsvarig fengsel hvilket hendte de menn som ble utnevnt av ham.»

17. Side 105, hvor det under omtalen av høyesterettsdommer Nygaards opptreden som byråsjef i Justisdepartementet under krigen er sagt: «De følgende herrer i Justisdepartementet «tjente fienden» på liknende måte under okkupasjonen: Nuværende ekspedisjonssjef herr M. Nygaard.»

18. Side 105, hvor det under omtalen av ekspedisjonssjef Rognliens opptreden som leder av Sentralkontoret for rekvisisjoner og krigsskader er sagt: «De følgende herrer i Justisdepartementet «tjente fienden» på liknende måte under okkupasjonen: Nuværende ekspedisjonssjef herr J. Rognlien.» - - -

Statsadvokaten har under hovedforhandlingen og etter innhentet samtykke fra Riksadvokaten frafalt tiltalen overfor begge de tiltalte etter straffelovens §245 og §130, videre tiltalen overfor nr. 1, A, etter punkt 5 d og tiltalen mot nr. 2, B, etter punkt 14, for så vidt det her er nevnt beskyldning mot politimester Cappelen-Dahl for å ha vært «lærer ved NS-politiskolen i Oslo».

De tiltalte vil derfor for samtlige disse punkters vedkommende bli å frikjenne.

Ved lagrettens kjennelse som retten legger til grunn er tiltalte A erklært ikke skyldig etter samtlige de for øvrig overensstemmende med tiltalen stillede spørsmål og denne tiltalte vil derfor helt bli å frifinne. Videre er ved lagrettens kjennelse, som retten også her legger til grunn, tiltalte B erklært skyldig etter de overensstemmende med tiltalens punkt 3, 5, 6, 7 samt 14 - for så vidt angår politimester Cappelen-Dahl er omtalt som mannen som vanæret Norge i den kjente «Solbris»-affæren i Brasil, samt at han som politioffiser innbød sine feller til å gå inn i NS. - stillede spørsmål og vil derfor bli å straffelle etter straffelovens §247. For øvrig er han erklært ikke skyldig og blir for så vidt å frifinne.

Etter forlangende av tiltalte Bs forsvarer er det overensstemmende med straffeprosesslovens §346 forelagt lagretten spørsmål om der for de tiltalepunkters vedkommende hvor tiltalte er erklært straffskyldig foreligger særdeles formildende omstendigheter. Spørsmålene er for samtlige tiltalepunkters vedkommende besvart bekreftende.

Retten finner at en straff av fengsel i 60 dager må anvendes overfor B. Herved tas i skjerpende retning hensyn til st det gjelder en rekke forskjellige beskyldninger og særlig til den alvorlige art av de i tiltalens punkt 5, 6 og 7 nevnte beskyldninger. Beskyldningene går jo her ut på at de fornærmede personer i straffesaken mot Holger Tou, som ble dødsdømt, gjennom muntlig forklaring eller på annen måte har

Side:22

søkt å bibringe retten den oppfatning at de har vært gjenstand for en mishandling fra Tous side som de ikke har lidt. Også beskyldningen angående fangebehandlingen på Bredtvedt, tiltalens punkt 3, er av meget graverende art. På den annen side er lagt til grunn lagrettens kjennelse hvoretter der foreligger særdeles formildende omstendigheter i alminnelighet.

For så vidt angår de tilfelle hvor lagretten har erklært tiltalte B straffskyldig, vil de omhandlede og foran nevnte beskyldninger bli å mortifisere, idet bevis for beskyldningenes sannhet ikke ansees ført.

For så vidt angår de øvrige i tiltalen nevnte beskyldninger hvor lagretten har erklært henholdsvis A og B ikke skyldige, har retten funnet at samtlige inneholder ærekrenkelser etter straffelovens §247, nemlig beskyldninger som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Idet beskyldningene av påtalemyndigheten på de fornærmedes vegne er forlangt mortifisert er det forelagt lagretten spørsmål om de tiltalte har fremsatt beskyldningene og om det er ført bevis for deres sannhet, jfr. straffeprosesslovens §443, annet ledd. Det første spørsmål er for samtlige punkters vedkommende besvart bekreftende av lagretten. Videre har lagretten besvart bekreftende også spørsmål om sannhetsbevis er ført for så vidt angår de i tiltalen mot A punkt 2 b, 9 c og 9 d, 10 a og 10 b, 11 a. og 13 nevnte beskyldninger og de i tiltalen mot B punkt 8 og 11 nevnte beskyldninger. Samtlige gjenstående beskyldninger vil bli å mortifisere.

Det er fra påtalemyndighetenes side nedlagt påstand om at tiltalte nr. 1, As bok «Dømmer ikke» inndras og at tiltalte nr. 2, Bs skrift «We are no criminals» inndras.

Tiltalte A har gjennom sin forsvarer nedlagt påstand om at inndragningspåstanden ikke tas til følge og har i stedet for inndragning pekt på den utvei at fremtidig salg av boken gjøres betinget av at hvert eksemplar blir vedheftet en utskrift av mortifikasjonsdommen.

Tiltalte B har ikke villet motsette seg inndragning.

Retten finner at adgangen til inndragning etter straffelovens §323 her må benyttes fordi boken jo inneholder en hel rekke beskyldninger som rammes av straffelovens §247 som nå blir mortifisert. Skulle inndragning ikke finne sted, vil mortifikasjonen ikke nå sin hensikt. De deler av skriftet som begrunner inndragningen fremgår av tiltalebeslutningen sammen med avgjørelsen av mortifikasjon. Også inndragning av Bs skrift ansees begrunnet. Også her fremgår det av tiltalebeslutningen, sammenholdt med avgjørelsen av mortifikasjon, hvilke deler av skriftet begrunner inndragningen. - - -