Rt-1953-1249

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-10-17
Publisert:	Rt-1953-1249
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136/1953
Parter:	1. Johan Hårstad, 2. Astrid Setsås, 3. Olav Løvås, 4. Arnt Hammer, 5. Hans Aftret, 6. Jacob Okstad, 7. John Dragsten, 8. Selbu kommune, Gamlehjemmet, ved ordføreren, 9. Emma, Olav og Trygve Eidem, 10. Johanna og Ingebrigt Baknes, 11. Sverre S. Eidem, 12. Marie Eidemshaug, 13. John B. Slind, 14. Birgitte Eidem, 15. Karen Uglem, 16. Birger Tørum, 17. Birgitte Tørum, 18. Ole Kr. Flønes, 19. Ole J. Eidem, 20. Arne Sesseng, 21. Bjarne Sirum, (overrettssakfører Nils M. Vaagland - til prøve) mot Trondheim kommune, Elektrisitetsverket (høyesterettsadvokat Andr. Claussen).
Forfatter:	Dæhli, Skau, Gundersen, justitiarius Grette. Mindretall: Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Vassdragsloven (1940) §136, §16, Vassdragsloven (1940), Vasdragsloven (1887) §14, §70, Vassdragsreguleringsloven (1911), Skjønnsprosessloven (1917) §28, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §2, Vassdragsreguleringsloven (1917), §16, §134, §14, §161, §164

Dommer Dæhli: Ved kgl. res. av 13. juni 1919, gitt i samsvar med §2 i lov om vassdragsregulering av 14. desember 1917 nr. 17, fikk Trondhjem kommune konsesjon til regulering

Side:1250

bl.a. av Selbusjøen. Ekspropriasjonsskjønnsforretningen vedkommende Selbusjøens med flere sjøers regulering ble avhjemlet 15. august 1919 for så vidt angikk den del av takstene ved Selbusjøen som vedkommer Selbu herred, og 16. oktober 1919 for så vidt angikk Klæbu herred.

Ekspropriasjonsoverskjønnet ble avhjemlet 21. august 1920.

Forutsetningene for reguleringen var som vanlig fastsatt i de oppstilte konsesjonsbetingelser, og sluttet seg til den fremlagte plan og de fremlagte karter. Etter forutsetningene av 28. juli 1919 §3 ville reguleringen for Selbusjøen gå ut på å holde en vannstand inntil 161,3 m. o. h. og å tappe sjøen ned til 150 m. o. h.

Ved avhjemlingen av ekspropriasjonsskjønnsforretningen for Klæbu 16. oktober 1919 hadde skjønnsmennene i anledning av en prosessfullmektigs spørsmål uttalt: «Der er ved fastsettelsen av taksterne - såvel ved de korrigerte elveløp som langs sjøen - overalt sett bort fra mulige skadelige utgravninger og utrasninger og gått ut fra at sådanne i tilfelle må bli å erstatte efter senere skjønn. Jfr. hvad herom er anført som forutsetning for det allerede avgivne skjønn.»

Ved avhjemlingen av ekspropriasjonsoverskjønnet 12. juli 1920, som gjaldt begge de ovennevnte skjønn, erklærte skjønnsmennene at de var enige i de av underskjønnet avgitte svar. Partene erklærte til slutt i dette rettsmøte «at hvor avgjørelsen er besluttet å skulle skje ved senere skjønn, skal sådanne skje uten at menn oppnevnes av Kongen, men iøvrig efter reguleringslovens prinsipper med hensyn til skjønnets sammensetning».

Reguleringen av Selbusjøen m.v. ble gjennomført i samsvar med konsesjonen og ekspropriasjonsoverskjønnet. Inntil nittenførtiårene hadde Trondheim elektrisitetsverk bare foretatt uvesentlige senkninger av Selbusjøen. Men visstnok etter 1946 har det vært foretatt tapping i større målestokk, slik at sjøen er blitt senket til et nivå lavere enn 156 m. o. h. Som følge av dette har det langs strandbredden skjedd utrasinger, og ved disse er både innmark og utmark gått tapt. Fiskebanker antas å være forsvunnet, og grunneierne er blitt påført forskjellige ulemper ved at atkomsten til sjøen er blitt vanskeliggjort. Slike utrasinger fant sted også i mars-april 1950, og det ble da av Trondheim kommune begjært skjønn for å få fastsatt de erstatninger som grunneierne hadde krav på som følge av utrasingene. I skjønnsbegjæringen av 11. mai 1950 var oppført Johan Hårstad og 22 andre grunneiere som skadelidende. Det meldte seg også en del andre, slik at det samlede antall saksøkte ble 41. Skjønnet ble påstevnet med hjemmel i vassdragslovens §136, og kommunen gjorde straks gjeldende at det ikke ville bli spørsmål om anvendelse av det tillegg på 25 % til takstene som vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 nr. 17 §16,3 omhandler. - De saksøktes

Side:1251

prosessfullmektig hevdet at skjønnet måtte betraktes som et supplerende skjønn i forhold til reguleringsskjønnet i 1919. Ved dette skjønn var det etter hans mening forutsatt at eventuelle fremtidige skader som måtte oppstå bl.a. på grunn av senkingen av Selbusjøen, skulle behandles ved senere skjønn. Disse skjønn måtte derfor fremmes overensstemmende med reguleringslovens bestemmelser. Bestemmelsen i denne lovs §16 om 25 % tillegg til takstene måtte følgelig komme til anvendelse.

Strinda og Selbu herredsrett ga 8. juli 1950 enstemmig underskjønn. Skjønnsretten uttalte bl.a.: «Retten er enstemmig av den oppfatning at det er vassdragslovens §136 første ledd, som nu danner hjemmelen for skjønn over skader som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet i 1919. Dette gjelder i alle tilfeller hvor slike skader ikke fremstillet seg som påregnelige på tiden for ekspropriasjonsskjønnet, eller hvor man ikke fant det mulig å dømme om fremtidige skader med noen sikkerhet. Erstatningene må derfor i dette tilfelle bli å fastsette i samsvar med vassdragslovens bestemmelser. Vassdragsloven har i §134 nr. 1 en uttømmende oppregning av de tilfeller hvor 25 % tillegg til erstatningene skal gis. De erstatningstilfeller lovens §136 omhandler er ikke tatt med under §134,1. De saksøktes påstand om 25 % tillegg til de erstatninger som blir fastsatt kan derfor ikke tas til følge - - -.»

De fleste av de saksøkte begjærte overskjønn eller ble med saksøkerens samtykke godtatt som parter under dette. Strinda og Selbu herredsrett ga 5. oktober 1950 enstemmig overskjønn. Retten erklærte seg enig med underskjønnet i at det er bestemmelsene i vassdragsloven av 15. mars 1940 §136 som danner hjemmel for fastsettelsen av de skader saken gjelder, og viste til underskjønnets begrunnelse. Overskjønnsretten bemerket for øvrig at spørsmålet også hadde vært oppe ved overskjønn gitt 11. september 1948 angående lignende skader ved Selbusjøen, og at det da ble avgjort i samme retning.

21 av partene ved overskjønnet har påanket dette til Høyesterett, da de mener at skjønnsretten har tatt feil når den antar at vassdragslovens §134 nr. 1 gir en uttømmende oppregning av de tilfelle hvor 25 % tillegg til erstatningene skal gis. De hevder som tidligere at det er reguleringslovens §16 som her bør komme til anvendelse, idet grunneierne ikke taper sin rett til 25 % tillegg til erstatningene om fastsettelsen av erstatningsbeløpene, som i det foreliggende tilfelle er blitt utsatt til senere avgjørelse.

Hans Aftret, Jacob Okstad, John Dragsten og Astrid Setsås har påanket overskjønnet også på grunn av saksbehandlingen ved fastsettelsen av erstatningene, subsidiært fordi det ikke foreligger noe forsvarlig skjønn i det hele tatt når det gjelder de erstatninger som de har rett til.

Hans Aftret, Jacob Okstad og John Dragsten gjør gjeldende

Side:1252

at overskjønnet ikke kan ha tatt hensyn til de særegne forhold som gjorde seg gjeldende for deres eiendommer, nemlig deres adgang til utøvelse av kastenotfiske, som ble påpekt og etter deres mening godtgjort under overskjønnet.

Astrid Setsås gjør gjeldende at overskjønnet i anledning av utrasingen av en del av hennes eiendom bare har fastsatt erstatning for «skogbunnen og ved på rot», mens hun ikke har fått erstatning «for tapet av den skogstrekning som hvert år fremover ville kunnet gi en viss avkastning».

Hans Aftret, Jacob Okstad, John Dragsten og Astrid Setsås påstår:

«Prinsipalt: At overskjønnet oppheves, og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten. Ved det nye skjønn blir erstatningsbeløpet å forhøye med 25 % i henhold til vassdragsreguleringslovens §16,3.

Subsidiært: At de ved overskjønnet fastsatte erstatningsbeløp forhøyes med 25 %.»

De øvrige ankende parter påstår:

«Prinsipalt: At de ved overskjønnet fastsatte erstatningsbeløp forhøyes med 25 %.

Subsidiært: At overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten. Ved det nye skjønn blir erstatningsbeløpet å forhøye med 25 % i henhold til vassdragsreguleringslovens §16,3.»

Alle de ankende parter påstår seg tilkjent saksomkostninger.

Trondheim kommune gjør gjeldende at det foreligger ikke i dette tilfelle noen utsettelse av behandlingen av de skadevirkninger det her er spørsmål om, idet det under ekspropriasjonsskjønnet i 1920 ble uttrykkelig fastsatt at ras-skader skulle holdes utenfor skjønnet, idet disse forutsattes avgjort etter hvert som de måtte opptre. Det er etter kommunens mening ikke reguleringslovens §16, og heller ikke vassdragslovens §134 nr. 1, som har anvendelse, men vassdragslovens §136 punkt 1.

Når det gjelder anken fra Hans Aftret, Jacob Okstad og John Dragsten, hevder kommunen at overskjønnet ikke har oversett noe moment av betydning for vurderingen. Skjønnet har tatt fullt hensyn til oppgavene over det som har vært fisket, og har vurdert skaden på selve fisket og fiskestedene. Den skjønnsmessige ansettelsen er etter kommunens oppfatning fullt forsvarlig.

Kommunen hevder endelig at Astrid Setsås har fått erstatning for ethvert tap som er lidd ved utrasingen, derunder også for de ulemper som eier og bruker av hennes eiendom måtte komme til å være utsatt for.

Trondheim kommune påstår:

«1. At overskjønnet stadfestes.

2. At de ankende parter in solidum tilpliktes å betale Trondheim kommune sakens omkostninger.»

Side:1253

Til bruk for Høyesterett har et bevisopptak funnet sted ved Strinda og Selbu herredsrett 24. og 25. mai 1951.

Jeg er kommet til et annet resultat enn overskjønnet når det gjelder 25 %-tillegget.

Etter det som jeg har referert fra ekspropriasjonsskjønnene i 1919 og 1920, er det etter min mening på det rene at skjønnsmennene har tenkt seg muligheten av utgravinger og utrasinger i Selbusjøen av den art som de saken gjelder, selv om skjønnsmennene ikke har kunnet forutse på bestemt måte de enkelte skader og derfor har ansett tapene ved disse som uberegnelige. Skadene ble da ikke tatt i betraktning ved fastsettelsen av erstatningene under ekspropriasjonsskjønnet idet skjønnsmennene, som nevnt, erklærte at de har «gått ut fra at sådanne i tilfelle må bli å erstatte efter senere skjønn».

Ved ekspropriasjonsskjønnene vedkommende de store vassdragsreguleringer, som ble gjennomført fra siste del av forrige århundre av, viste det seg et stigende behov for adgang til å holde utenfor selve ekspropriasjonsskjønnet fremtidige skader som skjønnsmennene visstnok forutser muligheten av, men hvis omfang og følger de ikke kan beregne og vurdere den økonomiske betydning av. På samme måte som det ikke alltid er mulig å beregne skadevirkningene av reguleringsanleggene og deres bruk nedover i vassdragene, f. eks. ved isgang, er det ofte heller ikke gjørlig å beregne omfanget og betydningen av mulige utgravinger og utrasinger for alle de eiendommer som man forutser berørt av reguleringen og bruken av anlegget.

Allerede i høyesterettsdom Rt-1906-645 vedkommende Bandak-Norsjø-kanalanlegget ble det avgjort at det ved verdsettelsen ikke skulle tas hensyn til skader som nok ble ansett som mulige og for så vidt var forutseelige, men hvis inntreden var usikker og hvis omfang ikke lot seg beregne. Førstvoterende sier bl.a.: «Jeg kan ikke give Departementet Medhold i, at en Expropriant mod Expropriatus's Protest kan forlange paa Forhaand taxeret den mulige fremtidige Skade, som Anlægget eller dets Benyttelse kan medføre, men som ikke bestemt lader sig forudse eller beregne ved Expropriationsskjønnets Optagelse. Et saadant Forhaandsskjøn vil i sig selv være lidet betryggende og efter min Opfatning staa i bestemt Strid med Lovgivningens Forudsætninger. - - -.» Om adgangen til å holde usikre, men forutseelige fremtidige skader utenfor skjønn viser jeg også til høyesterettsdom Rt-1934-24. I denne saken var dog partene for Høyesterett enige om at det skjønn som skulle holdes, skulle holdes som et supplerende skjønn. I Høyesterett gjaldt saken bare det spørsmål om skjønnet skulle gis det oppdrag å medta i erstatningsbeløpet et beløp som skjønnet måtte finne passende for den skade på en vei som måtte antas å ville inntre etter skjønnets avholdelse som følge av en oppdemming som var foretatt for lang tid siden.

§14 i vassdragsloven av 1887 kom ikke til anvendelse på

Side:1254

regulerings-(ekspropriasjons-)skjønnene i 1920, da det etter ikrafttredelsen av vassdragsreguleringsloven av 4. august 1911 og senere av reguleringsloven av 14. desember 1917 var bestemmelsene i disse lovene som kom til anvendelse når det gjaldt beregningen av erstatning ved regulerings-(ekspropriasjons-)skjønn.

§70 i vassdragsloven av 1887, som med endring i 1926 gjaldt inntil den nye vassdragsloven av 15. mars 1940, kunne etter min oppfatning ikke påberopes som hjemmel for tillegg til ekspropriasjonserstatninger i analogi enten med §14 i vassdragsloven eller med §16 i vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917. De to første punktumer i den da gjeldende §70 i vassdragsloven lød slik inntil endringsloven av 26. mars 1926: «Hvor noen vil kreve erstatning for skade ved arbeider eller anlegg i vassdrag, der ikke ved tidligere erstatningsskjønn var forutsett, må fordringen være påtalt innen 10 år etter anleggets fullførelse. Skade som etter den tid måtte vise seg, er ikke gjenstand for erstatning.» Høyesterett har fortolket den slik at preklusjonsfristen gjaldt alle skader som inntreffer senere enn avslutningen av ekspropriasjonsskjønnet, hva enten de skyldes anlegget eller bruken av dette i samsvar med konsesjonen og ekspropriasjonsskjønnets forutsetninger, og uten hensyn til om det gjelder skader som har vært helt uforutsette under ekspropriasjonsskjønnet eller skader som under dette vel har vært nevnt som mulige i fremtiden, men som allikevel ikke har vært medtatt blant de fremtidige skader som har dannet grunnlag for fastsettelsen av erstatning, fordi skjønnet har funnet det umulig å beregne skadenes omfang og det tap som de vil medføre, se høyesterettsdom Rt-1953-721. Se også uttalelse av førstvoterende Rt-1934-27, første avsnitt i. f. - Ved endringen i 1926 i vassdragsloven av 1887 bortfalt 10-årspreklusjonsfristen, og man innførte den alminnelige foreldelsesfrist på 3 år fra den dag den skadelidende er blitt vitende om skaden. Dette gjelder naturligvis alle de skader som ikke har vært medtatt i ekspropriasjonsskjønnets vurdering.

Hjemmelen for 25 %-tillegget til erstatning for avståelse av grunn m.v., pålegg av eiendomsbyrder m.v. og for skader og innskrenkninger som en vassdragsregulering måtte medføre for eiendom eller eiendomsherligheter, hadde man ved ekspropriasjonsskjønnene i anledning av Selbu-reguleringen i §16, postene 3 og 4 og i vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917. Disse bestemmelser er i det vesentlige overensstemmende med bestemmelsene i §15, postene 3 og 4, i den tidligere vassdragsreguleringslov av 4. august 1911. Post 3 er gjort fullstendigere i loven av 1917, men det fremgår av forarbeidene intet om at det var meningen å ta mer enn før sikte på fremtidige uforutsette eller uberegnelige skader. Lovgrunnen for 25 %-tillegget var på samme måte som for tillegget til

Side:1255

erstatningen etter den da gjeldende vassdragslovs §14, at det skulle tas hensyn til den økonomiske fordel som eksproprianten kom til å oppnå ved reguleringen.

Meningen med bestemmelsene i reguleringslovens §16 var nok at man ved reguleringsskjønnet (ekspropriasjonsskjønnet) skal få fastsatt den samlede erstatning som eksproprianten skal betale til alle dem som antas å bli berørt av reguleringen og den fremtidige bruk av anleggene. Men bestemmelsene kan ikke med rimelighet fortolkes slik at de utelukker fastsettelse ved senere skjønn og etter de samme regler av erstatning for inntreffende skader som ikke har vært medtatt i ekspropriasjonsskjønnet, når - som i det foreliggende tilfelle - muligheten av slike skader allerede har vært forutsett under ekspropriasjonsskjønnet, men partene eller skjønnsretten har funnet det ugjørlig å beregne de fremtidige skadene og deres økonomiske betydning. Det er da grunn til også for slike skader å tilkjenne den skadelidende det 25 % tillegg til erstatningene som følger av reguleringslovens §16.

Noe annet følger etter min mening heller ikke av vassdragsloven av 15. mars 1940 §134 og §136, som blir å anvende ved siden av reguleringsloven av 1917 §16 ved fastsettelsen av erstatning for de skader som saken gjelder. Det fremgår av forarbeidene til vassdragsloven, se spesielt Ot. prp. nr. 65/1939 94, at reguleringsloven og vassdragsloven skal gjelde side om side, den første inneholdende de spesielle bestemmelser og den andre de alminnelige. - Det har øyensynlig ikke vært meningen med §134 og §136 i vassdragsloven å gjøre noen endring i reglene for beregningen av erstatningene på grunn av tap som følge av vassdragsregulering.

Når det gjelder spørsmålet om 25 %-tillegget også skal gis ved skader som oppstår etter ekspropriasjonsskjønnets avslutning, men som ikke har kunnet beregnes under skjønnet selv om de var forutseelige, er det av interesse å se på forarbeidene til vassdragsloven av 1940. Av Vassdragslovkommisjonens innstilling av 1918 ser man at det var kommisjonens forutsetning og forslag at man nå skulle samle i én ny lov alt som tidligere hadde stått i vassdragsloven av 1887 og reguleringsloven av 1917. §164 i dens lovutkast, som svarer til §136 i vassdragsloven av 1940, skulle avløse §70 i vassdragsloven, og utkastets §161 (den nye lovens §134) skulle avløse §16 (i utkastet feilaktig angitt §15) i reguleringsloven og hjemle forhøyet erstatning «når tvungen avståelse av eiendom og rettigheter finder sted i henhold til bestemmelsene i §24, §69 eller §70» (og i visse tilfelle etter §17). I motivene til utkastets §164 (s. 122) sier kommisjonen at en skadevirkning som ikke er medtatt ved erstatningens bestemmelse, kan begrunne etterskuddserstatning hva enten grunnen er at man ikke har tenkt seg at sådan skade kunne oppstå eller man for tiden har funnet det umulig med noen sikkerhet å dømme om den. «I et tilfelle

Side:1256

som det sist nevnte bør det være anledning for skjønnet til foreløpig å sette en sådan usikker skade ut av betraktning (se Rt-1906-645), og dette bør uttrykkelig sies i loven.»

Vassdragsloven av 1940 bygger på kommisjonens forslag til lovtekst, bortsett fra preskripsjonsregelen, som er tatt ut. §136 nr. 1 omhandler den første gruppe av fremtidige skader som er nevnt i motivene til utkastets §164, paragrafens nr. 2 den annen gruppe av skader.

Den innvending lå nå nær at man ikke alltid med sikkerhet vil kunne vite om en skade som inntreffer, har vært forutsett av skjønnet eller ikke, og innvendingen ble under forberedelsen av kommisjonsutkastet reist av Norsk Landmannsforbund. Kommisjonen refererer innvendingen, men sier bare: «Men når det i den anledning foreslåes at alle skjøn skal kræves motivert og spesifisert, finder kommisjonen at dette vil være et for vidtgående krav. Der kan nu henvises til lov om skjøn osv. av 1. juni 1917 §28 og til denne lovs forarbeider.»

Både i underskjønns- og overskjønnsretten har man i den foreliggende sak gått ut fra at vassdragslovens §134, som svarer til §161 i vassdragskommisjonens utkast, uttømmende angir i hvilke tilfelle det skal gis tillegg til den fastsatte erstatning. En slik oppfatning er nærliggende, og noe annet er ikke sagt i vassdragskommisjonens motiver til lovutkastets §161 og §164. Men når jeg bygger på den oppdeling i to grupper av de fremtidige skader som vassdragslovens §136 nevner, mener jeg at loven naturligst bør forstås på den måten at forhøyet erstatning skal betales når slike skader inntrer som faller inn under gruppe 2. I analogi med Høyesteretts resonnement i dommen av 1906 antar jeg at det ikke er lovens mening å sette grunneierne i dette dilemma: - enten å finne seg i at ekspropriasjonsskjønnet vurderer skadens sannsynlighet og omfang på et grunnlag som er helt usikkert, og med et tillegg på 25 % til erstatningen, - eller å se vurderingen utsatt til etter avslutningen av ekspropriasjonnsskjønnet når skaden en gang i fremtiden er inntruffet, men da uten tillegget. -

At en i vassdragsloven av 1940 beholdt §161 og §164 kommisjonsutkastet som lovens §134 og §136 til tross for at reguleringsloven vedble å gjelde, kan synes å forkludre systemet, men medfører ingen realitetsendring. Forholdet mellom §16 nr. 3 i reguleringsloven og §136 i vassdragsloven blir etter min oppfatning det samme som forholdet mellom §161 og §164 i kommisjonsutkastet.

Så vidt jeg har kunnet se, finnes det ingen høyesterettsdom som avgjør spørsmålet om tillegg skal ytes ved skader som oppstår etter ekspropriasjonsskjønnets avslutning. Spørsmålet har vært fremme, men uten å bli avgjort, i den før nevnte saken i Rt-1934-24. Arbeidsdepartementet, som den gang administrerte vassdragslovgivningen, var part i saken som ekspropriat (grunneier). Av Høyesteretts dom fremgår det

Side:1257

at departementet hadde gjort krav på 25 %-tillegget også for fremtidig, på forhånd ikke forutsett skade. Det fikk ikke medhold i de underordnede instanser. Da saken ble prosedert for Høyesterett, var departementet og eksproprianten blitt enige om «at 25 %-tillegget ikke blir å tilkjenne ved erstatningens fastsettelse».

Det er ikke nødvendig for meg i denne saken å avgjøre det spørsmål om tillegg til erstatningen skal betales i samsvar med reguleringslovens §16 eller vassdragslovens §134 også for skader som man overhodet ikke har tenkt på under regulerings- (ekspropriasjons-) skjønnet fordi de var helt uforutseelige. Disse skader er omhandlet i vassdragslovens §136 første ledd. Inntreffer slike skader, fører vassdragslovens §136 iallfall til at grunneierne kan gjøre erstatningsansvar gjeldende på objektivt grunnlag, og de har rett til full erstatning for alt tap som de måtte lide. Meget taler for at grunneierne ikke kan komme lenger uten uttrykkelig lovhjemmel.

Heller ikke trenger jeg å ta standpunkt til spørsmålet om ikke tillegget skal gis for skader som skyldes enten at anlegget brukes på en annen måte enn forutsatt i konsesjonen eller ekspropriasjonsskjønnet (f. eks. ved høyere eller lavere vannstand eller vannføring) eller at anlegget utføres annerledes Enda mindre er det grunn til å uttale meg om stillingen i de tilfelle hvor det viser seg at uforutsette skader oppstår utenfor reguleringsskjønnet. I alle disse tilfelle kan det vel bli spørsmål om et tilleggs-ekspropriasjonsskjønn heller enn om skadeskjønn. I disse tilfelle vil for øvrig andre grunneiere enn de som var parter i det opprinnelige ekspropriasjonsskjønn, kunne være berørt.

Når det gjelder de spesielle anker mot overskjønnet fra Hans Aftret, Jacob Okstad og John Dragsten samt fra Astrid Setsås, har overskjønnet behandlet skadene på deres eiendommer og rettigheter på en konkret måte, og har foretatt særskilte vurderinger for hver enkelt skadelidende i den utstrekning dette har vært mulig. Når det gjelder erstatningene for ødelagte fiskeplasser (notkast og garnsett), har overskjønnet uttalt at man har funnet det vanskelig å fastsette erstatningene. Overskjønnet har videre sagt: «De saksøkte har gitt meget vage opplysninger om den inntekt de har hatt av fisket - - - og den skade som skal være påført plassene ved undervannsras. Som det hele ligger an, antas erstatning å burde tilkjennes i de fleste tilfelle hvor sådan er forlangt, men det lar seg ikke gjøre å regne nøyaktig ut hvor meget hver enkelt kan tilkomme. Retten har derfor funnet å måtte sette kr. 35,00 årlig som en passende gjennomsnittserstatning for forringet fiske, - med avvikelse for et par av de saksøkte.»

De skadelidende har hatt anledning til under overskjønnet å godtgjøre sine tap på den måten som det har vært mulig, og

Side:1258

det er ingen grunn til å tro at overskjønnet ikke på saklig måte har tatt de hensyn som burde tas ved vurderingene.

Spesielt for Astrid Setsås' vedkommende er å merke at overskjønnet har angitt som grunnlag for sitt skjønn: «Skader: 9,8 mål dyrket og 2,8 mål udyrket jord (etter arrondering og etter fradrag av 1,5 mål udyrket som tillå en hytte hvorfor erstatning er oppgjort), ødelagt sandtak og båtstø, vanskeliggjort atkomst til sjøen, forringelse av fiske, ekstra byrde ved oppfyllelse av kårkontrakt, forringelse av eiendommen som helhet: årlig erstatning kr. 450,00. Tapt ved på rot: engangserstatning kr. 200,00. Det vises til fremlagt kart.» - Jeg finner etter det siterte at det ikke er grunn til å anta at overskjønnet ikke har medtatt i sin vurdering ethvert tap som eieren og brukeren av Astrid Setsås' eiendom har lidd ved raset, derunder også de ulemper som eiendommens eier og bruker måtte komme til å være utsatt for. Når således overskjønnet spesielt har nevnt «forringelse av eiendommen som helhet» og «tapt ved på rot: engangserstatning kr. 200,00», må jeg anta at grunneieren har fått erstatning for tapet av det lille skogarealet som gikk med ved raset og som ville ha kunnet gi en viss årlig avkastning ved den naturlige produksjon av trevirke på arealet.

Jeg finner at de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes med den endring at de fastsatte erstatningsbeløp forhøyes med 25 %.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondheim kommune til de ankende parter 3 000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til samme resultat som overskjønnet, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg finner imidlertid grunn til å gjøre noen tilleggsbemerkninger vedrørende spørsmålet om 25 %-tillegget.

Jeg bemerker først at det etter min oppfatning hverken i forarbeidene til vassdragsloven eller vassdragsreguleringsloven eller i forarbeidene til den tidligere vassdragslovgivning finnes opplysninger, som i nevneverdig grad bidrar til å bringe klarhet i det foreliggende spørsmål: hvorvidt det skal gis 25 % tillegg til de erstatningsbeløp som måtte bli fastsatt for skader oppstått etter selve ekspropriasjonsskjønnets avslutning. Det samme gjelder - mener jeg - vår rettspraksis vedrørende vassdragslovgivningen. Jeg forstår det slik at dette også er førstvoterendes oppfatning.

For mitt resultat blir det derfor av avgjørende betydning

Side:1259

om det i vassdragslovens §136, jfr. §134, lar seg innfortolke en regel om tilleggserstatning utover den erstatning som følger av Grunnlovens §105. Jeg kan ikke anta det. Hvorvidt det følger av vanlige ekspropriasjonsregler at ekspropriaten har krav på å få erstattet skade som senere oppstår som følge av ekspropriasjon og etter at ekspropriasjonsskjønnet er avsluttet, den eksproprierte grunn etc. er fraveket og det planlagte arbeid eller anlegg iverksatt, er meget tvilsomt. Men selv om en går ut fra at ekspropriasjonsretten hjemler en slik erstatningsplikt for eksproprianten, forekommer det meg temmelig klart, at skal denne foruten vanlig full erstatning etter Grunnlovens §105 også omfatte et større eller mindre tillegg, må dette ha klar hjemmel i lov. Nå er det på det rene at vi i vassdragsloven har klare bestemmelser vedrørende erstatning for skader som ekspropriasjonsskjønnet ikke har medtatt, og en skulle da så meget mer vente at loven, hvis den hadde ment at slike skader også skulle føre med seg en etter vår ekspropriasjonsrett så helt usedvanlig følge som erstatning utover den Grunnloven tilsier, hadde sagt også dette på en klar, utvetydig måte. At den ikke det har gjort, er på det rene. Jeg mener imidlertid at en naturlig forståelse av vassdragslovens §136, jfr. §134, under hensyntagen til alle berettigede interesser, må lede til at tilleggserstatning ikke skal gis for de skader som er oppstått etter selve ekspropriasjonsskjønnets avslutning, og det enten skadene den gang var uforutsett eller kunne tenkes å ville inntreffe som en mer eller mindre fjern mulighet. Jeg behøver ikke her å gå nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt hensikten med §136 har vært å skape hjemmel for selve retten til å kreve erstatning for senere skader, eller bare bestemme hvem kravet skal rettes mot og fordelingen av ansvaret. I praksis har den - så vidt jeg forstår - vært fortolket derhen at den innebærer hjemmelen for en slik rett til erstatning. Jeg innskrenker meg til å slå fast at §136 bestemmer at dersom arbeid eller anlegg i vassdrag er iverksatt etter tvungen avståelse av eiendom eller rettighet og tiltaket volder skade som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet, skal skaden erstattes av dem som eier de eiendommer og rettigheter til hvis forbedring tiltaket er iverksatt. Ekspropriasjonsskjønnet er den avsluttende forretning som ligger til grunn for fravikelseskjennelsen: Ekspropriasjonen er nå i orden, og eksproprianten kan tiltre det eksproprierte mot å betale, arbeidet kan settes i gang. I det tilfelle vi her har for oss, er alt dette gjort og dessuten noe mer: Det planlagte arbeid eller anlegg er forlengst satt i verk. Når således selve ekspropriasjonsskjønnet er avsluttet med de vidtrekkende følger det har for partene, ligger det - mener jeg - i sakens natur og støttes av den lovbestemmelse jeg har nevnt, at skade som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet, dersom enighet ikke oppnås, blir å fastsette av et nytt skjønn, et alminnelig skadeskjønn. Det

Side:1260

ville - mener jeg - være et brudd på alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger om dette nye skjønn - uten positiv lovhjemmel - skulle kunne gå ut over den fulle erstatning som Grunnloven tilsier.

Jeg erkjenner at det standpunkt jeg inntar, kan fortone seg som noe formelt, og videre at det i sin konsekvens kan føre til ulik behandling av ekspropriater som burde behandles likt. Men på den annen side taler viktige lovgivningspolitiske og andre hensyn for at en her, hvor sterkt kryssende interesser tørner sammen, får en klar løsning i samsvar med prinsippet om full erstatning ved ekspropriasjon. Og det får en ved en fortolkning av vassdragslovens §136 etter de linjer jeg har trukket opp. Følgene av den mulige ulike behandling, som unntagelsesvis vil kunne finne sted, vil jo fortape seg etter som tiden går, og kan - mener jeg - vanskelig gi grunn til berettiget misnøye når det er på det rene at ekspropriaten alltid får full erstatning etter Grunnlovens §105. Hensynet til de senere skader er dermed etter min oppfatning fullt ut tilgodesett. Min oppfatning bestyrkes, mener jeg videre, av bestemmelsen i §136 første ledds tredje punktum om at skjønnet, dvs. ekspropriasjonsskjønnet, skal fastsette en høyeste sum for panteretten og at skjønnsstyreren skal sørge for tinglysing. Også dette peker hen på en avsluttet forretning. Og det samme gjelder ordene «etter denne bestemmelse» i første ledds fjerde punktum samt paragrafens annet ledd. I samme forbindelse tillegger jeg også §134 betydelig vekt. Bestemmelsen står i samme kapitel som §136: om vederlaget ved avståing, og den presiserer uttrykkelig at ved tvungen avståing etter §21, §62 eller §63 og ved tvungen avståing etter §17 skal den erstatning som skjønnet, dvs. ekspropriasjonsskjønnet fastsetter, betales med et tillegg av 25 %. Men ingen av de nevnte bestemmelser omhandler skader som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet.

Jeg er enig med førstvoterende i, at dersom Vassdragskommisjonen av 1918 hadde ment at den forhøyede erstatning ikke bare skulle betales for skade som tas med i ekspropriasjonsskjønnet, men også for fremtidig skade, burde dette vært sagt i utkastets §164. Det er det imidlertid ikke, og det som står der, er - forekommer det meg - lite forenelig med den oppfatning at det skal betales mer enn full erstatning for den skade som senere inntreffer. Jeg tilføyer at når den endelige lovordning ble opprettholdelse av vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven ved siden av hverandre, har det - så vidt jeg kan forstå - ingen betydning for det spørsmål som skal løses her.

Da jeg står alene med mitt standpunkt, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Skau: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan, for så vidt angår de særskilte

Side:1261

ankegrunner for Hans Aftret, Jacob Okstad, John Dragsten og Astrid Setsås, i alt vesentlig slutte meg til hans begrunnelse.

Når det gjelder spørsmålet om 25 %-tillegget, ser jeg imidlertid saken på en annen måte enn førstvoterende, idet jeg mener at de ankende parters rett til tillegget følger av bestemmelsene i §134 i lov om vassdragene av 15. mars 1940, jfr. §16,3 i lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917.

Til nærmere begrunnelse av mitt standpunkt finner jeg det nødvendig å redegjøre for disse bestemmelsers forhistorie.

Vassdragsloven av 1887 hadde i §14, 1. punktum, følgende bestemmelse: «Dæmning i Vasdrag til Fremme af industrielt Anlæg kan paa Eierens egen Grund opføres, og rettelig bestaaende Dæmning kan forhøies, forsaavidt dette er fornødent for at regulere Vandføringen og udnytte Vandets Drivkraft, uden at Eier af ovenforliggende Grund kan modsætte sig saadant, hvorimod denne har Ret til Vederlag, ved hvis Ansættelse ogsaa Hensyn bliver at tage til den Nytte, som ved Vandets Opdæmning opnaaes.»

Ved arbeider som nevnt i lovens §15 skulle det også ytes et vederlag bestemt på denne måten. Disse paragrafer gjaldt oppførelse av demning på egen grunn og damfeste på annen manns grunn.

Den generelle ekspropriasjonsbestemmelse i samme lovs §25 hadde ingen tilsvarende ordning. Etter den skulle det bare ytes vanlig erstatning for det som ble avstått og for skade og ulemper. For ordens skyld nevner jeg bestemmelsen i lovens §66 om at for industrielle anlegg m.v. som det ble nødvendig å sløyfe som følge av ekspropriasjon til et nytt anlegg, skulle ved fastsettelsen av erstatningens størrelse takstverdien av det avståtte anlegg forøkes med 10 %. Denne bestemmelse har imidlertid sin særskilte begrunnelse, og har etter min mening ingen betydning for det spørsmål som drøftes her.

Den neste lov av interesse er lov om vassdragsreguleringer i industrielt øyemed av 4. august 1911. Fra forarbeidene til denne lov nevner jeg følgende: I innstillingen av 1908 fra den departementale komité heter det 19, sp. 2: «Da som ovenfor paavist enhver, der gjør opofrelse i anledning av et reguleringsanlæg, derved maa siges at bidrage til de nye værdier, som ved reguleringen skapes, har nærværende komité fundet det billig og retfærdig, at principet i vasdragslovens §14 gives en mere almindelig anvendelse. Den form, hvori dette princip efter vasdragslovens §14 er bragt i anvendelse, finder komitéen imidlertid mindre heldig, idet den skjønsmæssige bedømmelse av, hvilket hensyn der skal tages til reguleringens nytte, lettelig vil kunne lede til vilkaarlighet.» Etter å ha nevnt at utkastet når Staten avgir vannmagasin til reguleringsøyemed har tillagt den vederlag i form av en årlig avgift, og at denne form ikke lett lar seg anvende når det gjelder private grunneiere, jortsetter komitéen: «Komitéen er derfor blit staaende ved,

Side:1262

at vederlaget fra private eieres eller rettighetshaveres bidrag til reguleringsanlægget bør fastsættes som et procentvis tillæg til den erstatning, der ved ekspropriationsskjønnet tilkjendes, uanset arten og beskaffenheten av de værdier som afstaaes. Herved har man forutsat, at der vil være sikret enhver skadelidende et rundelig vederlag.»

I komitéens utkast til lov hadde §19,4 følgende bestemmelse: «Den ved ekspropriationsskjønnet fastsatte erstatning blir at forhøie med 10 pct.»

I Ot. prp. nr. 2/1909 35 sp. 2 peker departementet på at «denne paragraf har sit sidestykke i vasdragslovens §25». Departementet refererer de nettopp siterte uttalelser fra den departementale komité, som det i det store og hele slutter seg til. Departementet mente imidlertid, av grunner som det er redegjort for i proposisjonen 36, at det foreslåtte 10 %-tillegg burde tilfalle vedkommende kommune, eller et særskilt fond, og foreslo derfor følgende bestemmelse i proposisjonens §17, siste ledd: «Den ved ekspropriationsskjønnet fastsatte erstatning blir at forhøie med 10 pct. som tilfalder vedkommende kommune i de tilfælde, da erstatningen utbetales den erstatningsberettigede med et beløp en gang for alle; i andet tilfælde indgaar forhøielsen sammen med erstatningsbeløpet i det foran nevnte fond.» Renteinntekten av dette fond skulle tilfalle vedkommende grunneiere. Etter innstilling fra flertallet i den forente justis- og landbrukskomité ble lovforslaget ikke tatt under behandling av Stortinget i 1909.

I det nye forslag - Ot. prp. nr. 44/1910 - gikk departementet over til et nytt system m. h. t. grunneierens andel i den verdi som ble antatt innvunnet ved reguleringen. Da dette har betydning for min senere argumentasjon, finner jeg å burde referere bestemmelsen i lovutkastets §15,3, prop. 34:

«Foruten erstatning, tilkommer der enhver, som til gjennemførelse av reguleringen maa avstaa grund eller taale eiendomsbyrde, en forholdsmæssig andel av den ved reguleringen indvundne værdiforøkelse for de i vasdraget beliggende vandfald. Den antagelige værdiforhøielse, beregnet paa den i §11 angivne maate, fastsættes i reguleringstillatelsen, efterat derom er indhentet uttalelse av Vasdragskommissionen. En femtedel eller i det i §11 omhandlede tilfælde en tiendedel av den saaledes fastsatte nettovinding ved reguleringen skal ved skjøn efter lagretteslovens §23 fordeles paa de eiendomme, hvorover der til reguleringens gjennemførelse kræves raadighet. Fordelingen sker i det forhold hvori enhver eiendom antages at bidra til reguleringen, dog saaledes, at alle de eiendomme, hvorover vandfaldseierne har erhvervet raadighet uten ekspropriation, kommer i betragtning som et samlet hele. De beløp som ved denne fordeling tilfalder eiendomme, som er gjenstand for ekspropriation, utbetales i overensstemmelse med de om ekspropriationserstatninger gjældende regler.»

Side:1263

Den av Stortinget valgte spesialkomité erklærte seg enig i at grunneierne burde «erholde en noget større godtgjørelse end bare erstatning efter skjøn for værdien av det, som avstaaes eller tapes». M.h.t. den nærmere ordning delte komitéen seg i to fraksjoner. Flertallet fant at skjønnsbeløpene for alle grunneiere burde forhøyes med 25 % - ett medlem forbeholdt seg å stemme for en høyere prosent sats. Mindretallet fant ikke en slik regel tilfredsstillende i og for seg. I innstillingen - O I/1911 106 sp. 2 - sier det bl.a.: «Efter disse medlemmers mening er der meget som taler for at det tillæg, som tilstaaes grundeierne utover skjønsmæssig erstatning, avpasses efter den fordel, som opnaaes ved reguleringsforetagendet, saaledes som det er foreslaat i Ot.prp. nr. 44». Mindretallet fant dog at praktiske hensyn talte imot at fordelingen skulle fastsettes ved skjønn, og erklærte seg derfor enig med flertallet i at godtgjørelsen kunne gis som et prosentvis tillegg til skjønnserstatningen. Men det foreslo dessuten en bestemmelse som den som senere ble tatt inn i lovens §15 nr. 4.

Etter dette ble loven vedtatt med slik bestemmelse i §15 nr. 3:

«Ved bestemmelse av erstatningen forhøies det beløp, hvortil skjønnet ansætter værdien av det avstaaede med et tillæg av 25 pct.»

Jeg går så over til reguleringsloven av 1917. Fra dens forarbeider finner jeg det tilstrekkelig å referere følgende av Ot.prp. nr. 36/1915, 31, sp. 1 om proposisjonens §16: «I post 3, som iøvrig stemmer helt overens med lovens §15 post 3, har man efter foranledning av Vasdragskommisjonens uttalelser tilføyet «og det som ellers er gjenstand for erstatning» efter «det avstaaede» for å gjøre det helt klart, at tillægget ikke bare skal regnes av erstatning for hel avstaaelse av eiendom eller rettighet, men ogsaa av erstatning for annen skade og ulemper.»

Tilbake står så bestemmelsen i §134 i vassdragsloven av 1940.

Fra lovens forarbeider skal jeg referere følgende:

I innstillingen av 1918 fra den kongelige vassdragslovkommisjon sies det 121 sp. 1 i motivene til dens utkast til §161, som svarer til lovens §134:

«At den, som gives ret til at tiltvinge sig anden mands eiendom, fordi han kan gjøre en særlig indbringende bruk av den, skal gi mere end den blotte erstatning for skade, er et billighetskrav, som har faat utslag i den gjældende vasdragslov og i reguleringsloven, og som ogsaa har faat sterk tilslutning i de indkomne uttalelser om vasdragslovsrevisionen ... Kommissionen antar, at et tillæg til skadeserstatningen, som overensstemmende med reguleringsloven sættes til 25 pct., uten betænkelighet kan paabydes i alle tilfælder, hvor foretagendet gjælder utnyttelse av vandkraft eller anden teknisk bruk av vandet. Ganske vist kommer regelen herved ogsaa til at omfatte

Side:1264

visse foretagender som iværksettes av stat eller kommune av hensyn til almennytte, saasom elektrisitetsverker til fordeling av lys og kraft. Men ...»

Etter dette kan jeg slå fast følgende: Systemet er, så vel etter reguleringsloven av 1917, §16 nr. 3 som etter vassdragsloven av 1940, §134, at eksproprianten skal avgi til vedkommende grunneiere en del av den vinning som han presumeres å oppnå ved reguleringen. Den del av vinningen som han således skal avgi, skal imidlertid ikke, slik som foreslått av departementet i utkastet til reguleringsloven av 1911, avpasses etter den antatte vinning for eksproprianten, således at en bestemt del av vinningen fordeles mellom grunneierne ved skjønn. Den del av vinningen som skal gå til grunneierne, skal stå i forhold til de oppofrelser som disse må gjøre, og er i loven satt til 25 % av den erstatning som skjønnet fastsetter. Dette gjelder all erstatning, ikke bare erstatning for grunn og annet som avståes, men også erstatning for skade og ulemper.

Spørsmålet blir så om dette tillegg skal ytes også når det inntreffer en skade som ikke er taksert under skjønnet - enten fordi man har funnet det usannsynlig at slik skade ville inntre eller at den iallfall ikke lot seg taksere under skjønnet, eller fordi man overhodet ikke har forutsett muligheten av at den kunne inntre. Jeg understreker at jeg her bare har for øye skade som voldes ved utførelsen av anlegget og bruk av dette i samsvar med ekspropriasjonstillatelsen og skjønnsforutsetningene.

Det følger av det jeg allerede har sagt, og referert fra lovforarbeidene, at det har all formodning for seg at tillegget også skal gis til erstatningen for en slik senere oppdukkende skade. Det er lovens regel at tillegget skal gis til erstatningen for all skade som voldes som følge av anlegget. Tillegget skulle altså ha vært gitt til erstatningen for skade som her drøftes, om skaden hadde vært tatt med under det første skjønnet. Problemet må derfor etter min mening bli, ikke om tillegget også skal gis for slik skade når den først senere dukker opp, men om tillegget da skal falle bort. Og det siste kan etter min mening ikke antas med mindre det uttrykkelig var sagt eller utvetydig forutsatt i loven. Noen uttrykkelig bestemmelse om at tillegget da ikke skal gis, har loven ikke. Og jeg kan heller ikke se at det ellers er noe holdepunkt for en slik antagelse, hverken i vassdragslovens §70 og §136 eller i reguleringslovens §16. Tvert om følger det, som allerede nevnt, etter min mening av bestemmelsen i vassdragslovens §134,1, at tillegget må gis også til erstatningen for en etterfølgende skade. Det er på det rene at det i vårt tilfelle dreier seg om et anlegg som nevnt i vassdragslovens §62, at det er foretatt «tvungen avståing» til dette anlegg, og at tvisten gjelder en skade som er voldt ved bruk av anlegget i samsvar med

Side:1265

ekspropriasjonsforutsetningene. Og §134,1 gir en generell regel om at ved tvungen avståing etter §62 skal den erstatning som skjønnet fastsetter, betales med et tillegg på 25 %. Jeg minner om den tilføyelse som ble gitt i §16, punkt 3, i reguleringsloven av 1917 i forhold til den tilsvarende bestemmelse i loven av 1911 «for å gjøre det helt klart at tillegget ikke bare skal regnes av erstatning for hel avståelse av eiendom eller rettighet, men også av erstatning for annen skade og ulempe». At det samme gjelder etter vassdragsloven av 1940, er også på det rene. Men da må resultatet etter min mening bli at tillegget også skal ytes til erstatning for en senere oppdukkende skade, når det ikke er gjort noe unntak for slike tilfelle. Denne oppfatning styrkes etter min mening av den omstendighet at lovgiverne har funnet det nødvendig å si i §134,2 at tillegget ikke skal gis til den erstatning som en grunneier kan kreve etter §132.

Den oppfatning at tillegget ikke skal gis til erstatning for etterfølgende skade, vil også føre til ganske urimelige konsekvenser.

Betingelsen for at en senere inntrådt skade skal kunne kreves erstattet, er at den ikke er tatt med i det opprinnelige skjønn. Grunnen til at den ikke har vært tatt med der kan være at den ikke har vært forutsett - eller grunnen kan være at skjønnsretten har ment at den ikke har tilstrekkelig grunnlag til å kunne taksere skaden, og derfor ikke har tatt den med ved ansettelsen av erstatningen. Når det gjelder spørsmålet om det skal gis 25 % tillegg for senere inntrådt skade, så har man etter min mening ikke noe holdepunkt i loven for å sondre etter som skaden har vært forutsett eller ikke, og jeg kan heller ikke se at det er rimelig å trekke grensen for de tilfelle hvor tillegget skal ytes etter en slik linje. Kan hende er grunnen til at en «forutsett» skade ikke tas med ved fastsettelsen av erstatningen den at skjønnet finner det helt usannsynlig at slik skade vil bli voldt. Inntreffer den likevel, er den imidlertid «forutsett» for så vidt som man ved skjønnet har vært oppmerksom på muligheten for at den kan inntreffe. Men jeg kan ikke se at det kan anføres noen rasjonell grunn for å sondre mellom en slik skade og en annen etterfølgende skade, hvor muligheten for at den siste skulle inntreffe kanskje har vært like nærliggende - eller rettere sagt ikke mer fjerntliggende - men hvor den ikke har vært «forutsett» ved skjønnet, fordi det tilfeldigvis ikke var noen som kom til å tenke på den. Skulle det være avgjørende for tillegget av de 25 % om skaden tas med ved det første skjønn, vil man stå overfor det urimelige forhold at det i virkeligheten vil være avhengig av skjønnsretten om ekspropriatene skal få tillegget eller ikke når det gjelder en skade som «forutsees» under skjønnet. Finner skjønnsretten at muligheten for skadens inntreden er så stor at den bør tas i betraktning, og finner retten videre å kunne

Side:1266

derimot at det ikke er sannsynlig at skaden vil inntreffe eller at den iallfall ikke lar seg taksere på forhånd, vil ekspropriaten ikke få tillegget. Det kan hende at underskjønnet finner å burde taksere en slik skade - da får ekspropriaten tillegget. Det kan hende at både eksproprianten og ekspropriaten er enige om at skaden bør takseres. Men så er eksproprianten misfornøyd med størrelsen av erstatningen, og begjærer overskjønn. Overskjønnet finner at skaden ikke lar seg taksere nå - og tar den ikke med. Da mister ekspropriaten tillegget. Det trenger ingen nærmere påvisning at en slik ordning er urimelig. Også dette gir en sterk formodning mot at loven har ment det slik.

At §136 skulle gi noen hjemmel for å sondre mellom de tilfelle hvor muligheten for skaden er forutsett og de tilfelle hvor man under skjønnet - ikke har vært oppmerksom på en slik mulighet, kan jeg ikke innse. Når loven i §136,2 har gitt en særbestemmelse for «forutseelige» skader, hadde dette så vidt jeg kan se to formål - jfr. de av førstvoterende siterte uttalelser fra motivene til kommisjonsutkastets §164.

For det første ville man lovfeste det som var antatt i dommen av 1906 - nemlig at en grunneier ikke behøvde å finne seg i at skjønnet takserte en skade som man for tiden finner det umulig med noen sikkerhet å dømme om.

For det annet skulle man, ved forbehold som nevnt i bestemmelsene, av hensyn til et fremtidig krav gjøre det klart at denne skade ikke var tatt med i skjønnet.

At «gruppedelingen» i §136 ikke gir hjemmel for å sondre med hensyn til 25 %-tillegget etter som muligheten for den etterfølgende skade har vært forutsett eller ikke, fremgår også av den omstendighet at vedkommende grunneier skal forbeholdes «rett etter punkt 1». Men §136,1 stiller «forutsette« skader og «uforutsette» skader likt - begge er «skader som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet».

Jeg er enig i at det ikke er rimelig å forstå loven slik at grunneieren skal miste tillegget fordi skjønnet ikke finner å kunne fastsette erstatningen for en «forutsett» skade. Men jeg kan ikke innse at det er mindre urimelig at grunneieren skal gå glipp av tillegget bare fordi det gjelder en skade som ingen er kommet til å tenke på.

Det har vært innvendt at det er av betydning for eksproprianten før han går i gang med anlegget å vite hva han skal betale. Men til det er å si at sikkerhet for det vil han jo ikke ha, all den stund det er på det rene at hvis det inntreffer skade som ikke er tatt med i skjønnet, så skal han (eller etterfølgere) erstatte denne. Og da må det spille en underordnet rolle om han skal betale 100 eller 125 %.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Grette: Jeg er kommet til samme resultat som

Side:1267

førstvoterende og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som dommer Skau har gitt.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

Overskjønnet stadfestes med den endring at de fastsatte erstatningsbeløp forhøyes med 25 prosent.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondheim kommune til de ankende parter 3 000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.