Rt-1953-1297
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-10-22 |
| Publisert: | Rt-1953-1297 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Dæhli, Nygaard, Bahr, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Samferdselsloven (1947) §7, Løsgjengerloven (1900) §16, §17, Samferdselsloven (1947) |
Dommer Kruse-Jensen: Ved Eidsvoll herredsretts dom av 22. juni 1953 ble A dømt for overtredelse av samferdselslovens §7 og løsgjengerlovens §16 til en bot stor kr. 200,00 subsidiært 12 dagers fengsel.
A har for så vidt angår domfellelsen etter samferdselsloven påanket saken til Høyesterett. Ankeerklæringen er meget knapp, men jeg forstår domfelte derhen at han mener at hans kjøring, slik den er beskrevet i dommen, ikke er «fortenestekøyring» i lovens forstand og derfor ikke straffbar.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.
Jeg finner at anken må bli å forkaste.
Etter Høyesteretts praksis er det visstnok så at ikke enhver kjøring uten bevilling for andre mot betaling er å anse som «fortenestekøyring» i lovens forstand. Jeg viser i den forbindelse mellom annet til dommer referert i Rt-1952-747 og 1053, hvoretter slik kjøring ikke behøver å være i strid med loven når den foregår leilighetsvis og har til hensikt å hindre tap eller ulemper i en akutt vanskelig situasjon.
Etter den beskrivelse av domfeltes kjøring som er gitt i herredsrettens domsgrunner, er imidlertid forholdet i denne sak helt annerledes. Det gjelder her regelmessig kjøring gjennom lengre tid for to firmaer for meget store beløp. Det er visstnok så at retten har ansett det for godtgjort at transportformidlingen ikke tilfredsstiller behovet for biler til tømmertransport i Ullensakerdistriktet, og at domfelte er i besittelse av en bil som er spesielt innrettet for slik transport. Dette kan imidlertid - mener jeg - ikke tillegges betydning ved avgjørelsen av om forholdet går inn under loven eller ikke, og det så meget mer som de to firmaer - etter det som er opplyst - overhodet ikke på forhånd har søkt kontakt med formidlingssentralen angående avviklingen av transporten, men uten videre overlatt kjøringen til domfelte. For en del av den kjøring som er utført for et av firmaene, er det for øvrig på det rene at det ved henvendelse til formidlingssentralen fra firmaets disponent lyktes å få tillatelse for domfelte til å fortsette kjøringen av en del av firmaets trelast. For denne kjøring er han imidlertid ifølge domsgrunnene frifunnet, hvilket imidlertid ikke har fått uttrykk i konklusjonen. Det samme gjelder frifinnelsen for tiltalen etter løsgjengerlovens §17.
Side:1298
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Bahr og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Ingvald Falch med domsmenn Johan Langseth og Bjarne Fremming):
- - -
I 1952 kjøpte han en lastebil av en mann i Ullensaker, som hadde 3 lastebiler, men bare fikk bevilling for 2 av dem. Med denne lastebil har han så drevet den i tiltalen for overtredelse av samferdselsloven nevnte kjøring for Ullensaker Dampsag og Høvleri og for A/S Borregaard. At hans bruttoinntekt derfor har vært som i tiltalen nevnt er på det rene. Også for øvrig har han hatt noen småkjøring med bilen, og han har erkjent at han i 1952 ingen annen fortjeneste har hatt enn denne kjøring. At det for så vidt dreiet seg om fortjenestekjøring, som direkte rammes av samferdselslovens §7, må være klart, da han ingen bevilling hadde. - - -
Han hevder imidlertid videre at den kjøring av tømmer som han drev Ullensaker Dampsag og Høvleri og for A/S Borregaard var nødvendig for disse å få utført uten opphold - noe som i alt vesentlig finnes bevist å være tilfelle - og at de nevnte bedrifter ikke kunne få kjøringen utført med nødvendig raskhet og regelmessighet av bevillingshavere. Retten finner det også bevist at dette i alt vesentlig forholder seg så, iallfall når bortsees fra en del av Borregaards tømmer, nemlig for så vidt det skulle kjøres til fløtning i Vorma. Men da tiltalte har sin lastebil bare i hensikt å drive fortjenestekjøring for andre og leve derav, og det dreier seg om en så vidt omfattende kjøring, er samferdselslovens klare ord avgjørende for fellelse, jfr. også hrd. Rt-1952-747 ff. - - -
Derimot finner retten at det foreligger sterkt formildende omstendigheter ved tiltaltes overtredelse av samferdselsloven. Det finnes nemlig godtgjort ved 1. vitne, disp. Nygårds og 4. vitne Majorseters prov (han er Borregaards representant) at transportformidlingen ikke tilfredsstiller behovet for biler til tømmertransport i Ullensaker. Dette er den slags kjøring som gir den største påkjenning for lastebiler og folk, og når konkurransehensyn ikke virker derimot tar bevillingshaverne annen kjøring når den er å få, de har en tendens til å komme for sent og i tilfelle til å utebli fra tømmerkjøringen.
For Borregaardstømmerets vedkommende gjaldt det et parti som for en vesentlig del skulle leveres til jernbanetransport, og kjøringen måtte da foregå når jernbanevognene var der. Vitnet Majorseter var da henvist til å engasjere den lastebil han kunne få, til å påta seg denne kjøring, som måtte skje fortløpende. Tømmeret var til dels så langt at tilhengervogn var nødvendig, og tiltalte har slik til sin bil. Av bevillingshavere i bygden er det bare en som har tilhenger.
For Ullensaker Dampsag og Høvleri, som ligger ved Jessheim st.
Side:1299
- ikke ved vassdrag - gjelder følgende: Bedriften skjærer 30 tylfter tømmer pr. dag i skursesongen, og dette kvantum må den ha seg tilkjørt pr. dag hvis ikke arbeidet skal stoppe opp og arbeidere gå ledige så lenge - til stor utgift for bedriften. Å få tømmeret levert og lagret på bedriftens tomt er meget ulønnsomt p.g.a. den høyere tømmerpris som dette betinger. Det er derfor av fremtredende betydning for bedriften å engasjere seg fast med en lastebileier som kan påta seg denne kjøring og som er pålitelig i dette forhold. Tiltalte er den eneste lastebileier i bygden som har så vel tilhenger som lesseapparat, hvilket er nødvendig for at en bil skal greie denne kjøringen som blir temmelig intens. Domsmann Fremming, som er og i en lang årrekke har vært kontorsjef ved en bedrift i Eidsvoll som driver sagbruk i tilslutning til betydelige skogsarealer, bemerker herom at med lesseapparat vil en lastebil kunne greie kjøring av 1/2 gang større kvantum tømmer enn uten, forutsatt at det gjelder en kjøreavstand inntil 10 km. Særlig gjelder dette når tømmeret ikke er opplagt ved bilvei på et høyere plan ved veikanten. Men veiene i distriktet går i flatt terreng.
Å henvise bedriften til å bruke flere biler ville både være ulønnsomt og mindre pålitelig. Det samme gjelder henvisen til å søke bil fra andre bygder innen Romerike Transport-formidlingskreds.
Det er av 3. vitne Karl Nygaard, som er bestyrer av Transportformidlingssentralen i Romerike, hvorunder de mer lokale transportformidlingssentraler sorterer, forklart at transportformidiingssentralen kan gi midlertidige kjøretillatelser til ikke bevillingshavere når det er behov derfor. Da bedriftslivets interesser selvsagt må varetas fremfor bevillingshavernes må det da være plikt for vedkommende sentral ikke alene å gi slik tillatelse når det er behov derfor, men i påkommende tilfelle å veilede bedriftene herom istedenfor å innskrenke seg til advarsler og politianmeldelser eller til å henvise vedk. lastebileier som kjører uten bevilling til å søke bevilling ved inntredende ledighet. Men så er ikke forholdt i dette tilfelle. - - -