Rt-1953-1301
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-10-23 |
| Publisert: | Rt-1953-1301 |
| Stikkord: | Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141/1953 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Andreas Støylen) mot B (høyesterettsadvokat Michael Sars). |
| Forfatter: | Bahr, Nygaard, Dæhli, Kruse-Jensen, Holmboe |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Bahr: Lier, Røyken og Hurum herredsrett avsa den 22. desember 1949 dom med slik domsslutning:
«A frifinnes for farskapet til det av B den 7. september 1948 fødte barn.
A kjennes å være bidragspliktig til B og det av henne den 7 september 1948 fødte barn.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 11. januar 1952 ble A kjent å være far til det i herredsrettens dom nevnte barn og dømt til å betale B kr. 400,00 i saksomkostninger.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Den ankende part hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har kjent ham å være far. Han gjør gjeldende at de to samleier han har hatt med ankemotparten, fant sted før 22. november 1947 da han konsulterte en læge grunnet mistanke om venerisk sykdom. Da barnet er født xx.xx.1948, er svangerskapstiden for lang. Han hevder videre at han burde vært fritatt for farskap, selv om en går ut fra at de to samleier partene hadde, fant sted til en slik tid at han etter naturens orden kunne være barnets far. Ankemotparten har nemlig i sin ferd vist at hennes moral er så dårlig at det er tvilsomt om han er far til barnet. Han kan derfor i alle tilfelle ikke bli mer enn bidragspliktig.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. A kjennes ikke å være far til det av B den 7. september 1948 fødte pikebarn.
Side:1302
2. A kjennes ikke bidragspliktig.
3. B tilpliktes å betale saksomkostningene.»
Ankemotparten, B, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.
Etter at saken ble pådømt i lagmannsretten, er det foretatt nye blodtypeundersøkelser av sakens parter og barnet. Undersøkelsen er foretatt etter ABO-, MN-, P- og Rh-systemene. Om resultatet av blodtypeundersøkelsene er det fremlagt en attest av 28. september 1953 fra Rettsmedisinsk Institutt, prosektor J. Lundevall. Utfallet av de nye undersøkelser er det samme som av de første blodtypeundersøkelser i saken, nemlig at det ikke er noe til hinder for at A kan være far til barnet. For øvrig er det ikke lagt frem nye dokumenter for Høyesterett.
Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Når det gjelder troverdigheten av morens forklaring om samleiene med A og om at hun ikke har hatt samleie med noen annen mann i det kritiske tidsrom, er det for meg avgjørende at moren har avgitt muntlig forklaring for lagmannsretten, at denne har festet lit til forklaringen og edfestet henne, og at jeg ikke kan finne holdepunkter for her å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse. Jeg henviser i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1949-346 flg. og til høyesterettsdom av 6. oktober 1953 i l.nr. 134.
Etter dette voterer jeg for at lagmannsrettens dom stadfestes.
Jeg finner at den ankende part må betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til det offentlige 800,00 - åtte hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dæhli, Kruse-Jensen og Holmboe: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommerne Sverre Tessem og Henry Østlid):
- - -
Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til det resultat
Side:1303
at A har hatt sådant samleie med B at han etter naturens orden kan være barnets far og tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse for så vidt.
Retten har tiltro til barnemorens forklaring og har funnet det ubetenkelig å edfeste henne. Etter hennes forklaring møttes partene for første gang i midten av desember, antagelig 17. desember 1947, og det første samleie mellom partene fant sted to dager senere, antagelig 19. desember. Dette gir en svangerskapstid på 260-270 dager (263 regnet fra 19. desember), altså en normal svangerskapstid. Jordmoren har i fødselsmeldingen opplyst at barnet ikke var fullbåret, idet det var lite av vekt og lengde (2 140 gram og 42 cm), og hun antar at svangerskapet har vart i 36 uker (ca. 3 uker under det normale). Måling og veiing er ikke foretatt på sykehus. Barnemoren var i nærværende tilfelle en meget ung (vel 19 år gammel) førstegangsfødende, ugift kvinne, og etter nyere medisinsk forskning kan hvert av de nevnte tre forhold bidra til at barnet er lite ved fødselen. Barnemoren har opplyst at hun skulle ha hatt sin menstruasjon 2. januar, men at hun da bare fikk en liten blødning, således at hun fikk mistanke om at hun var besvangret. Den av barnemoren antatte besvangringstid, 19. desember, faller sammen med det tidspunkt da sjansene for besvangring er størst, nemlig tidspunktet midt mellom begynnelsen av 2 menstruasjoner.
Selv om man imidlertid går ut fra at barnet er ufullbåret og født ca. tre uker for tidlig, antar retten at barnefaren har hatt sådant samleie med barnemoren at han etter naturens orden kan være barnets far, idet retten bygger på barnemorens forklaring om at partene gjentatte ganger hadde samleie med hverandre til noe utover midten av januar 1948.
Barnefaren har hevdet at han kun har hatt to samleier med barnemoren og at disse har funnet sted før 22. november 1947. Tidspunktet for samleiene bygger han vesentlig på at han den nevnte dag konsulterte dr. Kirkemo, grunnet mistanke om venerisk sykdom. Retten har ikke funnet å kunne feste den nødvendige tiltro til hans forklaring, og har ikke latt ham få anledning til å avlegge ed.
Det bemerkes i denne forbindelse at barnefaren har forklart at det hendte at hans venn, C, ikke så sjelden skaffet piker og at det ble fest med elskov på lignende måte som i nærværende sak omhandlet. Retten anser det ikke umulig at besøket hos lægen kan ha vært foranlediget av samvær med andre kvinner.
Med hensyn til det neste spørsmål om A skal dømmes til å være far til barnet, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. Retten har ikke funnet grunn til å anta at barnemoren har hatt samleie med noen annen i det kritiske tidsrom. Det har fra barnefarens side ikke vært anført noen bestemt person som hun skulle ha hatt samleie med, men han har hevdet at hun er så lettsindig at det ikke er usannsynlig at hun har hatt samleie med andre menn i det kritiske tidsrom og at det derfor er tvilsomt om han er barnets far. Han peker på den måten bekjentskapet ble innledet på og at han hadde samleie med henne samme dag de ble kjent - eller etter hennes forklaring 2 dager senere - og at hun så på at han hadde samleie med D.
Barnemoren har bestemt benektet å ha hatt samleie med noen annen
Side:1304
i det kritiske tidsrom. Hun har ikke hatt samleie med noen annen etterat hennes forlovelse i juni 1947 ble hevet og til barnet ble født.
Selv om de omstendigheter som barnefaren har fremhevet ikke tyder på noen høy kjønnsmoral hos barnemoren, har lagmannsretten ikke funnet at det foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om A er barnets far. Retten har da vesentlig bygget på forklaringen fra barnemoren, som har gjort et troverdig inntrykk på retten. - - -