Rt-1953-1332

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-10-30
Publisert:	Rt-1953-1332
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 129 B/1953.
Parter:	Th. Haga (overrettssakfører Aage Rygh - til prøve) mot Aker kommune (høyesterettsadvokat E. Corneliussen).
Forfatter:	Gaarder, Bendiksby, Eckhoff, Thrap, Berger
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §20, §29, Bygningsloven (1896) §6, §23, §26, §34, §67

Dommer Gaarder: I sak anlagt av snekkermester Th. Haga mot Aker kommune med krav om erstatning av kommunen fordi Akers reguleringsråd hadde tillatt oppført et bygg som ved sin størrelse og beliggenhet ble påstått å være til

Side:1333

ulempe for Hagas eiendom, avsa Aker herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 26. oktober 1940 dom med slik domsslutning:

«Aker kommune betaler i erstatning til snekkermester Th. Haga 10 000,00 kroner med 4 av hundrede i årlig rente herav fra 26. oktober 1940 til betaling skjer og 600 kroner i søksmålsomkostninger. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Kommunen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 12. november 1942 frifant kommunen. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten ble ikke tilkjent. Mens herredsrettsdommen var enstemmig, var det dissens i lagmannsretten. Denne var satt med 4 domsmenn, og 3 av disse stemte for herredsrettens resultat.

Om sakens nærmere sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av snekkermester Th. Haga innanket for Høyesterett. Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme betraktninger som han har fremholdt for de tidligere retter og som er referert i herredsrettens dom. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Aker, nu Oslo kommune dømmes til å betale til Th. Haga erstatning etter rettens skjønn for den skade han er påført som eier av g.nr. 7, br.nr. 7 Vækkerøveien 22 i Aker ved det bygg som Aker reguleringsråd i 1936-37 har tillatt oppført på nabotomten g.nr. 7, br.nr. 6 og g.nr. 9, br.nr. 123, tillikemed renter av skjønnsbeløpet fra 1. januar 1937.

2. Th. Haga tilkjennes saksomkostninger ved alle retter hos Aker kommune.»

Motparten, Aker kommune, nå Oslo kommune, har påstått lagmannsrettsdommen stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Det er til bruk for Høyesterett holdt et bevisopptak ved Aker herredsrett den 21. mai 1946, der to vitner, nemlig Akers daværende reguleringssjef August Nielsen og sekretær i Aker reguleringsvesen, Henrik Jæger, er avhørt. Videre er det fremlagt en del nye dokumenter. Av disse skal jeg nevne en korrespondanse fra 1927 mellom Vækerøs eier, godseier Harald Løvenskiold, og Aker reguleringsvesen, og i forbindelse dermed utskrift av et par møter i reguleringsrådet. Det fremgår herav at det i 1927 ble utarbeidet en endret plan av Aker reguleringsråd betegnet som «regulerings-, utparsellerings- og bebyggelsesplan», som ble vedtatt av reguleringsrådet. Det er på det rene at det ikke ble søkt kongelig stadfestelse på planen. Det er videre på det rene at hverken planen av 1927 eller den såkalte Waages plan av 1924, eller rettere den erklæring av 4. oktober 1924 som godseier Løvenskiold avga i denne forbindelse, er tinglyst som heftelse på den hjørnetomt der det omtvistede bygg er oppført.

Side:1334

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens (flertallets) begrunnelse.

Jeg nevner først at det i denne sak ikke er påberopt at det på hjørnetomten hviler noen privat rettslig byggeservitutt, og det er da overflødig å drøfte de spørsmål som kunne reise seg hvis så hadde vært tilfelle. Jeg antar heller ikke at kommunens medvirkning ved istandbringelsen av planene av 1924 og 1927 slik som påstått innebærer noen vedtagelse av planene fra kommunens side i den forstand at kommunen er blitt kontraktsrettslig bundet til dem i forhold til de respektive grunneiere. Jeg vil for øvrig som en subsidiær bemerkning anføre at selv om man skulle gi den ankende rett i at planen (eller planene) etablerte en kontraktslignende forpliktelse for kommunen, så var dermed ikke avgjort noe om forpliktelsens rekkevidde når det gjelder hjørnetomten. Både i planen av 1924 og i den reviderte plan av 1927 var nemlig hjørnetomten forutsatt bebygget med et forretningsbygg. Akers Sparebank, som eide tomten fra 1923 til 1936, hadde kjøpt den for å opprette en filial der. Noen vanlig villa hadde altså den ankende part ikke grunnlag for å vente seg på tomten, og jeg kan heller ikke se at der av noen av planene kan utledes noe med hensyn til bebyggelsens høyde på denne tomt.

Jeg mener etter dette at kommunen ikke kan være sterkere bundet ved det passerte enn om det hadde foreligget en stadfestet regulering etter bygningslovgivningen. Men det foreligger heller ikke noen slik regulering. Hverken planen av 1924 eller den av 1927 ble nemlig søkt stadfestet av Kongen i henhold til den da gjeldende bygningslov av 27. juli 1896 i §6. Det er nok så at planen av 1927 rent faktisk har vært etterlevet for de tomter den omfatter. Men dette antas ikke tilstrekkelig, tomten tilhører likevel rettslig sett «strøk som ikke er regulert», jfr. den nye bygningslovs §29. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at reguleringsmyndighetene på grunnlag av den foreliggende situasjon - hvis intet kompliserende moment kommer til - kunne tillate tomten bebygget uten videre etter Akers bygningsvedtekters §26b med murhus i 3 etasjer og inntil 12,5 m høyde.

Den ankende hevder imidlertid at et slikt kompliserende moment er til stede, nemlig at kommunen har forsømt sin plikt etter bygningsloven av 1924 §20 til å utarbeide en «fullstendig byplan». En slik byplan skal etter lovens §23 bl.a. treffe bestemmelse om bygningshøyden for de forskjellige strøk, bygningsgrupper eller enkelte bygninger. Planen må forelegges departementet til stadfestelse.

Den ankende gjør gjeldende at når loven på denne måte påbyr istandbringelse av byplan, med behandling av flere administrative instanser og med departementet som avgjørende instans, og videre med tilsvarende ordning for senere forandring i planen, har den villet gi grunneierne den betryggelse som slike

Side:1335

regler om fremgangsmåten innebærer, jfr. Rt-1932-728. Ved sin unnlatelse av å følge lovens bud om utarbeidelse av byplan, har Aker - hevdes det - berøvet grunneierne denne betryggelse, spesielt da departementets medvirkning. Den ankende mener videre at departementet ville ha nektet stadfestelse av en plan med en slik bebyggelse av hjørnetomten som skjedd i dette tilfelle. Når departementet forkastet Hagas anke, skyldtes det etter hans oppfatning at kommunens fremgangsmåte hadde skapt en tvangssituasjon, idet tomten allerede var bebygget da anken ble behandlet av departementet, og han mener da at det er forståelig at departementet kviet seg for en avgjørelse som kunne gjøre spørsmålet om nedrivning aktuelt.

Til dette vil jeg si at det er i strid med et klart lovbud når Aker kommune har forsømt å utarbeide «fullstendig byplan». Jeg kan ikke føle meg overbevist om at oppgaven i dette tilfelle var uoverkommelig. Det var som nevnt utarbeidet en revidert plan i 1927. Iallfall skulle det være en enkel sak å søke dispensasjon, noe loven selv peker på i §20. De feil som således er begått fra kommunens side, antar jeg imidlertid ikke kan føre til erstatningsansvar. Jeg behøver ikke å ta standpunkt til i hvilken utstrekning en slik administrativ forsømmelse som det her er spørsmål om, kan danne basis for private erstatningskrav. Det er etter min mening nok å fremheve at saken etter anke fra Haga har vært behandlet av departementet, den samme instans som i tilfelle ville hatt byplanen til behandling, og at departementets avgjørelse gikk i kommunens favør. Som før referert mener riktignok den ankende at saken i departementet fikk dette utfall fordi den allerede var låst fast ved at bygget så å si var ferdig. Jeg lar det stå hen om departementet ville kommet til et annet resultat om denne omstendighet ikke hadde foreligget. Det må nemlig etter min mening legges vesentlig vekt på at Haga først henvendte seg til departementet ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører Aage Ryghs skrivelser av 5. og 13. november 1936. Arbeidet med bygningen var imidlertid påbegynt allerede i august 1936. Dette kan Haga ikke ha vært uvitende om all den stund det foregikk i hans umiddelbare naboskap. Når han likevel lar det gå i 2 à 3 måneder før han erklærer anke, kan han etter min mening ikke beklage seg over at saken i departementet ble behandlet på et så sent tidspunkt. Der var etter min mening full foranledning for ham til å ta affære langt tidligere, eventuelt etter å ha søkt juridisk bistand.

Under hovedforhandlingen for Høyesterett har den ankende for øvrig hevdet at hans skrivelse til Akers reguleringsvesen av 2. juni 1936 rettelig burde vært behandlet som en anke til departementet. Til dette er å bemerke at brevet inneholder en henstilling til reguleringsrådet om å ta saken under nøye overveielse og helst bese tomten før beslutning fattes, og videre et forbehold om å gjøre ansvar gjeldende. Etter sitt innhold er skrivelsen derimot ingen anke til høyere administrativ instans. Jeg kan

Side:1336

være enig med Hagas prosessfullmektig i at god administrativ skikk burde tilsi at en borger som sender et slikt brev får uttrykkelig og klar beskjed om den rette fremgangsmåte, men på den annen side har jeg intet holdepunkt for å anta at kommunens taushet overfor brevet av 2. juni 1936 har villedet Haga. Som nevnt begynte byggearbeidet et par måneder senere, og Haga måtte da forstå at hans henvendelse av 2. juni ikke hadde ført frem, men at saken burde gripes an på annen måte.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet og finner at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Thrap og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Hesselberg med domsmenn Christoffer Fjeld og John Koppang):

I 1924 bestemte godseier Harald Løvenskiold seg til å utparsellere den del av sin eiendom Vækerø, som ligger omkring Furulund stasjon ved Bærumsbanen. Han lot utarbeide en utstykningsplan med beskrivelse, som ble approbert av Akers reguleringskommisjon, og han undertegnet den 4. oktober 1924 en erklæring hvorved han som betingelse for godkjennelsen forpliktet seg til å overholde forskjellige bestemmelser angående bebyggelsen m.v. Erklæringen ble tinglest som heftelse på Vækerø og de herfra utskilte eiendommer. Planen ble ikke sendt departementet til stadfestelse, men den er i alt vesentlig fulgt ved utparselleringen og bebyggelsen av tomtene.

Tomten på hjørnet av Vækerøveien og Bestunveien, g.nr 7, br.nr. 6, ble solgt til Akers Sparebank, som hadde tenkt å opprette en filial her. Denne plan ble oppgitt, men det har ved utarbeidelsen av planen og senere vært på det rene, at der på denne eiendom skulle oppføres en forretningsgård. Nabotomten, g.nr. 7, br.nr. 7, Vækerøveien 22, ble solgt ved skjøte av 20. oktober 1920, og eies nå av snekkermester Th. Haga.

I 1932 var der fremme en plan om å oppføre en større forretningsgård på den annen side av Vækerøveien. og Aker reguleringsvesen utarbeidet i denne anledning en plan, hvoretter der skulle tillates oppført flere store forretningsbygninger omkring en liten åpen plass i nærheten av Furulund stasjon. Herimot fremkom der en rekke protester, bl.a. fra Bestum Vel, og den hele plan falt bort, idet det nevnte prosjekt om oppførelse av en forretningsgård ble oppgitt.

Ved skrivelse av 18. november 1935 ble der innsendt et forslag til oppførelse av en forretningsgård på br.nr. 6, og herimot fremkom der

Side:1337

protester fra 3 naboer, deriblant snekkermester Haga, men i møte den 21. januar 1936 besluttet reguleringsrådet at det ikke ville motsette seg at tomten ble bebygget som ansøkt. Bygningsanmeldelse ble innsendt den 4. april 1936 og ble godkjent av bygningsrådet. Der var også planlagt et større garasjeanlegg i forbindelse med bygningen, men denne plan ble vesentlig forandret, så at anlegget ikke ble til nevneverdig ulempe for boene. - Spørsmålet om tillatelse til oppførelse av hovedbygningen ble av Haga innbrakt for formannskapet, hvor det i møte den 30. september 1937 med 14 mot 1 stemme ble besluttet: «Formannskapet henholder seg til reguleringsrådets og bygningsrådets beslutninger med hensyn til hovedbygningen.» Saken ble deretter innbrakt for Arbeidsdepartementet, som i skrivelse av 20. oktober 1937 uttalte, at man «efter omstendighetene» ikke fant å kunne omgjøre de trufne bestemmelser, men samme dag sendte departementet følgende skrivelse til den tekniske direktør: «Idet man henviser til en annen skrivelse av idag til hr. direktøren angående anke fra Thorstein Haga, skal man henlede oppmerksomheten på, som tidligere av departementet i forbindelse med andre saker fremholdt det uheldige i at der gis byggetillatelse for et bygg av en ekstraordinær størrelse i forhold til den øvrige bebyggelse i strøket, forinnen der for strøket er utarbeidet og stadfestet reguleringsplan med vedtekter for bl.a. bebyggelsens art, areal og høide, således at herredsstyret får anledning til å ta standpunkt til spørsmålet herom. Man henviser i denne forbindelse til bygningslovens §34. Man skal henstille at der for fremtiden forholdes overensstemmende hermed.»

Da saken ble behandlet i formannskapet og departementet var bygningen ferdig og tatt i bruk. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Enevold Borch og L. B. Leivestad og hjelpedommer H. C. Kviberg med domsmenn):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter de opplysninger som foreligger må det ansees på det rene at den hjørnetomt som det her gjelder, g.nr. 7 br.nr. 6 og g.nr. 9 br.nr. 123, må betraktes som uregulert. - Når det så 18. november 1935 innkom planer om oppførelse av en forretningsgård på tomten, hadde så vidt forståes reguleringsmyndighetene to veier å gå: Enten å tillate tomten bebygget uten videre etter vedtektenes §26 punkt 1 b med murhus i 3 etasjer og inntil 12,5 meters høyde, etter eierens forslag, eller la utarbeide en byggeplan med vedtekter og herunder bl.a. begrense bygningen til 2 etasjer av hensyn til det omliggende villabebyggede strøk. Bygningsrådet valgte det første alternativ fordi som av reguleringssjefen fremholdt, oppførelsen av hovedbygningen ikke trenger dispensasjon fra noen vedtekter eller lovbestemmelser. Dessuten var der i 1932 utarbeidet et forslag til bebyggelsesplan for de til veikrysset Bestumveien-Vækerøveien støtende tomter, altså også omfattende denne hjørnetomt. Dette forslag var bekjentgjort for grunneierne i sirkulærskrivelse 16. juli 1932 uten at noen bemerkninger innkom.

Man kan ikke være enig med ankemotparten i at reguleringsmyndighetene her har gått ulovlig frem ved ikke å utarbeide ny

Side:1338

reguleringsplan for strøket som umiddelbart støter opp til et villabebygget område. - Det er muligens så at loven forutsetter at der skal utarbeides byggeplan før man godkjenner et nytt bygg i et uregulert strøk. Imidlertid har bygningsmyndighetene i Aker av praktiske og hensiktsmessighets grunner unnlatt å gjøre dette. For det første ville utarbeidelsen av en plan ta flere år og allikevel i løpet av kort tid etter måtte fravikes fordi den ikke stemte overens med den rivende utvikling av byggevirksomheten. Aker kommune er som bekjent den kommune i landet som uten sammenligning har den største befolknings- og bygningstilvekst pr. år. Departementet har ikke direkte samtykket i Akers fremgangsmåte, men det har heller ikke funnet grunn til å gripe inn med noen omgjørelse. Det skal bemerkes at saken også har vært forelagt for Akers bygningsråd som etter befaring i møte 22. desember 1936 tiltrådte reguleringsrådets beslutning om bebyggelse av tomten.

I motsetning til herredsretten finner man heller ikke at bygningsloven eller vedtektenes øvrige mindre vesentlige bestemmelser er overtrådt eller tilsidesatt. Det viser seg således etter nye opplysninger som er innkommet at bestemmelsen om avstand fra nabo ikke er overtrådt. Hovedbygningens største høyde mot Haga er 10,11 meter og avstanden fra nabogrensen er 5,20 meter. Oppbygget (den såkalte 4. etasje) som er 2,57 meter høy er trukket 4,80 meter tilbake fra byggets vegg mot Hagas grense. Balkongene skal etter lovens §67 ha en avstand fra nabo på minst 1 1/2 X fremspringet. Balkongene springer 1,90 meter ut fra veggen og det blir da igjen 3,30 meter som er mer enn 1 1/2 X fremspringet. Husets høyde er også stort sett overensstemmende med vedtektene målt fra terrenget til overkant av oppbygget, når man tar i betraktning at huset kunne ha vært forsynt med skråtak og at mønehøyden da ville ha vært opp til et par meter høyere enn det nåværende oppbygg (4. etasje).

Alt i alt må det sies at regulerings- og bygningsmyndighetene ikke har overtrådt noen gjeldende lov eller vedtektsbestemmelse.

Ankemotparten har sterkt fremholdt at så vel han som de øvrige parselleiere som kjøpte tomter av Løvenskiold av eiendommen Vækerø har bygget i henhold til planen av 1923, som ble vedtatt av Akers reguleringsråd, og han mener at kommunen pliktet å ta hensyn hertil ved approbasjon av planene for nybygning på hjørnetomten. Hertil er for det første å bemerke at hjørnetomten som nevnt ikke er regulert og ikke gikk inn under reguleringsplanen av 1923. Dernest er det sikker rettspraksis at kommunen står helt fritt ved omgjøring av vedtatte reguleringsplaner. En reguleringsbeslutning gir ikke grunneierne noen varig rettighet. Den er kun et tilsagn og en ordning av forholdene inntil videre. Reguleringsbestemmelser er etter sin art forbigående og må ta avgjørende hensyn til utviklingen.

M.h.t. spørsmålet om regulerings- og bygningsmyndighetene her skal ha overtrådt den skjønnsmessige kompetanse, skal bemerkes: Reguleringsmyndighetenes avveien av strøkets nåværende og fremtidige behov for en forretningsgård som den her tillatte, husets plasering i harmoni med tidligere bebyggelse og mulige ulemper det kan medføre for naboer, alt innen den ramme bygningslov og vedtekter trekker opp, er unndratt domstolenes avgjørelse med mindre denne skjønnsmessige vurdering er helt

Side:1339

vilkårlig eller urimelig. Noe bevis for eller sannsynliggjørelse av vilkårlighet eller urimelighet fra de offentlige myndigheters side foreligger ikke. Den kontrollerende myndighet hva det skjønnsmessige angår er Arbeidsdepartementet og dette har approbert forretningsbygget på hjørnetomten etter de av regulerings- og bygningsrådene godtatte planer. Riktignok er Haga påført til dels betydelige ulemper, men ikke større enn hva der kan sies å være påregnelig. Han visste at der ville komme et forretningsbygg på hjørnetomten som ville være generende for ham om enn han i et strøk der var bebygget med villaer ikke over 2 etasjer nok kunne ha håpet at forretningsgården skulle blitt mindre enn den faktisk ble. Denne skuffede forventning gir imidlertid ikke Haga noe rettskrav på erstatning. Med den sterke befolkningstilvekst i Aker må en grunneier være forberedt på en tettere bebyggelse etter hvert og særlig på at et såpass betydelig knutepunkt som Furulund stasjonsstrøk vil få forretningsbygg. Bygget er ikke så stort at det gir grunnlag for den antagelse at der skulle foreligge andre motiver enn reguleringsmessige. Den skade som her foreligger er heller ikke så betydelig at den gir tilfellet en usedvanlig karakter og regelen om at reguleringsbeslutninger ikke medfører erstatningsansvar får i nærværende tilfelle anvendelse.

Etter det anførte vil Aker kommune bli å frifinne.

Domsmannen arkitekt Eyvind Alnæs er kommet til et annet resultat, og uttaler:

Etter hva som er opplyst kan jeg ikke se at Aker kommune har handlet uriktig ved ikke på forhånd (før byggeanmeldelsen på tomten innkom) å ha underkastet tomten regulering og stadfestet denne. Og det må i sin alminnelighet ansees som en fordel av hensyn til utviklingen av bebyggelsen i en kommune som Aker at reguleringer som etter hvert foretas kan skje på hurtigste måte uhindret av tidligere vedtak, og derved også best kan tilpasses moderne reguleringsprinsipper og utviklingens krav.

Etter hva som er opplyst kan jeg ikke se at kommunen har foretatt noen lovbrudd eller vedtektsbrudd ved å tillate en bebyggelse på hjørnetomten som den omhandlede; man har holdt seg innenfor reglene i vedtektenes §26, 1 b som gjelder utenfor villastrøk, og har ikke gitt noen dispensasjon som kan omtvistes.

Etter hva reguleringssjefen opplyser har reguleringsrådet ikke anledning til å hindre utnyttelse av tomt etter vedtektenes §26, 1 b i strøk hvor stadfestet reguleringsplan ikke foreligger. Reguleringsrådet hadde det visstnok i sin makt, ved å la utarbeide og stadfeste reguleringsplan, å begrense størrelsen av bebyggelsen på g.nr. 7, br.nr. 6. At dette ikke ble gjort da forslag til bebyggelse på tomten innkom fra eieren, beror på en skjønnsmessig vurdering fra reguleringsmyndighetenes side: de har funnet det ønskelig at der oppføres en butikk- og leiegård av denne størrelse på dette sted.

Det må i sin alminnelighet sies at det er ønskelig at reguleringsmyndighetene utøver dette skjønn, idet de derved har mulighet for å møte de mange forskjelligartede tilfelle som kan opptre i en kommune som Aker på den for det enkelte tilfelle faglig sett ønskeligste måte.

Når jeg til tross for dette syn finner at Haga bør tilkjennes erstatning av Aker kommune, grunner jeg dette på

Side:1340

1) min personlige skjønnsmessige vurdering av den omhandlede bebyggelse, noe jeg kommer tilbake til nedenfor, og

2) følgende forhold: Haga er blitt påført upåregnelig store ulemper ved den oppførte bebyggelse, han har mistet mer av ro og hygge på sin tomt enn rimelig var. Han hadde etter sine forutsetninger grunn til å gå ut fra at en mindre bygning ville bli oppført på g.nr. 7, br.nr. 6, og kan med god grunn hevde at reguleringsrådet har tatt lite hensyn til hans interesser. Han fikk på grunn av uheldige omstendigheter saken så sent innanket for departementet at der da forelå mindre mulighet for en omgjøring av reguleringsrådets beslutning. Disse uheldige omstendigheter bør ikke uten videre ramme ham. At det hadde vært mulighet for å få modifisert bebyggelsen på g.nr. 7, br.nr. 6 hvis anke var fremkommet tidligere, anser jeg sannsynliggjort etter Arbeidsdepartementets skrivelse av 20. oktober 1937 til Den tekniske direktør i Aker.

Mine skjønnsmessige synspunkter:

Da jeg er innkalt som fagkyndig domsmann har jeg gått ut fra at min oppgave bør være å vurdere den faglige verdi av den omhandlede bebyggelse, og at jeg bør legge denne vurdering til grunn for min dom.

Det er etter min oppfatning galt å gi de forretningsbygg som oppføres rundt i lokale sentrumsdannelser en karakter som bebyggelsen på g.nr. 7, br.nr. 6. Det er laget en kombinasjon av butikksgård og boligbygg som boligmessig må sies å være uheldig. De leiligheter som ligger i bygget vil være mer eller mindre sjenert av all den trafikk og sjau som butikkene fører med seg. Som boliger for barn er de meget lite heldige, alt som omgir huset er gate med fortau og en gårdsplass som ikke kan gi mulighet for fredet lekeplass. Byggets karakter står i sterk motstrid mot de moderne reguleringsprinsipper som Akers reguleringsvesen forfekter: Boligbyen i grønt. Det er et fortjenstfullt arbeid Akers reguleringsvesen driver for en utvikling av Akerbebyggelsen fra å være ensidig småhusbetonet til også å omfatte blokkbebyggelse hvor man til gjengjeld skulle oppnå større samlede friarealer. Ved å anbefale en så sterk utnyttelse av grunnen som i dette tilfelle diskrediterer Akers reguleringsvesen sitt eget ideelle arbeid i det alminnelige omdømme.

Ut fra dette syn anser jeg det for å være en forsømmelse av Akers reguleringsmyndigheter at det ikke, da forslag til bebyggelse innkom, ved utarbeidelse og stadfestelse av reguleringsplan søkte å begrense omfanget av bebyggelsen på hjørnetomten. Ved å resignere overfor bestemmelsene i vedtektenes §26 1 b har reguleringsmyndighetene gjort det grunnlag sikrere hvorfra grunnspekulanter kan drive tomteprisene i været og angripe sunne regulerings- og bebyggelsesprinsipper.

Det hensyn som fra reguleringsmyndighetenes side er fremholdt som begrunnelse for godkjennelse av byggets størrelse: At eieren ønsket å skaffe boliger til butikkenes innehavere, kan etter mitt skjønn ikke tillegges vekt.

Det annet hensyn som er nevnt: At det var risiko for at Aker kommune kunne påføres erstatningsplikt overfor eieren av grunnen ved å utarbeide reguleringsplan som begrenset hans byggs omfang, burde ikke i dette tilfelle frita reguleringsmyndighetene fra plikten til å prøve denne utvei. Jeg anser det for sannsynlig at en «begrensende regulering» kunne

Side:1341

vært gjennomført uten erstatningsplikt for kommunen overfor tomteeieren, under henvisning til bestemmelsene i bygningslovens §26h. Men en mulig erstatningsplikt ble det i så tilfelle de bevilgende myndigheters sak å ta standpunkt til.

Etter hva jeg har anført ovenfor er jeg kommet til at der bør gis samme erstatning som herredsretten fastsatte.

Domsmennene Kristiansen og Sverdrup slutter seg i det vesentlige og når det gjelder resultatet til hva der er uttalt av arkitekt Alnæs. - - -