Rt-1953-216

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1953-02-13
Publisert:	Rt-1953-216
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 18 B
Parter:	Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr.L. Jensen).
Forfatter:	Thrap, Dæhli, Eckhoff, Mindretall: Helgesen, Wold
Lovhenvisninger:	Militære Straffelov (1902) §35, §46, Straffeloven (1902) §52, §77, Lov om vernepliktige sivilarbeidere (1937) §1, Lov om vernepliktige sivilarbeidere (1937)

Dommer Thrap: Krigsretten for Finnmark avsa 7. februar 1952 dom med sådan domsslutning:

«Tiltalte A dømmes for overtredelse av den mil. strl. §46, 1. jfr annet ledd, til fengsel i 21 dager, og til å betale kr. 25,00 til det offentlige i erstatning for saksomkostninger.

Fullbyrdelsen av frihetsstraffen utsettes i samsvar med reglene i den alm. strl. §52 flg., med en prøvetid på 3 år uten tilsyn.»

Domfelte erklærte etter opplesning av dommen på stedet anke til Høyesterett over lovanvendelsen. Det fremgår av domsgrunnene at domfelte for krigsretten innrømmet at han hadde unnlatt å besvare de krigstjenestekort som var sendt ham fra de militære myndigheter og som inneholdt ordre om å fylle ut kortene og straks sende dem tilbake. Han gjorde gjeldende at han måtte fritas for straff i medhold av mil. strl. §35, siste ledd, da det - i samsvar med hva krigsretten fant godtgjort - stred mot hans alvorlige religiøse overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art og at han ved å tilbakesende krigstjenestekortene i utfylt og underskrevet stand ville ha erkjent sin plikt til å møte frem til militærtjeneste etter ordre. Han mener at krigsrettens lovanvendelse er uriktig når retten ikke har fritatt ham for straff i henhold til nevnte lovbestemmelse.

Jeg antar at anken ikke fører frem.

Tiltalte er - i samsvar med tiltalebeslutningen - dømt for å ha «unnlatt å besvare krigstjenestekort for 1951 sendt ham av hans militære foresatte i I.R. 16 den 19. januar 1951, den 3. april 1951 og den 2. juni 1951, hvilke samtlige krigstjenestekort han har mottatt i Hammerfest». Etter min mening har krigsretten med rette gått ut fra at dette forhold rammes av mil. strl. §46, første og annet ledd. Det er på det rene at krigstjenestekortene inneholdt ordre til tiltalte om å fylle dem ut og sende dem tilbake til de militære myndigheter, og at tiltalte på det tidspunkt da han mottok disse ordrer tilhørte Rikets væpnede

Side:217

makt, idet han ikke i henhold til lov nr. 10 av 17. juni 1937 §1 var fritatt for militærtjeneste og overført til sivilt arbeid. Han var da underkastet militær kommando og refselsesmyndighet. Videre fremgår det av krigsrettens dom at tiltalte har handlet, forsettlig. De objektive og subjektive vilkår for straff etter mil. strl. §46 er da for så vidt til stede.

Jeg kan - på samme måte som krigsretten - ikke finne at det i det foreliggende tilfelle er plass for å gjøre bruk av bestemmelsen i mil. strl. §35, siste ledd, hvoretter en vernepliktig ikke kan idømmes straff etter paragrafens 1., 2. og 3. ledd når hans forhold finnes begrunnet i at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen, som helst art. Vilkåret for straffritagelse måtte etter min mening i tilfelle være at det forhold tiltalte dømmes for, også kunne oppfattes som en overtredelse av bestemmelsen i mil. strl. §35. Et slikt tilfelle er behandlet i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1950-917. I den foreliggende sak er imidlertid tiltalte dømt for et selvstendig straffbart forhold som etter min mening ikke rammes av bestemmelsene i mil. strl. §35. Jeg nevner spesielt at tiltaltes forhold ikke kan henføres under bestemmelsen i første ledd, som bl.a. straffer den som «etter å være fremmøtt eller fremstillet til militærtjeneste rettsstridig nekter aldeles å utføre sin tjenesteplikt». Denne bestemmelse antas for det første å forutsette at det foreligger en nektelse av å utføre militære tjenesteplikter, d.v.s. at den vernepliktige overfor de militære myndigheter - i ord eller handling - har gitt uttrykk for at han vil unndra seg sine tjenesteplikter. Men dernest forstår jeg loven slik at denne nektelse må foretas i umiddelbar forbindelse med at den vernepliktige har fremmøtt, eller er fremstillet til militærtjeneste som han har vært innkalt til. I nærværende sak er tiltalte bare dømt for å ha unnlatt å, etterkomme ordre om å svare på krigstjenestekortene. Hans straffbare forhold er etter min mening uttømt i og med at han ikke har etterkommet denne ordre. Først under den senere politietterforskning har han gitt uttrykk for at han for fremtiden helt ville nekte militærtjeneste. Det er hans unnlatelse av selv å gi de militære myndigheter de nødvendige opplysninger i forbindelse med mottagelsen av krigstjenestekortene med derav følgende merarbeid og omkostninger for det offentlige som tiltalte - etter min mening med rette - er dømt for. Det er videre på det rene at tiltaltes nektelse ikke har noen tilknytning til aktuell militærtjeneste. Han har ikke vært innkalt til slik tjeneste, men alene fått beskjed om hvorledes han skulle forholde seg i tilfelle av mobilisering eller innkalling til beredskap. At han i tidligere år, senest i 1949, har «fremmøtt» til tjeneste, er etter min mening ikke nok til at hans forhold rammes av mil. strl. §35.

Etter dette antar jeg at anken over lovanvendelsen må bli å forkaste.

Side:218

Jeg tilføyer at tiltaltes forsvarer for Høyesterett har gjort gjeldende at det er en mangel ved krigsrettens domsgrunner som må lede til opphevelse av dommen, at krigsretten ikke har drøftet og tatt standpunkt til spørsmålet om domfelte har befunnet seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse med hensyn til hans plikt til å besvare krigstjenestekortene. Etter min mening hadde krigsretten ikke grunn til i den foreliggende sak å gå nærmere inn på rettsvillfarelsesspørsmålet. Jeg antar at en eventuell rettsvillfarelse fra tiltaltes side med hensyn til straffbarbeten av hans handlemåte, slik som saken ligger an, ikke ville ha endret hans opptreden. Jeg nevner i denne forbindelse at tiltalte, etter at han under politietterforskningen hadde gitt uttrykk for at han ville nekte å gjøre militærtjeneste, og etter at han deretter i skrivelse av 25. juli 1951 fra sin kompanisjef hadde fått fullstendige instruksjoner om hvorledes han skulle forholde seg for å bli overført til sivilt arbeid, i skrivelse av 6. august 1951 har gitt tydelig uttrykk for at han heller ikke aktet å utføre sivilt arbeid. Han har heller ikke senere tatt noe skritt til å bringe sitt forhold for så vidt i orden ved å innsende søknad om å bli overført til sivilt arbeid.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Helgesen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg nevner først at det av krigsrettens dom fremgår at tiltalte har avtjent følgende militærtjeneste:

Rekruttskole 1936 72 dager

Nøytralitetsvakt 1939/40 83 »

Krigstjenste, I.R. 16, 1940 54 »

Vaktbataljon III, 1945 152 »

Mobiliseringsøvelser 1949 14 »

tilsammen 375 dager

De krigstjenestekort saken dreier seg om, har han mottatt etter at han gjentatte ganger har fremmøtt og fremstillet seg til militærtjeneste. At han nektet å utfylle tjenestekortene og sende dem tilbake til de militære myndigheter - noe som i og for seg klart var hans militære tjenesteplikt - skyldtes at han i mellomtiden var blitt medlem av sekten Jehovas Vitner og at det derfor strider mot hans religiøse overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art. Heri ligger også etter opplysningene i dommen at han anser seg berettiget til å nekte aldeles å utføre hvilken som helst militær tjenesteplikt, altså også den plikt å utfylle og tilbakesende de tilsendte krigstjenestekort. Tiltaltes forhold - således som det er beskrevet

Side:219

i dommen - går etter min mening inn under gjerningsinnholdet i mil. strl. §35 første ledd, nemlig den del av bestemmelsen som sier at den som «efter å være fremmøtt eller fremstillet til militær tjeneste rettsstridig nekter aldeles å utføre sin tjenesteplikt, straffes med fengsel fra 3 måneder inntil 2 år, men inntil 3 år, hvis det skjer i tjenestetiden med fartøi på tokt».

Jeg forstår uttalelsen i krigsrettens dom derhen at den har funnet det godtgjort at tiltaltes nektelse av å utfylle krigstjenestekortene og sende dem tilbake til de militære myndigheter er begrunnet i at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art. Tiltalte vil under denne forutsetning ikke kunne dømmes til straff for overtredelse av §35 første ledd, selv om hans forhold - som antatt av meg - i og for seg rammes av det annet alternativ i denne straffebestemmelse, jfr. mil. strl. §35, siste ledd. Den videre konsekvens herav må etter min mening være at tiltalte da heller ikke for sitt forhold kan dømmes til straff for overtredelse av mil. strl. §46, jfr. den av førstvoterende nevnte høyesterettskjennelse i Rt-1950-917, hvor en tilsvarende betraktning ble lagt til grunn i forholdet mellom mil. strl. §77 og §35 første ledd.

Da krigsrettens dom etter min oppfatning bygger på en uriktig lovforståelse, stemmer jeg etter dette for at krigsrettens dom med hovedforhandling oppheves. Jeg tilføyer at en frifinnende dom på det anførte grunnlag ville åpne adgang for myndighetene til å overføre tiltalte til sivilt arbeid i henhold til loven om vernepliktige sivilarbeidere av 17. juni 1937 nr. 10. Dette vil etter min mening lette de militære myndigheters behandling av tiltalte og være den eneste rasjonelle løsning av forholdet til tiltalte under de omstendigheter som foreligger i saken.

Da mitt syn ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke forslag til konklusjon.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Thrap.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Helgesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av krigsrettens dom (krigsdommer Finn Palmstrøm med domsmenn fenrik Arnfinn Wærås og menig Arnold Iversen):

Tiltalte, A, er født xx.xx.1915 av ektevigde foreldre B og hustru C, og er døpt i Trondenes kirke. Han er filet-arbeider, bor i Hammerfest, er gift og forsørger hustruen, men har ingen barn. Han er uformuende. Inntekt i 1951 utgjorde kr. 10 000,00. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner det bevist at tiltalte har forholdt seg således som

Side:220

beskrevet i tiltalebeslutningen. Tiltalte har erkjent at han har mottatt krigstjenestekort for 1951 sendt ham av hans militære foresatte i I.R. 16 den 19. januar 1951, den 3. april 1951 og den 2. juni 1951, og at han har unnlatt å besvare dem. Retten finner at tiltaltes forhold rammes av den mil. strl. §46. - - -

De krigstjenestekort som tilstilles de vernepliktige har en dobbelt hensikt. 1) Den vernepliktige får beskjed om hvor han skal møte i tilfelle mobilisering eller innkalling til beredskap. 2) De militære myndigheter skal bli holdt ajour med de vernepliktiges adresse og yrke således at de militære mobiliseringsruller til enhver tid kan være i orden. Det sier seg selv at dette siste er av den aller største betydning for vårt militær-vesen.

Retten finner det klart at tiltalte kunne ha fyllt ut krigstjenestekortet således som påbudt uten derved samtidig å erkjenne sin plikt til å møte i tilfelle mobilisering eller inkalling til beredskap. I krigstjenestekortet er der inntatt en rubrikk: «andre opplysninger», og tiltalte kunne herunder ha opplyst at han tilhørte sekten Jehovas Vitner og at det var i strid med hans overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art.

Tiltalte kan derfor etter rettens mening ikke høres med at han ved å utfylle krigstjenestekortet og sende dette tilbake til de militære myndighetene erkjente sin plikt til å gjøre militær tjeneste.

Retten finner det godtgjort at det strider mot tiltaltes alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art og at han således kan påberope seg straff-frihet etter den mil. strl. §35, siste ledd. Straff-friheten gjelder imidlertid kun handlinger som rammes av straff etter den mil. strl. §35, 1., annet og tredje ledd.

Tiltalte er i de krigstjenestekort han har mottatt gitt ordre til å fylle ut kortet og sende det tilbake til vedkommende militære myndighet. Ved ikke å gjøre dette har han gjort seg skyldig til straff etter den mil. strl. §46 første ledd. Tiltalte har i alt mottatt 3 krigstjenestekort for 1951 uten å besvare disse og hans forhold rammes således av den mil. strl. §46 annet ledd. Straffen må således bli fengsel.

Retten finner at det ikke er grunn til å fortolke straff-frihetbestemmelsen i §35 siste ledd utvidende. Såfremt en vernepliktig unnlater å besvare henvendelser og ordrer fra de militære myndigheter, vil det oppstå en rekke vanskeligheter som vil påføre det offentlige meget arbeide og betydelige utgifter. De militære myndigheter må henvende seg til vedkommende politikammer eller lensmannskontor for å få brakt på det rene grunnen til at vedkommende ikke har besvart henvendelsen eller rettet seg etter ordren. Det bør være enhver vernepliktlges plikt på forhånd å gi beskjed såfremt han av religiøse grunner akter å utebli. Og retten finner at han handler rettsstridig ved ikke å adlyde ordre som blir gitt ham når unntas de tilfelle som omhandles i den mil. strl. §35. - - -

Side:221