Rt-1953-384
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-02-06 |
| Publisert: | Rt-1953-384 |
| Stikkord: | Husleiesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23 B/1953 |
| Parter: | Conrad Nicolaisen og fru Borghild Nicolaisen (overrettssakfører Ørnulf F. Nygaard) mot Emil Thorvaldsen (høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Berger, Gaarder, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §403, Husleieloven (1939) §7 |
Dommerne Berger, Gaarder og Schei.
Utleieren hadde oppsagt leieboeren til fraflytting med for kort frist. Leieboeren reiste ikke husleiesak i rett tid, og utleieren begjærte deretter leieboeren utkastet. Namsretten tok ikke begjæringen til følge. Lagmannsretten kom under dissens til det motsatte resultat. Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget antar at det må sies å bero på en tolkning av husleielovens §7 om det er et vilkår for gyldigheten av en oppsigelse at den er gitt «med avtalt eller lovlig varsel». Forsåvidt en annen oppfatning skulle ligge til grunn for avgjørelsen i Rt-1951-830, finner Utvalget således ikke å kunne slutte seg til denne oppfatning.
I realiteten mener Utvalget at det ikke er et ufravikelig vilkår for en oppsigelses gyldighet at den har angitt fristens lengde korrekt. Loven stiller forsåvidt ikke opp noe formkrav. Men herav kan imidlertid ikke uten videre sluttes som en generell og unntaksfri regel at en oppsigelse som angir fristen for kort, skal gjelde som oppsigelse til første lovlige (eventuelt kontraktsmessig vedtatte) faredag. Om oppsigelsen skal forstås på denne måte, beror nemlig i prinsippet på en tolkning av den. Omstendighetene kan tenkes å ligge slik an at utleieren ikke har interesse av å få oppsigelsen gjennomført, når dette ikke kan skje til det av ham forutsatte tidspunkt. Og det vil i så henseende være avgjørende hvordan oppsigelsens adressat må oppfatte den. Herunder vil bl.a. den begrunnelse som er gitt for oppsigelsen, kunne spille en rolle. Etter forholdets art må det kreves at situasjonen for leieboeren er klar slik at han ikke kan være i tvil om at det er husvertens mening å si ham opp til første lovlige faredag, selv om denne dag er feilaktig angitt.»
Da det av lagmannsrettens kjennelse ikke fremgikk at denne lovforståelse var lagt til grunn, ble kjennelsen opphevet i medhold av tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5 jfr. §403.