Rt-1951-830
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1951-09-15 |
| Publisert: | Rt-1951-830 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 210 B/1951 |
| Parter: | H. Aagaard (overrettssakfører Sverre Bjørnstad) mot Kristian Larsen. |
| Forfatter: | Schjelderup, Eckhoff, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Husleieloven (1939) §8, §9 |
Dommerne Schjelderup, Eckhoff og Helgesen.
Kristian Larsen leiet tre rom og kjøkken i Prinsensgate 36, Trondheim. I brev av 17. juni 1950 sa gårdeieren ham opp med en oppsigelsesfrist på tre måneder. Da Larsen ikke i rett tid anla husleiesak, begjærte gårdeieren ham i november utkastet, og namsretten tok begjæringen til følge.
Lagmannsrettens flertall la til grunn at det ikke forelå avtale om oppsigelsesfrist. Denne var da ifølge husleielovens §8 post 4 minst fire måneder med oppsigelse til de tidspunkter som er nevnt i husleielovens §9, jfr. kgl. res. av 13. oktober 1939 §2. Flertallet antok at leieforholdet ikke lovlig var brakt til opphør, og at Larsen ikke satt i leiligheten uten hjemmel, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §234, 3. ledd. Begjæringen ble således ikke tatt til følge. - Lagmannsrettens mindretall fant ikke at oppsigelsen ble ugyldig fordi om fristen uriktig var angitt å være 3 istedenfor 4 måneder. Forholdet måtte bedømmes på samme måte som når en oppsigelse, som tilsikter å bringe et leieforhold til opphør til flyttedag, ikke kommer tidsnok frem til leieboeren. Etter vanlig rettspraksis i utkastelsessaker ansees leieforholdet derved oppsagt til fraflytning neste flyttedag, og ny oppsigelse antas å være unødvendig, i ethvert fall når den uriktig angitte oppsigelsesfrist først påberopes etter at namsrettens kjennelse var avsagt.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Av det som er sitert foran vil det sees at kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse, dog ikke tolkningen av en lovforskrift, idet det i og for seg ikke er noen tvist mellom partene om innholdet av eller i øvrig forståelsen av tvangsfullbyrdelseslovens §234 eller husleielovens §8, Jfr. §9, eller andre forskrifter i lovs form.
Utvalget har da etter tvistemålslovens §404 ikke adgang til å ta kjæremålet under behandling. Utvalget er således avskåret fra å prøve om lagmannsrettens anvendelse av tvangsfullbyrdelseslovens §234 på det foreliggende konkrete tilfelle er riktig og kjæremålet må avvises.»
Dommer Schjelderup mente at kjæremålet gjaldt en av de to av flertallet nevnte lovforskrifter. Hva realiteten angikk kom han til samme resultat som lagmannsretten og sluttet seg i det vesentlige til dens begrunnelse. Han stemte derfor for at kjæremålet ble forkastet. Til ytterligere presisering av sitt standpunkt om Utvalgets kompetanse uttalte han:
«Lagmannsretten har i det foreliggende tilfelle ikke ansett leieforholdet mellom partene lovlig brakt til opphør, domstolen har
Side:831
ansett den omstendighet at leietageren er oppsagt til fraflytning med 3 måneders frist som en avgjørende mangel ved oppsigelsen som da også utelukker denne fra automatisk å kunne bli effektiv på et senere tidspunkt. Denne sin oppfatning grunner lagmannsretten på den forståelse av husleielovens §8 post 4, at en oppsigelse for overhodet å ansees gyldig må være knyttet til den i lovbestemmelsen fastsatte frist av 4 måneder. Denne lagmannsrettens forståelse stemmer etter min mening best med de av husleielovens formål dikterte strenge krav til oppsigelsens innhold. Bare ved at loven gjør det til et vilkår for oppsigelsens gyldighet, at dens angivelse av fristens lengde er korrekt, vil en leietager helt ut være sikret den minimumstid til å se seg om etter et nytt husvær som han etter loven skal ha, en så vidt lang respitt som 4 måneder vil øke hans vern mot å komme til å treffe de mer forhastede foranstaltninger som en feilaktig beskjed om at han har en kortere frist ville kunne utsette ham for. - Jeg mener altså at en virkelig tolkning av §8 post 4, ikke er tilendebrakt, dersom man stopper opp foran spørsmålet om bestemmelsen inneholder et ufravikelig formkrav. Først når det er brakt klarhet på dette punkt, blir det spørsmål om å anvende den tolkede bestemmelse på det konkrete tilfelle. Var tvistemålslovens §404 post 3 så å forstå at Utvalget var avskåret fra å prøve lagmannsrettens avgjørelse også med hensyn til dette ledd i dens rettsanvendelse, ville følgen bli at Utvalget også ble nødt til å avvise et mulig fremtidig kjæremål, denne gang rettet mot en motsatt avgjørelse av det generelle spørsmål om følgen av en villedende angivelse av fraflytningsfristen. En slik avvisning, truffet av en av landets øvrige lagmannsretter eller av Frostating lagmannsrett med en annen sammensetning enn i den her foreliggende sak, ville innebære nettopp et slikt brudd på rettsenheten som det ved ankeordningens ikrafttredelse i 1935 da post 3 ble tilføyet §404, var meningen å unngå.
Hva rettspraksis angår kan jeg heller ikke se at Utvalget i andre tilfelle har ansett sin kompetanse så sterkt begrenset at det ikke kan prøve lagmannsrettens rent generelle avgjørelser angående lovforskrifters tolkning, se f. eks. Utvalgets kjennelse i Rt-1948-682 samt til dets avgjørelser i Rt-1948-199 (graverende misligholdelse av leieavtale), Rt-1950-394 (leieboers adgang til å påberope seg motkrav) Rt-1950-977, (leieboers kunnskap om mangler ved eierens rådighet over huset) samt Rt-1951-120 (medleierettighet kan være holdbar hjemmel). For øvrig viser jeg til Altens kommentar til §404 post 3 (annen utgave side 417-418). Den tolkning, det her er tale om, gjelder jo hverken sedvanerett eller avtaler, men nettopp lovforskrifter.»
I slutningen ble kjæremålet avvist.