Rt-1953-511
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-05-16 |
| Publisert: | Rt-1953-511 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 111 B/1953 |
| Parter: | Erling Nygaards konkursbo (overrettssakfører Gerd Benneche) mot Erling Nyggard (overrettssakfører Arne Rossnes). |
| Forfatter: | Soelseth, Holmboe, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §360, §97 |
Dommerne Soelseth, Holmboe og Thrap.
I konkursboet til Erling Nygaard, Stavanger, anmeldte Erstatningsdirektoratet en fordring stor kr. 152 000,00. Nygaard gjorde den innsigelse at han hadde en større motfordring mot direktoratet som følge av angivelig mislig behandling av hans midler fra direktoratets side. Bobestyreren, overrettssakfører Gerd Benneche, som i en skiftesamling uttalte at hun var inkassator for direktoratet avviste motkravet og anerkjente direktoratets fordring med det anmeldte beløp. Skifteretten avsa deretter kjennelse om at Nygaards innsigelse ikke ble tatt til følge, idet han ikke hadde noe motkrav.
Nygaard påkjærte kjennelsen. Kjæremålet var rettet mot konkursboet ved bobestyreren og skifteforvalter Dunker og gjaldt saksbehandlingen. Nygaard påsto at skifterettens kjennelse skulle oppheves, og at saken skulle behandles av skifteretten på ny med en annen skifteforvalter. Lagmannsretten behandlet kjæremålet som en anke og avviste saken med den begrunnelse at den for skifteretten var en tvist mellom konkursdebitor og Erstatningsdirektoratet, og at direktoratet derfor skulle ha vært gjort til motpart under saken. Da det imidlertid ble ansett for en uforsettlig feil, at Erstatningsdirektoratet ikke var gjort til motpart i ankesaken, og det tidligere ikke var satt noen frist for Erling Nygaard til å rette feilen, fant lagmannsretten å kunne gi frist hertil etter tvistemålslovens §360, jfr. §97.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts Kjæremålsutvalg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om skyldneren har rett til å gjøre motregningsinnsigelsen gjeldende. En benektende besvarelse av dette spørsmål kan nemlig ikke som hevdet av boet føre til at saken avvises, men må som ellers, hvor der mangler legitimatio ad causam, resultere i frifinnelse.
Derimot er utvalget enig med lagmannsretten i at tvisten i realiteten er en tvist mellom konkursdebitorer og Erstatningsdirektoratet. Dette skulle derfor være gjort til motpart for lagmannsretten. Som følge av at så ikke er skjedd, må saken, som avgjort av lagmannsretten, avvises.
Dommer Soelseth antar imidlertid at det ikke er adgang til å gi konkursdebitorer ny frist til å inngi ankeerklæring.
Lagmannsretten synes ved sin avgjørelse herom å ha
Side:512
tillagt rettsmiddelerklæringen mot konkursboet en viss virkning også i forhold til Erstatningsdirektoratet. Fristen for å anvende rettsmidler løper imidlertid særskilt for hver enkelt part, og den var forlengst forløpet i forhold til Erstatningsdirektoratet, da lagmannsretten avsa sin kjennelse, således at der uten oppreisning, som i tilfelle skulle gis av skifteretten, ikke var adgang til å få tvisten i forhold til Erstatningsdirektoratet inn for lagmannsretten. Da reglene i tvistemålslovens §360 alene gjelder beriktigelse av i rett tid innleverte rettsmiddelerklæringer, er det således ikke adgang til med hjemmel i denne bestemmelse å gi frist til å inngi ny fullstendig ankeerklæring i forhold til Erstatningsdirektoratet. Bestemmelsen i pkt. 2 i lagmannsrettens slutning må derfor etter hans mening utgå. Det tilføyes at boet ikke har påberopt at det ikke er adgang til å gi ny frist etter tvistemålslovens §360, men dette har ingen betydning for avgjørelsen fordi retten ex officio skal påse rettsmiddelfristen overholdt.
Utvalgets flertall, dommerne Holmboe og Thrap finner - liksom lagmannsretten - at det i det foreliggende tilfelle må være adgang til å gi ny frist etter tvistemålslovens §360, jfr. §97 og vil herom bemerke:
Bobestyreren, overrettssakfører Gerd Benneche, erklærte i skifteretten at hun i denne sak representerte Erstatningsdirektoratet for så vidt angikk prøvelsen av dettes fordring, og under den tvist som oppsto om dettes fordring, opptrådte hun i samme rettsmøte først som Erstatningsdirektoratets representant og bestred motkravet, og deretter som bobestyrer og frafalt det samme motkrav. Man finner det forklarlig at dette forhold kan ha skapt uklarhet hos Nygaard angående partsforholdet, og man finner at det etter omstendighetene bør ansees som en rent formell feil, som kan rettes etter ny frist, at han rettet kjæremålserklæringen mot boet. Noen realitet ligger det ikke i dette. I kjæremålserklæringen er uttrykkelig angitt at saken gjelder Nygaards krav mot Erstatningsdirektoratet, og bobestyreren opptrådte som nevnt også på Erstatningsdirektoratets vegne i denne saken, jfr. Høyesterettsdom i Rt-1950-1078. Overrettssakfører Benneche har, som nevnt, ikke gjort noen innsigelse mot fristbestemmelsen på dette grunnlag, og flertallet finner etter det anførte ikke grunn til å ta det i betraktning av eget tiltak.
Etter utvalgets resultat bør boet betale Erling Nygaard sakens omkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.»