Rt-1953-648
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-05-20 |
| Publisert: | Rt-1953-648 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | L.nr. 72/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Nygaard, Eckhoff, Skau, Mindretall: Robberstad, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §263, Løsgjengerloven (1900) §16, §263, §147, §233, §257, §258, §261, §49, §51, §62 |
Dommer Nygaard: Ved Oslo byretts dom av 8. april 1953 ble A for forbrytelser mot straffelovens §257, jfr. §258 sammenholdt med §263, 2 og §62 dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder med fradrag av 107 dager for utholdt varetektsfengsel.
Domfelte har påanket denne dom til Høyesterett på grunn av straffutmålingen, som etter hans mening er for streng. Han har også i ankeerklæringen fremholdt at byretten uriktig har anvendt bestemmelsen i straffelovens §263, 2. Etter hans mening kommer denne regel om minimumsstraff ikke til anvendelse «når straff ikke er sonet ved 3 forskjellige anledninger i løpet av 6-årsperioden».
Jeg er kommet til at domfeltes anke må forkastes.
Når det gjelder spørsmålet om regelen om minimumsstraff i §263, 2 skal anvendes i dette tilfelle, skal jeg bemerke: Som det fremgår av byrettens domsgrunner, var domfelte tre ganger idømt straff for grovt tyveri - den første gang for forsøk på grovt tyveri. Alle tre straffer var sonet, dog slik at den første
Side:649
fengselsstraff, som var betinget, ble fullbyrdet i sammenheng med den annen fengselsstraff. De tre fengselsstraffer er således ikke sonet hver for seg. I betraktning av de hensyn som ligger til grunn for §263, 2 - jfr. Ot. prp. nr. 75/1948 13 og 27 - antar jeg at bestemmelsen må komme til anvendelse når vedkommende tidligere tre eller flere ganger har vært dømt til straff for grovt tyveri eller ran, og straffen for disse forbrytelser - helt eller delvis - har vært fullbyrdet. Om selve fullbyrdelsen av de tidligere fengselsstraffer er foregått hver for seg eller i sammenheng, må således etter min oppfatning være uten betydning. Jeg finner i denne forbindelse også grunn til å vise til Høyesteretts dom i Rt-1908-375 flg., en dom som bygger på lignende betraktninger ved tolkningen av løsgjengerlovens §16 slik som denne bestemmelse den gang lød.
Utenom ankeerklæringen har domfeltes forsvarer for Høyesterett gjort gjeldende at §263, 2 ikke kan komme til anvendelse fordi domfelte første gang bare ble dømt for forsøk på grovt tyveri og ikke for fullbyrdet forbrytelse. Jeg kan heller ikke se at dette er til hinder for å anvende §263, 2. Når det her er satt som vilkår at vedkommende tidligere skal ha vært straffet tre eller flere ganger for «grovt tyveri eller ran», antar jeg at dette uttrykk også må omfatte forsøk på slike forbrytelser. Jeg er oppmerksom på at Høyesteretts dom i Rt-1951-1166 bygger på andre betraktninger når det gjaldt spørsmålet om adgangen til å gi betinget dom for overtredelse av straffelovens §233, jfr. §49, men jeg kan iallfall ikke finne denne dom avgjørende ved tolkningen av §263, 2. Under prosedyren har også vært nevnt Høyesteretts dom av 21. februar 1953 i sak mot B. Denne dom har imidlertid ikke noen betydning for det foreliggende tilfelle. Når straffen den gang ble satt under minstemålet i §263, 2, var det - som det fremgår av sammenhengen - med hjemmel i straffelovens §51, 1.
Etter dette mener jeg at byretten med rette har anvendt bestemmelsen om minimumsstraff i §263, 2. Når jeg da videre tar i betraktning de skjerpende momenter som er nevnt i byrettens dom, kan jeg ikke se at det er noe misforhold mellom forbrytelse og straff.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Domar Robberstad: Eg meiner at anken over lovbruket bør få medhald. Vilkåret for minstestraffi etter §263 siste leden er at den skuldige har «vært straffet tre eller flere ganger». Det står ikkje noko um at det å vera dømd til straff her skal jamstellast med det å vera straffa. Den som har sona
Side:650
straff berre ein eller to gonger, går då etter mi meining ikkje inn under ordi i lovbodet.
Etter motivi skal minstestraffi ha til fyremål å få i stand ei meir rasjonell medferd med dei profesjonelle tjuvane (Ot.prp. nr. 75 for 1948 13 og 27). Men dette lovmotivet gjev ikkje mykje hjelp til lovtolkingi i dette tilfellet, for me har ikkje annan definisjon på brotsmannen enn den at han skal ha vore straffa minst 3 gonger som nemnt.
Minstestraffi skal gjelda når dei tidlegare straffene ikkje har fått mannen til å slutta med slike brotsverk. Det er so at ein straffedom må gjera inntrykk på den dømde, men ein lyt likevel gå ut frå at iverksetjing av straffi er meir skikka til å innverka på han. Hovudsaki i det å straffa er ikkje å døma, men å setja domen i verk.
Det gjev då ei rimeleg løysing å taka lovi her på ordet. Den som er dømd 3 gonger og har sona 3 gonger, har hatt sterkare motiv til å slutta med stelingi på grunn av gjennomgått straff enn den som berre har sona ein eller to gonger endå um soningi galdt straff etter 3 domar. Den som forbryt seg etter å ha sona 3 gonger, har synt seg meir forherda enn den som forbryt seg etter å ha sona berre ein eller to gonger. Hadde tanken vore å lata minstestraffi gjelda jamvel folk som har sona berre ein eller to gonger, må eg gå ut fra at lovgjevaren hadde valt å nytte andre ord. Når mannen har sona to domar under eit, vil eg difor rekna at han dermed berre vart straffa ein gong.
Etter dette røystar eg for at anken får medhald og at straffi vert sett til fengsel i 2 år.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Skau: Likeså.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Robberstad.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer T. Juell med domsmenn Hjørdis Edith Johansen og Dag Øivind Siggerud):
Tiltalte nr. 1, A er født xx.xx.1923. f.t. i varetekt. Bor Kyrre Greppsgt. 6.
Tidligere straffedømt 3 ganger, siste gang ved Oslo fhr. 25. juni 1951 til fengsel i 10 mndr. for overtredelse av strl. §261, bøtelagt noen ganger etter løsgj.l. - - -
Tiltalens post I a. Retten finner bevist at tiltalte A fredag den 19. desember 1952 sammen med en person som han har betegnet som «ukjent», trengte seg inn i Henriksen & Steen's forretningslokaler i Akersgaten 49, idet de knuste to dører og deretter åpnet Yalelåsene fra innsiden. Inne i forretningen var det romstert og en glassmonter var
Side:651
slått i stykker, en telefonbøsse sprengt. Fra forretningen tok de bort 10 fotografiapparater til verdi kr. 6000.00 og noen vekslepenger. Fire av de stjålne apparater er kommet til rette, og dette var av de kostbareste.
I b. Onsdag den 17. desember 1952 var tiltalte A på ny sammen med en ukjent og de tok herunder en tur ned i Torggaten, hvor de brøt seg inn i Hovden & Co's kontorlokaler i Torggaten 25, derved at de knuste ruten i inngangsdøren og åpnet låsen fra innsiden. Inne i forretningen hadde de brutt opp en skuff, hvor de fant nøkkelen til pengeskapet, som de låste opp og tok fra dette bort et pengeskrin som inneholdt kr. 2700,00.
I c. Tirsdag den 16. desember 1952 om kvelden var tiltalte A sammen med tiltalte nr. 2, C. De hadde kjøpt en flaske konjakk, som de begge drakk av i portrommene. Herunder kom de inn på gårdsplassen i Torggt. 30. Retten finner bevist at de deretter gikk opp i 2. etasje til A/S Homlongs skredderverksted, hvor de slo i stykker en rute i en høyde av 2,30 meter over gulvet, fikk løftet bort en bom som stengte for døren på innsiden, trykket inn døren og kom på denne måte inn i skredderverkstedet. Fra dette tok de bort to dresser, en kåpe, fire skjørt og et par benklær. Disse gjenstander hadde en samlet verdi av ca. kr. 1600.00 og eieren har intet fått tilbake av dette. - - -
Tyveriene blir å anse som grove, da de er forøvet ved innbrudd, jfr. strl. §147 første ledd, og fordi det er betydelige verdier som er stjålet ved hver enkelt anledning.
De tiltalte blir derfor å felle etter strl. §257, jfr. §258. For tiltalte A blir under straffutmålingen strl. §62 og §263 annet ledd å ta i betraktning, idet han i løpet av de siste 6 år har vært straffet 3 ganger for grovt tyveri. Forsvareren har gjort gjeldende, at nevnte lovbestemmelse ikke skulle få anvendelse for tiltalte A, fordi hans første dom av 29. august 1947 var betinget av 3 års prøvetid og først ble sonet i forbindelse med hans annen dom av 26. mai 1950. Forsvareren har derfor fremholdt at A bare har sonet to ganger.
Retten er ikke enig i denne betraktning, men anser vilkårene for anvendelsen av §263 annet ledd som oppfylt, når A har vært dømt for grovt tyveri tre ganger og har sonet samtlige tre dommer. - - -