Rt-1953-965
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-08-27 |
| Publisert: | Rt-1953-965 |
| Stikkord: | Fastsettelsesdom, Prisutjevningsavgift. |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102/1953 |
| Parter: | Sverre Øksnevad (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Prisdirektoratets alminnelige Prisreguleringsfond ved Prisdirektoratet (overrettssakfører Åsmund Espeland - til prøve). |
| Forfatter: | Heiberg, Dæhli, Eckhoff, Schei, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §366, §367, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §102, §2, §55, Prisloven (1947) §6, Lov angaaende Udgivelse af en Lovtidende (1876) §1, Håndverksloven (1913), §384, §101, §14, §18, Prisloven (1953) §12 |
Dommer Heiberg: Med hjemmel i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1210 av 27. oktober 1948 om plikt for bakere, konditorer m. fl. til å svare prisutjevningsavgift, jfr. den midlertidige prislov av 30. juni 1947 §18, krevde Prisdirektoratets alminnelige Prisreguleringsfond - senere kalt Prisdirektoratet - i begjæringen av 7. september 1950 utpantning holdt hos Sverre Øksnevad, Høyland, for skyldig prisutjevningsavgift for sukker og fett som var gått med til produksjonen i Øksnevads kavringfabrikk.
Utpantningen ble holdt av namsmannen i Høyland 21. september 1950, og det ble tatt utlegg i fast eiendom for en avgift på kr. 21 686,77 med tillegg av omkostninger, tilsammen kr. 22 100,07. Avgiftsbeløpet var beregnet etter uttatt sukker i tiden 1. november 1948 til 30. april 1950 à kr. 0,75 pr. kg med kr. 6714,00 og for fett i tiden 1. november 1948 til 2. april 1950 à kr. 1,15 med kr. 14 972,77.
Øksnevad klaget over utpantningen, og tvisten ble i søksmåls former behandlet av Jæren herredsrett (namsrett). I stevningen ble gjort gjeldende at utpantningen ikke skulle ha vært fremmet fordi det ikke først var forkynt påkrav, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §102. Videre hevdet Øksnevad at det ulovlig var foretatt utpantning for beløp som var forfalt lenger tilbake enn ett år før begjæringen om utpantning kom inn til
Side:966
namsmannen, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §101. Endelig gjorde han på forskjellig grunnlag gjeldende at hans bedrift overhodet ikke var avgiftspliktig.
Prisdirektoratet frafalt for herredsretten den avgift som var forfalt mer enn ett år før begjæringen om utpantning innkom til namsmannen 8. september 1950, svarende til forbruket inntil 1. august 1949, men krevde stadfestelse for avgift påløpt fra denne dag. Skyldig avgift ble for sukker i tiden 1. august 1949 til 30. april 1950 beregnet til kr. 3307,50 og for fett i tiden 1. august 1949 til 2. april 1950 til kr. 7087,68, tilsammen til kr. 10 395,18.
Saken ble pådømt av Jæren herredsrett - sorenskriveren - 4. februar 1952. Ved dommen ble utpantningen stadfestet for kr. 10 395,18. Saksomkostningene ble opphevet.
Øksnevad har påanket dommen. Anken er med Kjæremålsutvalgets tillatelse innbrakt direkte for Høyesterett. Han har nedlagt slik endelig påstand:
«1. Prinsipalt: Den av namsmannen i Høyland den 21. september 1950 foretatte utpantning hos Sverre Øksnevad for et beløp kr. 22 100,07 oppheves og Sverre Øksnevad frifinnes for kravet.
2. Subsidiært: Den under punkt 1 nevnte utpantning oppheves.
3. Atter subsidiært: Den under punkt i nevnte utpantning stadfestes for kr. 9130,68, men oppheves for øvrig.
4. I alle tilfelle: Sverre Øksnevad tilkjennes saksomkostninger for herreds- og Høyesterett.»
Prisdirektoratet har nedlagt påstand:
«1. Sverre Øksnevad plikter å betale kr. 10 395,18 til Prisdirektoratets alminnelige Prisreguleringsfond/Prisdirektoratet, og den av namsmannen i Høyland den 21. september 1950 foretatte utpantning hos Sverre Øksnevad stadfestes for dette beløp.
2. Sverre Øksnevad dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og for Høyesterett til Prisdirektoratets alminnelige Prisreguleringsfond/Prisdirektoratet.»
Som det fremgår av påstandene, er partene enige om at det blir gitt dom, ikke bare om utpantningens lovlighet og omfang, men også om selve det krav på avgift som Prisdirektoratet har gjort gjeldende gjennom sin begjæring om utpantning.
Etter at Øksnevad har frafalt et par av sine innsigelser, gjør han som ankegrunner gjeldende at herredsretten har tatt feil:
1. når retten har lagt til grunn at påkrav i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §102 ikke var nødvendig. Subsidiært hevdes det på dette punkt at foreldelse av adgangen til å begjære utpantning etter tvangsfullbyrdelseslovens §101 under enhver omstendighet må regnes fra det tidspunkt da påkravsfristen etter §102 tidligst kunne løpe ut. Dette
Side:967
ble etter hva Øksnevad anfører også hevdet under herredsrettssaken, men retten har ikke behandlet innsigelsen. Partene er enige om at utpantningssummen under denne forutsetning reduseres til kr. 9130,68.
2. når retten har funnet at Øksnevads bedrift, som utelukkende driver fabrikkmessig fremstilling av kavringer, går inn under Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1210 av 27. oktober 1948 §1, som bare omfatter «ervervsdrivende som fremstiller baker- og konditorvarer, kjeks, flatbrød og knekkebrød for salg». Han gjør også gjeldende at det daværende Forsyningsdepartement og Prisdirektoratet helt til 1950 gikk ut fra at hans bedrift ikke ble rammet av kunngjøringen.
3. når retten har gått ut fra at bestemmelsene i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1210 var i samsvar med fullmakt fra Finansdepartementet og godkjent av dette, se prisloven av 30. juni 1947 §6. Etter Øksnevads mening fremgår det av Prisdirektoratets brev av 23. september 1948 og Finansdepartementets svar av 4. oktober 1948 at det som ble foreslått av Prisdirektoratet og godkjent av departementet, var en utjevningsavgift som bare skulle pålegges bakere og konditorer, ikke andre ervervsdrivende. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1210 §1 har imidlertid etter Øksnevads oppfatning fått et videre omfang enn den godkjennelse som ble gitt av Finansdeparternentet.
4. når retten har lagt til grunn at avgiften var bindende for den ankende part til tross for at den ikke var kunngjort i Norsk Lovtidend, jfr. lov av 1. april 1876 §1d og prinsippet i Grunnlovens §97. Retten har etter Øksnevads mening med urette bygd på at den kunnskap han fikk ved at han leste en notis i Stavanger Aftenblad om avgiften, i forhold til ham var tilstrekkelig til å erstatte kunngjøringen. Notisen i Stavanger Aftenblad nevnte uttrykkelig at avgiften gjaldt «bakerier og konditorier», og følgelig ikke den ankende parts bedrift.
Den ankegrunn som er nevnt under nr. 3, er ny for Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Jæren herredsrett, hvor Øksnevad er avhørt som part. Det er også fremlagt en del nye dokumenter.
Jeg er kommet til det resultat at utpantningsforretningen må oppheves.
Tvangsfullbyrdelseslovens §102, første ledd, bestemmer: «Utpantning kan ikke kreves før minst to uker er gått etter at påkrav er forkynt for saksøkte med underretning om at gjelden vil bli inndrevet ved utpantning hvis den ikke blir betalt uten opphold.» Jeg forstår denne bestemmelse slik at i de tilfelle bestemmelsen omfatter, er forkynnelse av påkrav, med den frist og av det innhold loven angir, en nødvendig
Side:968
betingelse for at utpantning overhodet kan fremmes, og dermed også for at tvangskraft kan inntre etter tvangsfullbyrdelseslovens §14, siste ledd.
Selv om man vil anta at påkrav kan frafalles etter at fordringen er forfalt - et spørsmål jeg ikke behøver å ta standpunkt til - kan jeg ikke se at de to brev av 30. mai og 20. juni 1950 fra Øksnevads prosessfullmektig som herredsretten viser til, inneholder eller kan likestilles med noen slik frafallelse. Disse brev synes etter sitt innhold å henvise til et ordinært saksanlegg fra myndighetenes side. Men selv om man ville si at Øksnevad måtte være forberedt på at myndighetene ville velge å gå veien om en utpantning for å få tvisten løst, kan man etter min mening ikke innfortolke i brevene et samtykke til at den vanlige fremgangsmåte ved utpantning i tilfelle kunne fravikes. Det er for meg heller ikke grunn til å gå nærmere inn på det spørsmål som har vært behandlet i prosedyren, i hvilken utstrekning prinsippet i tvistemålslovens §384 om virkningen av feil i saksbehandlingen også kan anvendes på feil ved namsmannens avgjørelser under tvangsfullbyrdelse. Jeg finner det nemlig under enhver omstendighet sannsynlig at feilen i dette tilfelle kan ha virket bestemmende på innholdet av namsmannens avgjørelse.
Da jeg således kommer til det resultat at utpantningen må oppheves i sin helhet, oppstår ikke det subsidiære spørsmål om foreldelsen av panteretten etter tvangsfullbyrdelseslovens §101 skal regnes fra det tidspunkt da påkravsfristen etter §102 tidligst kunne løpe ut.
Mens saken for herredsretten bare gjaldt utpantningen, således at spørsmålet om avgiftsplikten bare ble prøvd prejudisielt, har Øksnevad i ankeerklæringen brakt spørsmålet om selve avgiftsplikten inn for Høyesterett til selvstendig avgjørelse. Som tidligere nevnt er partene enige om denne utvidelse og har formet sine påstander slik at de tillike omfatter det nye krav, som også har vært gjenstand for forhandling i Høyesterett. Jeg antar at betingelsene etter tvangsfullbyrdelseslovens §55, jfr. §2 og tvistemålslovens §366 annet ledd nr. 1, jfr. §367, for å ta kravet under pådømmelse er til stede. Selv om jeg mener at utpantningen må oppheves, går jeg derfor over til å behandle Øksnevads innsigelser vedkommende avgiftsplikten.
I likhet med herredsretten anser jeg det ikke tvilsomt at kavringer i og for seg omfattes av betegnelsen «baker- og konditorvarer» i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1210, uansett om de fremstilles fabrikk- eller håndverksmessig, og uansett om produsenten har eget utsalg eller ikke. Heller ikke kan jeg se at den omstendighet at «kjeks, flatbrød og knekkebrød» for tydelighets skyld særskilt er nevnt i oppregningen i kunngjøringens §1, kan medføre at produsenter av kavringer - som nøt godt av den samme subsidierte pris - er unntatt fra
Side:969
avgiftsplikten. At myndighetene noen gang skulle ha gått ut fra en annen oppfatning av avgiftspåleggets rekkevidde, fremgår ikke etter hva jeg kan se av det materiale som er fremlagt i saken.
Etter §6 annet ledd, i prisloven av 1947 gjelder ikke Prisdirektoratets vedtak om å pålegge en avgift av denne art, med mindre vedtaket er godkjent av Finansdepartementet. Det neste spørsmål blir derfor om bestemmelsen i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1210 går videre enn departementets godkjennelse rekker, og da med den følge at Øksnevad faller utenfor avgiftsplikten.
Sammenhengen er her at mens avgiftsvedtaket av 27. oktober 1948 som nevnt omfatter «ervervsdrivende som fremstiller baker- og konditorvarer, kjeks, flatbrød og knekkebrød for salg», hadde Prisdirektoratet i sitt forutgående brev til Finansdepartementet alene bedt om samtykke til å pålegge «bakerne og konditorene» en utpantningsavgift av nærmere angitt størrelse på fett (margarin) og sukker. På dette svarte Finansdepartementet i brev av 4. oktober 1948 bl.a.:
«Departementet er enig i at prisutjevningsavgift for sukker og margarin pålegges bakere og konditorer etter de satser og på den måte som foreslått i Prisdirektoratets ovennevnte brev, og ber om at utjevningsordningen gjennomføres så snart som mulig.»
Selv om jeg må anse det mindre heldig at departementet på denne måte har gitt Prisdirektoratet en generell fullmakt til å gjennomføre en avgiftsordning, istedenfor å få seg forelagt selve avgiftsvedtakets ordlyd til godkjennelse, antar jeg at det må være tilstrekkelig til å fylle lovens krav at departementet således i prinsippet har godkjent ordningen, idet den nærmere utformning overlates Prisdirektoratet selv. Og jeg kan ikke se at Prisdirektoratet ved den presisering vedtaket inneholder, bl.a. med hensyn til hvem avgiftsplikten skal påhvile, har gått utenfor den ramme som er gitt ved departementets tidligere godkjennelse. Prisdirektoratets begrunnelse for forslaget overfor departementet hadde sin gyldighet for enhver produsent av bakervarer osv. som anvendte subsidiert fett og sukker i sin produksjon, uansett om vedkommende kunne karakteriseres som baker eller konditor, f. eks. I håndverkslovens forstand. Og selv om ikke noe annet hadde vært sagt, måtte man etter min mening i denne forbindelse ha fortolket uttrykket «bakere og konditorer» i den mer vidtgående betydning som også omfattende en bedrift som Øksnevads. Jeg tilføyer for øvrig at Finansdepartementet senere, nemlig 17. desember 1948, i Stortingsmelding nr, 5/1949, har brukt uttrykk som viser at departementet var oppmerksom på, og ikke hadde noe å bemerke til, den rekkevidde Prisdirektoratets bestemmelse fikk.
Det er på det rene i saken at avgiftsvedtaket ikke er blitt
Side:970
kunngjort i Norsk Lovtidend som foreskrevet i §1d i lov av 1. april 1876, slik som denne bestemmelse lyder etter lov av 23. mai 1947. Øksnevad har subsidiært gjort gjeldende at denne omstendighet, sammenholdt med prinsippet i Grunnlovens §97 må føre til at vedtaket under ingen omstendighet er bindende for ham før fra det tidspunkt da han fikk - eller burde ha fått - vite at avgiftsplikten også omfattet hans bedrift.
Jeg antar at heller ikke denne innsigelse kan føre frem.
Forskriftene om kunngjøring i loven av 1876 kan etter min mening ikke forståes slik at kunngjøringen er en nødvendig betingelse for at bestemmelsen skal være bindende, men må oppfattes som et påbud til administrasjonen, jfr. høyesterettsdom i Rt-1919-307. Og for forholdet til Grunnlovens §97 er det for meg tilstrekkelig å slå fast at prinsippet i denne bestemmelse under ingen omstendighet kan være til hinder for å gjøre avgiftskravet gjeldende mot Øksnevad, som selv erkjenner at han gjennom notisen i Stavanger Aftenblad så tidlig som 30. oktober 1948, altså før avgiften trådte i kraft, var blitt kjent med at det var gitt nye bestemmelser som påla bakerier og konditorier utjevningsavgift. Uansett om han var av den oppfatning at hans bedrift ikke gikk inn under noen av disse kategorier, hadde han iallfall all oppfordring til å skaffe seg nærmere rede på innholdet av selve bestemmelsen, som var lett tilgjengelig, bl.a. i Pristidende. At han i stedet valgte å holde seg passiv, kan iallfall ikke gi ham noen rett etter Grunnlovens §97. Jeg tilføyer at i den nye prislov av 26. juni 1953, §12, siste ledd, er det uttrykkelig bestemt at §1d i loven av 1876 ikke får anvendelse på vedtak av den art det her gjelder.
Jeg kommer således til det resultat at Øksnevad plikter å svare avgift av sin produksjon. Prisdirektoratet har imidlertid som før nevnt for herredsretten frafalt utpantningen for den tid som ligger forut for 1. august 1949, og direktoratets prosessfullmektig har for Høyesterett erklært at frafallelsen også omfatter selve avgiftskravet for dette tidsrom.
Det omtvistede avgiftsbeløp er etter dette kr. 10 395,18, og etter det resultat jeg er kommet til, vil fastsettelsesdom bli gitt for dette beløp.
Da hver av partene dels har vunnet, dels har tapt saken, vil saksomkostningene bli å oppheve.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Utpantning holdt 21. september 1950 av namsmannen i Høyland hos Sverre Øksnevad for samlet beløp kr. 22 100,07 - tjueto tusen ett hundre 7/100 kroner - oppheves.
2. Sverre Øksnevad plikter å betale kr. 10 395,18 - ti tusen tre
Side:971
hundre og nittifem 18/100 kroner - til Prisdirektoratets alminnelige Prisreguleringsfond ved Prisdirektoratet.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Schei og Thrap: Likeså.