Rt-1954-1046
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-11-20 |
| Publisert: | Rt-1954-1046 |
| Stikkord: | Fortjenestekjøring uten løyve |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10 - avd. III |
| Parter: | Statsadvokat Chr. Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Helgesen, Eckhoff, justitiarius Grette. Mindretall: Bendiksby, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Samferdselsloven (1947) §7, Motorvognloven (1926) §21, §27, Samferdselsloven (1947) |
Dommer Helgesen: Politimesteren i Ringerike forela den 11. juni 1954 A en bot stor kr. 50,00, subsidiært 12 dagers fengsel for overtredelse av §27 jfr. §7 i lov av 11. juli 1947 om samferdsla, bestemmelsen om at «fortenestekøyring utan rute ikkje er lovleg utan løyve frå samferdselsnemnda». A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Hallingdal herredsrett til pådømmelse. Ved herredsrettens dom av 19. august 1954 ble A dømt i samsvar med forelegget og ilagt kr. 25,00 i saksomkostninger til det offentlige.
A har påanket dommen. Han anfører i rettsmiddelerklæringen:
«Som grunn for denne min begjæring kan jeg anføre:
1. For det første er kjøringen jeg er dømt for ingen fortjenestekjøring idet betaling kun er mottatt til dekning av bensinutgifter m. m.
2. §27 i samferdselsloven, jfr. §7, er feilaktig anvendt, idet dette forhold ikke kan komme under disse bestemmelser.»
Side:1047
Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner. Av disse fremgår det at domfelte har førerkort for motorvogn utvidet til offentlig personbefordring med drosje, men at han ikke har bevilling av samferdselsnemnda i Buskerud fylke til slik transport som omhandlet i samferdselslovens §7.
Jeg finner at domfeltes anke ikke kan føre frem. I forelegget, som ligger til grunn for herredsrettens dom, er det straffbare forhold angitt å være «at han i tiden fra sommeren 1953 til mai 1954 flere ganger kjørte personer i sin bil mot betaling, således sommeren 1953 4 personer fra Åsgårdene til Folkets Hus, Gol, for tilsammen kr. 7,00, i en av juledagene 1953, B fra A til Folkets Hus, Gol, og retur for kr. 2,00, like etter jul i 1953 C fra Gol kino til Åsgårdene, Gol, for kr. 1,00, i begynnelsen av mai 1954 D fra Åsgårdene til Ungdomshuset, Gol, for kr. 3,50 uten å ha bevilling til ervervsmessig persontransport uten rute av samferdselsnemnda i Buskerud fylke». Dette forhold har retten funnet bevist blant annet ved tiltaltes egen erkjennelse. Om grunnen til hans handlemåte er opplyst følgende i dommen: «Etter freden i 1945 søkte tiltalte på vanlig måte om drosjebevilling. Hans søknad ble anbefalt av herredsstyret og innvilget av samferdselsnemnda. Drosjeeierne i Gol innbrakte samferdselsnemndas avgjørelse for Samferdselsdepartementet, og resultatet av dette ble at han fra 1947 ikke har hatt løyve til å drive drosjekjøring. Tiltalte forklarer videre at han i brev fra samferdselskonsulent Skogen fikk beskjed om at da drosjeeierne i Gol hadde protestert mot hans bevilling, kunne tiltalte ikke få beholde den bevillingen han hadde fått. Etter dette er tiltalte av den oppfatning at det faktisk er drosjeeierne som bestemmer om en søker skal få bevilling eller ei. Dette synes tiltalte er galt og urettferdig Han påpeker at det i Åsgårdene i Gol ikke finnes noen som har bevilling til å kjøre drosje, og at folkets behov således dårlig er tilgodesett. Dette er grunnen til at han gjentatte ganger har drevet med personbefordring fra Åsgårdene til Gol sentrum og tilbake. Han sier at dersom det hadde vært drosjebil i Åsgårdene, ville han ikke drevet med personbefordring.»
Det forekommer meg klart at det motiv for personbefordringen som tiltalte her har oppgitt ikke gjør hans kjøring rettmessig. Imidlertid gjorde tiltalte i herredsretten også gjeldende at han måtte frifinnes fordi han ikke har drevet fortjenestekjøring, og fordi han kun har befordret venner og bekjente for å gjøre dem en tjeneste.
Om dette sies det i dommen: «Tiltalte kan dog ikke erklære seg skyldig, da han mener han ikke har drevet fortjenestekjøring, fordi de mottatte vederlag, fra de personer han har befordret, kun har dekket de påløpne driftsomkostninger. Han mener at han således ikke har hatt noen fortjeneste ved sin kjøring. Han hevder videre at de personer han har befordret,
Side:1048
kun har vært venner og bekjente, og at han ved sin kjøring kun har villet yde dem en tjeneste.»
Om tiltaltes anførsel om at den betaling han fikk av passasjerene bare dekket hans påløpne driftsomkostninger sier herredsretten i dommen: «Tiltalte har til sin frifinnelse påberopt seg at han ikke har hatt noen fortjeneste ved den i saken omhandlede person-befordring. Retten finner det på det rene at han har forlangt vederlag for sin kjøring, og at dette må være tilstrekkelig til at §7 i lov om samferdsla av 11. juli 1947 nr. 6 må komme til anvendelse. Vederlagets størrelse og om vedkommende sjåfør faktisk har hatt en større eller mindre fortjeneste, må være irrelevant.» Når jeg ser denne uttalelse - ikke isolert - men på bakgrunn av saksforholdet slik dette fremgår av herredsrettens dom, kan jeg ikke anta at domfellelsen er resultatet av en uriktig forståelse av lovens uttrykk: «fortenestekøyring». Jeg er således enig med herredsretten i at forholdets straffbarhet i dette tilfelle ikke er betinget av om tiltalte hadde et større eller mindre vederlag for kjøringen. Når det gjelder spørsmålet om hvilken betydning for straffbarheten det har at vederlaget for kjøringen ikke gir noe overskudd, viser jeg til avgjørelsene i Rt-1933-1191, 1939 224 og 1934 488, sammenholdt med avgjørelsen i Rt-1952-747 flg., hvor det er fremholdt under voteringen at lovens begrep «fortenestekøyring» er overført fra motorvognlovens §21, II, slik at den tidligere rettspraksis får sin fulle betydning når det gjelder å tolke samferdselslovens §7. I avgjørelsen fra 1934, som gjaldt en enkeltstående kjøring, ble det fremhevet at det ikke var andre biler å oppdrive og at det ikke var bevist eller noe som talte for at de siktede ved andre anledninger hadde benyttet sine lastebiler til personbefordring mot betaling. For øvrig la Høyesterett med støtte i avgjørelsen fra 1933 til grunn den rettsoppfatning «at når ingen fortjeneste er oppnådd eller beregnet på kjøringen, må det særskilte grunner til for at kjøringen skal kunne oppfattes som ervervsmessig» eller som «fortenestekøyring». Jeg mener det fremgår av herredsrettens dom at særlige grunner eller momenter er til stede i dette tilfelle for å anse tiltaltes kjøring som i samferdselslovens forstand fortjenestekjøring. Jeg peker således på at det etter dommen ikke dreier seg om en enkeltstående kjøring, men om gjentatte ganger drevet personbefordring fra Åsgårdene til Gol sentrum og omvendt, og at tiltalte hver gang har tatt betaling av de personer han befordret. Om denne betaling lå under de vanlige drosjetakster kan etter min mening ikke gjøre forholdet straffritt. Jeg kan heller ikke under de foreliggende forhold finne at det er en straffbefriende omstendighet at de personer tiltalte befordret var hans venner og bekjente, og at han påtok seg kjøringen for - som han sier - å yte dem en tjeneste. Jeg bemerker i denne forbindelse at det av herredsrettens dom fremgår at retten ikke direkte har tatt standpunkt til de to
Side:1049
sistnevnte anførsler av tiltalte. Dommen kan imidlertid etter min mening ikke forståes på annen måte enn at retten i det foreliggende tilfelle ikke har tillagt disse momenter betydning for straffbarheten, og i dette er jeg som nevnt enig. For øvrig understreker jeg - noe som allerede fremgår av det jeg hittil har sagt - at dommens redegjørelse for de faktiske forhold etter min mening gir tilstrekkelig grunnlag til å kunne konstatere at tiltalte med rette er dømt for overtredelse av samferdselslovens §7.
Jeg tilføyer til slutt at jeg er enig med herredsretten i at det ikke kan bli tale om frifinnelse på grunn av rettsvillfarelse
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til det resultat at herredsrettens dom må bli å oppheve.
Herredsretten har begrunnet sin avgjørelse på følgende måte: «Retten finner det på det rene at han har forlangt vederlag for sin kjøring, og at dette må være tilstrekkelig til at §7 i lov om samferdsla av 11. juli 1947 nr. 6 må komme til anvendelse. Vederlagets størrelse og om vedkommende sjåfør faktisk har hatt større eller mindre fortjeneste, må være irrelevant.»
Det er etter min oppfatning ikke tilstrekkelig til å karakterisere en kjøring som «fortenestekøyring» at det er ytet eller betinget vederlag for kjøringen hvis vederlaget er så lite at det ikke gir noe overskudd utover omkostningene og det heller ikke har vært hensikten å oppnå fortjeneste. Dersom kjøring, som ikke gir fortjeneste og ikke er beregnet på fortjeneste, skal kunne karakteriseres som «fortenestekøyring», må det foreligge særlige omstendigheter. En slik særlig omstendighet kan det være at kjøringen er å anse som ledd i en ervervsvirksomhet. Om det overhodet kan tenkes andre særlige omstendigheter som har den samme betydning, lar jeg stå hen. Jeg viser til de av førstvoterende nevnte kjennelser i Rt-1933-1191 og 1934 488, som også jeg mener har sin fulle betydning når det gjelder å tolke samferdselslovens §7, jfr. også annenvoterendes uttalelser i kjennelse i Rt-1952-747 flg.
Herredsretten har imidlertid ikke drøftet spørsmålet om domfelte har hatt fortjeneste på kjøringen eller om kjøringen har vært beregnet på fortjeneste. Jeg kan således ikke oppfatte uttalelsen om at det er irrelevant om sjåføren har hatt en «større eller mindre fortjeneste» slik at retten har tatt standpunkt til om det var fortjeneste i det hele tatt.
Jeg kan dernest heller ikke se at herredsrettens domsgrunner gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det foreligger særlige omstendigheter som kan medføre at domfeltes
Side:1050
kjøring kan karakteriseres som «fortenestekøyring» uten hensyn til om han har hatt fortjeneste på den eller tatt sikte på fortjeneste. Jeg kan således ikke finne at herredsrettens beskrivelse av saksforholdet gir noe naturlig grunnlag for å betegne kjøringen som ervervsvirksomhet eller som ledd i en sådan. Det kan i så henseende ikke være avgjørende om domfelte har kjørt mange ganger eller gjennom et lengre tidsrom hvis kjøringen er skjedd uten fortjeneste eller tanke på fortjeneste og den heller ikke har vært ledd i noen virksomhet som har gitt inntekt. Men dette gir domsgrunnene ingen opplysning om.
Jeg nevner til slutt at det etter min oppfatning er uten betydning for spørsmålet om det foreligger «fortenestekøyring», om domfeltes motiv har vært ergrelse over at han ble nektet bevilling eller et ønske om å avhjelpe behovet for drosjebil på hjemstedet.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Bendiksby.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Grette: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Johan A. Gran):
- - -
I skjerpende retning har retten tatt hensyn til at tiltalte etter sakens opplysninger har drevet det straffbare forhold gjennom et lengre tidsrom, og at tiltalte har vært klar over nødvendigheten av å ha løyve for personbefordring med motorvogn (drosjebevilling), fremgår tydelig av det forhold at han i 1945 søkte om sådan bevilling. Retten finner derfor at tiltalte har vist det nødvendige forsett, og at noen unnskyldelig rettsvillfarelse ikke kan komme på tale. I samme retning tas hensyn til den bot som tiltalte ble forelagt for et lignende forhold i 1938. - - -