Rt-1954-1101

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-11-27
Publisert:	Rt-1954-1101
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 101 B
Parter:	Engerbret O. Frekene og Karoline Ødegaard (høyesterettsadvokat Frantz Georg Schrøder) mot Ola O. Flaten m.fl. (høyesterettsadvokat Henning Bjørnvik).
Forfatter:	Dæhli, Thrap, Skau, Kruse-Jensen, Soelseth
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §86, Jordskifteloven (1882), §87, Vassdragsloven (1940)

Dommer Dæhli: 15. mai 1941 begjærte Engebret O. Fekene lensmannsskjønn overfor Karoline og O. M. Ødegaard m. fl. i henhold til utskiftningsloven av 1882 §86, 2. avsnitt, for å få delt fiskeretten mellom loddeierne i Storeskarvatnet i Mørkedalen i Hemsedal. Grunnen var oppgitt slik: «Engebret O. Fekene har som eier av g.nr. 79 br.nr. 6 Storeskar vestre fiskerett i Storeskarvatne, som er sameie, finner at enkelte av de

Side:1102

øvrige sameiere utøver en større fiskerett enn de virkelig har. Dette har saksøkeren påtalt uten at det har blitt tatt hensyn til.»

Under skjønnsforretningen 25. juni 1941 påsto «saksøkerne» Engebret O. Fekene og O. M. Ødegaard, den siste på vegne av sin hustru Karoline Ødegaard:

«Saken fremmes etter skjønnsbegjæringen ved å bestemme antall garn Storeskarvatnet kan belegges med og fordele dette garnantall i h. t. løbel i hver gruppe slik som fiskeretten tidligere har være brukt etter utskiftningen.

De mener at Storeskarvatnet ikke er sameie etter overutskiftningen avsluttet 22. august 1930 - - -.»

De søksøkte Ola O. Flaten, Olav Huso og Ole K. Bakke påsto:

«Skjønnsretten bestemmer antall garn og fordelingen av disse i h. t. løbel skyld i sameiet. Strandretten kan ikke påberopes ved fordelingen av fiskeretten mellom loddeierne i Storeskarvatnet, som er sameie.»

Det finnes ingen andre eiendommer etter overutskiftningen av 22. august 1930 som støter til Storeskarvatnet, enn de tre «havnegrupper» «A», «B» og «G». Jeg ser da bort fra at eieren av g.nr. 69 br.nr 8 i gruppe «B», Ole O. Flaten, ved siden av sin andel i gruppen har særeierrett til to små holmer og en liten tange ved det øvre oset i vannet.

Lensmannsskjønnet av 25. juni 1941 lød slik:

«Skjønnsstyreren og skjønnsmennene finner det godtgjort - etter det opplyste, - at Storeskarvatne må betraktes som sameie.

Skjønnet finner videre at påstanden til saksøkte blir å ta til følge. Videre finner skjønnet passende å sette antallet av fiskegarn, som de interesserte kan bruke i vannet til 14 1/4 garn som blir å fordele på løbelantallet.

Angående sportsfiske henvises til fiskereglene for Hemsedal herred.

Slutning.

Antall av fiskegarn som de interesserte loddeiere kan sette i Storeskarvatnet settes til 14 1/4 stykke. Vanlige garnlengder fordelt på løbel skylden således:

Engebret O. Fekene 3 garn.

O. M. Ødegård 5 garn og 6 garn 2den hver dag.

Ola O. Flaten 2 garn.

Olaf Huso 1 garn og 2 garn 2den hver dag.

Ole K. Bakke 2 garn og 3 garn 4de hver dag.

Skjønnsutgiftene fordeles i h. t. utskiftningslovens §86.»

Lensmannsskjønnet ble påanket av Knut O. Flaget, som ikke var blitt innkalt til det, og som forlangte rett til fiske i Storeskarvatnet fordi han var grunneier i havnegruppe «G» sammen med Engebret O. Fekene, da han hadde kjøpt 1/2 løbel i sameiet i Mørkedalen av Asle I. Hustad fra g.nr. 79, br.nr. 1.

Side:1103

Karoline Ødegaard ved mannen, O. M. Ødegaard, påanket også lensmannsskjønnet, da to grunneiere ved det hadde fått fiskerett for en løbel mer enn de tilkom.

Under overskjønnet ved Hallingdal herredsrett 24. juni 1942 angående fisket i Storeskarvatnet ble det erkjent av Fekene og Ødegaard, at i gruppe «G» er Knut O. Flaget medeier for 1/2 løbel ved siden av Fekene med sin andel på 6 løbel. Dette var blitt oversett ved lensmannsskjønnet. De hevdet videre at Ole K. Bakkes far under utskiftningen hadde solgt 1 løbel i sameiet og at Ole K. Bakke derfor bare hadde en andel i dette på 3 1/2 løbel i stedet for 4 1/2, som lensmannsskjønnet hadde gått ut fra og tilkjent fiskerett i forhold til.

Engebret O. Fekene og O. M. Ødegaard påsto under overskjønnet at dette skulle fastsette det antall garn som det kunne fiskes med «i de tre havnegrupper «A», «B» og «G» som støter inn til Storeskarvatnet».

Eierne av havnegruppe «B», Olaf Huso, Ola Flaten og Ole K. Bakke, var enige om at lensmannsskjønnet burde stadfestes, dog således at Ole K. Bakke ble tilkjent fiskerett for bare 3 1/2 løbel.

Alle var enige om at Knut Flaget skulle tilkjennes fiskerett for 1/2 løbel.

Av overskjønnets grunner fremgår at saksøkerne, Fekene og Ødegaard, for dette har hevdet at i og med at grunnen omkring vannet er delt mellom havnegruppene «A», «B» og «G», er også Storeskarvatnet og fiskeretten i vannet delt således at enhver gruppe eier vannet og fisket utenfor sin gruppes land.

De saksøkte, eierne av havnegruppe «B», hevdet imidlertid for overskjønnet, på samme måte som for lensmannsskjønnet, at fisket i Storeskarvatnet fremdeles ligger i sameie. Overskjønnet fant at fisket i Storeskarvatnet fremdeles ligger i sameie mellom partene, og at det ble å dele overensstemmende med §86 i utskiftningsloven av 13. mars 1882. Overskjønnets slutning er slik:

«Fisket i Storeskarvatnet fordeles mellom sameierne således:

Karoline Ødegård som eier av g.nr. 88, br.nr. 8 kan fiske med 5 garn, dog således at hun hvert annet døgn kan fiske med 6 garn.

Ola Flaten som eier av g.nr. 69, br.nr. 8 kan hvert døgn fiske med 2 garn.

Ole K. Bakke som eier av g.nr. 83, br.nr. 5 kan fiske med 2 garn, dog således at han hvert fjerde døgn kun kan fiske med 1 garn.

Olaf Huso som eier av g.nr. 89, br.nr. 2 kan fiske med 1 garn, dog således at han annet hvert døgn kan fiske med 2 garn.

Engebret Fekene som eier av g.nr. 79, br.nr. 6 kan hvert døgn fiske med 3 garn.

Side:1104

Knut O. Flaget som eier av g.nr., br.nr. kan fiske med 1 garn hvert fjerde døgn.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Engebret O. Fekene og Karoline Ødegaard påanket overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett. Denne ga 16. september 1943 dom med denne domsslutning:

«Overskjønnet stadfestes i forholdet mellom partene.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

I dommen deltok to domsmenn. Dommen ble avsagt med dissens av to lagdommere.

Engebret O. Fekene og Karoline Ødegaard har påanket lagmannsrettens dom. De hevder: Utskiftningen av Mørkedalen sameie ble i sin tid fremmet som om rekvisisjonen ikke inneholdt noen begrensning. Selve eiendommene, og ikke bare havneretten som tilhørte dem, ble utskiftet. Dette gjaldt også vassdragene. Det ble truffet uttrykkelige bestemmelser om fiske, og det bare for tre vann. Storeskarvatnet, liksom de øvrige vassdrag innen utskiftningsfeltet, ble ved utlodningen gjort til eiendom for de grupper som støtte ned til vannet. En delelinje ble lagt i selve vannet. Det må være en presumsjon for at fisket skal tilhøre den som ved utskiftningen er gjort til eier av grunnen hvor fisket utøves. Utskiftningen tok sikte på å oppheve ethvert fellesskap og alle bruksretter som ikke spesielt nevnes i utlodningen. Utskiftningsretten gjorde all gammel mulig medeiendomsrett innen gruppene til bruksrett og bestemte at ingen eiendom er underkastet nevnte servitutter. Derved har den fastslått de ankende parters enerett til fiske på sine lodder.

De ankende parter påstår:

«1. Hallingdal herredsretts overskjønn av 24. juni 1942 med forutgående lensmannsskjønn av 25. juni 1941 oppheves.

2. Ola O. Flaten, Olav Huso og Ole K. Bakke dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Engebret Fekene og Karoline Ødegaard for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotpartene, Ola O. Flaten, Olav Huso og Ole K. Bakke påstår:

«1, Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale ankemotpartene sakens omkostninger ved overskjønnet, lagmannsrett og Høyesterett.»

I anledning av høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett, hvor partene og flere vitner ble avhørt. Saken foreligger i det vesentlige på samme måte som i lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, dog slik at jeg mener at retten til fisket i Storeskarvatnet bare ligger i fellesskap mellom eierne av de tre grupper som støter til Storeskarvatnet.

Side:1105

Ved overutskiftningen, avsluttet 22. august 1930, ble det etter min oppfatning foretatt en virkelig utskiftning av eiendomsretten til grunnen i Mørkedalen sameie. Dette ble dog ikke gjort på den måten at alle de 35 sameiere fikk hver sin særskilte eiendom. Noen av de 7 «havnegrupper» som sameiet ble delt i, ble nemlig nye begrensede sameier med et større eller mindre antall sameiere, alt etter antall brukere innen seterlagene. Ved avgrensningen av feltene tok overutskiftningsretten hensyn både til de enkelte brukenes gamle løbelskyld og «gruppenes» forholdsmessige verdi vurdert etter bonitering av jordstykkene. Dessuten må seterlagenes tidligere og fremtidige bruk av havnegangene antas å ha vært av betydning. Når det gjaldt fisket, som øyensynlig var av underordnet verdi, later det til at man har lagt vesentlig vekt på den bruken som hadde vært utøvet på de forskjellige steder i Mørkedalen sameie av de forskjellige eiere av setrene. Dette må etter min mening være forklaringen til at overskjønnsretten har tillagt eierne av gruppe «E» enerett til fisket utenfor gruppen i to vann, det ene, Nordre Ershovdtjern, innenfor gruppe «G», og det annet, «nr. 100», i det vesentlige innenfor gruppe «D», på samme måte som man har tillagt eieren av gruppe «F» enerett til fiske i Rauberghultjern, som bare for en mindre del ligger innenfor gruppe «F», mens den langt største delen av dette vannet ligger innenfor gruppe «D». Jeg forstår prosedyren og også bevisene i saken slik, at det fra gammel tid bare var folk fra setrene i de senere gruppene «A», «B» og «G» som hadde fisket i Storeskarvatnet, og at de har gjort det i «sameie», dvs. over hele vannet, det de også har fortsatt å gjøre etter utskiftningen. Dette var naturlig etter forholdene på stedet, da Storeskarvatnet i sin nordvestlige ende, utenfor den delen av stranden som nå tilhører gruppe «B», er oppfylt av sandbanker, slik at det er bra gyteplasser der, mens det i alminnelighet ikke går matnyttig fisk der. Innenfor gruppe «B» ligger, så vidt jeg forstår intet annet virkelig fiskevann. Da eierne av gruppe «B» tilsammen representerer 10 1/2 løbel i sameiet, mens eierne av gruppe «G» (Fekene og Flaget) bare representerer 6 1/2 løbel, ville det, som nevnt av overskjønnsretten, vært lite rimelig, om de første bare skulle ha rett til fiske over en meget mindre strekning av Storeskarvatnet enn eierne av gruppe «G», og det til og med bare i den delen av vannet som var minst skikket for fiske. Gruppe «B» støter så å si bare til den vestlige halvdel av nordsiden av vannet, mens gruppe «G» ikke bare støter til hele den søndre langside av vannet, men dessuten på lange strekninger til elven, både ovenfor og nedenfor Storeskarvatnet.

Under disse forhold kan jeg ikke anta at utskiftningsoverskjønnet - som ikke mer enn utskiftningsunderskjønnet har nevnt noe særskilt om fiskeretten i Storeskarvatnet - her mer enn på de andre steder i det store Mørkedalfeltet på ca.

Side:1106

120 000 dekar, har villet gjøre en endring i den måte som fisket var blitt utøvet på fra gammel tid. Og denne oppfatning har øyensynlig eierne av grunn omkring Storeskarvatnet hatt også etter utskiftningen. Engebret O. Fekenes begjæring i mai 1941 synes å tyde på at han da var av samme mening.

Til slutt nevner jeg at min oppfatning er i samsvar med alle de tidligere avgjørelser. Disse er truffet av instanser med legmenn som må antas å ha hatt innsikt i slike forhold som denne saken gjelder.

Etter resultatet må de ankende parter betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Engebret O. Fekene og Karoline Ødegaard - en for begge og begge for en - til Ola O. Flaten, Olav Huso og Ole K. Bakke 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Kruse-Jensen og Soelseth: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver A. Lundevall med skjønnsmenn Iver Svare, Nils O. Hulbak, Østen Thorset og Nils H. Eikre):

Nærværende skjønn gjelder fordeling av fiskeretten i Storeskarvatnet. Dette tilhørte tidligere Mørkedalen sameie som nå er utskiftet ved utskiftningsforretning sluttet 1. september 1928 og ved overutskiftning sluttet 22. august 1932. Ved disse utskiftninger er så vidt sees sameiet delt i grupper - anført i utskiftningen fra A-G.

Partene i nærværende skjønn er henlagt til gruppene A, B og G som alle omfatter de omkring Storeskarvathet omhandlede strekninger. Grunnen i gruppe A er med eiendomsrett utlagt g.nr. 88, br.nr. 8 tilhørende Karoline Ødegård for 11 løbel. Grunnen i gruppe B er med samme rett utlagt g.nr. 69, br.nr. 8 tilhørende Ola Flaten for 4 løbel, g.nr. 83, br.nr. 5 tilhørende Knut O. Bakke for 3 1/2 løbel. Denne eiendom eies nå av Ole K. Bakke, og g.nr. 89, br.nr. 2 tilhørende Olaf E. Huso for 3 løbel. Gruppe G er med like rett utlagt g.nr. 79, br.nr. 6 Engebret Fekene for 6 løbel.

Det er imidlertid på det rene at Knut O. Flaget er deleier i denne med 1/2 løbel, hvorfor han - etter hva partene er enige om - tilkommer fiskerett i heromhandlede vann.

Eierne av disse 3 sistnevnte grupper er de eneste til Storeskarvatnet tilstøtende grunneiere.

Det er mellom partene tvist om hvorvidt fisket i Storeskarvatnet er delt.

Saksøkerne hevder nå at i og med at grunnen omkring vatnet er

Side:1107

delt som anført, er også vatnet og fiskeriet i samme delt således at enhver gruppe eier vatnet og fisket utenfor sin gruppes land.

De saksøkte hevder imidlertid at fisket i Storeskarvatnet fremdeles ligger i sameiet og har i denne forbindelse bemerket at det under utskiftningen av heromhandlede strekninger aldri var tale om å foreta deling av det omstridte fiske. De har videre opplyst at også saksøkerne tidligere var av den mening at fisket fremdeles var sameie, hva også Engebret Fekene har uttalt i sin begjæring om det påankede lensmannsskjønn.

Saksøkerne påberoper seg nå til støtte for sin påstand den fremlagte skrivelse av 17. mars 1942 til dem fra utskiftningsformann Eknes som ledet underutskiftningen.

Utskiftningsformannen uttaler i denne skrivelse:

«Hva spesielt Storeskarvatnet angår er det etter min mening feil å betrakte hele vatnet som sameie mellom de gruppene som støter til vatnet.

Vatnet er utskiftet. Idet vatnet er angitt som grense for de tilgrensende grupper er grensene mellom disse i vatnet og elvene bestemt etter vassdragslovens regler. - - -»

Retten skal bemerke at så vidt sees inneholder hverken under- eller overutskiftningen noen uttrykkelig bestemmelse om at fiskeriet i Storeskarvatnet er delt, og noen annen hjemmel for den av utskiftningsformannen hevdede mening enn lovens alminnelige regler om at vatnet tilhører den omkringliggende grunns eier kan ikke sees å foreligge.

Det er visstnok så at fisket i et par tjern er utskiftet, men i disse tilfelle er det uttrykkelig nevnt i forretningen, mens denne som allerede bemerket med hensyn til fisket i Storeskarvatnet savner enhver tilførsel.

Selv om det har vært utskiftningsrettens mening at fisket bestemtes av de utskiftede grunnstrekninger, antar retten - dog under tvil - at loddeierne ikke kan være bundet av en sådan stilltiende forutsetning. Det synes rimelig å forlange en uttrykkelig fastslåen av en slik deling, så man får sikkerhet for at delingen - som ofte er meget vanskelig - virkelig har vært gjenstand for utskiftningsrettens overveielse, dette så meget mer som en deling av fiskeretten i det forhold som utskiftningsformannen angir å være lagt til grunn lett vil medføre resultater som vanskelig lar seg forene med loddeiernes andel i fisket beregnet etter løbelskylden som i øvrig så vidt forståes er lagt til grunn for utskiftningen.

I dette tilfelle vil den av utskiftningsformannen antatte deling medføre at eierne av gruppe B som tilsammen representerer 10 1/2 løbel i sameiet, får en meget mindre strekning av vatnet enn eierne av gruppe G som kun representerer 6 1/2 løbel, og urimeligheten av dette resultat blir i dette tilfelle ennå mer fremtredende etter som vatnet utenfor gruppe B's land er det for fiske minst skikkede, hvorom partene så vidt forståes også er enige.

Etter det anførte antar retten å måtte gå ut fra at fisket i Storeskarvatnet fremdeles ligger i sameie mellom partene. Det blir derfor å dele overensstemmende med utskiftningslovens §86. - - -

Side:1108

Av lagmannsrettens dom (lagmann Fin Krog, lagdommerne M. Ubberud og Bernhard Leivestad med domsmenn Lars Gjeilo og Hans Arnegaard):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som overskjønnsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse, for så vidt angår spørsmålet om fisket i Storeskarvatnet er delt ved utskiftning. Under den tvil utskiftningen etterlater på dette punkt må retten legge avgjørende vekt på den kjensgjerning at rekvisisjonene om utskiftningen ikke omfattet fisket i de utskiftningsfeltet tilliggende vann. Herom skal opplyses at den opprinnelige rekvisisjon fra Engebret O. Fekene alene gjaldt havnegangen «hvorfor det alene er denne der begjæres utskiftet.» Senere er der også kommet begjæring fra Syver E. Øen om utskiftning av en del rettigheter i skogen og fra O. M. Ødegård om utskiftning av dyrkingsmark innen fellesskapet hvilken siste senere er frafalt. Det ville under disse omstendigheter ha vært naturlig at utskiftningsretten på en utvetydig måte hadde sagt fra om det hvis det var meningen at også fisket skulle ha vært med. Dette er imidlertid alene gjort for Nordre Ershovdtjern, det tjern som på kartet er betegnet med nr. 100 og Rauberghultjern, men ikke for de øvrige tjern eller vann deriblant Storeskarvatnet. Dertil kommer at det etter rettens mening ikke ved utskiftningen ble foretatt noen egentlig bonitering av vassdrag og sjøer innen feltet, idet disse er gitt en boniteringsgrad 0 - herfra dog unntatt Startjern som formentlig har hatt en viss verdi som havnegang eller slåttemark og er tillagt en boniteringsgrad på 10 og et ubenevnt vann (?) som har fått, en boniteringsgrad på 1,25. Nærmere opplysninger om disse 2 vann foreligger ikke for retten. Som det fremgår av overskjønnet har utskiftningsformann Eknes, der ledet underutskiftningen, uttalt som sin mening at vatnet er utskiftet, mens Syver Olsen Grøthe (3. vitne ved lagmannsretten) som deltok som utskiftningsmann ved underutskiftningen har forklart at det der ikke ble forlangt noen deling av Storeskarvatnet og at sådan deling i det hele ikke ble drøftet. Vitnet er derfor i motsetning til forretningens bestyrer av den mening at fisket er uberørt av utskiftningen. De 2 utskiftningsmenn ved overutskiftningen (1. og 2. vitne) har også forklart at de ikke kan huske at spørsmålet om utskiftning av fisket i vatnet ble drøftet. Under disse omstendigheter synes saken så uklar at man etter omstendighetene ikke anser det brakt på det rene at det er foretatt noen forandring i den tidligere rettstilstand. Det bemerkes i øvrig at også den ene av de ankende, Fekene, i sin begjæring om skjønn «for å få fordelt fiskeretten mellom loddeierene i Storeskarvatnet» uttrykkelig har uttalt at fisket var i sameie og alene har begrunnet skjønnsbegjæringen med «at enkelte av de øvrige sameiere utøver en større fiskerett enn de virkelig har». Det synes å fremgå derav at det først er på et senere tidspunkt at Fekene er kommet til det resultat at fisket har vært utskiftet. Begjæringen er etter hva der er opplyst satt opp for ham av lensmann Bitustøl og er deretter blitt underskrevet av Fekene.

Etter overskjønnets oppfatning av utskiftningen skulle fisket i Storeskarvatnet fremdeles tilligge de tidligere sameiere i Mørkedalens sameie.

Side:1109

Subsidiært har de ankende derfor gjort gjeldende at alle disse burde ha vært innstevnet til skjønn og at det er en feil der må lede til opphevelse så vel av overskjønnet som av underskjønnet at alene de grunneiere hvis eiendommer støter til vatnet har vært varslet. Utvilsomt hadde det vært det mest korrekte at alle sameiere var blitt stevnet, men da de ikke-stevnte vil stå helt ubundet av dommen har ikke retten trodd å burde oppheve skjønnene av denne grunn. Overskjønnsrettens avgjørelse vil derfor bli stadfestet i forholdet mellom partene.

Da saken frembyr atskillig tvil, vil saksomkostninger hverken for herredsretten eller lagmannsretten bli tilkjent.

Lagdommerne Ubberud og Leivestad er kommet til et annet resultat og bemerker:

Begjæringen av 11. mars 1912 er etter sitt innhold en begjæring om ordning av den felles havnegang innen sameiet, jfr. utskiftningslovens §87. Det er imidlertid på det rene at det er foretatt en reell utskiftning således at eierne innen de grupper hvori feltet er oppdelt er blitt grunneiere. Herom uttales det i utlodningen: «Innen de beskrevne grupper er de anførte eiere å anse som grunneiere. De øvrige rettighetshavere i de enkelte grupper, deriblant skogeierne, blir å betrakte som bruksberettigede. Hvor ikke annerledes uttrykkelig fremgår av det anførte er skogen innen utskiftningsfeltet uberørt av utskiftningen.» Sammenhengen med at begjæringen har resultert i en reell utskiftning er ikke nærmere opplyst. Vi mener at det under disse omstendigheter er uberettiget å legge avgjørende vekt på, begjæringens begrensning av forretningen til bare å gjelde havnegangen. Dette så meget mer som utskiftningsretten under utlodningen har avsagt følgende kjennelse: «Ingen eiendom er underkastet andre servitutter enn de i denne forretning spesielt nevnte.» Utgangspunktet må etter vår oppfatning være, at utskiftningen omfatter alle de herligheter som ikke uttrykkelig er unntatt eller klarlig kan skjønnes å være ment unntatt. Hva spesielt fisket angår er dette ikke uttrykkelig unntatt og det kan heller ikke skjønnes at det klart fremgår av forretningen at det er ment å være unntatt. Det er av ankemotpartene gjort sterkt gjeldende at det ikke av forretningen fremgår at det har vært forhandlet om fisket, men heri kan vi ikke være enige, idet det for 3 tilfelles vedkommende er truffet positiv avgjørelse som avviker fra den alminnelige rettsregel, at fisket tilhører grunneieren. I samtlige de 3 tilfelle er forholdet nemlig det, at vannene ligger under forskjellige gruppers område, mens det bare er den ene gruppes eiere som er tilkjent fiskerett i vannet.

Vannene er oppført under boniteringen. Det kan visstnok synes påfallende at samtlige vann er satt i 0 og oppført som impediment, men forklaringen kan være at fisket i samtlige vann ikke har hatt noen større betydning, og det er også av ankemotpartene erkjent at det ikke er av stor betydning. Det utbringer således ikke noe til salg.

Hva angår skjønnsbegjæringen av 15. mai 1941 har den ankende part Engebret O. Fekene forklart at han var misfornøyd med at det ble fisket så alt for meget i vannet, og det var for å få lagt en demper på dette at han henvendte seg til lensmannen. Han har fastholdt at det ikke dekker hans oppfatning av forholdet når lensmannen i begjæringen

Side:1110

har oppført at vannet ligger i sameie. Han har da også når skjønnet skulle foretas fremholdt at dette ikke var tilfelle.

Når utskiftningsretten i sin ovenfor nevnte kjennelse uttaler at ingen eiendom er underkastet andre servitutter, enn de i denne forretning spesielt nevnte, må dette også forståes derhen at, hvor det ikke er uttalt at et fiske ligger i fellesskap, er en grunneier som støter til vannet ikke forpliktet til å tåle at andre grunneiere som støter til samme vann skulle kunne utøve fiske på hans grunn. Vi mener også at utskiftningsrettens uttalelse om at grensen hvor denne støter til vassdrag er underkastet bestemmelse i vassdragsloven gir uttrykk for at fisket innenfor vedkommende eiendoms område tilligger grunneieren.

At fisket spesielt i Storeskarvatnet må ha vært ubetydelig fremgår klarest av den omstendighet at det av ankemotpartene bare er Ole K. Bakke som har fisket litt og han har holdt seg innenfor sin gruppes område fordi han var kjent med at eierne i de øvrige grupper hevdet at de hadde eneretten til fisket innen sitt område.

Vi stemmer etter det anførte for at de ankende parters påstand tas til følge og mener å ha støtte for vårt standpunkt i den i Rt-1924-693 refererte høyesterettsdom. - - -