Rt-1954-1120

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-11-29
Publisert:	Rt-1954-1120
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111
Parter:	Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer).
Forfatter:	Holmboe, Bendiksby, justitiarius Grette. Mindretall: Helgesen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Militære Straffelov (1902) §77, §79, Militær Rettergangslov (1900) §101, §169, Straffeloven (1902) §29, §52, §62, §1, §20, §72, Militære Straffelov (1902), Avholdspliktloven (1936)

Dommer Holmboe: Krigsretten for Nordland avsa 2. mai 1954 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av den militære straffelovs §77, første og annet ledd, til fengsel i 5 måneder. Han fradømmes sin stilling som befalingsmann i Det Kgl. Norske Flyvåben. Han frifinnes for tiltalens post III c.

A dømmes til å betale til Den Norske Stat ved Forsvarsdepartementet kr. 5000,00. Oppfyllingsfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.»

Saksforholdet fremgår av krigsrettens domsgrunner.

Side:1121

A har påanket dommen. I ankeerklæringen anføres innledningsvis: «Jeg mener lovanvendelsen er uriktig. Jeg mener dommen er uklar og ufullstendig i sine grunner, og jeg mener subsidiært at straffen er for strengt utmålt. Jeg mener også at bevisbedømmelsen er uriktig i enkelte punkter som har betydning for skyldspørsmålet, men jeg har ikke funnet å ville begjære fornyet behandling, idet jeg er klar over at jeg 12. juli 1952 opptrådte meget klanderverdig, og jeg forstår at jeg må ta min straff. Når jeg anker, er det fordi jeg tror at dommen i en rekke punkter er uriktig, og særlig synes fradømmelsen av min militære stilling å være truffet på tvilsomt grunnlag og også urimelig hård når den sees i sammenheng med en straff på fengsel i 5 måneder.»

Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen er spesifisert i 6 punkter. Under pkt. 1) gjør domfelte gjeldende at han er dømt både til fengsel og til tap av stilling, mens den militære straffelovs §77, som han er dømt etter, bare hjemler anvendelse av én av disse straffer, «og det har åpenbart ikke vært meningen å betrakte fradømmelsen av stilling som tilleggsstraff». Herom skal jeg bemerke: Domfelte var, under tiltalepost IV, tiltalt for ved sitt under post I-III omhandlede forhold å ha overtrådt den militære straffelovs §79, som fastsetter tap av stilling som eneste straff. Krigsretten uttaler herom: «Hva angår tiltalens post IV bemerker retten at påtalemyndighetens påstand må bli å ta til følge.» Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at retten dermed har gitt uttrykk for at tiltalte finnes skyldig etter §79. Den har i det foregående, i forbindelse med tiltalepostene I-III, gjort rede for de faktiske omstendigheter som finnes bevist, og i det følgende omhandler retten så de krav som må stilles til en flyver for at han skal kunne ha den for hans stilling nødvendige tillit. Jeg antar at domsgrunnene for så vidt er tilstrekkelige, og jeg kan heller ikke finne at fellelsen etter §79 beror på noen uriktig lovforståelse fra krigsrettens side. At krigsretten i denne forbindelse har nevnt også forhold som ligger utenfor tiltalen til belysning av hvilken tillit man kan ha til tiltalte, kan under disse omstendigheter ikke gjøre dommens riktighet tvilsom. Jeg tilføyer at jeg mener at tiltalte, dersom han ikke var blitt dømt etter §79, etter min mening måtte være blitt fradømt sin stilling som tilleggsstraff, jfr. den militære straffelovs §20 nr. 1 eller etter lovendringen av 22. mai 1953, §12 nr. 1, 2. ledd, jfr. den borgerlige straffelovs §29 nr. 1.

Når tiltalte således er dømt etter den militære straffelovs §79, er det en feil, som kunne vært rettet etter den militære straffeprosesslovs §101, jfr. straffeprosesslovens §169, 1. ledd, at dette ikke er nevnt i domsslutningen. Da jeg imidlertid mener at Høyesterett bør gi ny domsslutning, får denne feil ingen betydning.

Under ankepost 2) gjør tiltalte gjeldende at det etter

Side:1122

Høyesteretts dom i Rt-1953-1434 er tvilsomt om det under tiltalebeslutningens post I a og b omhandlede forhold rammes av den militære straffelovs §77. Jeg antar at krigsrettens lovanvendelse, som den utførlig har gjort rede for, er riktig, og tilføyer: Den nevnte høyesterettsdom fastslår at alkoholnytelse i tjenesten - det var i den sak ikke tale om hvorvidt tiltalte var påvirket av alkohol - ikke rammes av §77 bare fordi den er forbudt etter loven av 16. juli 1936. Av dommen kan selvsagt ikke sluttes at alkoholnytelse i tjenesten ikke i noe tilfelle kan være tilsidesettelse av tjenesteplikt. Hvis en militærperson ved å drikke alkohol gjør seg uskikket til å utføre en tjenesteplikt, rammes dette etter min mening av §77. Hvorvidt alkoholnytelsen hindrer ham i å utføre tjenesteplikt, vil bero på forholdene, bl.a. på arten av den tjeneste det er spørsmål om. Etter krigsrettens beskrivelse av tiltaltes forhold, anser jeg det ikke tvilsomt at han har gjort seg uskikket til flyvertjeneste.

I denne forbindelse har forsvareren gjort gjeldende at tiltalte den hele tid har hevdet at han om formiddagen den 12. juli regnet med at hjemreisen fra Bodø først skulle foregå neste dag, hvorav skulle følge at hans alkoholnytelse på dette tidspunkt iallfall ikke kunne være brudd på hans tjenesteplikt, og at det er en mangel ved domsgrunnene at retten ikke har tatt standpunkt til dette. Jeg kan ikke tillegge denne innvending betydning. Tiltalebeslutningens post I a omfatter at tiltalte om formiddagen den 12. mai drakk exportøl og pjolter, at han samme dag kl. 14.00 tok av fra Bodø, og at han under flyturen drakk noen slurker brennevin, «hvilken samlede alkoholnytelse medførte at han ble påvirket av alkohol». Jeg ser dette som et sammenhengende forhold, og kan da ikke tillegge det vekt om den første alkoholnytelse, isolert sett, var i strid med hans tjenesteplikt.

Videre har forsvareren henledet oppmerksomheten på den militære straffelovs §72, som etter hans mening gjør det tvilsomt om §77 kan anvendes på alkoholnytelse i tjenesten. Etter min mening har §72 ingen betydning for den foreliggende sak. Straffetruselen i §72 retter seg i det vesentlige mot den ting å opptre beruset i uniform eller under tjeneste eller under tjenstlige forhandlinger eller møter. Den rammer ikke den som alene er påvirket, slik som tilfellet etter krigsrettens antagelse var med tiltalte i den foreliggende sak, men den rammer på den annen side den berusede uten hensyn til om han forsømmer noen tjenesteplikt. Straffen etter §72 er arrest eller fengsel inntil 3 måneder, mens maksimumsstraffen etter §77 i et tilfelle som det foreliggende, er fengsel inntil 4 år.

Under ankepunktene 3)-5) gjør tiltalte gjeldende at det er en feil at krigsretten ikke har drøftet om tiltalte handlet forsettlig i de under tiltalens post I-III omhandlede forhold. Jeg finner ingen grunn til å tvile på at krigsretten har vært klar over at §77 krever forsett, og slik som forholdet er

Side:1123

beskrevet i domsgrunnene, finner jeg ikke at retten hadde noen oppfordring til uttrykkelig å uttale at forsett forelå.

Endelig klager tiltalte under pkt. 6) over at straffelovens §62 (jfr. den militære straffelovs §1) ikke er nevnt. Da Høyesterett selv vil måtte prøve straffutmålingen, finner jeg ikke at denne innvending har noen betydning.

Jeg finner etter dette at domfeltes anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen må forkastes, og vender meg til anken over straffutmålingen. Som allerede nevnt er tap av stilling den eneste straff etter den militære straffelovs §79. Når det gjelder straffen for overtredelse av §77, finner jeg ingen grunn til å nedsette lengden av den fengselsstraff som krigsretten har idømt tiltalte. Angående spørsmålet om hvorvidt fullbyrdelsen av frihetsstraffen bør utsettes, skal jeg bemerke: Jeg finner særlig grunn til å anta at fullbyrdelsen ikke er nødvendig for å holde tiltalte fra nye straffbare handlinger, idet jeg da dels legger vekt på den straff - tap av stilling - som han under enhver omstendighet får, og den erstatning han blir ilagt, dels og især på at han nå er og i lengre tid har vært innskrevet totalavholdsmann. Allikevel ville jeg under normale omstendigheter ikke ha kunnet stemme for betinget dom i et forhold som dette. Flyverens yrke er så krevende og mulighetene for at en uoppmerksomhet kan volde skade er så store og alvorlige, at man må stille de aller største krav til ansvarsfølelse hos utøverne av dette yrke, og reagere strengt mot dem som svikter disse krav. Og tiltalte har tilsidesatt disse krav på en særdeles grov måte. Når jeg allikevel i denne sak finner å måtte stemme for at straffullbyrdelsen, for så vidt frihetsstraffen angår, utsettes, er det utelukkende på grunn av den urimelig lange tid som - uten at det kan legges tiltalte til last - er gått siden forbrytelsen ble begått. Det gikk på det nærmeste 2 år fra overtredelsen til krigsrettens dom, og senere er det gått ca. et halvt år. Tiltalte er familieforsørger i fast stilling, og i løpet av den nevnte tid er det inntrådt den forandring at tiltalte som nevnt har meldt seg inn i totalavholdsforening og har overholdt sin forpliktelse. Nå å rive opp i hans forhold ved å la ham avsone en lang frihetsstraff, forekommer meg lite rimelig og sosialt uheldig. Jeg nevner også at den generalpreventive virkning av straff etter min mening svekkes betydelig når det går så lang tid før saken blir pådømt.

Derimot finner jeg grunn til å bestemme at stillingstapet inntrer straks, jfr. straffelovens §52 nr. 2 som bestemmelsen lød før lovendringen av 22. mai 1953.

Over den idømte erstatning er ikke anket.

Jeg stemmer for denne

dom:

A dømmes for forbrytelse mot den militære straffelovs §79 til tap av stilling som befalingsmann i Flyvåpenet, og

Side:1124

for forbrytelse mot samme lovs §77, jfr. §1, jfr. den borgerlige straffelovs §62, til fengsel 5 - fem - måneder. Han frifinnes for tiltalens post III c.

Fullbyrdelsen av frihetsstraffen utstår etter straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 3 - tre - år uten tilsyn.

A dømmes til å betale til Den norske Stat ved Forsvarsdepartementet 5000 - fem tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Når det gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og fradømmelsen av stillingen, er jeg enig med førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Derimot antar jeg at også anken over straffutmålingen i sin helhet bør forkastes. Tiltaltes forgåelse er så alvorlig at jeg i likhet med krigsretten finner at ubetinget straff bør anvendes.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Helgesen.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Grette: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av krigsrettens dom (krigsdommer Albert Mørkved med domsmenn oberstløytnant Finn Spirdal og major Gordon Kristiansen):

Tiltalte nr. 1 A, er 32 år gammel. Om hans personalia vises til det som er anført foran i rettsboken. (Tiltalte A er født xx.xx.1921 av ektevigde foreldre lærer B og hustru, født i Honningsvåg, døpt i Honningsvåg, konfirmert i Onsøy, bosted Røahellingen 18, Oslo, sekretær i Husbanken, fenrik i Luftforsvaret, midlertidig løytnant, gift, 3 barn til forsørgelse, Ingen formue, inntekt i 1953 ca. kr. 14 000,00. Tidligere ustraffet.) Det vises også til det fremlagte rulleblad, som for de punkters vedkommende som har interesse i saken, er foreholdt ham og hvis riktighet han har erkjent.

Den faktiske tilgang er i store trekk følgende: Den 11. juli 1952 kl. 10.23 tok et Fairchild LC-E av på Bardufoss flyplass. Fører var tiltalte nr. 1. Tiltalte nr. 2 fulgte med. Tiltalte nr. 1 var samme dag autorisert for transportflyging Bardufoss-Bodø-Bardufoss med nevnte fly. Tiltalte nr. 2 skulle konferere med Husbankens avdelingskontor i Bodø, og da tiltalte nr. 1 i det sivile var sekretær i Husbanken, Oslo, kunne han muligens yte major Dybvik assistanse under konferansen. - Flyet kom til Bodø flyplass ca. 2 timer etterat det var tatt av. De tinget rom på Grand Hotell. Det var mange gjester på hotellet, og de to måtte ta et fellesrom. De hadde konferert med Husbanken, og det ble avtalt ny konferanse til neste dag kl. 10.00. Etter møtet kjøpte de på Vinmonopolet en flaske konjakk som tiltalte nr. 2 betalte. Det har vært nevnt

Side:1125

at det var 3 flasker som ble innkjøpt, men herfor forligger det ikke bevis. Det kom noen andre til stede, i alt skal det ha vært 7 forskjellige personer på hotellrommet utover ettermiddagen, da innholdet av flasken og 1 flaske vermut som ble innkjøpt på hotellet, ble konsumert. Ca. kl. 22.00 gikk tiltalte nr. 2 sammen med noen andre av selskapet til «Håndverkeren» restaurant for å spise. Tiltalte nr. 1 ble igjen på hotellrommet for å ta et bad og hvile. Senere gikk han ut. Han møtte tiltalte nr. 2 og noen andre av selskapet da disse kom fra restauranten, og alle dro med drosje opp til Turisthytten hvor det ble fortært noe øl, muligens landsøl. De var der en kort tid og reiste så tilbake til byen, hvor selskapet gikk fra hverandre, idet de tiltalte gikk til hotellet og til sengs.

Lørdag den 12. juli 1952 gikk tiltalte nr. 1 først ned og spiste frokost. Det var ved 9 tiden. Tiltalte nr. 2 kom senere. Tiltalte nr. 1 drakk 3 halve flasker export til frokosten. Deretter gikk de som avtalt til Husbanken. Da konferansen var slutt gikk tiltalte nr. 1 på Vinmonopolet og kjøpte en flaske «Brandy Special». Av den ble det på hotellrommet brygget tynne pjoltere. Tiltalte nr. 2 visste at tiltalte nr. 1 drakk, men visste ikke hvor meget. Tiltalte nr. 1 tok vare på flasken.

Tiltalte nr. 1 hadde i mellomtiden ringt til værtjenesten og fått opplysninger om været. Han hadde også ringt flykontrollen for klarering og flystasjonen for å få D. I. (Daily Inspection) på flyet, idet denne var utløpet samme dag kl. 10.00.

Begge de tiltalte dro ut til flyplassen, og flyet tok av. På flyet er det to seter, det ene bak det annet, og to sett instrumenter, slik at det kan flyes fra begge seter. Tiltalte nr. 1 tok plass på forreste sete, tiltalte nr. 2 på det annet. På høyde med Landego lot tiltalte nr. 1 major Dybvik overta kontrollen med flyet noen tid.

Etter en stunds forløp tok tiltalte nr. 1 frem flasken og drakk to slurker. Han begynte snittflyging, såsom roll og loop. Tiltalte nr. 2 hadde ikke på forhånd samtykket i dette. Han ønsket å få flasken fra tiltalte nr, 1 og fikk den sendt akterover, hvoretter han forvarte den. Han ønsket etter det inntrufne å vende tilbake til Bodø. Og da han fikk forestilt tiltalte nr. 1 at det var skodde i Tjeldsundet, vendte flyet tilbake til Bodø flyplass, hvor det ankom ca. kl. 15.10. Etter landingen sa tiltalte nr. 2 at han ville ta bussen nordover.

Begge de tiltalte gikk ned til Grand Hotell. Det rom de hadde forlatt var imens blitt opptatt, og andre rom var heller ikke ledige på hotellet. Tiltalte nr. 2 gikk ut i byen for å skaffe hotellrom. Tiltalte nr. 1 skulle imens vente i hotellets vestibyle. Tiltalte nr. 2 spurte forgjeves på et annet hotell, men fikk like etter rom på et tredje. Han vendte tilbake til Grand Hotell, men tiltalte nr. 1 var i mellomtiden reist derfra. Han hadde tatt en drosje til flyplassen, hvor flyet fremdeles hensto. Der tok han av med flyet ca. kl. 16.20. Han aktet denne gang å fly Raftsundet. Over Svolvær-området fikk han vanskeligheter med motoren. Han var av den oppfatning at han måtte lande, og etter å ha overveiet flere muligheter besluttet han seg for å gå ned på idrettsplassen. Ved innflyvningen til denne traff han i en stolpe med høyre ving. Den var råtten og veltet. Han fløy under i hvert fall en kraftledning

Side:1126

og var nede i vannet med høyre hjul eller ving. Med venstre ving var han borti en fiskehjell. Høyre ving slo mot en stabbesten på kanten av den vei som går fordi idrettsplassen, langs dennes kortside. Et stykke av høyre ving ble dermed revet av. Nesen på flyet tok bakken. På nesen og høyre vingestump skurte flyet fremover, mens det sakte dreiet over på ryggen mot høyre og stanset inne på idrettsplassen. Folk som var til stede på plassen kom til, løftet opp venstre ving, fikk tiltalte nr. 1 ut av flyet og brakte det deretter på rett kjøl. Flyveren ble brakt på sykestuen. Politiet kom til og avsperret området. Flasken med litt av innholdet ble funnet i flyet, skrukorken til flasken ble funnet særskilt.

På sykestuen nektet tiltalte nr. 1 at blodprøve ble tatt av ham. Fra Bodø ble det sendt ambulansefly, og på Bodø sykehus ble det tatt blodprøve kl. 21.45 og kl. 22.45, med resultat henholdsvis 1.95 og 1.84 promille. De skader tiltalte nr. 1 hadde pådratt seg, viste seg å være langt mindre enn fra først av antatt. - - -

Om de enkelte poster i tiltalen bemerker retten:

Tiltalte nr. 1.

Det faktiske forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens post I finnes bevist. Dette gjelder begge litra. Deg bemerkes for så vidt litra b) at retten finner det upåkrevet å avgjøre om han ble «sterkt beruset» under turen. Det er tilstrekkelig å si at det finnes bevist at tiltalte var påvirket av alkohol under turen.

Hva angår lovanvendelsen bemerker retten at lov av 16. juli 1936 setter refselse som eneste reaksjon for overtredelse av loven, jfr. Rt-1953-1434. Dette gjelder imidlertid «en blott og bar alkoholnytelse i tjenestetiden som er ulovlig bare fordi den strider mot loven av 1936». En alkoholnytelse i tjenestetiden kan imidlertid foregå under slike omstendigheter at den innebærer overtredelse av tjenesteplikter (mil. strl. §77). Om en befalingsmann f. eks. under en realistisk øvelse, da han har bruk for hele sin dømmekraft og for usvekket likevekt, nyter alkohol i slik utstrekning at hans evner svekkes og hans utførelse av tjenesten blir mangelfull, synes det klart at hans handlemåte innebærer en overtredelse av tjenesteplikter, straffbar etter mil. strl. §77, og ikke bare gjenstand for refselse. Etter dette finner retten at den 1 tiltalebeslutningen beskrevne handlemåte rammes av mil. strl, §77. Påtalemyndigheten har under hovedforhandlingen erklært at tiltalebeslutningens henvisning til loven av 1936 like godt kan utgå.

Hva angår tiltalebeslutningens post II bemerkes at det der beskrevne faktiske forhold ikke er helt nøyaktig angitt. Det er på det rene at flyets D. I. var utløpet. Det er videre bevist at tiltalte hadde anmodet om at D. I. måtte bli foretatt. Endelig er det på det rene at som følge av misforståelser ble D. I. ikke tatt. Dette visste tiltalte ikke om. Det tiltalte har unnlatt er å kontrollere at D. I. var tatt. Det var hans plikt å ta med skjemaet («reiseformen») forsynt med underskrifter av alle rette vedkommende. Når han tok av uten dette, rammes hans forhold av mil. strl. §77.

Hva angår tiltalens post III er det under litra a) og b) beskrevne faktiske forhold bevist. Tiltaltes handlemåte rammes av mil. strl. §77. For den i litra c) omhandlede tiltale må tiltalte derimot bli å frifinne.

Side:1127

Det er på det rene at flykontrollen la merke til at tiltalte tok av og ga den nødvendige underretning til Bardufoss om flyets start. Det skal erindres at flyet var tatt av en gang før samme dag og var returnert kort tid i forveien. Det er ikke dokumentert noe reglement som pålegger en flyger som uavviselig plikt å underrette flykontrollen under slike omstendigheter som de der her forelå. Hva angår tiltalen for at tiltalte har tatt av uten å innhente værrapporter bemerker retten at de rapporter han hadde fått om formiddagen gjaldt et tidsrom så vidt langt at tiltalte på den tid kunne ha nådd frem til Bardufoss.

Med hensyn til tiltalebeslutningens post III d) bemerker retten at det ansees bevist at det objektivt intet var i veien med bensintilførselen. Flyet var etter crashingen ikke mer skadet enn at de sakkyndige som foretok undersøkelser fra søndag den 13. juli 1952 kunne konstatere dette. Det ansees bevist at tiltalte fikk ugreie med bensintilførselen, fordi han ikke betjente kranen på riktig måte, noe som var forårsaket av at han var påvirket av alkohol. Selv om det kan hende også andre at de kan gripe feil under behandlingen av kranen, vil en edru person fort oppdage feilgrepet og rette på feilen.

Retten bemerker at tiltalebeslutningen på dette punkt kan sies å være noe uoversiktlig. Den straffbare handling som tiltalte har gjort seg skyldig i består deri at han drakk brennevin under turen og ble påvirket av alkohol. Dette er behandlet allerede under post I b). At tiltalte fikk trouble med motoren er en følge av alkoholnytelsen. Det rette må derfor være at det forhold som beskrives i post III d) ikke innebærer en særskilt overtredelse av tjenesteplikter men at det tas under overveielse under utmålingen av straffen. Særskilt omtale i domskonklusjonen av post III d) finnes ikke korrekt.

Noe tilsvarende gjelder post III e). For så vidt angår faktum ansees det bevist at det var til stede bedre egnede landingsmuligheter, noe retten har foretatt vurdering av bl.a. etter befaring pr. fly. Det ansees bevist at tiltaltes feilvurdering var forårsaket av alkoholpåvirkningen. Det ansees bevist at tiltalte, slik han handlet, utsatte folk for fare. I hvilken grad det er riktig at han totalødela flyet kommer en tilbake til under behandlingen av erstatningskravet.

Det er imidlertid her det blir tale om anvendelse av annet ledd, i mil. strl. §77, som påstått i tiltalebeslutningen. Retten anser det bevist at betydelig skade er voldt og at dette er skjedd som følge av tiltaltes alkoholnytelse. Det ansees bevist at tiltalte var klar over at forvoldelse av betydelig skade kunne bli en følge av hans alkoholnytelse.

Hva angår tiltalens post IV bemerker retten at påtalemyndighetens påstand må bli å ta til følge. Det er på den ene side opplyst at tiltalte fra høsten 1953 har vært medlem av avholdslosje. På den annen side er det opplyst at han i 1947 måtte slutte i en stilling som følge av at han drakk. Det er opplyst at han i 1953 var innkalt til tjeneste uten at det er gitt noen opplysning om de nærmere omstendigheter dermed. Han utførte da ikke tjeneste som flyger. Ved avgjørelsen har retten lagt vekt på at til en flyger - og det er dette det er spørsmål om - må en kunne ha den mest ubetingede tillit. Utvelgelsen av flygere er meget streng, og dermed vil det vanskelig harmonere om tiltalte skulle

Side:1128

kunne fortsette som fenrik i Flyvåpenet. Det taler selvsagt til tiltaltes fordel at han nå er avholdsmann. Men om man antar at dette er varaktig, slik at tiltalte kan utføre godt arbeid i annet yrke, finner retten at den visshet som må være til stede for en flyger, har man ikke. - - -

Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 5 måneder for tiltalte nr. 1. Det er tatt hensyn til at han samtidig fradømmes den militære stilling han har. I formildende retning er tatt hensyn til at han har hatt tiltalen hengende over seg i nærmere 2 år, uten at det kan føres tilbake til forhold tiltalte er herre over. Ellers vites intet særskilt å anføre utover det som fremgår av domsgrunnene foran. - - -

Forsvareren for tiltalte nr. 1 har antydet at dommen bør gjøres betinget. Retten finner at bl.a. almenpreventive hensyn medfører at dommen bør fullbyrdes.

Med hensyn til erstatningskravet er det opplyst at det ble tatt en del deler fra flyet etter havariet, og verdien av disse må bli å fratrekke. Det er opplyst at et hovedettersyn som må foretas når det har vært fløyet 400 timer med et fly av denne type, koster ca. kr. 15 000,00. Det er antydet en innkjøpspris for et slikt fly stort kr. 30 000,00. Da havariet fant sted hadde flyet gått ca. 250 timer siden siste hovedettersyn. Det er opplyst at motoren var ny. Den ble skadd ved havariet. Omsetningsprisen for et slikt fly er ikke høy, bl.a. fordi det ikke er økonomisk i drift og dernest fordi snittflyging med et slikt fly er forbudt, et forbud som til dels er motivert med at det for en del består av trekonstruksjoner. Ved salg av slike fly oppnår man ikke høy pris fordi det ikke ligger godt an i konkurranse med andre flytyper som kan anvendes til noenlunde samme formål som dette. Gjenskaffelsesprisen synes etter de opplysninger som er meddelt vanskelig å få rede på, idet fly av denne type ikke vil bli innkjøpt. Etter en samlet vurdering av alle foreliggende opplysninger er retten blitt stående ved skjønnsmessig å fastsette erstatningen til kr. 5000,00. - - -