Rt-1954-154
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-01-30 |
| Publisert: | Rt-1954-154 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 8 B/1954 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Gaarder, Skau, Bahr, Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §422, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902), Sjødyktighetsloven (1903) §52, §82, Sjødyktighetsloven (1903) |
Dommer Kruse-Jensen: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Troms den 7. juli 1953 ble fiskeskipper A forelagt en bot på kr. 150,00, subsidiært en fengselsstraff på 9 dager, for overtredelse av straffelovens §422 nr. 1 jfr. sjødyktighetslovens §82 annet ledd. Grunnlaget for
Side:155
forelegget var at han «den 8. februar 1953 som vakthavende fører av M/S «Werner» i farvannet ved Fugløy forlot broen i ca. 45 minutter, idet han overlot seilasen til 2 unavigerte matroser uten å angi noen bestemt ordre om hvilken kurs det skulle styres, slik at disse styrte slik at skipet gikk på land på Håkjerringnes.»
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Lyngen herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377, 4. ledd. Ved herredsrettens dom av 19. oktober 1953 - dommerfullmektigen med domsmenn av det sjøkyndige utvalg - ble A frifunnet.
Politimesteren i Troms har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Anken over saksbehandlingen går ut på at domsgrunnene på to vesentlige punkter er mangelfulle, anken over lovanvendelsen at retten ikke har lagt en riktig oppfatning av det strafferettslige begrep «grov uaktsomhet» til grunn for dommen.
Anken over saksbehandlingen kan etter min oppfatning ikke føre frem. Den første av de av påtalemyndigheten påpekte mangler ved domsgrunnene beror på en misforståelse med omsyn til kursangivelsen, idet den går ut fra at A hadde gitt ordre om at kursen skulle være SHV. Det fremgår klart av dommen at hans ordre gikk ut på kurs S., som var den riktige kurs under de foreliggende forhold. Jeg tilføyer for øvrig i denne forbindelse at forelegget - som det fremgår av referatet - ikke går ut på at As kursangivelse var uriktig. Den annen innvending mot domsgrunnene går ut på at retten har unnlatt å drøfte spørsmålet om det forelå kort nødvendig fravær. Spørsmålet er imidlertid behandlet av retten, som kom til det resultat at A hadde forlatt broen for lengre tid.
Tvilsommere stiller saken seg når det gjelder anken over lovanvendelsen. Jeg er imidlertid blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig holdepunkt for å konstatere at denne er uriktig, når retten har funnet at forholdet ikke kan betegnes som grovt uaktsomt. Det er visstnok så at sjødyktighetslovens §82 bestemmer at den der fører kommandoen - korte nødvendige fravær unntatt - ikke må forlate dekket under fart. Men til denne bestemmelse er det ikke knyttet noen særskilt straffetrusel, og den blir følgelig bare et moment ved siden av andre momenter ved bedømmelsen av forholdet. Hensett til at det var et mannskap ombord som hadde kystskippersertifikat av annen klasse, må det etter min mening betegnes som noe skjødesløst og i strid med sjødyktighetslovens §82 at A unnlot å tilkalle ham under et så vidt langt fravær som 45 minutter; men denne unnlatelse gir - mener jeg - ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike den sjøkyndige retts vurdering, når den alle forhold tatt i betraktning er kommet til at forholdet ikke kan
Side:156
betegnes som grovt uaktsomt, hvilket er en betingelse for domfellelse. Som det fremgår av domsgrunnene, har retten under sin vurdering - som jeg som nevnt ikke finner tilstrekkelig grunn til å fravike - lagt avgjørende vekt på at A på forhånd hadde oppgitt den riktige kurs, at værforholdene var gode, at det var rommelig farvann hvor de to rormenn - som var kyndige og erfarne folk - var godt kjent.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Bahr og Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Torleif Skavern med sjøkyndige domsmenn Thv. Brox og Thoralf Alfrigtsen):
Tiltalte A er født xx.xx.1894 og har sin bopel i Strandvegen 23. Tromsø. Han er fiskeskipper og innehar kystskippersertifikat av 2. klasse, utstedt i 1942. - - -
Følgende saksforhold finnes bevist og legges til grunn for dommen:
Natten til 8. februar 1953 var m/s «Werner» som er en fiskeskøyte på ca. 80 br.reg.tonn, med tiltalte som skipper, på vei sydover fra Nordkappbanken med fiskelast. Båten holdt en fart av ca. 8 mil. Været var lett sydlig, det var mørkt, men klart. 1. vitne Adrian Sedvardsen, som innehar kystskippersertifikat av 2. klasse sto til rors. Ca. kl. 0400 om morgenen fikk man se Fugløykalven fyr i kurs SVHV hvoretter kursen ble lagt til SHV for at båten kunne passere på østsiden av Fugløya. Ca. kl. 0445 ble Sedvardsen avløst ved roret av brødrene Harald Hansen og Gunvald Olmar Hansen Lundstad, h.h.v. 2. og 3. vitne. Avløserne fikk av skipperen ordre om å holde kurs S. Ingen av brødrene hadde noen utdannelse i navigasjon, men begge var erfarne fiskere som var vel vant med å styre etter kompass. Røret ble først overtatt av Harald Hansen som styrte etter den oppgitte kursen. Etter noen tid ble roret overtatt av broren Gunvald, som selv har forklart at han av sin forgjenger fikk oppgitt at han skulle styre etter kurs S.
Skipperen var i mellomtiden gått ned i sin kahytt for å spise. Han kom opp i rorhuset igjen etter ca. 45 minutter. Ved å se på kompasset fant han at kursen nå var mer vestlig enn den han hadde gitt ordre til. Og på spørsmål fra ham om hvilken kurs som nå ble holdt, svarte rormannen Gunvald Hansen, at han styrte i kurs S til VHV. På spørsmål fra tiltalte om Fugløya var passert var svaret bekreftende, hvoretter tiltalte gikk inn i bestikklugaren ved siden av rorhuset og stakk ut kursen for passering av øya Spenna. Han meddelte deretter til rormannen at det skulle styres i kurs S til V. Roret ble så på nytt overtatt av Harald Hansen og skipperen kom frem i rorhuset. Litt etter ropte Gunvald Hansen at man måtte slå av regulatoren og dreie hardt babord.
Side:157
Gunvald Hansen sto da ved vinduet i rorhuset som han hadde slått til side. Hans anrop ble straks etterkommet, men det viste seg at båten sto på grunn. Grunnstøtingen skjedde ca. kl. 0600 om morgenen og fant sted ved Håkjerringnesset på Fugløya. Båten sto så å si helt inn til fjellet som her stuper bratt ned i sjøen. Den kom seg av grunnen ved egen hjelp etter ganske kort tid.
Den direkte årsaken til grunnstøtingen antar retten var den kursendring som Gunvald Hansen foretok på egen hånd, fra S som skipperen hadde gitt ordre om å holde og til S til VHV dvs. ca. 14 gr. mer vestlig. Om grunnen til kursendringen har Gunvald Hansen forklart at han mente å kunne se land - Fugløya - på styrbord baug, og han fant da å kunne foreta kursendring som angitt og enda gå godt klar av land. Retten antar at hadde han holdt den kursen han hadde fått oppgitt ville ingen grunstøting ha funnet sted. I denne forbindelse nevnes at Gunvald Hansen synes å ha vært utsatt for synsbedrag, foranlediget av mørket, den stille sjøen og det bratte fjellet med sine skyggevirkninger som kan ha gjort det vanskelig for ham å skjelne konturene mellom land og sjø, eller slik at landet har fortonet seg for ham i lengre avstand enn det faktisk var. Det er slike forhold sjøfolk her nordpå sikter til når de bruker uttrykket «ilænd». En medvirkende årsak til feilbedømmelsen synes det også å ha vært at lyset i bestikklugaren sto på og gjennom døråpningen til rorhuset falt derinn og virket med til å vanskeliggjøre utsikten. Opplysningen om lyset har retten fra tiltaltes forklaring om at det sto på da han kom opp fra kahytten etter spisingen, og ble slukket av ham. Retten finner det godtgjort at det bare gikk en kort tid fra det tidspunkt da tiltalte kom opp og til grunnstøtingen skjedde. Det legges ner vekt på 4. vitne, kokk Marthinsens forklaring, gående ut på at han begynte å fylle en panne med vann da skipperen forlot kahytten. Innen han var ferdig med dette arbeid som i høyden skulle ta 4-5 minutter, sto båten på grunn. Retten antar videre at skipperen var delvis blendet av lyset fra kahytten og bestikklugaren, slik at heller ikke han var i stand til å se ordentlig i mørket de første minuttene.
På bakgrunn av det saksforhold som er gjengitt foran, er det på det rene at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i forelegget, for så vidt gjelder å ha overlatt seilasen til to unavigerte matroser mens han selv var fraværende i 45 minutter. Derimot foreligger det intet som gir retten grunn til å uttale at tiltalte ikke hadde gitt ordre om noen bestemt kurs. Tvert imot er det godtgjort at tiltalte hadde fastlagt kursen mens han var borte, en kurs som må antas å være riktig nok.
Når det gjelder den strafferettslige vurdering av tiltaltes forhold, antar retten med aktor at henvisningen i forelegget til pålegget i sjødyktighetslovens §52 annet ledd, bare kan sees som en henvisning til et moment der er av betydning ved vurderingen om tiltaltes forhold blir å anse som grovt uaktsomt i forhold til strl. §422 nr. 1, jfr. Kjerschow 944. Sjødyktighetsloven inneholder selv ingen straffebestemmelse. For så vidt ville forelegget ha kunnet innskrenket seg til å henvise til nevnte bestemmelse i straffeloven.
Retten kan ikke se at tiltalte har gjort seg skyldig i noen grov
Side:158
uaktsomhet da han overlot seilasen til de to matroser, mens han selv forlot broen for lengre tid, slik at strl. §422 skulle komme til anvendelse. Ved bedømmelsen her legger retten vekt på at tiltalte på forhånd hadde oppgitt en bestemt kurs, videre at værforholdene i seg selv var gode, at begge de to matroser var erfarne og presumptivt kyndige folk ved roret. Seilasen fant sted i rommelig farvann og hvor både tiltalte og rormennene var kjent fra før. Det er også grunn til å peke på at tiltalte synes å ha opptrådt i samsvar med vanlig praksis i lignende forhold, jfr. også dom i Rt-1950-169 med flertallets begrunnelse ved underretten. - - -