Rt-1954-411

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1954-04-10
Publisert:	Rt-1954-411
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44 B/1954
Parter:	John og Mikal Suul (høyesterettsadvokat Einar Olavson) mot A/S Værdalsbruket v/styrets formann og Trygve Stiklestad A (høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe).
Forfatter:	Gundersen, Schei, Bendiksby, Jensen, Soelseth
Lovhenvisninger:

Dommer Gundersen: A/S Værdalsbruket, som eier et skog- og fjellområde på om lag 900 000 mål, solgte i 1939 et stykke på ca. 70 mål til Trygve Stiklestad, som samtidig, for et tidsrom av 10 år, fikk beiterett i Brukets omliggende eiendom. Brødrene John og Mikal Suul, som i fellesskap eier gården Suulstuen Vestre og Østre, mente at denne disposisjon fra Værdalsbrukets side innebar en krenkelse av deres rettigheter

Side:412

- Suulstuen har eksklusiv beiterett i det område det her gjelder, hevdet de, og denne beiteretten kunne ikke Værdalsbruket begrense ved en slik disposisjon som her er foretatt. De anla sak ved Stjør- og Verdal herredsrett, som den 23. oktober 1945 avsa dom med denne domsslutning:

«Saksøkte nr. 1, A/S Værdalsbruket, tilpliktes å betale John og Mikal Suul den urettmessige oppebårne merfortjeneste ved salget av eiendommen «Skogseth», kr. 1050,00.

Saksøkte nr. 2, Trygve Stiklestad, kjennes uberettiget til å beite med sine kyr i Suulstuens gamle beitemark, vest for Stor-Driva.

De saksøkte betaler in solidum til saksøkerne sakens omkostninger med kr. 300,00.

Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Værdalsbruket og Trygve Stiklestad påanket saken til Frostating lagmannsrett, som ved dom av 14. juli 1948 frifant dem begge, idet saksomkostningene ble opphevet for begge retter.

John og Mikal Suul har anket til Høyesterett etter at de hadde fått Kjæremålsutvalgets tillatelse til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. De har for Høyesterett nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at de tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Ankemotpartens påstand lyder:

«1. A/S Verdalsbruket og Trygve Stiklestad frifinnes.

2. De ankende parter ilegges omkostninger for alle retter.»

Jeg viser til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er holdt bevisopptak hvor parter og vitner er avhørt og det er fremlagt en del nye dokumenter - dette har imidlertid ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn tidligere. Saken ligger allikevel annerledes an for Høyesterett enn for de tidligere retter.

For det første står Trygve Stiklestad nå i et annet forhold til de ankende parter enn han tidligere gjorde. Den beiterett han fikk i 1939 utenfor det stykket han ble eier av, var begrenset til 10 år. Denne 10-års periode utløp altså i 1949. Han har nå dyrket opp sitt eget kulturbeite og går ikke utenfor det. Værdalsbrukets prosessfullmektig har også opplyst at når beiteretten var begrenset til et tidsrom på 10 år, så var det nettopp for å bli fri den igjen så snart kjøperen var i stand til å greie seg uten den, og beiteretten vil derfor ikke bli fornyet. Dette forhold kommer jeg tilbake til.

For det annet går partenes anførsler nå, så vidt jeg forstår, utenom den ramme som saken hadde ved de tidligere retter.

Værdalsbruket hevder at det må ha rett til å foreta enhver disposisjon på det område det eier, som inngår som et rasjonelt ledd i skogsdriften, uansett om de tidligere leilendingsgårders beiterettigheter derved begrenses. Bruket er i ferd med å gjennomføre en omlegging av skogsdriften til helårsdrift, med

Side:413

beskjeftigelse av arbeidskraften året rundt til hugging, kjøring, skogkultur m.v. Det forsøker å få arbeidere knyttet til bruket i fast årsarbeid, og med dette formål for øyet selger det småstykker av sin eiendom til boliger og små bruk for arbeiderne. Dette må Værdalsbruket ha rett til å gjøre, hevdes det, selv om det skulle komme til å gå aldri så hårdt utover de gamle beiterettigheter. Til begrunnelse tor dette standpunkt er i det vesentlige anført:

Da A/S Værdalsbruket i 1912 kjøpte området av Værdal kommune ble de tidligere leilendingsgårder og plasser med seterrettigheter og fjellslåtter unntatt fra salget. «Disse eiendomme og plasse - heter det i kontrakten - skal ha samme beitingsrett som hittil for storfæ og sauer». Da så leilendingene etter hvert kjøpte gårdene av kommunen, fulgte disse beiterettighetene med gårdene. Det de fikk, var altså «samme beitingsrett som hittil», men det var ikke noen ubegrenset beitingsrett. Det gamle Værdalsgodset hadde overfor hver enkelt leilending betinget seg rett til å «nedsette husmenn i gårdens utmark uansett bortfestingen, likesom også der å la skogbruk forrette ved andre om så viser seg fornødent.» Denne bestemmelse var i sin tid kommet inn i bygselskontraktene, nettopp med sikte på at skogeierne til enhver tid skulle ha fri adgang til å skaffe seg arbeidskraft til skogsdriften ved å opprette husmannsplasser og gi den nødvendige beiterett til husmennene. Nå må det samme formålet søkes realisert på annen måte, nemlig ved å selge grunnstykker til boliger og i visse tilfelle, hvor hestehold er nødvendig, til små bruk. Dette er ikke noen krenkelse av gårdenes rettigheter, men en utøvelse i nåtidens form av den rett som skogeierne i dette området alltid har hatt. Gårdeierne får finne seg i dette, hevdes det, da har de nemlig «samme beitingsrett som hittil», ikke mer, men heller ikke mindre.

De ankende parter har på sin side hevdet at de gamle bygselskontrakter overhodet ikke griper inn i deres forhold. De kjøpte av kommunen, og det de da fikk, var beitingsretten slik som den på det tidspunkt faktisk ble utøvet. Værdalsbruket fikk ingen beiterett ved handelen med kommunen (bortsett fra den beiterett som tilhørte et par gårder som Værdalsbruket selv kjøpte). Værdalsbruket kan derfor ikke på noen måte disponere over beiteretten i området, og ikke foreta seg noe som helst som begrenser den beiterett gårdene faktisk utøvet i 1912, da handelen mellom kommunen og Værdalsbruket fant sted.

Jeg kan ikke gi noen av partene medhold i disse ytterliggående anførsler. På den ene side forekommer det meg klart at A/S Værdalsbruket i 1912 ikke kan ha gått med på en kontrakt som avskar dem adgangen til et hvilket som helst inngrep, stort eller lite, i beiterettighetene i området. Skulle skogeierne stå så bundet, kan jeg ikke forstå annet enn at adgangen til å drive skogene rasjonelt ville være hemmet i

Side:414

urimelig grad, og det kan ikke ha vært hverken kommunens eller kjøpernes mening å etablere en slik ordning. Jeg tror ikke at man, slik som Værdalsbruket hevder, kan fastslå det rettslige forhold mellom gårdbrukerne og skogeierne ved en direkte anvendelse av den nevnte klausul i de gamle bygselskontraktene. Betydningen av denne klausul ligger etter mitt skjønn i at den peker på noe som måtte være essensielt og klart for alle parter: De gamle beiterettighetene kunne ikke være noe statisk, noe som var gitt engang for alle, uansett hvorledes den fremtidige utvikling kom til å arte seg.

På den annen side kan jeg heller ikke slutte meg til den oppfatning at Værdalsbrukets disposisjonsrett over beitemarkene ikke kjenner noen annen grense enn den at disposisjonene må være ledd i en rasjonell skogsdrift. En så usikker rettsstilling for de tidligere leilendinger - med så mange ukjente faktorer som i fremtiden kunne komme til å gripe inn i den - kan jeg ikke anta at kommunen var villig til å akseptere som et ledd i kontrakten av 1912. Hadde det vært meningen at Værdalsbruket skulle ha en så vidtgående rett i forhold til gårdbrukerne, så måtte det iallfall ha sørget for å uttrykke seg klart i den avtale det sluttet med kommunen. Slik som avtalen kom til å lyde, gir den etter min mening ikke grunnlag for den oppfatning som Værdalsbruket hevder.

Jeg tror den rette løsning ligger omtrent midt imellom ytterpunktene. På den ene side antar jeg at Værdalsbruket må ha en ganske vidtgående adgang til å foreta slike disposisjoner som etter nåtidens forhold må ansees for å være rimelige og fornuftige ledd i en rasjonell drift av skogene. På den annen side mener jeg at gårdbrukerne må kunne motsette seg at det gjøres slike inngrep i deres beiterettigheter, som i urimelig grad vanskeliggjør driften av gårdene. Jeg kan ikke forstå annet enn at det i dette svære området må være plass for en fornuftig utøvelse av alle parters rettigheter. Værdalsbrukets eiendom er som nevnt på 900 000 mål, mens det område hvor Suulgårdene mener det har rett til beiting og fjellslåtter, er på henved 100 000 mål. Begge parter har for Høyesterett meget sterkt fremholdt sine prinsipale standpunkter og de har gitt uttrykk for at saken fra begge sider er blitt ført med sikte på å nå frem til det de har kalt en klar prinsipiell løsning. Men når man, som jeg, ikke finner å kunne gi noen av partene medhold i det de prinsipalt anfører, så blir man stående ved en konkret interesseavveiing som det neppe kan gis andre retningslinjer for, enn de jeg alt har nevnt.

Subsidiært har prosedyren fra begge parters side dreiet seg om de anførsler som sto i forgrunnen for de tidligere retter: Gårdbrukerne hevder at salget til Stiklestad var et urimelig inngrep i deres rettigheter, så tyngende at de må ha rett til erstatning for det tap det påfører dem. Værdalsbruket hevder

Side:415

at beiteretten praktisk talt er uberørt av salget og at den iallfall ikke er begrenset i et slikt omfang at det kan bli tale om noen erstatning.

Det bevis stoff som er fremlagt til underbygging av partenes subsidiære standpunkter, er det vanskelig å bedømme uten adgang til umiddelbar bevisføring og åstedsbefaring. Både herredsretten og lagmannsretten hadde sakkyndige domsmenn, men de kom til motsatte resultater. Jeg er for så vidt blitt stående ved det samme resultat som herredsretten kom til. Jeg legger vekt på at det stykket som ble solgt til Trygve Stiklestad ligger tett inntil Suulstuens jordvei, klint inn som en kile mellom Riksveien på sydsiden og Suulgårdens eiendoms skog på nordsiden. Både tapet av beitet på dette stykke og det forhold at det synes å være atskillig vanskeligere enn før å få buskapen ut på og inn fra det øvrige beitefelt må etter mitt skjønn innebære et større inngrep i Suulstuens rettighet enn gården kan være forpliktet til å tåle.

Værdalsbruket har til støtte for sin anførsel om at beitemulighetene ikke er blitt forringet, hevdet at Suulstuen kan beite nordenfor den linje som ankemotpartene mener danner grensen for deres beiterett. Beiteretten tilhører nemlig ikke den enkelte gård, men alle grendas gårder i fellesskap. Dette er en anførsel som den ankende part, så vidt jeg har forstått først har fremkommet med for skranken i Høyesterett, men det er ikke fra den annen side reist noen prosessuell innsigelse mot at den tas under behandling. Så vidt jeg har forstått prosedyren innebærer denne anførsel også at det fra Værdalsbrukets side hevdes at Trygve Stiklestads jordstykke ligger i et område hvor ikke bare Suulstuen men også de andre gårdene har beiterett, hvorav følger at brødrene Suul ikke alene kan gjøre krav på den erstatning saken gjelder. Jeg behøver ikke ta standpunkt til denne anførsel i hele dens bredde. For meg er det tilstrekkelig å fastslå at jeg anser det godtgjort at på det område det her gjelder - det som nå er Trygve Stiklestads eiendom - har Suulstuen hatt beitet alene. Faktisk har det ikke vært noen annen eiendom som har beitet på dette område, så langt tilbake som vitneprovene rekker, iallfall ikke uten etter uttrykkelig overenskomst med Suulstuen, og de øvrige beiteberettigede i de omliggende områder, må etter mitt skjønn ha hatt den samme oppfatning som eierne av Suulstuen har hatt: at dette var deres beitemark.

De ankende parter har som nevnt nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes. De har imidlertid for Høyesterett bygget på en annen rettslig konstruksjon enn den som danner grunnlaget for herredsrettens dom. Det de nå krever, er å få erstatning for det tap som inngrepet i deres beiterett har medført for dem. De hevder at deres tap i virkeligheten er meget større enn det beløp som herredsretten tilpliktet Værdalsbruket å betale, men de begrenser likevel sitt krav til

Side:416

dette beløp. Når dette tap skal fastsettes til en engangserstatning, kan jeg ikke finne at den kan bli mindre enn påstandsbeløpet. Renter er ikke påstått.

Jeg kommer så tilbake til forholdet mellom de ankende parter og Trygve Stiklestad. For herredsretten krevde brødrene Suul fastsettelsesdom for at A/S Værdalsbruket kjennes uberettiget til å overdra til Trygve Stiklestad beiterett i deres beiteområde i gårdens nærhet. Herredsretten snudde i sin domsslutning forholdet slik at fastsettelsesdommen kom til å rette seg mot Trygve Stiklestad, og det er denne dom som nå påståes stadfestet av Høyesterett. Som- jeg alt har nevnt har Trygve Stiklestad siden 1949 ikke hatt noen rett til å beite utenfor det område han selv eier, og han har det ikke nå. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at de ankende parter har noen rettslig interesse i å få den fastsettelsesdom som de gjør påstand på. Disse parter imellom er forholdet på det rene - annerledes ville saken ha stilt seg dersom søksmålet fremdeles, slik som for herredsretten, hadde rettet seg mot A/S Værdalsbruket, med sikte på å få fastslått en begrensning i denne parts adgang til å stifte beiterettigheter for nye rettighetshavere. For så vidt angår forholdet mellom brødrene Suul og Trygve Stiklestad må saken etter min mening avvises ex officio. John og Mikal Suul bør betale saksomkostninger for Høyesterett til Trygve Stiklestad.

Når det gjelder saksomkostningene for øvrig, antar jeg at A/S Verdalsbruket og Trygve Stiklestad i fellesskap må bære omkostningene for herreds- og lagmannsrett, mens A/S Værdalsbruket bør betale John og Mikal Suul sakens omkostninger for Høyesterett - ansatt under hensyntagen til at de ankende parter ikke helt ut har fått medhold.

Jeg stemmer for kjennelse og dom som følger:

Kjennelse:

1. I forholdet mellom John og Mikal Suul på den ene side og Trygve Stikiestad på den annen side avvises saken.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler John og Mikal Suul en for begge og begge for en 400 - fire hundre - kroner til Trygve Stiklestad.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dom:

1. A/S Værdalsbruket betaler i erstatning til John og Mikal Suul 1050 - ett tusen og femti - kroner.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler A/S Værdalsbruket og Trygve Stiklestad en for begge og begge for en 2000 - to tusen - kroner til John og Mikal

Side:417

Suul. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Værdalsbruket 3000 - tre tusen - kroner til John og Mikal Suul.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bendiksby, kst. dommer, sorenskriver Gulbrand Jensen og dommer Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Odd Woxholt med domsmenn K. Hermann og Trygve Forberg):

Gårdene i Suul-grenda har fra gammel tid av vært leilendingsgårder, under forskjellige gods eller bruk. Det tidligere Værdalsgodset ble i 1912 overdratt til A/S Værdalsbruket, og i kjøpekontrakten heter det blant annet: «Fra salget undtages alle leilendingseiendomme, herunder pladser med påstående huse og tilliggende sæterrettigheter og fjellslåtter. Disse eiendomme og pladse skal have samme beitingsret som hittil for storfe og sauer.» I 1919 solgte Verdal kommune i egenskap av tidligere eier av Verdalsgodset og etter de ovennevnte rettigheter som var unntatt i kjøpekontrakten av 1912, gården Suulstuen østre, g.nr. 230, br.nr. 1 og Suulstuen vestre, g.nr. 231, br.nr. 1, til Mikal og John Suul. I kjøpekontrakten heter det bl.a.: «Med kjøpet følger: eiendommens huse, samme beitingsrett som hittil for storfæ og sauer, ...» Ved kjøpekontrakt av 20. juni 1939 solgte A/S Værdalsbruket til Trygve Stiklestad en parsell på ca. 70 dekar for en kjøpesum stor kr. 315,00, og kjøpekontrakten inneholder bl.a. i punkt 3 følgende bestemmelse: «Trygve Stiklestad har rett til å havne i 10 år med de kreaturer han føder på den nye eiendom, på A/S Værdalsbrukets omliggende eiendom.»

Eierne av Suulstuen østre og vestre, John og Mikal Suul, har ved stevning av 3. desember 1943 anlagt sak mot A/S Værdalsbruket og Trygve Stiklestad, idet de hevder at A/S Værdalsbruket er uberettiget til å selge omhandlede areal, idet deres beiterettigheter derved krenkes, fordi arealet ligger innen Suulstuens gamle beiteområde, liksom de mener at A/S Værdalsbruket ikke har rett til å overlate beiterett til noen andre i deres beiteområde. Likeledes hevder de at oppdyrkningen av den solgte parsell, som ligger ca. 100 m øst for deres eiendom og strekker seg østover i en spissvinklet trekant hvis ene langside grenser inn til saksøkernes eiendomsskog, og hvis annen langside grenser til riksveien, er til vesentlig ulempe for utøvelsen av deres beiterett, for det første fordi det derved borttas en stor del av den gården nærmestliggende beitemark, og for det annet fordi den hindrer den fri passasje for kreaturene fra beitestrekningen i deres eiendomsskog og over til de beitestrekninger som ligger på A/S Værdalsbrukets eiendom, syd for riksveien. - - -

De saksøkte har tatt til gjenmæle i saken og hevder at A/S Værdalsbruket i henhold til de gamle bruksbestemmelsers punkt 8 har rett til å

Side:418

nedsette husmenn i gårdenes utmark, uansett bortfestelsen, og den innskrenkning i saksøkernes beiterett som derav blir en følge, er etter de saksøktes mening ikke av noe mindre omfang enn den innskrenkning av beiteretten som følger av den overdragelse det her er tale om.

Videre hevdes det under henvisning til norsk teori og rettspraksis, at en beiteberettiget må finne seg i enkelte inngrep i sin beiterett, når inngrepene ikke kan betraktes som vesentlige, og i det foreliggende tilfelle hevdes det at saksøkerne på det gjenværende areal har mer enn tilstrekkelig beite til de kreaturer som de nå føder og i fremtiden vil kunne føde på sine eiendommer. - - -

Retten skal bemerke:

Det er etter part- og vitneforklaringene på det rene at de forskjellige gårder i Suulgrenda fra gammel tid av hadde visse innbyrdes avgrensede beiteområder hvor de i henhold til bruksbetingelsene hadde rett til å beite med gårdens egen besetning. Derimot hadde de ikke uten eierens samtykke rett til å medta fremmede kreaturer til havning i gårdens utmark og seterhavn. - - -

På den annen side anser retten det utvilsomt at A/S Værdalsbruket som nåværende eier av den herskende eiendom har rett til å gjøre visse inngrep i saksøkernes beiterettigheter når dette inngrep ikke kan antas å være av særlig betydning for rettighetshaverne.

Avgjørelsen av spørsmålet i nærværende sak vil således måtte avhenge av en vurdering av de faktiske forhold for å bringe på det rene om omhandlede salg betyr et inngrep i saksøkernes rettigheter av en sådan art at det ikke med rimelighet må kunne forlanges at de skal finne seg i det. Av momenter av betydning for denne vurdering kan det nevnes at det er på det rene at saksøkerne har tilstrekkelig beite for sin besetning når de kommer tilstrekkelig langt vekk fra gården. Det er videre på det rene at en vesentlig del av det areal som nå er solgt i forbindelse med en del av saksøkernes eiendomsskog fra tidligere tid har vært avstengt ved gjerder og har vært benyttet som havning for gårdens kreaturer og hester. Videre er det opplyst at saksøkerne gjennom tidene i det vesentlige har havnet på de områder som lå nærmest gården, og oppimot Stør-Driva, som har representert den lengst bortliggende grense, idet de fjernere liggende beiteganger - om de enn har vært betraktet som bedre beiteland - kun sjelden har vært i bruk, idet de på grunn av den lange avstand har vært betraktet som lite hensiktsmessige. Retten har således funnet, alle forhold tatt i betraktning, at den innskrenkning som følger av det foretatte salg, representerer en så betydelig innskrenkning i saksøkernes rettighet at det ikke med rimelighet kan forlanges at de skal finne seg i det. Retten har da bl.a. lagt særlig vekt på at det her dreier seg om områder som ligger nær inn til gården, at saksøkerne derved blir berøvet den adgang de tidligere hadde til havning for hestene i gårdens umiddelbare nærhet, at saksøkerne nå i vesentlig større utstrekning enn tidligere blir henvist til å dekke sitt behov for beite lenger vekk i fra gården, med de ulemper med hensyn til nedsatt melkeproduksjon som følger av dette, liksom det av domsmennene betraktes som en meget følelig ulempe å ha et så vidt stort stykke innkilet i sin beitemark, så nær inn på gården.

Side:419

Etter det resultat retten således er kommet til, ansees den stedfunne overdragelse uberettiget, men da kjøperen allerede har ryddet og dyrket en vesentlig del av området, og satt opp så vel innhus som uthus, finner retten ikke uten videre å kunne omstøte den foretatte overdragelse, men finner at selgeren - altså saksøkte nr. 1, A/S Værdalsbruket - må fralegge seg den uberettigede fortjeneste ved salget. Retten finner at en pris av kr. 30,00 pr. mål ville være mer enn tilstrekkelig for det omhandlede areal som skogland betraktet, og områdets verdi for A/S Værdalsbruket skulle således utgjøre i alt kr. 2100,00. Differansen, kr. 1050,00 må derfor utbetales saksøkerne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Fredrik Wildhagen, sorenskriverne Paul Johnsrud og Aage Thor Falkanger med domsmenn Joh. P. Hårsaker og Håkon Solem):

- - -

Ved befaringen kunne det tydelig sees at beitet på den ikke oppryddede del av Skogset er dårlig. Domsmennene antar at med sådant beite over hele Skogsets areal kunne det for en besetning som den for Suulstuen oppgitte - nemlig 27 storfe - ikke bli mer enn høyst 2 dagers beite for måneden. De regner med 3 måneders beitesesong. Rettens øvrige medlemmer legger denne bedømmelse til grunn. Det tilføyes at det gjerde over Skogset som omtales i herredsrettens dom nå ble opplyst av vitnene å ha gått fra en haug på eiendommen noe vest for dens husbygninger over Carl Johans vei og videre opp i marken. Etter denne beliggenhet har gjerdet - «skjeka» - bare avgrenset en liten del av eiendommen. Og det var dissens om hvorvidt beitet hadde vært synderlig bedre der enn på den øvrige del av Skogset. Videre bemerkes at beitet mellom nåværende landevei og Inna ikke syntes å være godt, samt at terrenget der omtaltes som delvis bratt og mindre heldig for beite. Det ble også nevnt at beite langs landeveien tidligere hadde vært godt, men nå var forringet, dels ved den sterke autømobiltrafikk som sprer støv, og dels ved arbeidene på veien - skrapning. Domsmennene bekrefter at beitet langs de mer trafikkerte landeveier er forringet på denne måte.

Inngjerdingen av Skogset betyr da for Suulstuens beiterett i Verdalsbrukets utmark vesentlig det at storfeet nå må gå forbi denne nye eiendom - ca. 600 meter - høyst 2 dager mer om måneden enn før. Der er for så vidt god forbindelse - nemlig landeveien og Carl Johans vei. Og når dyrene er kommet forbi Skogset har de fullt tilstrekkelige beitestrekninger - best i den østre del ved Stor-Driva - og dessuten oppover lien. Det kunne sluttes av forklaringene under hovedforhandlingen at også i tidligere tider da dyrene ble gjetet ble det beitet helt til Stor-Driva - om enn i liten utstrekning videre østover.

Det tilføyes at for ungfeet som ikke melkes har det liten betydning at de får beitet lenger bort fra gården.

Det ovennevnte forhold, at storfeet nå må gå forbi Skogset noen 100 meter 2 dager om måneden oftere enn før ansees for en mindre ulempe. På den annen side er Verdalsbrukets salg av Skogset åpenbart skjedd for å knytte til seg en mann som det har ønsket å få fast i sin

Side:420

tjeneste. Salget er således en rasjonell disposisjon av hensyn til skogsdriften. Man finner etter dette at salget og inngjerdingen av Skogset ikke medfører at Suulstuens beiterett i Verdalsbrukets utmark lider avbrekk i noen vesentlig henseende. De betraktninger som Høyesterett bar tillagt avgjørende vekt ved dommer i Rt-1883-391 og 1921 747 antas å få anvendelse også her. Det samme gjelder den havnerett for 10 kyr som Trygve Stiklestad fikk ved sitt kjøp av parsellen - også når den sees i forbindelse med det større forhold at Skogset er inngjerdet og unndratt fra Suulstuens beiterett. Sådanne mindre ulemper må den beiteberettigede tåle.

Man anser det her antatte også stemmende med den juridiske teori - Scheels Tingsrett 620 øverst og Gjelsviks Tingsrett (2. utgave 512). Ankepartene blir således å frifinne. Saksomkostningene finnes på grunn av tvil ved saken å burde oppheves for begge retter.