Rt-1954-500

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-05-14
Publisert:	Rt-1954-500
Stikkord:	Omgjøring av forvaltningsvedtak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51 B/1954.
Parter:	Birger Jensen (overrettssakfører Georg Krog - til prøve) mot 1. Staten ved Samferdselsdepartementet, 2. Norges Statsbaner ved generaldirektøren, (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Holmboe, Kruse-Jensen, Heiberg, Skau, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §148, Motorvognloven (1926) §21, Samferdselsloven (1947) §14, §25, §2, §35, §3

Dommer Holmboe: Oslo byrett avsa 20. november 1951 dom med denne domsslutning:

«1. N.S.B. frifinnes.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Birger Jensen kr. 10 000,00 innen 2 uker fra dommens forkynnelse. For øvrig frifinnes Staten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Birger Jensen har påanket byrettens dom, og anken er med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg brakt direkte inn for Høyesterett. Den ankende part, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

1. Birger Jensen kjennes i medhold av løyve av 5. april 1948 eneberettiget til å drive rutekjøring på veien Hokksund-Åmot-Vestre Spone-Sylsle i et tidsrom av 10 år fra hans overtagelse av ruten.

2. Den konsesjon som er meddelt Norges Statsbaner til å kjøre ruten Hokksund-Åmot-Vestre Spone-Sysle (og Snarum) kjennes ugyldig.

3. Birger Jensen tilkjennes erstatning av Staten v/Samferdselsdepartementet for tap og utgifter med forberedelse av rutens igangsetting våren 1948, etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 5000,00.

Side:501

Subsidiært:

Birger Jensen tilkjennes erstatning av Staten v/Samferdselsdepartementet for lidd økonomisk tap etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 40 000,00.

I alle tilfelle:

1. Den norske stat v/Samferdselsdepartementet og Norges Statsbaner v/generaldirektøren dømmes in solidum til å betale det offentlige saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

2. Overrettssakfører Georg Krogs salær som beskikket prosessfullmektig for Birger Jensen fastsettes av Høyesterett og utredes av det offentlige.»

Staten og Norges Statsbaner har erklært motanke og nedlagt denne påstand:

«Staten ved Samferdselsdepartementet og Norges Statsbaner frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Partene har i ankeerklæringene i hovedsaken gjentatt sine anførsler for byretten. Herom og om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, særlig vedkommende sakens behandling i samferdselsnemnd og departement. De har etter min mening ikke brakt saken i noen vesentlig ny stilling.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Sakens hovedspørsmål er om Samferdselsdepartementet har hatt lovlig adgang til å omgjøre det vedtak som Samferdselsnemnda i Buskerud fattet den 13. februar 1948, og om dette faktisk er gjort.

Etter samferdselsloven av 11. juli 1947 §3 nr. 7 kan nemndas avgjørelse innankes for departementet. Loven inneholder ingen bestemmelse om hvem som har ankerett eller om fremgangsmåten ved anke eller ankefristens utgangspunkt, lengde og avbrytelse, idet den overlater til Kongen å gi regler herom, se §3 nr. 8. De ved kgl. res. av 12. desember 1947 utferdigede «Regler for samferdselsnemndenes organisasjon og virksomhet» bestemte i §3 nr. 3: «Nemndas vedtak kan innankes for departementet av den vedtaket direkte angår og av nemndas medlemmer. Nemnda fastsetter ankefrist. Anken har oppsettende virkning.» Se nå regler fastsatt ved kgl. res. av 16. juni 1950 §3 nr. 3.

I nemndas møte den 13. februar 1948 var distriktssjefen for Statsbanene til stede. Dette var i overensstemmelse med §2 post 5 i de nevnte regler av 1947, hvoretter «de av statens fagetater som saken vedkommer», skulle innkalles til nemndas møter. I brev til Samferdselsdepartementet av 24. mars 1948 redegjorde Statsbanene for sitt syn på saken og fremhevet at det var naturlig at denne rute ble drevet av Statsbanene. I brevet ble det bl.a. anført at distriktssjefen i møtet den 13. februar hadde fremholdt at «da det her gjaldt bevilling til en

Side:502

helt ny rute, som ikke tidligere har vært i drift, og jernbanen var meget interessert i å drive denne selv, da det for en vesentlig stor del blir parallellkjøring, måtte saken bli å utsette inntil Norges Statsbaner i løpet av inneværende år kunne få ordnet med de nødvendige tiltak til etablering av denne rute. Denne henstilling ble ikke fulgt av nemnda.» Brevet konkluderte med en anmodning til departementet «om å foranledige at omhandlede sak blir gjenstand for ny behandling». Jeg kan ikke finne det tvilsomt at dette brev inneholder en anke over samferdselsnemndas avgjørelse, og slik er det også oppfattet så vel av departementet (St. prp. nr. 71 1949 8) som av overingeniøren for veivesenet i Buskerud (brev av 7. april 1948).

Den ankende part bestrider imidlertid at Statsbanene hadde ankerett. Statsbanene hadde ikke søkt konsesjon på ruten, og kunne derfor - hevdes det - ikke anke på det grunnlag at jernbanen selv ville drive den. Slik som ruten var lagt - på den andre siden av elven i forhold til jernbanen - kunne Statsbanene heller ikke anke på det grunnlag at ruten stred mot jernbanens interesser. Jeg kan ikke finne disse innsigelser holdbare. Etter de geografiske forhold måtte man regne med at ruten kunne volde avbrekk for Statsbanene, og særlig i betraktning av at jernbanens representant i møtet den 13. februar 1948 hadde erklært at Statsbanene var interessert i selv å drive ruten, finner jeg det ikke tvilsomt at det her er tale om et vedtak som «direkte angår» Statsbanene, jfr, også forutsetningen i den siterte §2 nr. 5 i reglene av 1947. Hvorvidt Statsbanenes interesse hadde den styrke at den burde hindre at konsesjon ble gitt Jensen, var et spørsmål som ankeinstansen måtte prøve.

Det neste spørsmål blir da om Statsbanenes anke var erklært i rett tid. Som nevnt er det overlatt samferdselsnemnda selv å fastsette ankefristen. I dette tilfelle inneholder nemndas vedtak følgende bestemmelse: «Hvor søknader er avslått fastsettes en ankefrist på 14 dager fra mottagelsen av meddelelsen.» Beslutningens form, og den omstendighet at den ikke er blitt meddelt Statsbanene, synes å vise at nemnda uriktig har gått ut fra at bare søkere som hadde fått avslag, hadde ankerett, en misforståelse som kan forklares ved at den ved samferdselsloven innførte ordning, som avvek fra den gamle - motorvognlovens §21 - var ganske ny, idet loven trådte i kraft 1. januar 1948. Forholdet er iallfall at Statsbanene ikke har fått noen meddelelse fra samferdselsnemnda om vedtaket eller om noen ankefrist. Jeg tar ikke standpunkt til hvor lenge adgangen til anke under disse omstendigheter sto Statsbanene åpen, idet jeg under enhver omstendighet antar at anken i det foreliggende tilfelle må ansees å være erklært i tide. Den er erklært vel en måned etter beslutningen, på et tidspunkt da det forelå ubehandlet en annen anke over dette vedtak, nemlig fra Vinnords Bilrute. Begge disse anker ble oversendt

Side:503

samferdselsnemnda fra overingeniøren for veivesenet, til hvem saksforberedelsen er henlagt, med brev av 7. april 1948. Når Statsbanenes anke fremkom på et tidspunkt da vedtakets endelige skjebne ikke var avgjort, og saksbehandlingen således ikke ble forsinket, finner jeg at man under de foreliggende omstendigheter må godta anken som rettidig. Jeg anser det i denne sammenheng betydningsløst om Vinnords anke var rettidig erklært, hva Jensen bestrider.

Jeg går så over til å behandle Jensens innvendinger mot departementets behandling av anken. Jeg må medgi at denne behandling lider av mangler, hvilket for en del kan forklares ved at avgjørelsen av Jensens søknad måtte sees i sammenheng med spørsmålet om Statsbanenes overtagelse av ruten, og at disse to spørsmål under behandlingen ikke er blitt holdt ut fra hinannen. Det som skjedde var iallfall at departementet, uten å treffe noen formell avgjørelse angående Jensens søknad, fremmet proposisjon til Stortinget om at dette skulle samtykke bl.a. i at Statsbanene igangsetter bilrutedrift på den her omhandlede strekning - St. prp. nr. 71 for 1949. Proposisjonen ble bifalt av Stortinget den 28. juni 1949, og i august samme år gikk Statsbanene i gang med ruten, uten å søke eller få konsesjon - konsesjonsdokument ble først utferdiget av overingeniøren den 30. juni 1950. Noen formell beslutning om å avslå Jensens søknad ble således ikke fattet, og han fikk heller ikke noen underretning om at Statsbanene skulle drive ruten.

Selv om behandlingen av Jensens konsesjonssøknad således i formell henseende må sies å være utilfredsstillende, kan jeg ikke se at det kan rettes noen reell innvending mot den. Det er helt legitimt, og i overensstemmelse med samferdselslovens forutsetninger, at departementet ved avgjørelsen av en søknad om konsesjon på bilrute tar hensyn til Statsbanenes interesse i å drive ruter som ellers ville bety en sjenerende konkurranse med jernbanen. Og etter de bestemmelser som den gang gjaldt, kunne Statsbanene ikke ta opp driften av bilruter uten samtykke av Stortinget som bevilgende myndighet. Ved at departementet foranlediget fremsatt proposisjon for Stortinget, hadde det på utvetydig måte gitt uttrykk for at Jensens søknad ble avslått, hvis proposisjonen ble bifalt. Det som Jensen særlig kan bebreide departementet, er at han ingen underretning fikk, men det må da også nevnes at han selv, etter at han i brev av 5. mai 1948 hadde fått beskjed om at vedtaket var påanket, og etter å ha hatt en konferanse med veidirektoratet i den anledning, ikke rettet noen henvendelse til myndighetene for å forhøre seg om sakens skjebne eller foretok noe annet skritt for å påskynde saken. At Statsbanene har gått svært formløst frem ved å begynne å drive ruten uten å søke eller få konsesjon, er et forhold som så vidt jeg kan se må være uten betydning i forholdet til Jensen, hvis søknad var avslått.

Fra Jensens side er det fremholdt at Stortingets

Side:504

beslutning må være ugyldig fordi departementet i proposisjonen ikke har opplyst at overingeniøren hadde utferdiget konsesjonsdokument til ham, og heller ikke at veidirektøren i et PM hadde anbefalt at konsesjon ble gitt til Jensen. Jeg finner det åpenbart at denne påstand ikke kan føre frem. Og dessuten er det, som også fremhevet av Jensen, ikke Stortinget, men departementet, som hadde å avgjøre Jensens søknad.

Tilbake står da å drøfte betydningen av at overingeniøren for veivesenet i Buskerud den 5. april 1948 utferdiget konsesjonsdokument for Jensen. De ved kgl. res. av 30. januar 1948 utferdigede «Forskrifter vedrørende behandlingen av søknader om bilrutekonsesjon m.v.» bestemmer i §6: «Når nemnda har innvilget en bilrutesøknad sender den utskrifter av møteprotokollen samt alle dokumenter tilbake til overingeniøren som utferdiger konsesjonsdokumentet.» Skjønt denne bestemmelse ikke inneholder noe forbehold, finner jeg det klart at den ikke gir overingeniøren myndighet til å utstede konsesjonsdokument med den følge at en allerede erklært anke faller bort. Jeg antar således at overingeniøren har begått en feil ved å utstede dokumentet før de foreliggende anker var endelig avgjort, en feil som kan forklares ved den før nevnte omstendighet at ordningen var helt ny. Men denne feil kan etter min mening ikke medføre at Jensen fikk noen bedre rett enn vedtaket ga ham, en rett som var avhengig av at vedtaket ikke ble omgjort etter anke. Jeg finner ingen hjemmel for den oppfatning som den ankende part har hevdet, at en av en underordnet myndighet foretatt forvaltningshandling på den offentlige retts område og angående offentlige interesser, kan få rettsvirkning når den ligger utenfor vedkommende myndighets kompetanse. Jeg finner det i denne henseende tilstrekkelig å henvise til Castberg: Innledning til forvaltningsretten 88.

Etter dette finner jeg at Birger Jensen ikke har fått noen gyldig konsesjon på den omhandlede rute, og at han da heller ikke har krav på erstatning for at han ikke har fått drive den. Derimot har Staten, uten å gå inn på spørsmålet om det er rettslig grunnlag for erstatningsplikt, erklært seg villig til å erstatte Jensen det tap han har lidd ved å innrette seg på at konsesjonen den 5. april 1948 var i orden, inntil han en måned senere mottok underretning om at konsesjonsdokumentet kunne bli tilbakekalt. Fra Jensens side er det ikke gjort gjeldende at han på dette grunnlag har lidd noe annet tap. Han har heller ikke gitt noen opplysning om størrelsen av tapet, som oppgis å ha bestått i at han har frasagt seg enkelte reparasjonsoppdrag og har hatt arbeid med å søke å anskaffe busser til ruten. Staten har på et tidligere stadium tilbudt ham kr. 3000,00, og jeg finner intet holdepunkt for å anta at tapet har vært større. Jeg finner derfor at han bør tilkjennes dette beløp.

I betraktning av den uklarhet som er skapt, dels ved de mangelfulle bestemmelser om ankeadgang, dels ved den måte

Side:505

som Jensens søknad er behandlet på, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Staten ved Samferdselsdepartementet betaler til Birger Jensen 3000 - tre tusen - kroner.

2. Norges Statsbaner frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Skau og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer F. Zimmer):

Sakens faktiske forhold er følgende: I møte i Buskerud Samferdselsnemnd den 13. februar 1948 ble Birger Jensens søknad om konsesjon på drift av en bilrute Hokksund-Åmot-Vestre Spone-Sysle (vel 3 mil) enstemmig innvilget under forutsetningen av at ruten ble satt - i gang innen årets utgang. Samtidig ble 2 søknader om konsesjon på personrute Hokksund-Åmot henholdsvis fra Vinnords Bilrute og Nils M. Wang avslått. Det ble fastsatt en ankefrist på 14 dager fra mottagelsen av meddelelsen om avslaget. jfr. lov om samferdsla av 11. juli 1947 §3 nr. 7 og kgl. res. av 12. desember 1947 om regler for samferdselsnemndenes organisasjoner og virksomhet §3 nr. 3. Den 5. april s. å. utferdiget Buskerud veikontor ved overingeniør Ottar Lorentzen i henhold til samferdselsnemndas vedtak «løyve til kjøring med motorvogn i rute» for Birger Jensen til utgangen av 1957. I dette dokument som er - utfylt på trykt formular er foruten de vanlige bestemmelser bl.a. inntatt som særskilt vilkår at ruten igangsettes innen 31. desember 1948, idet løyvet i motsatt fall ansees som bortfalt. Gjenpart av konsesjonsdokumentet ble sendt Samferdselsdepartementet. Den 5. mai s. å. sendte overingeniøren for veivesenet i Buskerud følgende brev til Birger Jensen:

«Bilrute nr. 3763, Hokksund-Åmot-Vestre Spone-Sysle.

Den 5. april 1948 ble det sendt Dem løyve til drift av ovennevnte bilrute.

Norges Statsbaner har nå anket over samferdselsnemndas avgjørelse. Anken har oppsettende virkning, og konsesjonen på ruten er således ikke i orden før anken er behandlet.

Det henstilles derfor til Dem ikke å kjøpe vogn eller annet rutebilmateriell eller på annen måte treffe disposisjoner av økonomisk betydning før departementets avgjørelse av N.S.B.s anke foreligger.»

Før utferdigelsen av konsesjonsdokumentet var det til veikontoret innkommet skrivelser fra Vinnords Bilrute og Nils M. Wang - datert henholdsvis 6. og 8. mars 1948 - som svar på veikontorets underretning om samferdselsnemndas avslag på deres konsesjonssøknader.

Side:506

Likeledes hadde overingeniøren fra veidirektøren fått oversendt til uttalelse og videreforsendelse til formannen i fylkets samferdselsnemnd en skrivelse av 24. mars s. å. fra Norges Statsbaner (N.S.B.) til Samferdselsdepartementet. I denne skrivelse ba N.S.B. departementet om å foranledige at saken vedrørende avgjørelsen av Birger Jensens søknad blir tatt opp til ny behandling. I sin skrivelse av 7. april s. å. til samferdselsnemnda i Buskerud hvormed de 3 nevnte skrivelser som ble betegnet som anker over samferdselsnemndas vedtak av 13. februar s. å. uttaler overingeniøren bl.a.:

«... I nemndas møte opplyste distriktssjefen for N.S.B., Drammen distrikt, at jernbanen var interessert i å opprette en sådan rute, men han kunne ikke angi noe tidspunkt da jernbanen kunne være ferdig til å sette ruten i gang. Jeg kan vel si at nemnda gjerne hadde sett at jernbanen kunne få konsesjon på ruten, men da det er ønskelig å få ruten i gang snarest, fant man ikke å kunne vente på jernbanens eventuelle rute i ubestemt tid. Det ble herunder tatt hensyn til at avgjørelsen av rutesøknadene var sterkt forsinket ved at søknadene hadde ligget i departementet et år uten å bli avgjort.

Konsesjonen ble så gitt Birger Jensen, Åmot, vesentlig fordi han i tillegg til strekningen Hokksund-Åmot også ville kjøre rute på strekningen Åmot-Vestre Spone. Denne søker var også innstillet prinsipalt av kommunestyrene.

Det er ingen tvil om at Vinnords Bilrute, som driver sin rute Åmot-Eggedal meget godt, også kunne overta driften av den nye rute på en meget tilfredsstillende måte. Men at det var oppnådd enighet med en kommunal komite om en samordning av bilrutene i Modum, som nå vil bli kullkastet, kjenner jeg ikke til. Søknaden fra Vinnords Bilrute lød kun på strekningen Hokksund-Åmot.

Nils M. Wang er nå politimann og har ikke vist evne til å få i gang sin gamle rute, mens det ennå var tid til det. Han har intet krav på å få konsesjon.»

Samferdselsnemnda avslo imidlertid i møte av 8. april s. å. å ta saken opp til ny behandling (se fremlagt utskrift). Sommeren 1949 ble N.S.B. av Samferdselsdepartementet gitt konsesjon på drift av den omhandlede bilrute etterat departementet først hadde innhentet Stortingets samtykke hertil (jfr. tilråding av 31. mars 1949, St. prp. nr. 71 (1949) og Innst. S. nr. 144 (1940) 248-52). N.S.B. satte også den 25. juli s. å. i gang ruten som samtidig ble forlenget til Snarum (ca. 5-6 km lenger). Ruten er fremdeles i gang.

Etter å ha mottatt overingeniørens skrivelse av 5. mai 1945 henvendte Birger Jensen seg først til veikontoret i Buskerud, hvor han i overingeniørens fravær ble henvist til veidirektoratet. Etter der å ha forevist konsesjonsdokumentet og overingeniørens brev, fikk Jensen under konferansen den forståelse at han kunne regne med at saken ville bli ordnet. Dette slo han seg til ro med og foretok seg intet videre før han gjennom avisene ble kjent med at N.S.B. skulle drive ruten. Hverken overingeniøren eller samferdselsnemnda hadde fått underretning om avgjørelsen da distriktssjefen i Drammen henvendte seg til veikontoret for å få godkjent rutetider, takster m.v. for ruten. Som svar på

Side:507

forespørsel fra overingeniøren i skrivelse av 22. juli s. å. til veidirektøren meddelte denne i påtegning av 22. august s. å. at Jensens søknad etter stortingsvedtaket måtte ansees bortfalt og ba om at Jensen måtte bli underrettet herom. Jensen hadde da allerede henvendt seg til overrettssakfører Haakon Berg, Drammen. Som svar på sitt brev av 24. august s. å. til Samferdselsdepartementet mottok overrettssakfører Berg veidirektørens skriv av 8. oktober med avskrift av påtegningsskrivelsen av 22. august s. å. til veisjefen i Buskerud. - - -

Rettens bemerkninger:

Birger Jensen hadde allerede i 1945 søkt om konsesjon på den heromhandlede bilrute, men søknaden var den 30. april 1946 blitt avslått av departementet. Overingeniøren for veivesenet i Buskerud hadde den gang frarådet konsesjon, mens søknaden var anbefalt av Øvre Eiker og Modum kommuner og av fylkesveistyret. Saken ble imidlertid kort tid etter tatt opp igjen og søknaden ble denne gang anbefalt av overingeniøren. Om sakens nærmere sammenheng vises til fremstillingen i Samferdselsdepartementets tilråding av 31. mars 1949, St.prp. nr. 71 for s. å. 8, 1. og 2. spalte. Saken ble av fylkesmannen sendt departementet hvor den antagelig har berodd i påvente av avgjørelsen av forslaget om samferdselsloven. Det fremgår av den nevnte St.prp. at departementet etter lovens vedtagelse fant det ønskelig å få en uttalelse fra fylkets samferdselsnemnd. Om sakens videre gang inntil den ble behandlet og avgjort i samferdselsnemndas møte den 13. februar 1948 foreligger det ikke nærmere opplysninger for retten. Loven og de i medhold av denne gitte regler og forskrifter inneholder ingen bestemmelser om behandling av tidligere innkomne søknader. Det er imidlertid ikke bestridt at avgjørelsen av konsesjonssøknaden nå tillå samferdselsnemnda etterat samferdselsloven var trådt i kraft fra 1. januar s. å. jfr. lovens §3 nr. 5, jfr. §35 nr. 1 og §14 nr. 1, idet vedkommende bilrute ligger i Buskerud fylke. Slike bevillinger kunne tidligere gis av departementet som i alle tilfelle i m. a. motorvognlovens §21 kunne omgjøre det underordnede forvaltningsorgans avgjørelse når motorvognkjøringen kunne føre til skadelig konkurranse med andre kommunikasjonsmidler. I dette tilfelle var det hensynet til skadelig konkurranse for jernbanen som hadde gjort at Birger Jensens søknad var blitt avslått av departementet i 1946. De samme hensyn har utvilsomt vært avgjørende for departementets senere avgjørelse. I den forbindelse skal bemerkes at bliruten etter søknaden skulle gå på østsiden av Drammenselven, mens jernbanen går på vestsiden. (Nils M. Wangs søknad gjaldt kjøring på vestsiden av elven, mens Vinnord bilrute, som driver Åmot-Eggedal, søkte om konsesjon på strekningen Åmot-Hokksund på østsiden).

Når konsesjonsdokumentet ble utferdiget og sendt Birger Jensen tross de innkomne anker skyldes det etter overingeniør, nå veisjef Lorentzens forklaring at han betraktet det som en ren ekspedisjonssak som tillå ham etter bestemmelsen i §6 i de dagjeldende forskrifter vedrørende behandlingen av søknader om bilrutekonsesjon m. m. gitt ved kgl. res. av 30. januar 1948 i medhold av samferdselslovens §25. Overingeniøren synes også den gang å ha gått ut fra at enhver konsesjon kunne omgjøres av departementet og har sannsynligvis ikke vært

Side:508

oppmerksom på at bestemmelsen i motorvognlovens §21 nå var bortfalt. Overingeniøren fant det ikke den gang nødvendig å ta noe forbehold overfor konsesjonshaveren. Først på et senere tidspunkt fant han å burde underrette saksøkeren om N.S.B.s anke, jfr. brevet av 5. mai 1948.

Retten antar at det ikke her under noen omstendighet vil kunne bli spørsmål om å kjenne saksøkeren eneberettiget til å drive den omhandlede bilrute etterat N.S.B. i henhold til den av Samferdselsdepartementet med Stortingets samtykke meddelte konsesjon på samme bilrute har satt den i gang og fremdeles driver den. Etter rettens mening foreligger ikke noe grunnlag for å pålegge N.S.B. å innstille ruten. Det er heller ikke påstått at det fra N.S.B.s side er utvist et rettsstridig forhold som kunne medføre at N.S.B. nå ble fratatt retten til å drive bilruten. Når det i St.prp. nr. 71 (1949) ikke er opplyst at Birger Jensen var meddelt konsesjon på ruten, foreligger det ikke nærmere forklaring herom. Det ville antagelig nå vanskelig kunne fastslås hvilken betydning opplysningen ville vært tillagt ved avgjørelsen i Stortinget.

Retten finner det ikke i denne forbindelse nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om departementet her hadde adgang til å omgjøre samferdselsnemndas vedtak etterat konsesjonsdokumentet var utstedt og meddelt saksøkeren, jfr. Castbergs Forvaltningsrett 201 ff., særlig 205-06, jfr. også 189, siste avsnitt.

Det står da tilbake å avgjøre om Staten er blitt erstatningspliktig overfor saksøkeren ved at han p.gr.a. omgjørelsen av konsesjonsbevillingen ikke har fått drive den heromhandlede bilrute. Selv om det kan være begått feil fra de underordnede forvaltningsorganers side, kan departementets avgjørelse etter de foreliggende opplysninger ikke antas å bygge på et fullt forsvarlig grunnlag. Det må kreves at også forvaltningsmessige saker undergis en betryggende saksbehandling. Idet retten viser til det tidligere anførte, skal det ytterligere anføres følgende: Hvorvidt det var en feil at N.S.B. ikke her ble underrettet om nemndas vedtak kan være tvilsomt. §3 nr. 3 i de dagjeldende regler for samferdselsnemndenes organisasjon og virksomhet bestemmer at nemndas vedtak foruten av dets egne medlemmer kan innankes for departementet av den vedtaket «direkte angår» (jfr. de nye regler fastsatt ved kgl. res. av 16. juni 1950 som i §3 nr. 3 har tilsvarende bestemmelse, jfr. dog §2 nr. 1, hvoretter alle innkomne søknader om konsesjon på bilruter skal forelegges for N.S.B.s distriktskontor til uttalelse). Lovens forarbeider inneholder heller ikke nærmere opplysninger om forståelsen av det benyttede uttrykk, jfr. St.prp. nr. 1/1947. N.S.B. hadde riktignok ikke skriftlig søkt om konsesjon på ruten, men en representant for distriktssjefen i Drammen hadde vært til stede på møtet i nemnda og der gitt uttrykk for at jernbanen var meget interessert i å overta ruten uten at det på det daværende tidspunkt kunne sies når jernbanen ville kunne sette ruten i gang, jfr. N.S.B.s brev av 24. mars 1948 som er inntatt i St.prp. nr. 71 for 1949 8-9. Det fremgår av dette brev at distriktssjefens henstilling om å utsette saken «ikke ble fulgt av nemnda». Det hadde derfor vært naturlig at N.S.B. også var blitt underrettet om avgjørelsen. Når underretning ikke ble sendt kan det antagelig ikke bebreides veikontoret (eller dettes sjef), idet utskriften av nemndas

Side:509

møteprotokoll alene sier at det «for avslåtte søknader» fastsettes «en ankefrist på 14 dager fra mottagelsen av meddelelsen», uten at det av utskriften fremgår noe om N.S.B.s anførsler og henstilling. N.S.B. må imidlertid som det fremgår av brevet av 24. mars 1948 på annen måte være blitt kjent med vedtaket uten at nærmere opplysninger herom foreligger. Det må videre antas som mest sannsynlig at distriktskontoret er blitt kjent med vedtaket, som også ble gjengitt i lokalavisene, på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Distriktssjefen hadde også oppfordring til å holde seg underrettet om nemndas avgjørelse. Under disse omstendigheter må retten i mangel av andre opplysninger gå ut fra at brevet av 24. mars er fremkommet etter ankefristens utløp. At brevet måtte betraktes som en anke er heller ikke bestridt av saksøkeren. For så vidt angår de 2 andre anker som ikke har vært tillagt noen betydning ved sakens avgjørelse, er det på det rene at anken fra Wang er kommet for sent, selv om den er ment som en klage over at Birger Jensens søknad var blitt innvilget. At Vinnord bilrutes anke også er innkommet etter fristens utløp må etter disponent Øverbyes forklaring antas, idet brevet må ansees postlagt senere enn det er datert, jfr. bestemmelsen i domstollovens §148 første ledd. Hvorvidt ankefristen kan ansees som en bindende frist kan være tvilsomt, men den er iallfall ikke blitt forlenget av nemnda, som heller ikke fant grunn til å ta saken opp til ny behandling. Det er således tvilsomt om det foreligger en lovlig anke over nemndas vedtak av 13. februar 1948. I departementets tilråding av 31. mars 1949 (St.prp. 71/1949) 8, 2. spalte siste avsnitt angis det at vedtaket er «innanket til departementet av de øvrige søkere samt av Statsbanene ...». Om departementets oppfatning angående dette spørsmål foreligger ikke nærmere opplysninger. Det kan derfor ikke sees bort fra at departementet på sviktende grunnlag har gått ut fra at det forelå en gyldig ankebehandling.

Retten antar således at det under de foreliggende omstendigheter ikke er vist den fornødne aktsomhet fra departementets side ved sakens behandling. Staten må derfor være erstatningspliktig og svare erstatning til saksøkeren for det tap som han er påført ved rettsstridig å være fratatt konsesjonsbevilling, jfr. dom i Rt-1915-721 og dom i Rt-1951-19 ff. - - -