Rt-1954-623

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-06-26
Publisert:	Rt-1954-623
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60
Parter:	Edvin Hetland ved verge Helmik Hetland (høyesterettsadvokat Harald Lothe) mot Norges statsbaner ved Hovedstyret (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Heiberg, Bendiksby, Gaarder. Mindretall: Dæhli, Thrap
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §22, Motorvognloven (1926)

Dommer Heiberg: Edvin Hetland ved faren, Helmik Hetland, som verge anla ved stevning av 20. juni 1952 sak mot Norges statsbaner med påstand om erstatning for skade som ble påført ham ved bilpåkjørsel 7. desember 1951.

Ved dom av Karmsund herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - av 22. november 1952 ble Norges statsbaner frifunnet, idet retten fant at Edvin hadde vist grov uaktsomhet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Denne dom har Edvin Hetland påanket direkte til Høyesterett med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Han har nedlagt påstand:

«1. Norges statsbaner dømmes til å betale til Edvin Hetland erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 150 000,00 for skade ved bilpåkjørsel den 7. desember 1951 med lovlige renter.

2. Mitt salær som beskikket prosessfullmektig fastsettes av retten.

3. Norges statsbaner dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for begge retter.»

Norges statsbaner har nedlagt påstand:

«1. Norges statsbaner frifinnes.

2. Norges statsbaner tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

For Høyesterett er fremlagt utskrift av bevisopptak ved Karmsund herredsrett, hvor Edvin Hetland og 4 vitner er avhørt. Dessuten er bl.a. fremlagt to nye lægeerklæringer.

Sakens sammenheng som fremgår av herredsrettens dom, er uomtvistet mellom partene. Det anføres dog i ankeerklæringen at det ikke er riktig når det i dommen er uttalt at alle guttene var klar over at når de voksne søkte å hindre dem i å henge seg bakpå bussen, var det også fordi de spesielle føreforhold den dag gjorde det farlig. Det hevdes at dette ikke er blitt forklart guttene. Jeg kan heller ikke se at det fremgår av det bevismateriale som er fremlagt for Høyesterett, at noen advarsel i denne form er blitt gitt.

Side:624

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Innledningsvis skal jeg bemerke at uansett prinsippet om barns ansvarsfrihet i §22 i straffelovens ikrafttredelseslov er det fastslått i praksis at også et barn under 14 år helt eller delvis kan miste sitt krav på erstatning etter motorvognlovens §30 hvis dets eget forhold må karakteriseres som grovt uaktsomt. Jeg nevner således den dom som er referert i Rt-1935-1046. Men ved vurderingen av barnets forhold må det da legges en annen norm til grunn enn hvor det gjelder voksne, idet det må tas hensyn til hvilke krav man med rimelighet kan stille til et barns handlemåte. Barn handler og vurderer nå engang ikke alltid fullt rasjonelt, målt med de voksnes målestokk. Og det sier seg selv at iallfall hvor det gjelder mindre barn, skal det temmelig meget til før man vil betegne deres atferd som grov uaktsomhet. Jeg henviser i denne forbindelse til de avgjørelser av Høyesterett som er inntatt i Rt-1923-569 og 1934 373 og 666, som alle gjaldt gutter i alderen 9-11 år.

Den foreliggende sak gjelder en gutt som da ulykken skjedde var 9 1/2 år, og det er enighet mellom partene om at hans forhold må karakteriseres som uaktsomt. Men når jeg har vanskelig for å gå så langt som til å anse den uaktsomhet han har vist som grov, er det først og fremst fordi han var med i en flokk delvis meget eldre gutter - det er således opplyst at en av dem som hang på bussen var 15-16 år og en annen endog 18-19 år gammel. Under slike forhold er det hos så små barn erfaringsmessig gjerne de størres eksempel som gjør utslaget, mens motforestillingene - det farlige ved handlingen og de voksnes advarsler - trenges tilbake, i den utstrekning de i det hele tatt gjør seg gjeldende i den alder. Etter min mening kan man ikke med rimelighet vente at en 9 1/2 års gutt skal holde seg borte fra de andres lek, og iallfall ikke se det som en grov uaktsomhet om han ikke gjør det.

En viss vekt legger jeg også på at selv om Edvins hensikt, etter hva han selv har forklart, var å prøve å få hengt seg bak bilen hvis det ble en ledig plass, besto hans handling i å løpe langs siden av bilen, hvor han støtte mot en sten eller gled, og falt inn under bilen. Selv om han nok burde skjønne at også å løpe slik kunne være farlig, kan man allikevel ikke etter min mening forlange at han i samme grad skulle være klar over denne spesielle fare, som hvor det gjaldt faren ved å henge seg på bussen. Om han ville ha realisert sin hensikt for så vidt når det kom til stykket, vet man ikke. Og iallfall skjedde ikke ulykken på denne måte.

Jeg er således - om enn under sterk tvil - blitt stående ved at han bør tilkjennes full erstatning.

Om skaden er for Høyesterett fremlagt en ny lægeerklæring av 20. april 1954 fra øyenlæge Odd Vallersnes, hvor han bl.a. anfører:

«Der er - - - hos denne patient ikke påvist noen

Side:625

forandring av synsstyrken. Han har nu fått undervisning ved blindeskolen i et år. Han vil aldri kunne oppnå lesesyn. Invaliditeten settes uforandret til 85 % for øyeskaden.»

Likeledes er fremlagt en ny lægeerklæring av 20. april 1954 fra overlæge Kristian Stray, hvor det som konklusjon heter:

«Skadedes invaliditet skyldes i første rekke det sterkt nedsatte syn. Herom vil øyenlege Vallersnes uttale seg. Hvad skaden i venstre ben angår, så er den midlertidig meget godt reparert. Men der er muligheter for at dette benet i veksten ikke vil holde tritt med det andre, og at det derfor senere en gang må gjøres ytterligere operasjoner, dels med utskiftning av den nåværende lårhalsprotese til en større, dels i form av en korrigerende operasjon i den hensikt å få begge bena noenlunde like lange. Dessuten er det sannsynlig at det også en gang må gjøres supplerende operasjoner på blære-urinrør for å få avløpet i helt tilfredsstillende orden. Disse operasjoner, både på lårben og urinveier, er vanskelige, og det er slett ikke sikkert at resultatet blir noe vesentlig bedre. Jeg tror at en i det store og hele må regne med at invaliditeten vil bli omtrent som den er nå, for venstre hoftes vedkommende dog med forverrelse av funksjonen etter som årene går. Hvad nå angår totalinvaliditeten for samtlige skader undtatt øyenskaden, så kan den naturligvis ikke uttrykkes eksakt. Dertil er det alt for mange forhold både av praktisk og medisinsk art som vil spille inn. Det kan ikke bli annet enn et løst skjønn, vesentlig basert på erfaringer i bedømmelse av Rikstrygdeverkskader hos voksne. Etter dette skulde jeg anta at invaliditeten på lang sikt kan være ca. 30 %.»

Endelig er fremlagt en attest fra Dalen off. skole for blinde i Trondheim, gående ut på at «Edvin Hetlands syn på grunn av synsnervesvekkelse er så nedsatt at hans undervisning må foregå ved blindeskole - både i barnealderen og senere (yrkesutdannelse)».

Edvin ble opptatt som elev ved skolen 12. april 1953, og etter hva overlæge Stray meddeler, trives han godt der og greier seg alminnelig bra i de forskjellige fag. Han har gangsyn, men ser så dårlig at han bare kan lese blindeskrift.

Erstatningskravet omfatter bare tap i fremtidig erverv, idet alle utgifter i forbindelse med behandlingen er dekket av trygdekassen og er holdt utenfor denne sak.

Øyenlæge Vallersnes har som før nevnt ansatt invaliditeten for øyenskaden til 85 %, og overlæge Stray antar at totalinvaliditeten for samtlige skader unntatt øyenskaden på lang sikt kan være ca. 30 %. Disse tall vil i et tilfelle som dette bare gi en begrenset veiledning, dels fordi den samlede skade i denne forbindelse må bedømmes under ett, dels fordi begge læger - så vidt jeg forstår - nærmest bygger på Rikstrygdeverkets tabeller som gjelder voksne arbeidere i virksomhet, og ikke har

Side:626

samme betydning når det dreier seg om et barn hvis yrke ennå ikke er fastlagt.

Edvins far er fisker, men gutten vil som følge av ulykken være avskåret fra å velge dette yrke, og vil overhodet ikke kunne søke til de fleste av de yrker det ellers kunne ha blitt tale om, eller iallfall ikke gjøre en frisk manns fulle arbeid. På den annen side er det etter min mening riktig å ta hensyn til det omfattende hjelpearbeid som i dag gjøres for de blinde og synssvekkede, ikke bare i form av skoleundervisning og økonomisk støtte, men også ved yrkesopplæring og arbeidsanvisning m.v., noe som nok må sies i atskillig grad å ha bedret deres muligheter for å greie seg økonomisk, særlig når opplæringen kan begynne så tidlig som i dette tilfelle.

Alle disse forhold tatt i betraktning er jeg blitt stående ved et erstatningsbeløp på kr. 50 000,00 som passende.

Edvin Hetland har hatt bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett, og jeg finner etter sakens art og tvilsomhet ikke grunn til å tilkjenne det offentlige saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Norges statsbaner betaler til Edvin Hetland 50 000 - femti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 28. juni 1952 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Dæhli: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige punkter slutte meg til dens grunner.

I motsetning til førstvoterende er jeg av den oppfatning at den 9 1/2 år gamle Edvin Hetlands opptreden må ansees som grovt uaktsom i motorvognlovens forstand. Gutten var normalt utviklet, var syklist og måtte i den alder han var antas å ha de nødvendige forutsetninger for å forstå at det var meget farlig å gi seg til å løpe like ved siden av bussen under de omstendigheter som forelå: trang og ujevn plass å løpe på, bl.a. på grunn av en jordhaug like i kjørebanen, mørke, men med noe lys bakfra fra butikkvinduene, glatt føre på grunn av frost. Edvin kjente forholdene på stedet. Han og de eldre guttene som opptrådte ved anledningen, hadde gjentatte ganger vært advart mot å løpe etter bussen for å henge seg på den eller legge sten foran hjulene, og advarsler var også gitt like før ulykken fant sted.

Den uaktsomhet Edvin utviste, er en ganske annen enn den som barn har utvist i de tilfelle som er behandlet i Rt-1923-569 og 1934 373 og 666. Det er således i den foreliggende sak ikke tale om et barns mangel på aktsomhet på grunn av at

Side:627

det er opptatt med sin lek og derfor ikke har vært oppmerksom på fare utenfra, men guttens positive utsettelse av seg selv for en alvorlig fare.

Jeg tilføyer at jeg har lagt vekt på at herredsretten, sorenskriveren med domsmenn, har hatt anledning til å få direkte og personlige inntrykk av gutten og vitnene.

Jeg stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom. Om saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gaarder: Likeså.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Dæhli.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Søren Caspersen med domsmenn Thomas Ellingsen og Lauritz Mortensen):

Den 7. november 1951 kom en av Karmøyrutas biler L-9052 i 6 tiden om ettermiddagen kjørende ned til holdeplassen på Vedavåg. Holdeplassen er en endestasjon, idet bussen kjører ned til holdeplassen for å snu og kjører tilbake igjen samme veien, som den kom. For å kunne snu, må den gjøre en rygging.

Det er en alminnelig skikk der at når bussen kommer, så samles der folk og en hel del guttunger. Og det er ikke fritt for at guttene finner på forskjellige streker og legger bussførerne vansker i veien, når de skal snu vognen og også ellers under disses manøvreringer. Like før føreren den dag snudde ved holdeplassen på Vedavåg, hadde han vært ute av bilen og talt til rette noen gutter som sjenerte trafikken.

Holdeplassen er like ut for Handelslagets filial og lensmannsbetjenten har under en etterforskning gitt en slik beskrivelse av den:

«Filialen ligger med nordøstre hjørne helt bort til vegbanen, og med en liten trekantet åpen plass mellom bygdevegen og filialens østre langside. Til filialen er inngang mot bygdevegen med en liten sementtrapp. Karmøybanens vogner pleier å stanse med vogndøren noenlunde rett ut for trappen. 2 meter fra sydøstre hjørne på filialen går et piggtrådgjerde bort til bygdevegen som blir søndre grense for den trekantede plassen mellem filialen og vegen. På sydsiden av dette gjerde er der noen omkring 2 meter høye grantrær. Piggtrådgjerdene fortsetter syd-østover langs vegen med en 60 cm bred og omkring 25 cm dyp veggrøft mellem gjerdet og veglegemet. Fra hjørnet på det nevnte piggtrådgjerde ligger en langstrakt jordhaug langs vegen i retning mot inngangstrappen til filialen.

Langs østre kanten av vegen går en omkring 80 cm høg steingar med en omkring 60 cm bred jordkant mellem vegen og steingarden.

Vegen er 5,20 m bred mellem nordøstre hjørne på filialen og steingjerdet og mellem hjørnet på piggtrådgjerdet og steingarden er 5,90 m. netto vegbane 4,70 m.»

Side:628

Bussen hadde satt fra seg sine passasjerer, og de som skulle reise var steget inn i bussen. Det var kuldegrader og veien var iset og der var noe sne. Den foranbeskrevne veigrøft var således helt frosset.

Etter at de nye passasjerer var steget inn i bussen, ble den etter at føreren omhyggelig hadde forvisset seg om, at der ikke var guttunger i nærheten og at veien foran var fri, satt i bevegelse. Den hadde imidlertid ikke kjørt mer enn 10-14 m førenn alle passasjerer merket, at den kjørte over noe. Sjåføren som følte seg sikker på at der ikke var stener foran bussen, uttalte at det var vel ikke noe vi kjørte over? Han stanset og gikk ut og fant en gutt liggende på veien bak bussen og ble klar over at han måtte ha kjørt over gutten. Han spurte denne om han hadde det vondt. Gutten som ikke da kjente til smerter, svarte nei. Sjåføren som imidlertid skjønte at gutten måtte være blitt skadet, fikk tak i en drosje, fikk gutten opp i denne og kjørte ham til nærmeste læge samtidig som han varslet bestyreren av Karmøyruta og lensmannen om ulykken.

Gutten, det er sks. i denne sak, heter Edvin Hetland og er født xx.xx.1942. Han var ved anledningen således vel 9 1/2 år gammel. Han ble lagt inn på Haugesunds sykehus og overlæge Stray beskriver hans skade slik: Brudd av høyre lårben, brudd av venstre lårhals, brudd i bekken og blodig urin. Overlægen skriver i et brev til sks.' prosessfullmektig videre: Ved nærmere undersøkelse dagen etter viste det seg at urinrøret var revet over like ved utgangen av blæren. Jeg opererte ham straks for dette, og fikk avlastning for urinen. Og videre. 13. desember opplyste sykepleiersken at pasienten ikke så ordentlig. En nærmere undersøkelse av meg viste alvorlig synsnedsettelse. Dr. Vallersnes ble straks hentet opp og foretok en meget nøyaktig undersøkelse av øynene. Det forelå betennelsesaktige forandringer i netthinnen, etter hans mening forårsaket av støt mot hodet i ulykkesøyeblikket. Dr. Vallersnes overtok behandlingen, for denne skade, og har vært her med jevne mellomrom i den utstrekning han selv fant det påkrevet. Det viste seg etterhånden at den sentrale del av netthinnen var ute av funksjon, og at pasienten ikke hadde lesesyn. Tilhelingen av de forskjellige kirurgiske skader gikk påfallende langsomt. Bruddene i bekkenet og høyre lårben grodde etterhånden, men bruddet i venstre lårhals er fremdeles ikke tilhelt. Overlægens skrivelse er av 30. april 1952.

Den 13. august 1952 skriver overlægen: Jeg nevnte i min erklæring av 30. april d. å. at synet var dårlig, at bentilhelingen gikk unaturlig sent og at det var fare for ytterligere komplikasjoner, først og fremst fra urinveiene. 18. juni måtte vi operere ham for nyrestein. Det gikk da bra. Men nå viser det seg at bruddet i venstre lårhals ikke vil gro. Leddhodet ser ut til å være dødt. Det blir ingen lett sak å ordne.

Han ble deretter lagt inn på Bergen kommunes sykehus og operert der av professor Gade som den 16. oktober 1952 skriver: For nærværende er det ikke mulig å avgi noen begrunnet uttalelse om hvilket varig mén Edvin Hetland vil komme til å få som følge av det lårhalsbrudd hvorfor han har ligget til behandling her i tidsrommet 8. september til 3. oktober 1952. Resultatet av den operasjon som her ble utført, kan ikke bedømmes før der er gått 1/2 år, men hertil kommer at der som følge

Side:629

av lårhalsbruddet vil komme til å finne sted en betydelig veksthemming av venstre lår i årene fremover inntil lengdevekten er avsluttet ved 17-19 års alderen. Denne veksthemming vil i seg selv medføre et betydelig mén, og vil ventelig komme til å nødvendiggjøre nye operative inngrep om noen år. Videre sier han: Det varige mén kan ikke fastsettes før om flere år.

Øyenlæge Vallersnes skriver om hans øyenskade i et brev av 14. august 1952: Det er helt sikkert at ulykken er årsaken til hans øyenlidelse. Noen bedring av hans syn kan man nå ikke lenger vente. Jeg anser det på den annen side for sannsynlig at han vil få beholde det syn han har. Han synsstyrke er så dårlig at han aldri vil kunne få lesesyn, han kan bare med møye nå lese de største bokstaver i aviser. Pt. må så snart han er blitt frisk nok av sine skader, søke opptagelse i Statens skole for blinde og svaksynte da han ikke vil kunne følge med i undervisningen ved en vanlig skole. Invaliditeten settes til 85 % for hans øyenskade. I brevet av 30. april 1952 setter overlæge Stray hans invaliditet til 75 %. - - -

Retten skal bemerke: Den omhandlede buss har ikke noen støtfanger bak. Men midt på bussens bakside er der en krans hvori en krok er festet. Kroken er der for at man skal kunne hekte en tilhenger på bussen, og det var i denne kransen at guttene hang seg fast. Edvin har møtt i retten og forklart at han løp langs siden av bussen for om mulig å kunne henge seg på, hvis noen av de gutter som hang på i kransen, slapp taket så der ble plass for ham. Det var om kvelden, men det var ikke mørkere enn at han så veien foran seg når han løp.

Arvid Brun, som nå er 13 år, løp ved siden av ham, noe utenfor og bakenfor Edvin, og Arvid Brun forteller at han for sin del også hadde hatt til hensikt å henge seg fast bakpå allerede førenn bussen startet, men der var noen voksne ved Handelslaget som hindret dem i å gjøre det mens bilen sto stille. Det var først da bilen begynte å gå og fjerne seg fra de voksne, at guttene klarte å henge seg på. Da han så at Edvin falt, løp han fra stedet med en gang.

Eva Østhus, som fulgte med i bilen som passasjer, satt bak i bilen omtrent ved bakhjulet, og hun så fra vinduet 2 gutter løpe langs bilen og så forsvant de, og så kjente hun at de kjørte over noe. Føreren stanset bilen med en gang og spurte: Det var vel ikke noen som ble kjørt over?, hvortil hun svarte at det kunne det ikke være. Det måtte ha vært en sten. Men da mannen hennes gikk ut av bilen, så han en gutt ligge på veien og de var da alle klar over at der måtte ha funnet sted en overkjørsel.

Hun forteller at det før ulykken var alminnelig at guttene samlet seg ved bussavgangen og at de hang seg fast eller ellers la hindringer i veien for kjørselen og hun har hørt førerne advare guttene mot dette. Nå etter at overkjørselen fant sted, er det ikke lenger noen ansamling av gutter som driver på med den slags.

Retten finner bevist at ulykken har gått for seg på en av de måter som Edvins prosessfullmektig har fremstillet det. Den finner videre bevist at det ved anledningen var glatt føre, at bussen holdt sin høyre side av veien, og at der var liten eller ville bli liten klaring mellom bussen og

Side:630

gjerdet, og at denne klaring for det vesentlige var en veigrøft fyllt med is. Edvin løp så nær bussen at han med sin venstre hånd holdt i dens side og at Edvin så at grøften var en is og at han av voksne før bilen gikk, i likhet med de andre gutter, var blitt advart mot å henge seg opp.

Edvin falt ved en jordhaug like før en forlater trekanten og at Edvin har vist uaktsomhet, kan ikke være tvilsomt. Når en skal avgjøre graden av uaktsomheten, mener retten at en blant annet må ta hensyn til om barnets atferd finner sted under lek eller om den er et utslag av en bevisst handling for å vise kjekkhet og evnen til å klare seg i en snever vending. Når assessor Bonnevie i sitt votum, Rt-1923-569, finner at gutten på 9 år ikke handlet grovt uaktsomt, fremhever han at det er fordi gutten under lek sprang etter en kamerat, og han finner ikke bevis ført for, at gutten bevisst ville legge for dagen evnen til å klare seg i en snever vending eller for å vise kjekkhet. I vårt tilfelle er lek utelukket. Retten finner det bevist at voksne mennesker hindret guttene å henge seg bakpå, mens bilen sto stille. Guttene var da alle klar over, at når dette ble gjort, var det ikke bare på grunn av en fare som en påhengning i sin alminnelighet representerer, men også fordi de spesielle føreforhold den dag gjorde det unormalt farlig. Når derfor Edvin løper etter og på siden av bilen, så vet han at han gjør noe, som de voksne nettopp nå ikke har villet tillate ham å gjøre. Og han gjør det ikke for å trosse. Edvin gir inntrykk av å være en riktig kjekk gutt. Han gjør det for å kjekke seg og vise at han er noe til en kar, og retten kan ikke finne bevist at det var eldre gutter, som var opphavsmennene og at han er blitt suggerert av disse. Tvertom er det Edvin som løper frem med den noe eldre Arvid en tanke bak seg.

Her er ikke noe spørsmål om inntredelse i et risikofelt under diktat av dagliglivets vilkår. Her er en ukallet, umotivert innmarsjering i faren. Hvis Edvin forsto eller burde ha forstått at han utsatte seg for fare ved å løpe langs bilen, så har han etter rettens mening utvist grov uaktsomhet.

Det er klart at kravet til hva et barn plikter å burde forstå, er avhengig av den utviklingsgrad det har eller burde ha. Med andre ord alderstrinnet, men det vil igjen avhenge noe av det miljø barnet vokser opp i. Nå mener retten at når det gjelder evnen til å forutsette fare, så er den tidligere utviklet hos barn som vokser opp i en sjøbygd enn innover på landet. Og Vedavåg er en typisk sjøbygd, hvor guttene, fra de kan være med å leke, hører om farer og hvorledes de skal unngåes.

Og selv på landsbygden er nå bilkjørselen øket så betydelig etter krigen at det ikke lenger er et barn, som ikke vet at bilene innebærer en fare. Trafikkundervisning finner delvis sted. De er mer «bilminded» om en kan si det på den måte enn tidligere, og dette gjør at retten i hvert fall mener, at Edvin var klar over at det var forbundet med stor risiko å løpe kloss inn til en buss, så kloss at hans venstre hånd berørte den, på en iset vei, og da kan ikke retten skjønne annet enn at han har utvist grov uaktsomhet, og følgen blir at skt. må frifinnes. - - -

Side:631