Rt-1954-653
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-06-26 |
| Publisert: | Rt-1954-653 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69 B |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort). |
| Forfatter: | Schei, Eckhoff, Skau, Berger, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §291, §343, §344, Straffeprosessloven (1887), §62, §63, Motorvognloven (1926) §17, §20, §29 |
Dommer Schei: Eidsivating lagmannsrett avsa 19. mars 1954 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av strl. §239, lov om motorvogner av 20. februar 1926 §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt., §29, jfr. §20 første ledd, §29, jfr. §20 tredje ledd, 3. pkt. og §29, jfr. §17 annet ledd, 1. pkt. - alt sammenholdt med strl. §62 §63 annet ledd - til fengsel i 8 måneder. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.
Side:654
Anken over saksbehandlingen gjelder for det første det forhold at påtalemyndigheten under hovedforhandlingen har rettet tiltalebeslutningens punkt 1 på en måte som domfelte mener er i strid med straffeprosesslovens §291. Domfelte er tiltalt etter straffelovens §239 for ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, «derved at han søndag den 13. september 1953 som fører av bil D-25671 på veien fra Drevsjø til Femundenden kjørte med stor fart, antagelig langt over 60 km i timen og påvirket av alkohol». Under hovedforhandlingen føyet påtalemyndigheten til følgende alternativ: «eller derved at han overlot kjøringen til den påvirkede og ikke kjørekyndige B, med den følge at bilen ved Femundåsen skar ut av veien og veltet, hvorved B som var med i bilen, ble påført så store skader at han kort etter avgikk ved døden.» Domfelte mener at dette tillegg i virkeligheten betyr en utvidelse av tiltalebeslutningen og at den ikke kunne foretas fordi vilkårene etter straffeprosesslovens §291 annet ledd, nr. 2 ikke var til stede. Domfeltes samtykke til endringen var ikke innhentet.
Jeg er ikke enig i at det her foreligger en feil ved saksbehandlingen. Tiltalebeslutningens punkt 1 går ut på at tiltalte uaktsomhet har forvoldt en annens død. Det nye alternativ som er føyet til, innebærer ikke at tiltalen er utvidet til en annen straffbar handling, men angår det samme straffbare forhold som omhandles i første alternativ. Ved rettelsen er det bare gitt en alternativ beskrivelse av måten det straffbare forhold kunne være begått på, og dette gir straffeprosesslovens §291 annet ledd, nr. 1 adgang til.
Domfelte mener videre at denne alternative spørsmålsstilling er i strid med straffeprosesslovens §343 og §344. Hovedspørsmål 1 lyder slik: «Er tiltalte A skyldig i ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, derved at han søndag den 13. september 1953 som fører av bil D-25671 på veien fra Drevsjø til Femundenden kjørte med for stor fart, nemlig mer enn 60 km i timen og/eller påvirket av alkohol - eller derved at han overlot kjøringen av bilen til B, som han visste var påvirket av alkohol og ikke kjørekyndig, med den følge at bilen ved Femundenden skar ut av veien og veltet, hvorved B ble påført så store skader at han kort etter avgikk ved døden?» Etter domfeltes oppfatning skulle det ha vært stilt et særskilt hovedspørsmål for hvert av de to alternativer. Han hevder også at den alternative formulering er uforenelig med den etterfølgende spørsmålsstilling, idet både spørsmål 2 og spørsmål 4 b forutsetter at A selv kjørte bilen i ulykkesøyeblikket. Jeg finner at heller ikke denne innvending kan føre frem. Det forhold straffelovens §239 rammer, er den uaktsomme forvoldelse av en annens død. Det er som nevnt, dette straffbare forhold begge alternativer omhandler, og det var da riktig, slik som gjort, å spørre alternativt i samme hovedspørsmål om de to måter forvoldelsen
Side:655
kunne være skjedd på. Jeg viser i denne forbindelse til Rt-1912-215 og 1914 998 og til Salomonsen: Straffeprosessloven med kommentar §343 note 5. Jeg kan heller ikke se at den alternative spørsmålsstilling er uforenelig med spørsmål 2 og 4 b. Ved besvarelsen av spørsmål 1 behøvde lagretten ikke å avgjøre hvem som hadde kjørt, mens den ved besvarelsen av de to andre spørsmål måtte ta standpunkt til dette.
Anken over lovanvendelsen, som ikke er begrunnet i ankeerklæringen, er ikke tatt opp for Høyesterett, men forsvareren har reist spørsmålet om tiltalte kunne dømmes etter straffelovens §239 hvis han ikke selv kjørte bilen i ulykkesøyeblikket, men hadde overlatt kjøringen til den andre, slik som beskrevet i siste alternativ i spørsmål 1. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at et forhold som omhandlet i annet alternativ i spørsmål 1 kan rammes av straffelovens §239. Over lagmannens rettsbelæring er det ikke anket.
Heller ikke anken over straffutmålingen kan føre frem. Lagmannsretten har nærmere giort rede for de straffutmålingsmomenter som gjør seg gjeldende, og jeg er enig i det som er sagt. Jeg fremhever spesielt de generalpreventive hensyn som gjør det nødvendig å reagere skarpt overfor uforsvarlig bilkjøring - ikke minst når kjøringen, som i dette tilfelle, foregår under påvirkning av alkohol. Jeg kan ikke finne at den straff lagmannsretten har fastsatt står i misforhold til det straffbare forhold.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Berger og Holmboe: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Jacob Aars Rynning og byrettsdommer Bjarne Didriksen):
Tlltalte A er født xx.xx.1892 i Fredrikstad av foreldre agent C og hustru, og bor på Femund Hotell. Han er gift, forretningsfører, har ingen formue, inntekt ca. kr. 3000,00 pr. år. Forsørgelsesplikt overfor hustru og 1 barn (2 år). Utdannelse: artium og handelsskole. Avtjent militærtjeneste i 1914 i infanteriet. Han er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. - - -
Lagretten er forelagt følgende spørsmål:
1. Er tiltalte A skyldig i ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, derved at han søndag den 13. september 1953 som fører av bil D-25671 på veien fra Drevsjø til Femundenden kjørte med for stor fart, nemlig mer enn 60 km i timen og/eller påvirket av alkohol - eller derved at han overlot kjøringen av bilen til
Side:656
B, som han visste var påvirket av alkohol og ikke kjørekyndig, med den følge at bilen ved Femundenden skar ut av veien og veltet, hvorved B ble påført så store skader at han kort etter avgikk ved døden?
2. Hovedspørsmål (til hvis bekreftende svar kreves mer enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at føreren av motorvogn alltid skal kjøre med tilbørlig forsiktighet og være mest mulig aktpågivende så han ikke volder skade eller ulempe for andre derved at han forholdt seg som under spørsmål 1 beskrevet?
3. Hovedspørsmål (til hvis bekreftende svar kreves mer enn 6 stemmer):
Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at kjørefarten alltid skal være avpasset således at den ikke medfører fare for ulykker av noen art og at trafikken minst mulig forstyrres, derved at han søndag den 13. september 1953 som fører av bil D-25671 på veien fra Femundenden til Drevsjø kjørte med en fart av over 60 km i timen?
4. Hovedspørsmål (til hvis bekreftende svar kreves mer enn 6 stemmer):
Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at farten ikke må overskride 60 km i timen, derved at han
a) forholdt seg som under spørsmål 3 beskrevet?
b) forholdt seg som under spørsmål 1 beskrevet?
5. Hovedspørsmål (til hvis bekreftende svar kreves mer enn 6 stemmer):
Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at ingen må kjøre eller forsøke å kjøre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) derved at han søndag den 13. september 1953 på veien fra Drevsjø til Femundenden kjørte bil D-25671 mens han var påvirket av alkohol?
Lagretten har besvart samtlige spørsmål bekreftende med mer enn 6 stemmer. Retten legger samtlige kjennelser til grunn for dommen. Tiltalte blir derfor å straffelle for overtredelse av strl. §239, motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, 2. punktum, §29, jfr. §20 første ledd, §29, jfr. §20 tredje ledd, 3. punktum og §29, jfr. §17 annet ledd, 1. punktum.
Ved straffutmålingen er i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltaltes kjøring og omstendighetene omkring den røber en høy grad av ansvarsløshet. Retten finner at generalpreventive hensyn taler sterkt for en streng reaksjon overfor uvøren kjøring i forbindelse med alkohol, da slik kjøring erfaringsmessig representerer en stadig økende fare.
I formildende retning er tatt hensyn til at forbrytelsen er en engangsforeteelse, idet det ikke foreligger noe ufordelaktig om ham fra tidligere. Retten har også tatt et visst hensyn til at han er en mann i 60-årene og ikke gir inntrykk av å være særlig sterk. Endelig har retten tatt i betraktning at den forulykkede selv skjenket tiltalte før kjøringen og selv ba om å få sitte på.
Side:657
De straffbare forhold som er omhandlet i spørsmålene 2, 3 og 4 ville i og for seg bare kvalifisert til en bot. Med hjemmel i strl. §63 annet ledd, vil de bli betraktet som skjerpende omstendigheter. De forhold som er omhandlet 1 spørsmålene 1 og 5 kvalifiserer hver for seg til fengselsstraff. Etter en samlet vurdering av de straffbare forhold fastsettes den felles straff i samsvar med reglene i strl. §62 til fengsel i 8 måneder. Etter gjeldende rettspraksis blir det ikke spørsmål om å gjøre dommen betinget. - - -