Rt-1954-695
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-08-21 |
| Publisert: | Rt-1954-695 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Bahr, Helgesen, Heiberg, Gundersen, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §15, §29, Motorvognloven (1926) |
Dommer Bahr: Ved dom avsagt av Tinn og Heddal herredsrett den 19. februar 1954 ble A dømt for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §15, jfr. motorvognforskriftenes §40, og overtredelse av trafikkreglenes §48, jfr. §2 og §21, 1. ledd, til en bot på 50 kroner, subsidiært 6 dagers fengsel. Saksomkostninger ble ikke idømt.
Domfelte har begjært fornyet behandling for så vidt angår tiltalepunkt 2, og subsidiært anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken over saksbehandlingen gjelder bare tiltalepunkt 2, anken over lovanvendelsen begge tiltalepunkter.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg har nektet samtykke til fornyet behandling.
Anken over saksbehandlingen bygges på at et av påtalemyndighetens vitner, politikonstabel Sagvolden, under hovedforhandlingen fikk anledning til - uansett forsvarerens protest - å gi en lengre redegjørelse om tiltaltes forståelse av trafikkskilter og trafikkregler i henhold til en eksaminasjon av tiltalte som vitnet tidligere hadde foretatt, og videre fikk anledning til å gi en lengre redegjørelse om spørsmål av generell art i forbindelse med bilkjøring, således om bremseeffekt under forskjellige føreforhold m.v.
A hevder at vitnets uttalelser har påvirket retten til ugunst for ham, og at det er åpenbart at de har hatt innflytelse på domsresultatet.
Side:696
Jeg finner at anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem. Jeg kan ikke se at det var en feil at herredsretten mottok forklaring av politikonstabel Sagvolden om de forhold som er nevnt i ankeerklæringen. Det ble så herredsrettens sak å ta standpunkt til hvilken betydning forklaringen i tilfelle skulle tillegges ved avgjørelsen. Spørsmålet om i hvilken utstrekning politikonstabelen hadde plikt til å uttale seg om de omhandlede forhold av generell art i forbindelse med bilkjøring, uten å være oppnevnt som sakkyndig, er det ikke nødvendig å gå inn på.
Utenfor ankeerklæringen har forsvareren for Høyesterett rettet angrep på saksbehandlingen også på et annet grunnlag, idet han har fremholdt at domsgrunnene vedrørende punkt 2 er så knappe og uklare at de ikke gir Høyesterett tilstrekkelig materiale til å prøve lovanvendelsen. Heller ikke dette angrep kan etter min mening føre frem.
Jeg behandler så anken over lovanvendelsen.
Tiltalepunkt 1.
A er her tiltalt og dømt for å ha overtrådt bestemmelsen i motorvognlovens §15 første ledd, ved å ha ført motorvogn uten førerkort. Han hevder at fellelsen er uriktig fordi den kjøring han utførte ved anledningen, var øvelseskjøring og således lovlig etter bestemmelsen i samme paragrafs 9. ledd. Han hadde nemlig sin far, som har førerkort for motorvogn, som ledsager under kjøringen. At faren ikke hadde hatt førerkort i 3 år, og at han måtte ha hatt dette for å kunne gjøre tjeneste som ledsager under øvelseskjøring, var tiltalte uten kjennskap til. I alle tilfelle er det hans far som har overtrådt bestemmelsene, og tiltalte kan ikke dømmes.
Om dette spørsmål bemerker jeg:
Etter motorvognlovens §15, 9. ledd, 1. punktum, er øvelseskjøring lovlig «for personar over 17 år i lag med ein som hev førarkort». Jeg innskyter her at den 20. mai 1953, da kjøringen fant sted, hadde tiltalte fylt 18 år. Ifølge §15, 9. ledd, siste punktum, kan vedkommende regjeringsdepartement gi «avgrensande og regulerande fyresegner um øvingskøyring». Med hjemmel i denne bestemmelse er det i motorvognforskriftene av 30. juni 1942 §40 fastsatt at ledsager under øvelseskjøring må ha kjørt bil stadig i minst 3 år. Herredsretten har konstatert at tiltaltes far den 20. mai 1953 ikke hadde hatt førerkort for motorvogn i 3 år, og har funnet at kjøringen da ikke kunne karakteriseres som øvelseskjøring i motorvognlovens forstand. Retten har således gått ut fra at for at det skal foreligge øvelseskjøring i lovens forstand, må kjøringen tilfredsstille ikke bare de krav som er fastsatt i selve loven, men også kravene etter de administrative gjennomføringsforskrifter som er gitt i henhold til den spesielle fullmakt i loven. Retten har videre gått ut fra at motorvognforskriftenes §40 er slik å forstå, at de 3 års kjørepraksis som kreves av ledsageren, må være
Side:697
ervervet ved kjøring med førerkort. Jeg er for begge spørsmåls vedkommende enig i herredsrettens oppfatning.
Jeg er videre enig med herredsretten i at tiltaltes uvitenhet om kravet etter forskriftene om 3 års kjørepraksis under de foreliggende omstendigheter ikke kan karakteriseres som unnskyldelig.
Anken over lovanvendelsen vedrørende tiltalepunkt 1 må således forkastes.
Tiltalepunkt 2.
A er her dømt for overtredelser av to bestemmelser i trafikkreglene: §2 og §21. Han mener at dette er uriktig fordi det etter hans oppfatning ikke var ham, men faren som var å anse som fører av vognen ved den omhandlede anledning. Han har i den forbindelse henvist bl.a. til bestemmelsen i motorvognlovens §15, 10. ledd, hvor det bestemmes at «På øvingskøyring vert fylgjesmannen rekna som fører av vogni».
Jeg finner det klart at anken også for dette punkts vedkommende må forkastes. Slik som denne sak ligger an, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det er den som kjører vognen - eleven - eller ledsageren som blir strafferettslig ansvarlig ved overtredelser av trafikkreglene under øvelseskjøring, eller med andre ord om bestemmelsen i motorvognlovens §15, 10. ledd, får anvendelse også i relasjon til trafikkreglene; jfr. høyesterettsdom i Rt-1931-1173 flg., Trygve Iversens kommentarutgave av motorvognloven, note 9 til §15, og samme forfatters kommentarutgave av trafikkreglene, note 1 til §48. Som jeg allerede har gjort rede for i mine bemerkninger om tiltalepunkt 1, kan nemlig tiltaltes kjøring i det foreliggende tilfelle ikke ansees som øvelseskjøring i motorvognlovens forstand. Det er da klart at tiltalte selv må være strafferettslig ansvarlig for de overtredelser av trafikkreglene som det her gjelder.
Etter det som er opplyst om As økonomiske stilling, antar jeg at han heller ikke for Høyesterett bør ilegges saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Gundersen og Soelseth: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig S. Straume med domsmenn Terkel Torbjørnsen og Konrad Andersen):
- - -
Rettens mening. Det er på det rene at tiltalte kjørte sin fars lastebil H-11662 på riksveien forbi Onarheim ved Miland ved 14-tiden den 20.
Side:698
mai 1953, og at han ikke har førerkort for motorvogn. Hans far satt ved siden av ham i bilen og begge har hevdet at det var øvekjøring som er lovlig etter motorv.l. §15. Etter motorvognforskriftene av 3. juni 1942 §40 kreves det imidlertid at ledsager under øvekjøring skal ha kjørt bil stadig i minst 3 år. Det er på det rene at tiltaltes far ikke har hatt førerkort for motorvogn i 3 år.
Retten antar at tiltalte har kjent bestemmelsen i motorvognlovens §15 som tillater personer over 17 år å drive øvekjøring når de ved siden av seg har en som har førerkort, men at han ikke har hatt kjennskap til forskriftenes §40 som bestemmer at ledsageren skal ha kjørt bil i minst 3 år. Retten mener at den som uten førerkort setter seg til rattet i en bil for å drive øvekjøring på forhånd må undersøke de regler som gjelder for den slags kjøring, og tiltaltes uvitenhet kan derfor ikke betraktes som unnskyldelig. Tiltalte må derfor bli å dømme for overtredelse av motorvognlovens §15, jfr. forskriftenes §40.
Foreleggets punkt 2. Da tiltalte den 20. mai 1953 ved 14-tiden kom kjørende på riksveien forbi Onarheim i retning fra Rjukan, kom barna fra X skole etter veien. Et barn, B, ca. 9 år, hoppet eller sprang baklengs ut i kjørebanen på venstre side av tiltaltes bil. Da tiltalte oppdaget henne, bremset han opp så godt han kunne, men barnet ble slått overende og påført skader. Ved oppmåling viste det seg at bilen hadde bremsespor på 12,8 meter før den var stoppet. Ved å holde så stor fart at han ikke kunne få stanset bilen på under 12,8 meter, finner retten at tiltalte ikke har avpasset farten under hensyn til sted, - føre, - vær og trafikkforhold slik som trafikkreglenes §21 foreskriver, og han har heller ikke vist den hensynsfullhet og varsomhet som trafikkreg. §2 krever. Tiltalte er derfor straffskyldig etter §29 for overtredelse av de nevnte bestemmelser, idet han ikke kan fritas for ansvar om han ikke har førerkort. - - -