Rt-1954-710

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-09-01
Publisert:	Rt-1954-710
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79 B
Parter:	Wenche Hoff (overrettssakfører Kaare H. Heiberg - til prøve) mot Karsten Grønnerud (høyesterettsadvokat Harald Børresen).
Forfatter:	Bendiksby, Nygaard, Gaarder, Skau. Mindretall: Dæhli. 10-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 6-

Dommer Bendiksby: Ankemotparten Karsten Grønnerud ble den 14. mai 1949 i Oslo Ridehus sparket av ridehesten «Fly» og fikk brukket venstre ben. Han anla sak mot Wenche Hoff, som sammen med Ella Larson, nå Ella Berger, var eier av hesten, med påstand om erstatning. Det er opplyst at når saken alene ble anlagt mot Wenche Hoff, ikke også mot Ella Berger, så er årsaken den at Grønnerud ikke kjente til at den sistnevnte var medeier i hesten. Ved Oslo byretts dom av 26. februar 1951 ble Wenche Hoff frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Grønnerud påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 9. mars 1953 avsa dom i saken med slik domsslutning:

«Frøken Wenche Hoff dømmes til å betale Karsten Grønnerud 16 227,50 kroner med 4 prosent årlig rente fra 13. april 1950 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens dommere stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Wenche Hoff har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Hun har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet det godtgjort at «Fly» var farligere enn hester flest, og at hun kjente disse faremomenter hos hesten. Videre hevdes det å være uriktig når lagmannsretten har lagt ansvaret på henne når hesten, da skaden ble tilføyet Grønnerud, var oppstallet i Ridehuset, hvis folk kjente den og pliktet å ta forholdsregler hvis de mente den var farlig.

Wenche Hoff har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes, dog således at frøken Wenche Hoff hos Karsten Grønnerud tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Karsten Grønnerud har nedlagt følgende påstand:

Side:711

«Lagmannsrettens dom stadfestes og Karsten Grønnerud tilkjennes hos Wenche Hoff saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhøring av partene og 5 vitner. Som nytt dokument er fremlagt brev fra Ansvarsforsikringsselskapenes Komite til overrettssakfører Heiberg av 21. august 1953. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som ved lagmannsretten.

Om saksforholdet viser jeg til lagmannsrettens og byrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.

Grønnerud har prinsipalt gjort gjeldende at Wenche Hoff er ansvarlig for skaden etter vanlige erstatningsregler fordi hun har unnlatt å treffe foranstaltninger til å hindre at hesten gjorde skade ved å slå, til tross for at hun visste eller burde vite at den hadde tilbøyelighet til det. - Jeg er ikke enig i dette. Wenche Hoff hadde overlatt hesten til Ridehuset til oppstalling mot betaling (288 kroner pr. måned). For denne betaling sørget Ridehuset ved sine folk - stallmesteren og stallguttene - for foring og alt nødvendig stell og pass av hesten. Det er opplyst at det var et vesentlig ledd i Ridehusets virksomhet å ta mot ridehester til oppstalling. På den tiden da ulykken hendte var således mellom 50 og 60 private ridehester oppstallet der, foruten Ridehusets egne skolehester, 12-14 stykker. Wenche Hoff måtte under disse forhold, som den dissenterende dommer i lagmannsretten har fremhevet, være berettiget til å gå ut fra at Ridehusets sakkyndige folk, som kjente hesten, ville sørge for å treffe de tiltak som måtte være nødvendige for å hindre at den slo folk som kom i stallen, og jeg kan ikke finne at hun kan bebreides for at hun ikke blandet seg inn i Ridehusets disposisjoner for så vidt. Jeg behøver etter dette ikke å ta standpunkt til om hesten hadde noen større tilbøyelighet enn hester flest til å slå og om Wenche Hoff og hennes medeier, fru Ella Berger, visste eller burde vite dette.

Jeg går dernest over til å behandle Grønneruds subsidiære anførsel om at Wenche Hoff er ansvarlig for skaden etter bestemmelsen i N.L. 6-10-2. Jeg er kommet til det resultat at han må gis medhold på dette grunnlag. Jeg nevner innledningsvis at det ikke er noen dissens mellom partene om begivenhetsforløpet, bortsett fra at Wenche Hoff, som jeg senere kommer tilbake til, mener at hestens reaksjon ved anledningen ble fremkalt ved at Grønnerud kom inn i spiltauet til den med en sagflissekk på ryggen, og at dette har skremt eller irritert hesten.

Wenche Hoff har som innsigelse gjort gjeldende at N.L. 6-10-2 ikke kommer til anvendelse i dette tilfelle, idet bestemmelsen bare gjelder dyr som går løse, med andre ord at uttrykket «som gaar løs» i lovstedet knytter seg til alle de dyrearter som er nevnt, ikke bare til «Hund». Jeg er ikke enig i denne forståelse av bestemmelsen. Etter lovstedets ordlyd ligger det

Side:712

etter min mening nærmest å forstå det slik at det nevnte uttrykk - «som gaar løs» - bare knytter seg til «Hund», mens det altså for skade voldt av de andre dyr som er nevnt, ikke er vilkår for erstatningsplikt at dyret er løsgående. Jeg nevner i denne forbindelse at spørsmålet om et slikt vilkår for erstatning overhodet ikke kan sees å være reist i den sak som er referert i Rt-1936-385. Jeg finner også støtte for min oppfatning i de opplysninger som er skaffet til veie om forarbeidene til den likelydende bestemmelse i den danske lov (D.L. 6-10-2), uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn herpå. Jeg tilføyer at jeg etter det jeg har sagt ikke finner å kunne legge avgjørende vekt på at dansk rettspraksis synes å ha tatt et annet standpunkt.

Wenche Hoff har dernest gjort gjeldende at det etter rettspraksis er et vilkår for erstatningsplikt etter N.L. 6-10-2 at skadetilføyelsen er et utslag av dyrets «indre drift», og at dette ikke er tilfelle her. Hesten må, hevdes det, være blitt skremt eller irritert, antagelig ved at Grønnerud kom inn i spiltauet til den med sagflissekken på ryggen, og dette har utløst dens reaksjon. - Jeg kan ikke se at denne innvending kan føre frem. Det nevnte vilkår - at skadetilføyelsen må være et utslag av dyrets «indre drift» - finnes ikke i lovteksten og er oppstillet av teori og rettspraksis, som det synes, for å gi ansvarsregelen en rimelig begrensning. Jeg kan imidlertid ikke se at man av den rettspraksis som foreligger kan utlede annet og mer for så vidt enn at skadetilføyelsen hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet må være påregnelig og typisk. At en hest kan komme til å slå når noen - og særlig da en fremmed - kommer i nærheten av den, er noe man etter vanlig erfaring må regne med. Jeg tar ikke standpunkt til spørsmålet om det var uforsiktig av Ridehusets folk etter det kjennskap de hadde til hesten å sette Grønnerud til å tomme sagflissekkene inne i spiltauet ved forbena til hesten. Jeg kan i hvert fall ikke finne at denne fremgangsmåte i seg selv var så usedvanlig at N.L. 6-10-2 av den grunn ikke kan komme til anvendelse. Og det kan ikke sees å være godtgjort at hesten er blitt skremt eller irritert ved at Grønnerud kom inn i spiltauet med sekken på ryggen; jeg nevner i denne forbindelse at Grønnerud umiddelbart før hadde tomt en sekk i spiltauet uten at hesten da reagerte.

Jeg finner heller ikke å kunne gi Wenche Hoff medhold i den innsigelse at N.L. 6-10-2 ikke kan komme til anvendelse i saken fordi Grønnerud var beskjeftiget for Ridehuset med å strø sagflis i spiltauet til hesten da den slo ham. Det er i denne forbindelse påberopt fra Wenche Hoffs side at det objektive ansvar for farlig virksomhet etter rettspraksis ikke gjelder i forhold til dem som er ansatt i virksomheten, og at tilsvarende må gjelde for dyreeierens objektive ansvar etter N.L. 6-10-2. Det er ikke nødvendig for meg å gå inn på de prinsipielle spørsmål som her reiser seg, idet jeg i hvert fall finner at

Side:713

Grønnerud ikke sto i noen slik stilling til hestens eier Wenche Hoff eller til Ridehuset at dette kan utelukke ansvar for Wenche Hoff etter N.L. 6-10-2. Grønnerud var ikke ansatt hverken hos Wenche Hoff eller ved Ridehuset, men drev transportvirksomhet med egen lastebil og hadde etter bestilling fra Ridehuset påtatt seg å kjøre sagflis til stallen. Hans befatning med hesten og hesteholdet var for så vidt av tilfeldig art og kan ikke sammenlignes med en arbeiders stilling i en bedrift.

Når det gjelder erstatningens størrelse, er partene enige om å legge lagmannsrettens tapsberegning til grunn. Det er videre enighet om at tap i fremtidig erverv går inn under «Lyde» og skal erstattes. Tvisten på dette punkt gjelder alene spørsmålet om tapt arbeidsfortjeneste, kr. 6500,00, skal erstattes etter N.L. 6-10-2. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å sette tapt arbeidsfortjeneste i noen annen stilling enn tap i fremtidig erverv. Det synes naturlig å forstå N.L. 6-10-2 slik at erstatning for «Lyde» omfatter det tap i inntekt og inntektsmuligheter som den tilføyde legemsskade medfører.

Etter det resultat jeg er kommet til er det ikke nødvendig å ta standpunkt til det tredje erstatningsgrunnlag som Grønnerud har påberopt seg, nemlig at Wenche Hoff må være ansvarlig for skaden uten hensyn til om det er noe å bebreide henne fordi hesten hadde særlig tilbøyelighet til å slå og derfor var farlig, og hun visste om dette.

I anledning av renteberegningen bemerkes at det er enighet mellom partene om at det skal regnes renter av hele erstatningsbeløpet fra forkynnelsen av forliksklagen.

Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens og byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet for disse retter. Derimot finner jeg at Wenche Hoff må tilpliktes å betale saksomkostninger ved Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsretteus dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Wenche Hoff til Karsten Grønnerud 2000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Dæhli: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og den dissenterende dommer i lagmannsretten, sorenskriver Løvdal, og kan i vesentlige punkter slutte meg til hans grunner.

Etter min mening skyldes ulykken den omstendighet at lastebileier og sjåfør Grønnerud, som i virkeligheten ikke hadde noe med stallen å gjøre og som hesten ikke kjente, har skremt den da han kom inn i spiltauet med en stor sekk med sagflis på skulderen for å tømme den like i spiltauet. Etter

Side:714

Grønneruds forklaring for byretten er det tvilsomt om han tidligere enn den dagen ulykken hendte hadde vært i spiltauet hos hesten og tømt sagflis. Og stallmesteren har for lagmannsretten forklart at det vanlige var at stallguttene hjalp til med å ha sagflisen i spiltauene. Som de fleste blodshester var «Fly» livlig og nervøs. Grønnerud burde etter min mening forstått at det var uforsiktig av en mann, som ikke var kjent av hestene, å gå inn i spiltauene med sagflissekkene på skulderen for å tømme dem der. Formodentlig har dette foregått på en rask og lite forsiktig måte.

Etter min oppfatning kan ikke noe erstatningsansvar for Wenche Hoff bygges på N.L. 6-10-2 eller på alminnelige rettsgrunnsetninger.

Det har, så vidt jeg forstår, ikke vært meningen med N.L. 6-10-2 at den skulle komme til anvendelse på ku eller hest som står på bås eller i spiltau. Noe annet følger ikke av norsk rettspraksis, og ville etter min oppfatning være lite rimelig. Høyesterettsdommen i Rt-1936-385 avgjør ikke spørsmålet. Dansk rettspraksis bygger på den etter min mening naturlige forståelse, at det objektive ansvaret for husdyr er avhengig av at dyret har gått løs.

Etter min oppfatning av bevislighetene var «Fly» ikke og ble heller ikke ansett for å være en farlig hest, selv om den nok var en vanskelig og lunefull ridehest. Jeg fremhever at det aldri hadde vært noe uhell med «Fly», at det aldri hadde vært grunn til særlige sikkerhetsforanstaltninger for den, og at stallmesteren i Ridehuset ikke hadde funnet grunn til å unnta «Fly» da han oppfordret sjåfør Grønnerud til å bringe sagflissekkene like inn i spiltauene til hestene for å tømme dem der.

Jeg vil tilføye at Ridehuset hadde solgt den til Wenche Hoff, og Ridehusets egne folk var de sakkyndige, og må antas å ha kjent hesten bedre enn Wenche Hoff og hennes medeier gjorde. Ridehuset - ikke eieren av hesten - hadde dyret i sin faktiske besittelse, hadde stellet av hesten og sørget for dens mosjon når eieren ikke hadde anledning til å ride den selv. Wenche Hoff hadde ingen foranledning til å gripe inn i Ridehusets behandling av hesten. Erstatningsbetingende uaktsomhet fra hennes side er derfor etter min mening utelukket.

Jeg mener at det ville vært en fordel om hestekyndige legdommere hadde deltat i behandlingen av saken i byretten og lagmannsretten.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen):

- - -

Sakens sammenheng er i korthet følgende:

Den 14. mai 1949 skulle saksøkeren i denne sak Karsten Grønnerud

Side:715

som driver transportvirksomhet med egen bil, levere sagflis (strøelse) til Oslo Ridehus. Sagflisen transportertes i sekker, som av Grønnerud selv og en hjelpemann han vanligvis hadde med, ble tømt i spiltauene hos de hester som sto oppstallet i ridehuset - blant dem også halvblodshoppen «Fly», tilhørende frk. Wenche Hoff. I spiltauet til «Fly» skulle Grønnerud ved anledningen tømme tre sekker. Han tømte først en sekk - som vanlig helt oppe ved hoppens forben - uten at noe usedvanlig inntraff. Da han kom opp i spiltauet med annen sekk, slo imidlertid hoppen og rammet Grønnerud på venstre leggben som ble brukket på to steder. Han ble straks brakt til Ullevål sykehus og tatt under behandling av læge. - - -

Saksøkeren har forklart at han tidligere flere ganger hadde levert sagfils til ridehuset. Til å begynne med ble sekkene tømt i et tomt spiltau. Senere gikk man - etter anmodning av stallmesteren - over til å tømme sekkene direkte i spiltauene hos hestene. Slik var det forholdt en rekke ganger uten uhell av noen art. Og slik ble det forholdt også den 14. mai 1949. Som nevnt skulle saksøkeren ved denne anledning selv tømme tre sekker i spiltauet hos «Fly». Det er sannsynlig - uten at han kan erindre noe spesielt tilfelle - at han også ved tidligere anledninger hadde vært i spiltauet hos dette dyr og tømt sagflis. - Han tømte først en sekk - som vanlig helt oppe ved dyrets forben for at det selv kunne grave sagflisen bakover. Saksøkeren fornam da intet usedvanlig ved hoppens atferd. Han gikk så etter sekk nr. 2 for å tømme denne og forholdt seg da på samme måte som første gang - snakket til hoppen som flyttet seg lenger over til høyre - og gikk deretter opp i spiltauet på dens venstre side. Sekken bar han som vanlig over høyre skulder. Han mener at han herunder ikke var i berøring med dyret. Men plutselig slo hoppen og rammet saksøkerens venstre ben. Han mener at den halvveis snudde seg i spiltauet og slo bakut med begge bakbenene. Saksøkeren kom seg lenger inn i spiltauet og mener at hoppen herunder fortsatte å slå, men rammet da sekken som var falt ned i spiltauet. Av folk som kom til, ble den flyttet fra spiltauet, hvorpå saksøkeren ble hjulpet ut og straks brakt til Ullevål sykehus. - - -

Retten skal bemerke:

Den faktiske side av saken antas i alt vesentlig å være klarlagt. I det store og hele finner retten i så henseende å måtte legge saksøkerens fremstilling til grunn selv om det er noe uklart hvordan han sto plasert i forhold til hoppen og om denne slo bakut med begge bakben. Saksøkeren ble etter hva han har forklart, sterkt oppskaket ved det som inntraff, og det er rimelig at han ikke i detalj kan gjøre rede for episodens forløp. Det må imidlertid ansees på det rene at hoppen slo da saksøkeren for annen gang kom opp i spiltauet til den på dens venstre side og at saksøkeren ble rammet og fikk venstre leggben brukket med de følger som han nærmere har redegjort for.

På den annen side finner retten etter det som foreligger, å måtte gå ut fra at hoppen selv om den som halvblods tør ha vært noe mer livlig og nervøs enn hester av norsk rase, var snill og godlynt og lett å ha med å gjøre, og at den ikke tidligere har vist noen tendens til å ville slå. I så henseende finner retten å måtte legge saksøktes forklaring

Side:716

til grunn. Noe ansvar for saksøkte på subjektivt grunnlag vil det etter dette ikke kunne bli tale om.

Hva ansvar på objektivt grunnlag angår - i henhold til N.L. 6-10-2 som saksøkeren har påberopt seg - stiller saken seg atskillig tvilsommere. Etter det nevnte lovsted har eieren ansvaret for den skade hans dyr gjør - et ansvar som etter sikker rettspraksis dog er begrenset til skader dyret har voldt av «indre drift». Så helt klart hva en skal forstå med «indre drift», er det imidlertid ikke. Hva det foreliggende tilfelle angår må retten, etter det som er opplyst om hoppens lynne og tidligere atferd, gå ut fra som overveiende sannsynlig at den ved anledningen ble skremt og at det var dette som fikk den til å slå. Men når dyrets reaksjon således må antas utløst ved en ytre impuls, synes det mindre treffende å si at det slo av «indre drift», selv om det må medgis at det er typisk for hester å slå. Like typisk for hester er det formentlig at de når de blir skremt, «flyr ut». I slike tilfelle har imidlertid domstolene fritatt eieren for ansvar hvor intet var å legge ham til last - jfr. høyesterettsdom i Rt. for 1900 753 o. fl. Det tør dog være den forskjell at den mer tilfeldige skade en løpsk hest volder, ikke godt kan sies å være skade som dyret gjør «ifølge en det iboende drift til å skade» - jfr. Jul. Lassen: Obl.r. alm. Del 332. - Retten finner saken tvilsom men antar at saksøkte slik som saken ligger an, bør fritas for ansvar, jfr. hermed også høyesterettsdom i Rt-1936-385.

Det har vært sterkt fremme under prosedyren om tilføyelsen «som går løs» i N.L. 6-10-2, 1. punktum, gjelder bare hund eller alle de i lovstedet nevnte dyr. Domstolene kan ikke sees å ha vært inne på spørsmålet. Det forekommer retten at gode grunner taler for å forstå lovstedet derhen at det bare gjelder løse dyr, og ikke bundne som man dog som regel vil kunne ta seg i vare for. Jfr. hermed J. Øvergaard: Norsk Erstatningsrett, 165, 2. avsnitt i. f., og Axel Heiberg jr.: Ansvar for dyr, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings publikasjon nr. 16. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og Henry Østlid og sorenskriver Ivan Løvdal):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Tessem og Østlid - er kommet til et annet resultat enn byretten og finner at frk. Hoff er erstatningspliktig på subjektivt grunnlag.

Retten finner det etter bevisførselen godtgjort at «Fly» hadde et spesielt nervøst gemytt og at den hadde en tilbøyelighet til å slå, således at den var farligere enn hester flest, endog farligere enn de fleste blodshestene i Ridehuset. Retten finner det videre godtgjort at frk. Hoff kjente disse faremomenter hos hesten og at hun burde forstått at hestens farlige tendens kunne gi seg det utslag at den slo mennesker som kom i dens nærhet. Den i saken omhandlede ulykke kan under de foreliggende omstendigheter etter rettens mening ikke sees som et hendelig uhell, men som en påregnelig følge av hestens nervøse lynne og tilbøyelighet til å slå. Når frk. Hoff holdt en hest som hun burde forstå var så farlig som «Fly» må hun ifølge alminnelige erstatningsregler, erstatte den skade som hesten voldte.

Side:717

Retten kan ikke finne at Grønnerud har opptrådt uaktsomt ved anledningen og noen skyldfordeling blir derfor ikke å foreta. - - -

Sorenskriver Løvdal er enig med flertallet i at «Fly» på grunn av sin nervøse natur og tilbøyelighet til å slå var farligere enn hester flest, kanskje også farligere enn de fleste blodshester i Ridehuset. Men han er ikke enig med flertallet i at det kan overføres frk. Hoff ansvarsbetingende uaktsomhet i forbindelse med den foreliggende ulykke. Frk. Hoff kan ikke bebreides at hun ikke har gjort noen foranstaltninger til forhindring av en ulykke som følge av hestens tilbøyelighet til å slå, mens hesten sto oppstallet i Ridehuset. Hun hadde ikke noe med å blande seg opp i hvorledes Ridehusets folk, som kjente hesten bedre enn hun selv, innrettet seg. Hun hadde rett til å gå ut fra at Ridehusets folk som de presumtivt mest sakkyndlge tok de nødvendige forsiktighetsregler så lenge hesten sto i Ridehusets stall for å hindre ulykke av noen art. Det kan heller ikke antas at frk. Hoff før skadetilfellet inntraff hadde eller burde ha kjennskap til hvor farlig hesten var. Fra Ridehusets folk hadde hun ingen advarsel fått.

Spørsmålet blir derfor om frk. Hoff blir erstatningspliktig på objektivt grunnlag etter N.L. 6-10-2. Han finner - i motsetning til hva Eidsivating lagmannsrett antok i forannenvte dom av 11. desember 1952 - at ansvaret etter denne lovbestemmelse bare gjelder hester som går løse, mens «Fly» ved anledningen sto i spiltauet og var bundet. For sin oppfatning at «som gaar løs» ikke bare sikter til hund, men også til «Hors eller Nød eller noget andet Fæ», finner han støtte i høyesterettsadvokat Axel Heiberg jr.: Ansvar for dyr, inntatt i Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 16, 6, og i dansk teori og rettspraksis, som bygger på ordlydende samme lovbestemmelse som den norske. - - -