Rt-1955-1199
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-12-16 |
| Publisert: | Rt-1955-1199 |
| Stikkord: | Bygningsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 154/1955 |
| Parter: | John Bø m.fl. (overrettssakfører Ole Bergesen - til prøve) mot Hetland kommune (høyesterettsadvokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Gaarder, kst. dommer Rode, Helgesen, Bahr, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §36, Bygningsloven (1924) §149, Bygningsloven (1924), Veiloven (1912), §29 |
Dommer Gaarder: Hetland skjønnskommisjon avsa 20. desember 1951 forsøkstakst med repartisjonsskjønn om grunn til utvidelse av Hillevågsveien. Skjønnskommisjonens avgjørelse ble av en rekke grunneiere innanket for Gulating lagmannsrett, som den 19. oktober 1953 avsa dom med denne domsslutning:
«Skjønnskommisjonens skjønn oppheves for så vidt gjelder fastsettelsen av erstatning for den grunn tilhørende Brødrene Hiorth A/S og Vestlandske Petroleumscompagni som ligger mer enn 7,5 meter fra kanten av Hillevågsveien. For øvrig stadfestes skjønnet.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler John Bø, Chr. Eide, Nils Olsnes, Mathilde Teodora Karlsen, Gudrun Kvernberg, Konrad Skjeldal, M. N. Bols, K. Kongsmark, Kristine Hognestad, Aug. Larsen, Sivert Hegheim, Malm Jacobsen, Ellinor Wathne, Alfred Iversen, Olaf Birkeland, Peder Hegelstad, Ottar Pahr. Iversen, Margit Jakobsen, Karl Nærland Jakobsen, H. A. Tønnesen, Inga Beyer, Anders, Gabriel og Marie Andersen samt L. Lindal, Hillevåg Blikkemballagefabrikk, Alfred Madland, Toralf Bull-Njå, Karina, Albert og Anders Ørekvam og Bankgården A/S - én for alle og alle for én - til Hetland kommune 1 000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens dom, som siterer de omtvistede avsnitt av skjønnskommisjonens grunner.
De samme grunneiere som er spesielt oppregnet i lagmannsrettens domsslutning samt Brødrene Hiorth A/S og Vestlandske Petroleumscompagni A/S har innanket
Side:1200
lagmannsrettsdommen for Høyesterett. De ankende gjør gjeldende at skjønnskommisjonens avgjørelse må forståes derhen at den har oppfattet de omtvistede grunnstykker som forhagegrunn i den betydning dette ord er brukt i bygningslovens §149, og med de bånd på eiernes disposisjonsadgang som der er omhandlet. Selv om imidlertid denne tolkning av skjønnsgrunnene skulle være uholdbar, mener de ankende at takstene er uriktige fordi skjønnskommisjonen feilaktig har lagt til grunn at arealene var ubebyggelige. Etter de ankendes mening gjelder ikke veilovens byggeforbud (§36) for strøk der bygningsloven er gjort gjeldende. Ubebyggelighet etter veiloven tilsier for øvrig ikke nedsatt erstatning. På den tid da skjønnet ble holdt, må under enhver omstendighet veilovens §36 være kommet ut av bildet, idet der da var vedtatt reguleringsplan og ekspropriasjonen må ansees skjedd til gjennomføring av denne. Videre har de ankende grunneiere anført at deres bygninger må antas plasert der de ligger etter anvisning av bygningsrådet, jfr. bygningslovens §29, og rådet har således gått ut fra at de foranliggende arealer ikke skulle bebygges. Men selv om dette er så, medfører det ikke at erstatningen for disse arealer kan nedsettes, når de nå eksproprieres til gate i samsvar med den vedtatte reguleringsplan. Forholdet er nemlig at når det eksproprieres til gjennomføring av en reguleringsplan, skal erstatning ytes fullt ut, jfr. Rt-1897-730 og Rt-1900-273, men da kan stillingen ikke være annerledes om det ikke er vedtatt noen reguleringsplan, men bygningenes beliggenhet er bestemt av bygningsrådet i det enkelte tilfelle etter bygningslovens §29.
Selv om imidlertid arealene skulle takseres som ubebyggelige, er det etter de ankendes mening galt å sette dem til betydelig lavere verdi enn vanlig tomtegrunn. I et strøk som dette vil eierne nemlig ikke ha noe behov for å bebygge hver kvadratmeter av sin tomtegrunn, men de deler av tomtene som ikke er bebygget, vil allikevel beholde sin verdi som tomtegrunn.
De ankende har ikke for Høyesterett gjort gjeldende at skjønnskommisjonens avgjørelse er vilkårlig.
De ankende har nedlagt denne påstand:
«Hetland skjønnskommisjons skjønn av 20. desember 1951 oppheves for så vidt angår ansettelsen av erstatning for grunnavståelse av de ankende parters eiendommer og for så vidt skjønnet ikke allerede er opphevet ved lagmannsrettens dom, og de ankende tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten, Hetland kommune, har nedlagt påstand om at anken forkastes og at de ankende parter ilegges omkostninger for Høyesterett. Derimot har kommunen ikke erklært motanke for så vidt lagmannsrettsdommen er gått den imot.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett vil jeg imidlertid spesielt nevne følgende:
Side:1201
Uttrykket forhagegrunn er ikke noe heldig uttrykk slik det er brukt av skjønnskommisjonen, men på samme måte som lagmannsretten finner jeg det ikke tvilsomt at kommisjonen har brukt ordet som en kort fellesbetegnelse på de forskjellige anvendelser av arealene som kommisjonen hadde konstatert gjennom sin åstedsbefaring. Det er derfor ingen grunn til å anta at kommisjonen har gått ut fra at disse grunnstykker var undergitt de restriksjoner som er omhandlet i bygningslovens §149. Derimot har kommisjonen gått ut fra at arealene var ubebyggelige. Dette er etter min mening en riktig forutsetning, idet jeg er enig med lagmannsretten i at veilovens §36 hindrer bebyggelse i den utstrekning som lagmannsretten nevner. Jeg kan ikke anta at veiloven faller ut av bildet i og med at bygningsloven er gjort anvendelig. Så lenge ikke reguleringsplan er vedtatt, må bygningsrådet ved sin bestemmelse av bygningers plasering være bundet av veilovens §36. Det kan nemlig ikke antas at det har vært meningen å gi rådet frie hender når det for eksempel som her gjelder tettbebyggelse langs en riksvei. Kautelet mot at veilovens bestemmelse skulle volde vanskeligheter for en fremtidig regulering, ligger i adgangen til å søke dispensasjon fra 7,5-metersgrensen. Den lovforståelse som jeg her har nevnt, er uttalt av Arbeidsdepartementet allerede i et rundskriv av 16. november 1931, gjengitt i Bang og Kolles kommentarutgave (2. utg.) side 56-57, og er formentlig lagt til grunn for senere praksis. Jeg antar at taksten må forståes slik at skjønnskommisjonen har foretatt reduksjon fordi grunnen er ubebyggelig, og om kommisjonen spesielt har tenkt på veiloven eller ikke, er uten betydning når ubebyggeligheten har hjemmel i veiloven. Jeg kan ikke finne at stillingen blir en annen om en antar at veiloven ikke lenger er anvendelig fra det øyeblikk reguleringsplanen er vedtatt, idet jeg ser det slik at det foreligger full kontinuitet, slik at arealene ikke i noe tidsrom er falt i det fri når det gjelder adgangen til bebyggelse.
Med hensyn til de ankende parters anførsel om at taksten er uriktig selv om man går ut fra at arealene var ubebyggelige, vil jeg bemerke at det rent skjønnsmessige ligger utenfor hva Høyesterett kan bedømme. Jeg ser det slik at når disse grunnstykker er taksert etter deres bruksverdi for eierne, så er det for eierne gunstigste alternativ lagt til grunn. I de tilfelle hvor kommisjonen har funnet det på sin plass, er det tilkjent ulempeerstatning ved siden av grunnerstatningen.
Jeg finner at de ankende bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler John Bø, Chr.
Side:1202
Eide, Nils Olsnes, Mathilde Teodora Karlsen, Gudrun Kvernberg, Konrad Skjeldal, M. N. Bols, K. Kongsmark, Kristine Hognestad, Aug. Larsen, Sivert Hegheim, Malm Jacobsen, Ellinor Wathne, Alfred Iversen, Olaf Birkeland, Peder Hegelstad, Ottar Pahr. Iversen, Margit Jakobsen, Karl Nærland Jakobsen, H. A. Tønnesen, Inga Beyer, Anders, Gabriel og Marie Andersen samt L. Lindal, Hillevåg Blikkemballagefabrikk, Alfred Madland, Toralf Bull-Njå, Karina, Albert og Anders Ørekvam, Bankgården A/S, Brødrene Hiorth A/S og Vestlandske Petroleumscompagni A/S - én for alle og alle for én - til Hetland kommune 1200 - tolv hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Bahr og Soelseth: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Aage Mørdre og T. Gjessing og sorenskriver Einar Tønseth):
Hetland skjønnskommisjon avsa den 20. desember 1951 forsøkstakst med repartisjonsskjønn om grunn til utvidelse av Hillevågsveien. Skjønnet, som var begjært av Hetland kommune, gjaldt 46 grunneiere. Ved skjønnet ble fastsatt erstatning for avståelse av grunn og for ulempe. Refusjonsplikt ble ikke pålagt.
31 av de saksøkte påanket skjønnet til lagmannsretten. Senere har Carl Bang og Jonas Karlsen - med motpartens samtykke - tatt anken tilbake. Anken gjelder alene fastsettelsen av erstatning for grunnavståelse. Om denne er det i skjønnsgrunnene følgende generelle bemerkning:
«På få unntagelser nær er samtlige de tomter det her gjelder bebygget med fasade mot veien. Noen av husene er utelukkende beboelseshus, og foran disse huser er anlagt forhager. Forøvrig dreier det seg om hus hvor der drives butikk, verksted eller fabrikk. Mange eiere av sådanne bygg har planert terrenget foran husene for å få hensiktsmessige adkomster til sine bedrifter.
Skjønnskommisjonen finner at den grunn som eksproprieres må bli å verdsette som forhagegrunn etter den bruksverdi grunnen har for eierne. Erstatningen for grunnavståelsen må derfor settes betydelig lavere enn vanlig tomtepris.» - - -
Lagmannsretten skal bemerke: Arealene som skal eksproprieres ligger mellom gatelinjer som er fastsatt for Hillevågsveien ved reguleringsplan vedtatt av Hetland herredsstyre den 6. februar 1950, stadfestet av departementet den 26. mai s. å.
Bygningsloven ble gjort gjeldende for ekspropriasjonsfeltet ved herredsstyrets beslutninger av 28. juli 1910 og 3. juli 1919, approbert ved kgl. resolusjoner av henholdsvis 23. september 1910 og 21. mai 1920. Reguleringsplan ble ikke vedtatt før i 1950. I planen er det ikke fastsatt annen byggelinje enn gatelinjen.
Side:1203
Det er på det rene at den grunn som eksproprieres for alle de ankendes vedkommende - unntatt Brødrene Hiorth A/S og Vestlandske Petroleumscompagni, som vil bli særskilt omtalt til slutt - ligger mindre enn 7,5 meter fra kanten av Hillevågsveien. Ifølge veilovens §36 må ingen bygning eller del av samme oppføres nærmere kanten av offentlig vei enn 7,5 meter med mindre fylkesveistyret - eventuelt departementet samtykker. Paragrafen står i veilovens første del, som gjelder offentlige veier på landet. Retten finner at loven også gjelder Hillevåg hvor bygningsloven er innført. Det følger da av veilovens §36 at de ankende parter ikke uten dispensasjon kunne bygge på dette område. Da området ligger ved hovedinnfartsveien til Stavanger og like utenfor bygrensen, må en anta at det ikke var noen utsikt til at det ville bli gitt dispensasjon. Veilovens §36 la derfor et meget sterkt bånd på de ankendes rådighet over grunnen. De hadde praktisk talt ikke adgang til å bygge på den. Grunen må derfor, når erstatningen skal fastsettes, stilles i klasse med grunn som ligger foran en fastsatt byggelinje eller grunn som en kan kalle forhage.
Når en leser i sammenheng de to avsnitt av skjønnsgrunnene som er tatt inn foran, er det ikke holdepunkt for at skjønnskommisjonen uriktig har lagt til grunn at det var forhager i den betydning som ordet forhage er brukt i bygningslovens §149, dvs. slik at grunnen skal beplantes og ikke brukes på annen måte. Skjønnskommisjonen nevner hvordan grunnen er brukt og at det er bruksverdien som er lagt til grunn for verdsettelsen.
Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkt for å anta at skjønnet er vilkårlig og av den grunn kan kreves opphevet. Selve den skjønnsmessige vurdering av grunnens verdi kan lagmannsretten ikke prøve. Skjønnet må således bli å stadfeste for så vidt gjelder de ankeparter som hittil er behandlet. - - -