Rt-1955-1257
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1955-12-09 |
| Publisert: | Rt-1955-1257 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 806/1955. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Bendiksby, Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §407, Militær Rettergangslov (1900) §216, Domstolloven (1915) §131, Tvistemålsloven (1915) §396, §77, §78, §87, Militær Rettergangslov (1900) |
Dommerne Schei, Bendiksby og Gundersen.
Under etterforskning i sak mot generalmajor A, siktet etter den militære straffelovs §77, subsidiært §78, avsa Kristiansand militære forhørsrett kjennelse om at forhandlingene holdes for åpne dører med adgang til offentlig gjengivelse med mindre annet senere bestemmes. Senere avsa forhørsretten kjennelse om at offentlig gjengivelse av de fortsatte forhandlinger - vitneprovene - ikke tillates. Etter kjæremål fra generaljurisdiksjonssjefen for Hæren uttalte Høyesteretts Kjæremålsutvalg:
«Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet må avvises som ikke lovhjemlet.
Etter domstollovens §131, 1 er det i straffesaker ikke tillatt å gjengi offentlig noe av forhandlingene i rettsmøter utenfor hovedforhandling, uten når retten ved kjennelse har gitt samtykke. Denne bestemmelse gjelder også for militære straffesaker, jfr. den militære straffeprosesslovs §87.
Det er et rent skjønnsspørsmål om det under etterforskningen i en sak er grunn til å fravike hovedregelen i domstollovens §131, 1 og tillate at forhandlingene gjengis offentlig. Avgjørelsen beror ikke bare på sakens art og kan ikke treffes en gang for alle med bindende virkning for senere forhandlinger i saken. Spørsmålet kan stille seg forskjellig på forskjellige trinn av forhandlingene, retten må la situasjonen til enhver tid være avgjørende for sitt standpunkt, og trufne avgjørelser kan følgelig måtte endres. Selv om man antok at nektelsen kunne påkjæres, ville heller ikke overinstansens avgjørelse kunne gis endelig virkning for de senere forhandlinger. Forhørsrettsdommeren måtte til enhver tid selv bedømme om
Side:1258
forholdene ga grunn til å ta kjæremålsinstansens tillatelse tilbake, og en beslutning om å endre avgjørelsen, måtte i sin tur igjen kunne påkjæres. En slik ordning, med stadig adgang til å endre tidligere beslutninger og med adgang til kjæremål hver gang dette skjedde, synes lite praktisk og neppe egnet til å fremme en tilfredsstillende ledelse av forhandlingene.
Utvalget er oppmerksom på at Høyesteretts Kjæremålsutvalg i en kjennelse inntatt i Rt-1925-119, uten å drøfte avvisningsspørsmålet, har tatt under realitetsbehandling kjæremål over en forhørsrettsbeslutning om ikke å tillate offentlig: gjengivelse av forhandlingene i henhold til domstollovens §131. Denne avgjørelse er senere lagt til grunn for en kjennelse av Eidsivating lagmannsrett av 18. juli 1936. Kjæremålsutvalget finner ikke at disse kjennelser bør være avgjørende. Det ser det slik at en nektelse av å gi referattillatelse er en så situasjonsbestemt og skjønnsmessig avgjørelse at den etter sin art må være uangripelig og derfor ikke kan være gjenstand for kjæremål. Det tilføyes at det er nevnt i tvistemålslovens §396 og straffeprosesslovens §407 at rettslige avgjørelser ikke kan påkjæres hvis de «etter sin art er uangripelige». I den militære straffeprosesslovs §216 er dette ikke uttrykkelig sagt, men det samme må gjelde også her. Når en avgjørelse «etter sin art er uangripelig», behøver det ikke å sies i loven at den ikke kan angripes.
At forhørsretten i denne sak først tillot offentlig gjengivelse av forhandlingene og senere trakk tillatelsen tilbake. er uten betydning for det spørsmål som foreligger.»