Rt-1955-267
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-03-19 |
| Publisert: | Rt-1955-267 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27 B/1955 |
| Parter: | Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) mot Jenny Grashol m.fl. (høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Helgesen, Gundersen, Nygaard, kst. dommer Rode, Wold |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §60, §80, §83, Veiloven (1912) |
Dommer Helgesen: Jenny Garshol og Borghild Sundgot der eiendommen Garshol g.nr. 22, b.nr. 1, og Olav K. Garshol eiendommen Garshol g. nr. 22, b.nr. 2 i Ulstein. I skrivelse av 16. november 1950 til lensmannen i Ulstein begjærte Statens vegvesen ved veisjefen i Møre og Romsdal skjønn til fastsettelse av erstatning for grustak beliggende på disse to eiendommer, jfr. veilovens §60. Ved lensmannsskjønn av 11. april 1951 ble skjønnskravet avvist og Statens vegvesen pålagt å betale omkostningene ved skjønnsforretningen. I skjønnet var det dissens, idet dets styrer, lensmannen, mente at veilovens §60 4. ledd i det foreliggende tilfelle ikke ga hjemmel for å avvise skjønnskravet. Skjønnsstyreren begrunnet dette slik: «Skjønnsstyraren meiner at det nemnde avsnittet i veglova ikkje er absolutt. Der er brukt ordet «bør» og ikkje «skal». Når saksøkjaren har gjort gjeldane at det ikkje har vore råd å finne brukande og tenleg grustak andre stader, meiner skjønnsstyraren at den nemnde paragraf ikkje set forbod mot grustak på denne staden.»
Statens vegvesen begjærte overskjønn, og Søre Sunnmøre herredsrett avsa den 6. september 1951 overskjønn med denne slutning:
«I. Skjønnet nektes fremmet.
II. Saksøkeren betaler til saksøkte kr. 100 innen 14 dager fra dette skjønns forkynnelse.»
Også i overskjønnet var det dissens. Rettens formann - dommerfullmektigen - og en av skjønnsmennene stemte for at lensmannsskjønnet skulle oppheves og skjønnet hjemvises til nytt lensmannsskjønn.
Statens vegvesen påanket overskjønnet til Frostating lagmannsrett, som den 14. oktober 1952 avsa dom med denne domsslutning:
«Overskjønnet stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Statens vegvesen til Jenny Garshol, Borghild Sundgot og Olav K. Garshol in solidum 500 kroner innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»
Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har gitt tillatelse til anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Staten har nedlagt denne påstand:
«1. De foreliggende under- og overskjønn oppheves.
2. Saken hjemvises til ny behandling for lensmannsskjønn.
Side:268
3. Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser.»
Ankemotpartene, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:
«I. Lagmannsrettens dom stadfestes.
II. Mitt salær som oppnevnt sakfører for ankemotpartene fastsettes av Høyesterett.»
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av lagmannsrettens domsgrunner sammenholdt med premissene til lensmannsskjønnet og overskjønnet. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett med avhør av avdelingsingeniør ved Møre og Romsdal veikontor, Sverre Brænd.
Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.
Saken gjelder forståelsen av veilovens §60, nærmere bestemt om et veiskjønn, som med hjemmel i denne lovbestemmelse er begjært av veimyndighetene, er kompetent til å vurdere og avgjøre hvilken innflytelse de hensyn som er nevnt i fjerde ledd i §60 skal ha for avgjørelsen av ekspropriasjonsspørsmålet. Jeg er i det lovspørsmål som her er nevnt kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. I et tilfelle som det foreliggende er veivesenets ekspropriasjonsrett hjemlet umiddelbart i loven selv, slik at tillatelsen til å ekspropriere nødvendig materiale m.v. ikke er avhengig av en beslutning truffet av noe organ utenfor veiadministrasjonen. Ordningen er med andre ord den at veivesenet selv - i de ekspropriasjonstilfelle som er regulert i veilovens §60 - er tillagt myndigheten til å beslutte de tvungne avståelser som bestemmelsen omfatter. I forbindelse med beslutningen om ekspropriasjon er det da etter lovens ordning nødvendig at veivesenet tar stilling til en rekke rene skjønnsspørsmål blant annet hvor det nødvendige materiale til vedlikehold skal tas. Når det gjelder det sistnevnte spørsmål, har veivesenet, før det treffer sin beslutning, plikt til etter lovens §60 4. ledd så vidt mulig å ta hensyn til de forhold som er nevnt der. Men jeg antar at når veivesenet - slik som i dette tilfelle - har truffet sin beslutning på grunnlag av en overveielse og forsvarlig vurdering av disse hensyn, så kan ikke denne vurdering overprøves av skjønnet. Dets oppgave er etter veilovens §60 klart begrenset til å fastsette erstatningens størrelse i motsetning til hva der eksempelvis gjelder etter veilovens §80 og §83 . Det er så at skjønnet også i en ekspropriasjonssak etter veilovens §60 på vanlig måte prejudisielt vil kunne prøve ekspropriasjonsbeslutningens formelle og materielle lovlighet, men skjønnet er - når en slik myndighet ikke er tillagt det i loven - avskåret fra å prøve de skjønnsmessige vurderinger, som i henhold til loven er foretatt av veivesenet ved beslutningen om den tvungne avståelse. Jeg ser her bort fra spørsmålet om veiadministrasjonens skjønn er vilkårlig eller lider av andre mangler som gjør at det mister karakteren av et virkelig skjønn. Noe slikt er ikke påstått i denne sak.
Side:269
Fra rettspraksis nevner jeg avgjørelsene i Rt-1908-145 og Rt-1949-564.
Jeg finner etter dette at statens påstand må tas til følge. Jeg antar dog at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes og stemmer for denne
dom:
1. Under- og overskjønnet oppheves.
2. Saken hjemvises til ny behandling for lensmannsskjønn.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg finner for øvrig grunn til å peke på at i et tilfelle som dette, hvor beslutning om ekspropriasjon er truffet av veisjefen, vil ekspropriatene ha adgang til å klage til fylkesveistyret, dersom de mener at veisjefen ikke har tatt de hensyn som loven pålegger ham å ta. De vil altså kunne få en administrativ overprøvelse av beslutningen på denne måte.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Rode og dommer Wold: Likeså.