Rt-1955-457
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1955-05-14 |
| Publisert: | Rt-1955-457 |
| Stikkord: | Styringsplakaten av 16 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49 B/1955 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Nilsen). |
| Forfatter: | Gundersen, kst. dommer Rode, Gaarder, Skau, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §422, Sjødyktighetsloven (1903) §82, §418, LOV-1914-08-21-2-§1, LOV-1914-08-21-2 |
Dommer Gundersen: Styrmann i Finnmark Fylkesrederi, A, ble den 13. februar 1954 av politimesteren i Vestfinnmark - etter begjæring av
Side:458
skipsinspektøren i Nord-Norge - forelagt en bot på kr. 150 for å ha overtrådt
«I. Straffelovens §418 første ledd, jfr. lov nr. 2 av 21. august 1914 §1 a, jfr. plakat av 16. mars 1910 med senere endringer inneholdende regler til forebyggelse av sammenstøt mellom fartøyer m.v. §29 for å ha unnlatt å holde behørig utkikk derved at han som vaktsjef på m/s «Brynilen» av Hammerfest 11. oktober 1953 ca. kl. 03.00 ved Østre Lafjord Porsangerneset unnlot å holde behørig utkikk, hvorved skipet grunnstøtte.
II. Straffelovens §422 nr. 1, jfr. lov nr. 7 av 9. juni 1903 om statskontroll med skips sjødyktighet §82 annet ledd for å ha gjort seg skyldig i grov uaktsomhet i tjenesten ombord ved å ha forlatt kommandobroen under fart derved at han til tid og på sted som nevnt under post I forlot kommandobroen for å ordne lastepapirene.»
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Hammerfest byrett til pådømmelse. Ved byrettens dom av 2. desember 1954 ble tiltalte frifunnet. Retten ble ledet av sorenskriveren, domsmennene var uttrukket av det sjøkyndige utvalg.
Påtalemyndigheten har anket over dommen. Det hevdes at domsgrunnene er uklare, og at lovanvendelsen er uriktig.
Tiltalens post I. Det heter i ankeerklæringen: «En er ikke klar over hva retten bygger på når den mener at grunnstøtningen ikke kunne vært avverget selv om utkikk hadde vært etablert og finner at domsgrunnene forsåvidt er utilstrekkelige.» Etter mitt skjønn fremgår det klart nok av rettens fremstilling og bedømmelse av forholdene i saken hva den for så vidt bygger på, og anken kan her ikke føre frem.
Det hevdes videre at retten har lagt en uriktig oppfatning av uaktsomhetsbegrepet til grunn når den har funnet at påbudet om å holde «behørig utkikk» ikke er overtrådt i dette tilfelle. Heller ikke dette kan etter min mening føre frem. Styringsplakatens §29 gir ikke konkrete regler om hva slags utkikk som skal holdes under de skiftende forhold til sjøs, bestemmelsen gir anvisning på et forsvarlig og fornuftig skjønn, og et slikt skjønn mener byretten at tiltalte utøvet. At det ligger en uriktig lovforståelse til grunn for byrettens vurdering, er det ikke holdepunkt for å anta.
Tiltalens post II. Ankeerklæringen angriper domsgrunnene slik: «- - - det er en mangel ved domsgrunnene at retten ikke har tatt standpunkt til om det foreligger en overtredelse av sjødyktighetslovens §82 annet ledd, da dette må være et vesentlig moment ved vurderingen av om det foreligger grov uaktsomhet.» Jeg skal om dette bemerke:
Domsgrunnene viser til høyesterettsdom i Rt-1954-154 og har bygget på det som der er uttalt av førstvoterende. Retten har ikke tatt standpunkt til om sjødyktighetslovens §82 annet ledd, er overtrådt, det er uten betydning, uttales det,
Side:459
fordi retten under enhver omstendighet kommer til at tiltalte ikke har gjort seg skyldig i noen grov uaktsomhet i sin tjeneste. Jeg antar at retten har bygget på en riktig forståelse av forholdet mellom sjødyktighetslovens §82 annet ledd, og straffelovens §422, nr. 1, og kan ikke finne noen feil ved domsgrunnene.
Angrepet på lovanvendelsen begrunnes også her med at byretten har bygget på en sviktende oppfatning av begrepet grov uaktsomhet, når tiltalte ble frifunnet. Jeg er ikke enig i det og finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til byrettens meget utførlige domsgrunner.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Skau og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Finn Christiansen med domsmenn Edv. Lind-Johnsen og Rolf Arntzen):
- - -
Tiltalte A er født xx.xx.1923, er styrmann, bor Hammerfest, forsørger hustru og 1 barn 5 år gammel, er uformuende med årsinntekt kr. 12 à 13 000, er tidligere ikke straffet eller bøtelagt. Tiltalte, som har fart til sjøs i ca. 12 år, har styrmannseksamen fra 1945, skippereksamen fra 1952 og høyere skipsførereksamen og dispasjøreksamen fra 1953. Han har i 4-5 år vært styrmann i utenriksfart inntil han i 1951 ble ansatt som styrmann i Finnmark Fylkesrederi. Han har ikke erkjent seg skyldig etter forelegget.
Ved tiltaltes forklaring og ved den bevisførsel som har funnet sted finner retten følgende saksforhold godtgjort:
Den 11. oktober 1954 kom m/s «Brynilen», som gikk i lokalrutefart på Vestfinnmark, inn til Østre Lafjord kl. 02.50. Tiltalte var vakthavende ombord. Det ble ekspedert til båt og ekspedisjonen var avsluttet kl. 02.55 og skipet fortsatte da reisen. Ekspedisjonsstedet ligger innerst i Lafjorden og skipet skulle etter anløpet gå ut fjorden til neste anløpssted. Ved avgangen gikk tiltalte opp på broen, ga hårdt babord ror og sakte fart forover. Deretter ga han ordre til losen om å overta og gikk selv ned i billettkontoret for å gjøre klar lastepapirene for Laholmen, som ligger i en avstand av ca. 10 minutters gange fra Østre Lafjord, og for å undersøke om det var passasjerer som skulle purres før anløpet. Tiltalte var akkurat ferdig med sitt arbeid i billettlugaren, det tok bare et par minutter, da han hørte skipstelegrafen og like etter grunnstøtte skipet. Tiltalte sprang opp på broen, men skipet var allerede da kommet av grunnen etter bare 5 à 10 sekunders forløp. Etter skipets
Side:460
journal har årsaken til grunnstøtningen vært snedrev og dårlig sikt. Etter den forklaring som losen har gitt må det antas at årsaken også har vært at man ikke har tatt i betraktning avdriften under ekspedisjonen i Østre Lafjord, idet det ikke hadde vært ankret opp under denne. Skipet fikk ved grunnstøtningen en bule på ca. 15 cm i diameter og ca. 2 cm dyp, men var i helt sjødyktig stand og kunne fortsette reisen.
Fra påtalemyndighetens side er anført at tiltalte har handlet uaktsomt ved at det etter avgangen fra Østre Lafjord ikke ble holdt behørig utkikk. Da grunnstøtningen fant sted var det ingen annen utkikk enn den som losen og rormannen på broen holdt. Det burde ha vært ordnet med utkikk slik som værforholdene var, enten ved utkikk på bakken eller ekstra utkikk på broen. Tiltalte har anført at den lettmatros som i tilfelle skulle ha holdt utkikk fra bakken, ved avgangen fra Østre Lafjord var opptatt med å sikre de porter som hadde vært åpnet under båtekspedisjonen på anløpsstedet. For øvrig har tiltalte anført at det ingen fare var for sammenstøt med andre fartøy da det ingen trafikk er i Østre Lafjord hvor det bare bor et par familier. En utkikkspost på bakken ville ikke ha blitt oppmerksom på land forut på tidligere tidspunkt enn folkene på broen, i hvert fall gjelder dette på en lokalbåt som «Brynilen» med den korte avstand fra bakke til kommandobro. Å etablere ekstra utkikk på kommandobroen ville ikke ha hatt noen hensikt. Det er ikke vanlig i lokalfarten hvor kommandobroen ikke har plass til flere enn vakthavende, losen og rormannen. Tiltalte bestrider etter dette at han har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet ved ikke å ha ordnet med ekstra utkikk.
Videre er det av påtalemyndigheten hevdet at tiltalte har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet i tjenesten ved at han etter avgangen fra Østre Lafjord forlot kommandobroen og gikk ned i billettkontoret for å ordne lastepapirene. Det er i denne forbindelse påberopt en uttalelse i «Meddelelser fra Sjøfartskontoret» av 6. juni 1952 om vakthold på broen i lokalfart hvor det bl.a. er uttalt: «Å forlate broen under fart for å utføre billettsalg, arbeid med post, vanlig gjøremål vedkommende last o. l. kan ikke ansees å gå inn under de «korte, nødvendige fravær», som sjødyktighetslovens §82 annet ledd omhandler. Vakthavende offiser kan derfor ikke under fart beordre noen til å overta vaktholdet for å utføre slikt arbeide.» Det anføres fra påtalemyndighetens side at sjødyktighetslovens §82 annet ledd er å forstå slik at vakthavende offiser ikke må forlate kommandobroen under fart, bortsett fra korte, nødvendige fravær og at han før slike fravær må ha beordret en pålitelig mann til midlertidig å overta sine funksjoner. Tiltalte har gjort gjeldende en annen forståelse av bestemmelsen. Han hevder at vakthavende må kunne forlate broen for korte nødvendige fravær uten å beordre en annen å overta, således f. eks. under kortere opphold i bestikklugaren av hensyn til navigasjonen og at det bare er under andre midlertidige fravær slik som omhandlet i 2. punktum i §82 annet ledd at han er forpliktet til å beordre en annen til å overta sine funksjoner. Han hevder at lovbestemmelsen alltid har vært forstått slik og praktisert slik, så vel i utenriks som i innenriks sjøfart i de ca. 50 år loven har vært gjeldende. Videre har han anført at bemanningen i lokalfarten forutsetter
Side:461
at styrmannen på sin vakt må forlate broen kortere eller lengre tid mellom anløpsstedene for å kunne oppfylle plikter han har som styrmann med hensyn til passasjerer og last og at det aldri tidligere har vært tvil om at losen under styrmannens fravær fra broen da kunne overta styrmannens funksjoner som vakthavende. Endelig har tiltalte henvist til at vedkommende rutelos foruten lossertifikat for ruteområdet hadde styrmannseksamen og var fullt kvalifisert til å overta som vakthavende. At loven forutsetter at losen kan overta vakthavendes funksjoner på broen fremgår for øvrig klart av §82 tredje ledd hvor det heter at under losens korte, nødvendige fravær fra broen må en av skipets offiserer være til stede. Tiltalte gjør etter dette gjeldende at han har opptrådt helt korrekt og har gitt uttrykk for at han anser det av prinsipiell betydning å få spørsmålet avgjort av retten og ikke bare få en frifinnelse på det grunnlag at han ikke har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet i tjenesten.
Under hovedforhandlingen har så vel administrerende direktør for Finnmark Fylkesrederi som føreren av m/s «Brynilen» vært ført som vitner. De har begge bekreftet at det er vanlig praksis i lokalfarten at styrmannen på sin vakt forlater broen av hensyn til sine gjøremål med last og passasjerer og at losen herunder overtar styrmannens funksjoner på broen. De har også gitt uttrykk for at en annen ordning vil gjøre det nødvendig med en 3. styrmann ombord, hvilket ikke er forutsetningen etter bemanningsskalaen. Med det store antall anløpssteder ville det bli umulig å sette opp tilfredsstillende ruter hvis styrmennene på sin vakt ikke skulle kunne utføre nødvendig arbeid med last og passasjerer mellom anløpsstedene.
Retten skal bemerke:
Ad. tiltalens post I:
Styringsplakatens §29 har på grunn av sin opprinnelse i internasjonal overenskomst, en form som ikke er vanlig i norsk lovgivning. I det punkt som er aktuelt i nærværende sak må den forståes slik at den pålegger ansvarshavende å holde behørig utkikk. Det er så vidt retten kjenner til ikke gitt detaljerte bestemmelser om når og hvordan utkikk skal anordnes og det var heller ikke ombord i «Brynilen» noen stående ordre angående utkikken. Det har således vært overlatt til vakthavendes skjønn å vurdere til enhver tid hvorvidt utkikk, dvs. annen utkikk enn den som normalt føres fra broen, ville være nødvendig å etablere. Tiltalte hadde under turen inn til Østre Lafjord hatt en lettmatros som utkikk på bakken og det var hans forutsetning at denne igjen skulle overta utkikken etter avgang fra anløpsstedet så snart han var ferdig med det arbeid anløpet hadde gjort nødvendig, nemlig å sikre portene. Etter tiltaltes og losens forklaringer var været noe mer siktbart ved avgangen fra Østre Lafjord, men kort etter kom det en snekove. På turen innover hadde man ikke observert andre fartøyer og så lite trafikert som farvannet er var det rimelig at man regnet med at faren for møtende fartøyer var minimal. Retten er enig med tiltalte og vitnene i at en utkikkspost på bakken neppe ville ha fått øye på møtende fartøy eller på land forut på et tidligere tidspunkt enn folkene på broen. Den eneste verdi en slik utkikkspost kunne ha
Side:462
måtte være at han kunne høre møtende fartøy tidligere idet støyen fra eget skip vil være sterkere på broen enn forut. Retten må være enig i at det ikke kunne fremstille seg som nødvendig å plasere noen ekstra utkikk på broen sammen med losen og rormannen.
Tiltalte har vurdert situasjonen slik at det ikke var nødvendig ved avgangen fra Østre Lafjord å ha utkikk og at det var betryggende at lettmatrosen overtok utkikken så snart han hadde utført et annet for sikkerheten meget viktig arbeid, å sette tersene på lemmene. Tiltalte er en erfaren, dyktig og samvittighetsfull navigatør og det foreligger ikke for retten opplysninger som gjør det berettiget å sette til side hans vurdering i den konkrete situasjon av nødvendigheten med utkikk ved avgangen fra anløpsstedet. Det foreligger heller ikke i det som senere hendte noe som godtgjør at tiltaltes vurdering var uriktig, idet det etter rettens mening ikke kan antas at grunnstøtningen kunne ha vært avverget om utkikk hadde vært etablert. Tiltalte vil etter dette bli å frifinne i tiltalens post I, idet retten ikke finner det godtgjort at han forsettlig eller uaktsomt har forsett seg mot noen av de forskrifter som er nevnt i straffelovens §418 første ledd.
Ad. tiltalens post II:
Retten finner det etter bevisførselen godtgjort at det i alle år har vært og fremdeles er vanlig praksis i lokalfarten at styrmannen på sin vakt under fart mellom anløpsstedene, forlater broen, i hvert fall i kortere tidsrom, for å gjøre nødvendig arbeid i billettkontoret og at han herunder overlater kommandoen på broen til losen. Den finner det videre godtgjort at bemanningen på «Brynilen» og på de øvrige lokalbåter i samme selskap og visstnok i alle andre lokalselskap i landet, er basert på en slik ordning, idet det ikke på styrmannens vakt er noen annen av besetningen som er antatt til å utføre som nevnt arbeid. Videre finner reten godtgjort at tiltalte da han forlot broen overlot kommandoen til losen, som i dette tilfelle var en rutelos med lossertifikat og styrmannssertifikat, en mann som hadde gjort tjeneste som styrmann i samme selskap og som i enhver henseende var fullt pålitelig og kvalifisert som vakthavende. Endelig finner retten at tiltaltes fravær var meget kort og at han under fraværet bare utførte arbeid som hørte til hans plikter som styrmann og som for så vidt var nødvendig og som etter ruteoppsettingen og bemanningen var forutsatt utført slik som det ble gjort av tiltalte. Retten finner når disse momenter tas i betraktning at det ikke kan sies at tiltalte har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet enn si noen grov uaktsomhet i sin tjeneste. Hvorvidt den fortolkning som sjøfartskontoret i sine meddelelser av 6. juni 1952 har gitt av sjødyktighetslovens §82 annet ledd, er riktig når det der uttales at fravær fra broen for å utføre vanlige gjøremål ikke kan ansees å gå inn under de «korte, nødvendige fravær» som bestemmelsen omhandler, finner retten ikke grunn til å ta standpunkt til da dette er uten betydning for rettens resultat. Som påpekt bl.a. i Høyesteretts dom, Rt-1954-154 er det ikke til sjødyktighetslovens §82 knyttet noen særskilt straffebestemmelse. Bestemmelsen i §82 vil derfor kun få betydning som et moment ved den konkrete vurdering av aktsomheten i den relasjon spørsmålet måtte dukke opp,
Side:463
straffe- eller sivilrettslig. Retten skal for fullstendighets skyld anføre at det ikke finnes godtgjort at tiltalte før under etterforskningen i saken har hatt kjennskap til sjøfartskontorets uttalelse. Tiltalte vil etter dette bli å frifinne også for tiltalens post II.