Rt-1955-525

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-06-04
Publisert:	Rt-1955-525
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 74/1955 (plenum)
Parter:	Hans B. Jeppesens dødsbo (høyesterettsadvokat Eilif Heiberg) mot Staten v/Justisdepartementets oppgjørskontor (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Kst. dommer Rode, Berger, Gaarder, Skau, Schei, Heiberg, Soelseth, Holmboe, Kruse-Jensen, Thrap, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, §97, Midl lov om konfiskert eiendom (1946) §15, §16, Midl lov om konfiskert eiendom (1946), Tvistemålsloven (1915) §69, Plenumsloven (1926) §3, §4

Kst. dommer Rode: I sak mellom Den norske Creditbank og fondsmegler Hans B. Jeppesen, hvor sistnevnte i medhold av tvistemålslovens §69 har trukket inn Staten ved Justisdepartementets oppgjørskontor, avsa Oslo byrett 28. april 1948 dom med slik domsslutning:

Side:526

«1. Hans B. Jeppesen dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Den norske Creditbank kr. 6 162 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 6. juli 1946 til betaling skjer.

2. Staten ved Justisdepartementet frifinnes for det av Hans B. Jeppesen reiste regresskrav.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Jeppesen har påanket dommen i forhold til både Creditbanken og staten. Anken er tillatt innbrakt direkte for Høyesterett, som den 26. juni 1951 avsa slik dom i forholdet Jeppesen - Creditbanken:

«Hans B. Jeppesen dømmes til å betale til Den norske Creditbank kr. 6 162 med 4 av hundre i årlig rente fra 6. juli 1946, samt 2 000 kroner i sakskostnader for byretten og Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Vedkommende Jeppesens krav mot staten ble det samtidig avsagt slik kjennelse:

«Hans B. Jeppesens søksmål mot staten ved Justisdepartementet avgjøres av den samlede Høyesterett i samsvar med §3 og §4 første ledd, lov nr. 2 av 25. juni 1926.»

Dommen og kjennelsen er inntatt i Rt-1951-610.

For så vidt dette krav angår foreligger da Jeppesens anke til avgjørelse i nærværende sak. Jeppesen er avgått ved døden etterat Høyesteretts kjennelse ble avsagt. Hans dødsbo er trådt inn i saken.

Jeppesen anker over lovanvendelsen, som påståes å være uriktig når byretten har funnet at han ikke har krav på andel i beholden motverdi for solgte, konfiskerte obligasjoner og at staten heller ikke er ansvarlig overfor ham etter prinsippene i Grunnlovens §105. Under hovedforhandlingen er bl.a. også hevdet at staten er ansvarlig ut fra synspunktet «ugrunnet berikelse» og fordi Justisdepartementet har grepet inn på et område som hørte under Tilbakeføringskontorets selvstendige avgjørelsesmyndighet. Likeså er det der gjort gjeldende at byrettsdommen er uriktig i faktisk henseende når den uttaler: «De midler hvorav saksøkeren krever erstatning, har aldri vært tatt til inntekt av den norske stat.» Det er fra Jeppesens side nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Den norske stat ved Justisdepartementets oppgjørskontor tilpliktes å betale fondsmegler Hans B. Jeppesens dødsbo kr. 6 162 med 4 prosent årlig rente fra 6. juli 1946 (Creditbankens forliksklage mot Jeppesen) til betaling skjer.

Subsidiært:

Den norske stat ved Justisdepartementets oppgjørskontor tilpliktes å betale aksjemegler Hans B. Jeppesens dødsbo 68 prosent av kr. 6 162 med renter fra byrettsstevning til betaling skjer.

Side:527

Den norske stat tilpliktes i begge tilfelle å betale Hans B. Jeppesens dødsbo sakens omkostninger for begge retter.»

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

2. Fondsmegler Hans B. Jeppesens dødsbo tilpiktes å betale staten ved Justisdepartementet sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblant en skriftlig fremstilling og tilleggsfremstilling fra tidligere byråsjef i Justisdepartementets oppgjørsavdeling Kåre Høyland, som forklarte seg for byretten. Videre nevner jeg et brev av 26. juni 1951 fra den tidligere direktør for Tilbakeføringskontoret, høyesterettsadvokat Per Helweg, tiltrådt av dem som i sin tid var medlemmer av kontorets styre. Det fremlagte har etter min oppfatning ikke gitt saken noen annen faktisk skikkelse enn den som fremgår av byrettens dom, som jeg for så vidt henviser til. Den innvending mot dommens riktighet i faktisk henseende som Jeppesen har fremsatt, kommer jeg tilbake til.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Det som ved frigjøringen sto inne på Likvidasjonsstyrets konto i Kreditkassen, utgjorde en del av dettes fellesmasse som i henhold til provisorisk anordning av 21. september 1945 sammenholdt med kongelig resolusjon av 10. mai 1946 skulle forvaltes og tilbakeføres av Tilbakeføringskontoret, som anordningen opprettet, og besto av det anordningens §15 og resolusjonens §2 betegner som «motverdier». Jeg antar at de regler anordningen - avløst av midlertidig lov av 13. desember 1946 nr. 27, «konfiskasjonsloven» - gir om fellesmassens - derunder «motverdienes» - anvendelse, må ansees som uttømmende. Med byretten finner jeg da at lovens §16, sammenholdt med §15, positivt utelukker Jeppesen fra å få noen andel av fellesmassens midler, idet av kjøpere bare den som har kjøpt av konfiskator kommer i betraktning ved deres anvendelse. Jeppesen kjøpte av Gude, som solgte «pr. kommisjon» i eget navn. At Gude var megler, kan ikke medføre at Jeppesen ansees som om han hadde kjøpt av hans oppdragsgiver. Denne forståelse av konfiskasjonslovens §16 støttes av lovens forarbeider. De viser at meningen med §16 først og fremst har vært å åpne en adgang til å holde såkalte redningskjøpere skadesløse. Jeppesen er ikke noen slik. Men dernest viser forarbeidene at det i tiden mellom den provisoriske anordning og loven har vært en mosjon for å få endret nettopp den oppfatning angående kjøp fra megler som jeg har gitt uttrykk for og som Justisdepartementet hevdet på grunnlag av anordningens §16. Det fremgår klart at lovgivningsmakten etter nøye overveielse og etter å ha vurdert motargumentene fant at en kjøper i Jeppesens stilling ikke

Side:528

skulle ha rett til «motverdien» og at dette er en av grunnene til at anordningens §16 gikk uforandret over i lovens §16. Jeg viser for øvrig til Ot. prp. nr. 137 for 1945-46 side 6-8 og 14-16.

Jeg kan ikke se at Jeppesen ved å nektes andel i fellesmassen er berøvet noen ervervet rett slik at han har fått grunnlag for et krav om erstatning etter Grunnlovens §105 eller §97. Etter min mening følger dette allerede av at provisorisk anordning av 18. desember 1942, som altså er gitt før Jeppesen frivillig kjøpte og videresolgte obligasjonene, i §2, 2. ledd, uttaler: «Nærmere regler - - - om godtroende besitters regress - - - kan gis av Kongen eller den han bemyndiger.» Den faktiske betydning av konfiskasjonslovens §16 i forhold til Jeppesen er at den begrenser hans regressadgang til det krav han har mot Gude. Resultatet ville vært det samme om loven direkte hadde begrenset hans regress til dette krav. Det må være uten betydning enten den ene eller den annen form er brukt.

Jeg anser det klart at anordningen gir hjemmel for utferdigelse av regressbegrensende bestemmelser som i sin virkning ikke går lenger enn dette, på samme måten som jeg anser det klart at Jeppesen etter forbeholdet i anordningen måtte være forberedt på at hans regressadgang i hvert fall ikke ville rekke lenger enn til Gude. Jeg antar derfor at §16 i sitt resultat ikke krenker noen Jeppesen tilkommende subjektiv rett og ikke engang kommer i strid med hva han kunne nære som berettiget forventning. Jeg viser for så vidt til at Jeppesen var fondsmegler og at det var vel kjent innen bransjen at det på børsen ble omsatt verdipapirer som skrev seg fra formuer som var konfiskert av N. S. eller tyskerne. Det var også vel kjent innen bransjen at Gude var medlem av N. S. og mottok salgsoppdrag fra Likvidasjonsstyret. Ved ethvert kjøp av statsobligasjoner forelå det derfor som en mulighet at de kunne være konfiskert, og for Jeppesen måtte det fremstille seg så, at denne mulighet i det foreliggende tilfelle i hvert fall ikke var mindre enn vanlig. Jeg nevner også at det ut fra administrative og rettstekniske hensyn var nødvendig å forenkle skadeoppgjøret etter krigen. Det er således opplyst at Likvidasjonsstyret hadde ca. 12 000 konfiskasjonsboer under behandling ved frigjøringen, og ifølge Stortingsmelding nr. 15 (1950) side 46 har Justisdepartementets oppgjørsavdeling etter samme tidspunkt behandlet ca. 60 000 skadekrav som ikke går inn under noen trygd. Videre nevner jeg at etter de foreliggende opplysninger er ingen del av de midler som hørte under Tilbakeføringskontoret trukket inn i statskassen. Iallfall for den alt vesentlige dels vedkommende er de kommet eierne av beslaglagte verdier til gode, dels umiddelbart, dels gjennom Krigsskadetrygden for løsøre, som utbetalte erstatning for tapt, beslaglagt løsøre til dettes eiere

Side:529

og derfor senere fikk Tilbakeføringskontorets gjenværende midler overført til seg, en overføring der ifølge tidligere byråsjef Høylands vitneforklaring ble betraktet som en refusjon.

Det er unødvendig for meg å komme inn på om det ville vært forenelig med Grunnlovens §105 eller §97 å anse Jeppesen utelukket fra «motverdien» på grunn av konfiskasjonslovens §16, dersom det faktiske forhold hadde vært at han hadde kjøpt obligasjonene før 18. desember 1942. Det er likeledes unødvendig for meg å komme inn på om Jeppesen, ifall disse positive lovbestemmelser ikke hadde foreligget, etter alminnelige rettsgrunnsetninger, f. eks. etter reglene om rett til surrogater m.v. eller om ugrunnet berikelse, ville hatt krav på andel i Likvidasjonsstyrets tilgodehavende i Kreditkassen fordi det kunne bokholderimessig påvises at den kjøpesum han hadde betalt Gude for obligasjonene, via Likvidasjonsstyret var gått inn på kontoen.

Til påstanden om at Justisdepartementet har overskredet sin instruksjonsmyndighet i forhold til Tilbakeføringskontoret er det tilstrekkelig å vise til at loven, riktig forstått, utelukker betaling til Jeppesen av midler under dets forvaltning. Det er for så vidt ikke plass til noe skjønn fra kontorets side.

Saksomkostninger antar jeg ikke bør tilkjennes på grunn av sakens prinsipielle karakter.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Det første spørsmål som må avgjøres, er etter min mening om den ankende part har et rettskrav på den formuesmasse som Tilbakeføringskontoret har overtatt etter Likvidasjonsstyret for konfiskert eiendom. Herom bemerkes:

Likvidasjonsstyrets fellesmasse besto av summen av de verdier som var beslaglagt hos de enkeltmennesker som ble utsatt for konfiskasjon for så vidt verdiene gikk inn til Likvidasjonsstyret. Da Likvidasjonsstyret har ført ordentlige regnskaper, kan det ettervises hvor meget det er kommet inn fra hver enkelt konfiskatus. Det er opplyst at en del av de inngåtte midler er utbetalt igjen før 9. mai 1945, således at det ikke er full dekning for det som er inngått; men fordelingsgrunnlaget er fullt på det rene.

Etter min mening tilhørte denne Likvidasjonsstyrets fellesmasse dem hvis eiendeler er gått inn i massen. Da alle konfiskasjonene var ulovlige, var hver enkelt blitt medeier i massen derved at hans verdier gikk inn i den. Jeg mener at det er vår retts regel at når det kan påvises at en formuesmasse

Side:530

som er holdt atskilt, utelukkende består av midler som er fravendt de rettmessige eiere ved rettsbrudd, så er det disse, og disse alene, som har rett til formuesmassen - eller det som er igjen av den - i forhold til hva de har bidratt til den. Slik var forholdet ved Likvidasjonsstyrets fellesmasse, og Frieds bo var altså medberettiget i den i forhold til sitt bidrag til den. Når, som i dette tilfelle, Frieds bo fikk dekning for så vidt som de konfiskerte obligasjoner ble tilbakelevert, så gikk boets tilsvarende rett over på den som har skaffet dekningen, altså her den ankende part. Jeppesens bo har dermed et rettskrav på Likvidasjonsstyrets fellesmasse for obligasjonenes verdi, og skal ha dividende etter dette.

Jeg mener at anordningen av 31. september 1945 og loven av 13. desember 1946 om konfiskert eiendom §16 ikke berører den ankende parts rettskrav. Jeg henviser for så vidt til dens forarbeider i Ot. prp. nr. 137 for 1945-46. Spørsmålet om det kunne åpnes en adgang til å gi dekning til den som hadde handlet med en kommisjonær for den konfiskerende myndighet - slik som Jeppesen i dette tilfelle har gjort - er her ganske inngående drøftet, med det resultat at §16 i loven stengte denne adgang. Men alle de uttalelser som foreligger, fra bankjuristene, fra Tilbakeføringskontorets direktør, fra lovutvalget, fra Oppgjørskontoret, og fra Justisdepartementet, forutsetter at det ikke dreier seg om rettskrav, det fremgår kanskje klarest av proposisjonen side 16, 2. spalte, hvor departementet avviser muligheten av at rettskrav kan foreligge. Man har altså under utarbeidelsen av loven gått ut fra at staten kunne disponere fritt over disse midler og oppstille regler for fordelingen av dem etter billighet; hvis dette hadde vært riktig, er jeg enig i at den ankende parts krav ville vært avskåret av lovens §16. Men som før anført mener jeg at denne formuesmasse tilhører dem som har skaffet midlene, og at den ankende part har et rettskrav på formuesmassen. Om det tilfelle at det foreligger rettskrav mot massen uttaler motivene seg ikke, og loven avgjør etter min mening intet herom. Her gjelder da de vanlige rettsregler.

Hvis man legger til grunn at det her foreligger et rettskrav for den ankende part, vil også Grunnloven hindre at en senere lov fratar ham hans rett eller overfører den til staten eller andre. Hvis man, som jeg har gjort, bygger på at Likvidasjonsstyrets fellesmasse eies av en lang rekke personer hvis eiendeler er gått inn i den, er det intet grunnlag for noe inngrep i dette eierforhold - med mindre det da betales erstatning. Da er forholdet det at man står overfor et oppgjør som må skje etter våre vanlige regler, som for så vidt er klare nok og fullt tilstrekkelige til å avvikle fellesskapet. Det er visstnok så at det her gjelder en stor formuesmasse med et stort antall deleiere, og at det ved en avvikling vil kunne oppstå særlige vanskeligheter og tvilsomme faktiske

Side:531

spørsmål, ikke minst på grunn av de regresskrav og andre avledede krav som her kommer inn. Og det er naturligvis intet til hinder for at det gis en særskilt lov om den tekniske ordning av avviklingen, f. eks. som her er gjort ved at avviklingen skal foretas av Tilbakeføringskontoret. Men de spørsmål som kan oppstå er ikke prinsipielt forskjellige fra dem som kan oppstå f. eks. ved behandlingen av et stort dødsbo eller konkursbo eller ved avviklingen av et stort privat selskap. Men det står for meg som sikkert at staten ikke kan gripe inn i selve fordelingsnormen for fellesmassen. Den kan heller ikke tilegne seg såkalte «ledigblevne dividender» (res. 10. mai 1946 §3 i. f.) - eller stille dem til disposisjon for andre uten at disse er trådt inn i de opprinnelige eieres rett. Det er intet behov for den slags regler, og man har tilstrekkelige rettsregler til å gjennomføre en avvikling av dette fellesskap, og en fordeling av midlene på de enkelte andelshavere. Det er klart at en sådan fordeling kunne vært gjennomført etter vanlige rettsregler - f. eks. av en av de banker hvor midlene innesto. Det er videre klart at ved en sådan fordeling ville staten ikke ha rett til noen andel.

Det inngrep loven her har gjort vil si at man direkte tar fra den ene hans formuesverdier og gir til den annen. Dette forbyr Grunnloven.

Dommer Gaarder: Jeg er enig i førstvoterendes resultat og kan i de vesentlige deler tiltre hans begrunnelse. Jeg finner dog å burde tilføye at etter min mening ville Jeppesen hatt et rettskrav på fyldestgjørelse av Likvidasjonsstyrets fellesmasse som sto på konto i Kreditkassen, dersom ikke den provisoriske anordning av 21. september 1945 og den senere lov av 13. desember 1946 hadde vært til hinder for dette. Jeg bemerker i den forbindelse at jeg forstår lovens §16 på samme måte som førstvoterende. Var de nevnte - eller tilsvarende - bestemmelser ikke kommet, går jeg ut fra at Kreditkassen før eller senere hadde måttet gjøre opp kontoen etter alminnelige rettsregler, og jeg antar at disse ville ført til at Jeppesen hadde måttet behandles som parthaver eller kreditor med hensyn til denne konto. Så langt er jeg enig med annenvoterende, dommer Berger, uten at jeg behøver å gå nærmere inn på den teoretiske begrunnelse. Når jeg likevel - riktignok efter først å ha overvunnet atskillig tvil - er blitt stående ved førstvoterendes resultat, skyldes det at jeg legger avgjørende vekt på det uttrykkelige forbehold i anordningen av 18. desember 1942 om rett for Kongen (eller lovgiveren) til senere å gi regler om regressen. Grunnlaget for Jeppesens påståtte krav ligger i tid etter denne anordning, og er således underordnet dens bestemmelser. Jeg finner som førstvoterende at anordningen av 21. september 1945 og loven av 13. desember 1946 var en realisasjon av dette forbehold og under

Side:532

de foreliggende forhold ikke gikk utenfor det man måtte være forberedt på. Det foreligger da etter dette ikke grunnlovstridig tilbakevirkning eller formuesinngrep overfor Jeppesen når lovens §16 avskjærer ham fra å kunne kreve fyldestgjørelse av Likvidasjonsstyrets fellesmasse.

Dommer Skau: Som dommer Gaarder.

Dommerne Schei og Heiberg: Likeså.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.

Dommerne Holmboe, Kruse-Jensen, Thrap, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby og justitiarius Grette: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Valborg Platou):

- - -

II. Ad saksøktes regressøksmål.

At aksjemegler Jeppesen på sin side har et på vanhjemmel grunnet regresskrav mot sin selger Gude, gir ham ingen rett til å rette sitt krav mot staten, som (ved det nasistiske Likvidasjonsstyre) hadde gitt Gude salgsoppdrag. Dette vil allerede følge av at det etter norsk rett ikke er antatt å være adgang til «springende regress» med mindre særskilt lovhjemmel foreligger - og dessuten må det være utvilsomt at det etter frigjøringen ikke mot den ville kunne gjøres gjeldende noe erstatningsansvar for tap som er voldt ved rettsstridige og forbryterske handlinger og beslutninger av okkupasjonstidens nasistiske maktutøvere.

Retten kan imidlertid heller ikke gi saksøkeren medhold i at han vil ha et krav mot staten på utbetaling av den av ham til Gude innbetalte «motverdi» for obligasjonene som er gått inn i «Likvidasjonsstyrets fellesmasse» på den beslaglagte bankkonto. De på denne konto ved frigjøringen innestående midler, er ikke for noen del gått inn i statskassen, men er gjennom det etter frigjøringen opprettede Tilbakeføringskontor forvaltet og disponert til dekning for de ved konfiskasjonene skadelidte. Kontorets avgjørelse av de herunder fremsatte krav på utbetalinger av «motverdi», har måttet følge de i den prov. anordning av 21. september 1945 fastsatte regler og retningslinjer, som senere ble uforandret vedtatt ved loven av 13. desember 1946.

Retten kan ikke gi saksøkeren medhold i at han etter denne anordnings (og senere lovs) §16 har hatt noe rettskrav på dekning for det tap han har lidt. Bestemmelsen i §16 foreskriver at Tilbakeføringskontoret i særlige tilfelle kan «betale motverdien til den som har kjøpt en konfiskert ting eller rettighet av myndighet eller institusjon som nevnt i §3 til dekning av det tap han lider på grunn av tilbakesøkning fra eieren». Ordlyden viser at det ikke gis kjøpere av konfiskert eiendom

Side:533

dom noe rettskrav på å få utbetalt noen «motverdi» til dekning av det lidte tap. Spørsmålet om utbetaling skal skje avhenger av den avgjørelse som Tilbakeføringskontoret treffer på grunnlag av de av statsmyndighetene opptrukne linjer, som foreskriver at «motverdien» bare kan utbetales den som har kjøpt av de i §3 nevnte myndigheter - nemlig «okkupasjonsmakten eller av myndighet eller institusjon som er innsatt eller godkjent av ham». Betingelsen er dessuten at det skal foreligge et «særlig tilfelle», og det fremgår av motivene (se Ot. prp. nr. 137 for 1945-46 side 8 Sp. 1 ad §16) at herved har vært tenkt bl.a. på de såkalte «redningsinnkjøp» foretatt av slekt og venner. Dette fremgår - som i prosedyren anført - for øvrig også av motivene til proposisjonen (Ot. prp. nr. 137 for 1945-46).

Retten finner at saksøkeren ikke kan bygge sitt krav mot staten på anordningen av 1945 (og lov av 13. desember 1946) §16, idet Tilbakeføringskontorets avvisning av dette krav antas å være i full overensstemmelse med de av statsmyndighetene fastsatte alminnelige retningslinjer.

Heller ikke kan retten gi saksøkeren medhold i at hans krav mot staten kan bygges på Grunnlovens §105. De midler hvorav saksøkeren krever erstatning, har aldri vært tatt til inntekt for den norske stat. Beslagleggelsen er utelukkende skjedd i den hensikt å sikre en tilbakeføring av midlene ved å fordele dem mellom dem som var påført tap ved konfiskasjonene, og som fantes å burde være erstatningsberettiget etter en individuell prøvelse av hvert enkelt krav på grunnlag av de av statsmyndighetene utformede alminnelige retningslinjer. At saksøkeren, og i likhet med ham andre mellommenn som har omsatt konfiskerte ihendehavergjeldsbrev, etter disse retningslinjer vil utelukkes fra å bli tildelt noen «motverdi», kan ikke gi ham noe krav på staten etter Grundlovens §105. De for fordelingen av midlene fastsatte retningslinjer innebærer ingen beslagleggelse av noen saksøkeren tilhørende velervervet rettighet. Saksøkerens tap må betraktes som en skade voldt ved krigsforholdene, - en skade for hvilken staten ikke kan ha noe erstatningsansvar. Saksøkeren må være henvist til eventuelt å søke om en billighetserstatning overensstemmende med de herom utferdigede lovregler. - - -

Side:534