Rt-1955-600
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1955-06-18 |
| Publisert: | Rt-1955-600 |
| Stikkord: | Prøving av overskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 68 B/1955 |
| Parter: | 1. Kaare Sjølie, eller nå hans dødsbo, 2. Anne Sjølie (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt) mot Glommens og Laagens Brukseierforening (høyesterettsadvokat R. Karlsrud). |
| Forfatter: | Kst. dommer Rode, Gaarder, Heiberg, Kruse-Jensen, Skau |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §386, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) |
Kst. dommer Rode: Den 28. mars 1950 ble det ved Sør-Østerdal herredsrett avhjemlet overskjønn i anledning av at Glommens og Laagens Brukseierforening ved kgl. res. av 25. juli 1947 hadde fått tillatelse til å foreta regulering av Storsjøen for et tidsrom av 50 år. Anne og Kaare Sjølie påanket overskjønnet til Høyesterett med påstand blant annet om opphevelse for så vidt angikk en del nærmere angitte takstavgjørelser og om
Side:601
hjemvisning av overskjønnet til ny behandling med nye skjønnsmenn og ny administrator for disse posters vedkommende. Høyesterett avsa 20. desember 1952 kjennelse*) som tok kravet om opphevelse og hjemvisning til følge i den utstrekning det var nedlagt påstand herom, idet kjennelsens punkt 1 er sålydende:
- ) Se Rt-1952-1306.
«Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår de trufne avgjørelser om erstatning for skogsdrift under takst nr. 2, Kaare Sjølie, g.nr. 35, b.nr. 18 i Åmot, Løsset Nordres gårdsskog (takstfelt II), g.nr. 3, b.nr. 13, Sjømoen (takstfelt III) og g.nr. 35, b.nr. 32, Neverdalsvika, Neverdalsbekken og Tømmernesvika (takstfelt X, XI og XII). Videre for takst nr. 3, Anne Sjølie, g.nr. 35, b.nr. 10 i Åmot, Skjelvemålingen (takstfelt I).»
Opphevelsen skjedde i medhold av tvistemålslovens §384, 1. ledd og annet ledds punkt 5, og det uttales herom av førstvoterende med tilslutning av de tre andre dommere som utgjorde flertallet at «Jeg finner under henvisning til det her anførte at skjønnsgrunnene må betegnes som uklare og utilstrekkelige, og at det her foreligger en feil ved saksbehandlingen. Jeg anser det videre sannsynlig at denne feil kan ha virket bestemmende på avgjørelsen av erstatningens størrelse, likesom feilen er til hinder for en prøvelse av hvorvidt overskjønnet har lagt en riktig rettsanvendelse til grunn.»
Påstanden om at den nye behandling skulle skje med ny administrator og nye skjønnsmenn ble ikke tatt til følge, og det uttales herom i voteringen: «Derimot finner jeg ikke at det er grunn til å ta de ankende parters påstand om hjemvisning av overskjønnet til behandling med nye skjønnsmenn og ny rettsformann til følge.»
Den 1. juli 1953 holdt så skjønnsretten rettsmøte uten varsel til partene, som heller ikke møtte. Ifølge rettsboken fremla administrator ankesakens dokumenter med bilag og leste opp Høyesteretts kjennelse og rettsbok for en til bruk for høyesterettssaken avholdt bevisopptagelse. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det så avgitt overskjønn med nye takster i den utstrekning hvori det tidligere overskjønn var opphevet av Høyesterett. Det uttales i skjønnsgrunnene blant annet:
«Overskjønnsretten har funnet at den har tilstrekkelig grunnlag til å avgi nytt overskjønn, og at det ikke er nødvendig å innkalle partene til ny forhandling. - Avgivelsen av nytt overskjønn er blitt forsinket på grunn av at skjønnets bestyrer i lengre tid har vært syk.»
Det nye overskjønn er påanket til Høyesterett av Kaare Sjølie eller nå hans dødsbo og av Anne Sjølie. Anken gjelder overskjønnet i sin helhet og grunnes på feil i saksbehandlingen
Side:602
og i rettsanvendelsen. Forhandlingene for Høyesterett har vært begrenset til den første ankegrunn. De ankende parter gjør i denne henseende gjeldende at det etter Høyesteretts kjennelse skulle vært holdt ny hovedforhandling med innkalling av partene før det ble avgitt nytt overskjønn. De peker på at det kjennskap til de faktiske forhold som overskjønnet nå er bygget på, er ervervet ved befaring foregått 4 år tidligere. De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«At det påankede overskjønn av 1. juli 1953 oppheves og hjemvises til ny behandling av ny administrator og nye skjønnsmenn.
At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Brukseierforeningen har nedlagt slik påstand:
«At anken forkastes og at Glommens og Laagens Brukseierforening hos Kaare Sjølies dødsbo og Anne Sjølie in solidum tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg finner at anken må tas til følge.
Det er hjemvisningen i Høyesteretts kjennelse av 20. desember 1952 som er foranledningen til at overskjønnsretten av eget tiltak måtte ta overskjønnet opp igjen, og det er også hjemvisningen som i første rekke er bestemmende for i hvilket omfang innenfor den av opphevelsen trukne ramme dette skulle skje. Av overskjønnsrettens behandlingsmåte og av det siterte avsnitt av de nye skjønnsgrunner fremgår det etter min oppfatning at overskjønnsretten har gitt hjemvisningspålegget en begrensning som hverken har støtte i kjennelsens egne ord eller som det for øvrig kan påvises noen hjemmel for.
Jeg viser til at overskjønnet uttrykkelig er hjemvist «til ny behandling» for så vidt den opphevede del av skjønnet angår. Dette er den form som Høyesterett har brukt i tilfelle som det foreliggende helt fra skjønnsloven og tvistemålsloven trådte i kraft, og uten at det - så vidt jeg har kunnet konstatere - har forekommet noen tvil om at det i påbudet om ny behandling ligger et krav om at det skal holdes rettsmøte med partsforklaring før ny avgjørelse til erstatning for den opphevede blir truffet. Et annet og rent praktisk spørsmål er i hvilket omfang retten og partene under den nye behandling har funnet det nødvendig å gjenta det som tidligere er passert, særlig da åstedsbefaring.
Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for å oppfatte det så, at Høyesterett i dette tilfelle med sin bruk av den sedvanlige hjemvisningsformel har tilsiktet en virkning som i nevnte henseende avvek fra det vanlige. Tvert om viser uttalelser av førstvoterende, tiltrådt av de tre dommere som sammen med ham utgjorde rettens flertall, at ny saksbehandling var forutsatt. Således når det sies: «Til veiledning for det nye overskjønn finner jeg grunn til å nevne at skjønnet i skjønnsgrunnene må gjøre rede for om og i tilfelle i hvilken utstrekning
Side:603
skjønnet legger til grunn at de ankende parter som følge av reguleringen har vært nødt til å omlegge sin skogsdrift.» Videre når det sies at «selv om overskjønnet etter hva jeg foran har anført bør oppheves og hjemvises til ny behandling - - -», og det så noe senere kommer en uttalelse som den tidligere siterte i anledning av kravet om ny rettsformann og nye skjønnsmenn: «Derimot finner jeg ikke at det er grunn til å ta de ankende parters påstand om hjemvisning av overskjønnet til behandling med nye skjønnsmenn og ny rettsformann til følge.» Jeg anser det utvilsomt at førstvoterende ville uttrykt seg på annen måte i anledning av dette krav dersom han hadde ment at den nye behandling som han hjemviste til, skulle være av den art at det overhodet ikke var anledning til å endre rettens besetning, slik som tilfellet ville ha vært om det bare skulle istandbringes nytt skjønnsresultat med grunner.
I Høyesteretts hjemvisning er brukt de samme ord som i det ene av de to hjemvisningsalternativer etter tvistemålslovens §386 annet ledd: Hjemvisning til ny behandling. Overskjønnsretten har brukt det annet hjemvisningsalternativ som §386 annet ledd omtaler: Ny pådømmelse. I og med at Høyesteretts kjennelse hjemviser til «ny behandling» er det etter mitt skjønn i direkte strid med kjennelsen å begrense det som foretas i anledning av opphevelsen og hjemvisningen til det som svarer til «ny pådømmelse», slik som overskjønnet har gjort.
Det er på det rene at overskjønnet er opphevet i henhold til tvistemålslovens §384 første ledd og annet ledds punkt 5, det vil si på grunn av feil ved saksbehandlingen. Etter tvistemålslovens §386 tredje ledd er det da anledning til å påby ny hovedforhandling, uten hensyn til om feilen også kleber ved den tidligere hovedforhandling. I nærværende tilfelle er ny hovedforhandling påbudt i og med hjemvisning til ny behandling. Da lovligheten herav er uberørt av hvor omfattende virkning de nevnte rettergangsfeil hadde, er det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette. Av min forståelse av hjemvisningsbestemmelsen i Høyesteretts kjennelse av 20. desember 1952 følger at den nye saksbehandling som gikk forut for det nye overskjønnsresultat ikke fyller tvistemålslovens krav. Jeg anser det for så vidt tilstrekkelig å vise til at partene ikke var innkalt til rettsmøtet i overskjønnsretten 1. juli 1953 eller til noe annet rettsmøte før det nye overskjønn ble avgitt, idet dette er en feil som går inn under tvistemålslovens §384, nr. 6 og som sådan ubetinget medfører opphevelse av det nye overskjønn og ny hjemvisning.
Etter den stilling saken nå er kommet i antar jeg at de ankende parters krav om at overskjønnet skal holdes med ny rettsformann og nye skjønnsmenn bør imøtekommes.
Jeg antar at Brukseierforeningen, som er ekspropriant, ikke kan unngå å tilsvare de ankende parter saksomkostninger for Høyesterett.
Side:604
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling med ny administrator og nye skjønnsmenn.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Glommens og Laagens Brukseierforening til Kaare Sjølies dødsbo og Anne Sjølie i fellesskap 1 200 - tolvhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Kruse-Jensen og Skau: Likeså.
Av overskjønnet (skifteforvalter Sverre Berg med skjønnsmenn Elliot Strømme, Eivind Aalstad, Leiv Rosseland, Richard Bjerke, Axel Agnæss og Peder M. Bergseng):
- - -
Overskjønnsretten har funnet at den har tilstrekkelig grunnlag til å avgi nytt overskjønn, og at det ikke er nødvendig å innkalle partene til ny forhandling. - - -