Rt-1955-629

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-06-30
Publisert:	Rt-1955-629
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85/1955
Parter:	Boye Johnsen (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Trygve Lange-Nielsen - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Gundersen, Nygaard, Gaarder, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Motorvognloven (1926) §17, §30, Motorvognloven (1926)

Dommer Eckhoff: Saken gjelder et sammenstøt vinteren 1951 ved Tveiten i Hjartdal mellom Telemark fylkes vegvesens brøytebil H-6174 ført av Sigurd Skauen og en drosjebil H-8033 eiet og kjørt av Boye Johnsen.

Ved sammenstøtet ble drosjen skadet, og Johnsen krevet ved Tinn og Heddal herredsrett dekket et tap på kr. 1 318,90 med tillegg av renter og saksomkostninger.

Herredsrettens dom ble avsagt 6. september 1952. Ved dommen ble staten ved Samferdselsdepartementet dømt til å betale beløpet med 4 pst. rente fra 13. juli 1951 og saksomkostninger med kr. 500.

Staten påanket avgjørelsen til Agder lagmannsrett, som

Side:630

kom til et annet resultat enn herredsretten. Ved dommen avsagt 2. september 1953 ble staten frifunnet. Saksomkostningene ble opphevet for begge retter.

Boye Johnsen, som er meddelt fri sakførsel, har påanket dommen til Høyesterett. Han mener at herredsretten har bedømt sammenstøtet riktig, når den har funnet at det fra Skauens side som fører av brøytebilen er vist uaktsomhet, og at han selv som fører av drosjen ikke kan bebreides sammenstøtet.

Etter Johnsens mening har føreren av brøytebilen hatt en betydelig fart, da han brøytet på venstre side av veien, før han gikk inn i svingen. Han så etter sin egen forklaring en skiløper foran seg, og vek til høyre for å unngå ham, men burde samtidig sett drosjen, som nærmet seg skiløperen fra den annen side. Begrunnelsen for dette standpunkt er at Johnsen hevder at han selv så brøytebilen svinge over fra venstre til høyre side av veien. Hadde Skauen vært like oppmerksom, ville det ikke ha vært vanskelig for ham å bremse opp på den ennå ubrøytede venstre side på tredjedelen av foranliggende fri kjørebane, og ingen skade ville ha inntruffet. Da Skauen uoppmerksom på drosjen ga gass for å komme over på høyre side, hvor det var brøytet, glatt vei og ingen sne som ga motstand, måtte han miste kontrollen over brøytebilen. For tross bremsing gikk den med betydelig kraft mot drosjen som sto stille.

Den ankende part er klar over at en brøytebil av dette slag etter høyesterettsdom referert i Rt-1953-395 flg. som nevnt i trafikkreglenes §1 nr. 5 er en veiarbeidsmaskin. Men etter hans mening kan den ikke sies å ha vært i funksjon som veiredskap, da føreren oppga brøytingen på venstre side, og svingte over på høyre, hvor det var ferdig brøytet, for inntil videre å fortsette på denne side. Under denne kjøring bør brøytebilen bedømmes som en alminnelig motorvogn, og Skauen har da overtrådt trafikkreglenes §24, §21 nr. 1 og §21 nr. 2. Om denne mening ikke får tilslutning, har føreren av brøytebilen iallfall overtrådt den alminnelige aktsomhetsregel, som har fått uttrykk i motorvognlovens §17 første ledd, 2. punktum, og som også må gjelde for veiarbeidsmaskiner. Det var under disse forhold ikke uten grunn at Skauen umiddelbart etter sammenstøtet tok skylden på seg for kollisjonen.

Om det fra førerens side ikke er utvist skyld, hevder Johnsen subsidiært at skaden kan tilbakeføres til forsømmelse fra veivesenets side. Ved avstengning av veien, hensiktsmessig varsling, ved brøyting om natten hvor sterke lyskastere ga veifarende beskjed, ville ulykker av denne art kunne hindres, mener den ankende part.

For øvrig påståes det at staten må være ansvarlig uten skyld. Finner staten at det er nødvendig å gi brøytebiler tillatelse til å fravike de alminnelige trafikkregler om høyrekjøring, fartsbegrensning m.v., bør derav følge at brøytebilene

Side:631

pålegges ansvaret for den uberegnelige fare, som fravikelsen representerer for den enkelte trafikant.

Boye Johnsen har lagt ned påstand:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Boye Johnsen kr. 1 318,90 med 4 pst. renter fra 13. juli 1951 til betaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Motparten, staten, har hevdet at lagmannsrettens dom er riktig.

Fra statens side gjøres det bl.a. gjeldende at motorvognlovens regler om skyldansvar, når to motorvogner støter sammen, jfr. §30 fjerde ledd, også gjelder for et sammenstøt som det foreliggende.

Hvis det er så at kollisjonen ikke kan sies å være et hendelig uhell, bør drosjebilens fører og han alene bebreides for sin kjøring. Kollisjonen ville således ikke ha inntruffet om Johnsen hadde stanset sin bil på tredjedelen av fri foranliggende kjørebane. Det kan for øvrig ikke godtas som en forskriftsmessig stansning, når drosjen til slutt stoppet opp på tvers av veien og blokerte den. Var drosjen stanset på høyre side, er det sannsynlig at skaden ville vært vesentlig mindre, ja kanskje unngått.

Når det gjelder Skauens kjøring, hevdes det at han så drosjen samtidig som Johnsen så brøytebilen. Brøytebilen var da allerede kjørt helt over på høyre side for å brøyte der med den fart som var nødvendig for å få arbeidet gjort, og Skauen har derfor ikke overtrådt noen bestemmelse i trafikkreglene, jfr. §1 nr. 5. Et ansvar for veivesenet som følge av manglende varsling bestrides, og grunnlag for et ansvar uten hensyn til skyld er det ikke,

Statens påstand lyder:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for prosedyren i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Tinn og Heddal herredsrett, hvor parter og vitner har forklart seg. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett, som den forelå for herredsrett og lagmannsrett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Jeg tar utgangspunkt i den rapport og skisse som lensmannsfullmektigen tok opp umiddelbart etter uhellet. Etter disse opplysninger, som både herreds- og lagmannsretten bygger på, fant sammenstøtet sted i en kurve med brøytekanter på over 2 m, hvor førerne hadde en synsvidde på 36 m. Da veien var brøytet i en bredde av 3,10 m, var det på det rene at det ikke

Side:632

var passeringsmulighet. Bilene måtte stoppe opp før møtet, om sammenstøt skulle unngåes. Om veien, som var horisontal, er det opplyst at den var snedekket, men fast, der det var brøytet. Det var mildt, og det er åpenbart at den brøytede del av veien har vært meget glatt, selv for biler som hadde piggkjettinger påsatt som i denne sak. Jeg nevner disse ting for å vise at forholdene: kurve med liten oversikt, smal vei uten passeringsmulighet, og særlig glatt føre, åpenbart måtte oppfordre begge førere til aktpågivenhet og varsomhet. Jeg nevner i denne forbindelse at lagmannsretten finner det bevist at Boye Johnsen var oppmerksom på at veien var under brøyting.

Johnsen oppgir under bevisopptaket at han kjørte inn i kurven med en fart på 30-35 km. Hvis man legger til grunn at han må ha hatt en reaksjonstid på 3/4 sekund for å sette bremsene på, og legger til lengden av målte bremsespor på 11,5 m, da han får stanset ved å slenge vognen inn i snekanten, vil man få en samlet lengde på over 18 m. Jeg går ut fra at hans vogn har stått stille umiddelbart før sammenstøtet, og jeg behøver ikke å ta standpunkt til om man bør godta en stopp som den foreliggende - bilen sto som nevnt tvers over veien - for det er klart at den stopp som ble foretatt, ikke tilfredsstillet kravet i trafikkreglenes §21 punkt 2. Jeg finner etter dette å måtte bygge på at Boye Johnsens fart, de forhold tatt i betraktning som det allerede er redegjort for, har vært for stor.

Skauen opplyser under bevisopptaket at han, da han så drosjen, hadde en fart på 35-40 km. Om man til den bremselengde på 13,8 m, som ble målt for brøytebilen, legger den samme reaksjonstid, 3/4 sekund, og de 4-5 m som han opplyser å måtte bruke for å stanse, om drosjen ikke hadde stått der, vil man komme opp i en samlet lengde på over 25 m.

Fra Skauens side er det hevdet at det ikke kan bebreides ham at han vek over fra venstre til høyre side for å unngå skiløperen, så meget mer som han da gikk inn i kurven på høyre side. Jeg er uenig i denne oppfatning, og kan for så vidt slutte meg til det synspunkt som det er redegjort for i anken. På venstre side, hvor brøytingen pågikk og sneen ga motstand, må jeg anta at han kunne ha stoppet opp før han nådde frem til skiløperen, eller iallfall få satt farten så langt ned at han farefritt kunne kjøre over på høyre side. Ved å gå over på høyre side, hvor det var brøytet og glatt, måtte det med den fart han hadde, på 35-40 km, fremstille seg umulig å stanse i rimelig tid.

Det er fremholdt fra den ankende parts side at Skauens kjøring må bedømmes etter trafikkreglene, fordi det ikke var av hensyn til brøytingen at Skauen kjørte over i høyre side. Når man ser hen til den kortvarige avbrytelse som her foreligger, kan jeg ikke anta at det er riktig. Jeg mener for øvrig at jeg ikke finner grunn til å ta standpunkt til om brøytebilen er å anse som en motorvogn i relasjon til motorvognloven, jfr.

Side:633

lovens §1 annet ledd, for jeg finner det klart at Skauen har overtrådt de alminnelige aktsomhetsregler som må gjelde for fører av en veiarbeidsmaskin under forhold som de foreliggende.

Jeg har vært inne på den tanke å fordele skylden med en større del på Skauen og en mindre del på Johnsen. Etter nærmere overveielse er jeg blitt stående ved at begge førere hadde de samme forutsetninger for å bedømme faren ved å gå inn i kurven med den fart de hadde, og at skaden bør fordeles med en halvpart på hver.

Den samlede skade utgjør kr. 2334,15. Johnsen har mottatt kr. 1015,25 i erstatning. Han vil da ha krav på kr. 151,83.

Etter resultatet finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, og §174 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte halvdelen av skaden, slik at den betaler til Boye Jonhsen et restbeløp på kr. 151,83 - ett hundre og femtien 83/100 kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Gaarder og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig B. Dalan):

- - -

Rettens mening:

Statens brøytebil H-6174 kjørt av Sigurd Skauen utførte angjeldende dag, 23. februar 1951, brøyting på riksveien mellom Hjartdal og Sauland. Bilen hadde brøytet i retning fra Sauland og til Hjartdal og var på nedtur fra Hjartdal mot Sauland, da den i en sving ved Tveiten i Hjartdal møtte drosje H-8033 ført av eieren, saksøkeren Boye Johnsen. Brøytebilen kjørte i venstre veikant hvor det på kollisjonsstedet lå et 0,9 m bredt snelag så tykt at det ikke var mulig å kjøre i det med vanlig bil. I den sving hvor kollisjonen inntraff ville brøytebilen ha yttersving når den kjørte i venstre side. I svingen var 2 1/2 m høye brøytekanter og oversikten var 36 m. Et stykke før selve kollisjonsstedet har brøytebilen kjørt over i høyre side slik at den hadde innersvingen hvor det var brøytet. Veien var 4 m bred. Drosjebilen var 1,85 m bred og sneplogens største bredde 2,6 m. Det var således ikke mulig for bilene å passere hverandre under fart.

Da Johnsen fikk øye på brøytebilen har han bremset opp, og for å stoppe hurtigst mulig har han videre kjørt bilen inn i snekanten på høyre side. Dette har bevirket at bilens bakdel har slengt over i venstre side og han er blitt stående på skrå over veien. Bremsesporene har en lengde av 11,15 m når det medregnes den sklibue bakhjulene har laget

Side:634

ved at bakparten av bilen slengte over i venstre side. Ved kollisjonen er bilen blitt trykket tilbake 0,55-0,75 m.

Brøytebilens fører har da han fikk øye på drosjen bremset opp. Han har samtidig forsøkt å kjøre bilen inn i snekanten, men på grunn av den kramme sne og vel også på grunn av at han hadde innersving, har plogen bare skrenset langs kanten. Bremsesporene viste en lengde av 13,8 m.

Saksøkeren har hevdet at hans bil sto stille i kollisjonsøyeblikket. Dette støttes av vitnet Lids forklaring og også av det faktum at drosjen ved kollisjonen er blitt skjøvet tilbake. Drosjebilens bremsespor var på 11,15 m. Selv om drosjebilen har kjørt inn i snekanten for å stanse, tyder stansningen på så vidt kort avstand på glatt føre på at drosjen neppe har hatt noen særlig fart ved inngangen til svingen da brøytebilen ble oppdaget. Reaksjonstiden har med den fart drosjen hadde neppe medført større fremsig uten bremsing, og retten må gå ut fra at drosjen har stanset på ca. 1/3 del av den fri og oversiktlige veibane. Johnsen hadde også sanset før kollisjonen inntraff. Det kan etter rettens mening ikke bebreides ham at ulykken inntraff.

Ifølge trafikkreglenes §1 pkt. 5 er veiarbeidsmaskiner hjemlet adgang til å fravike trafikkreglene når det er nødvendig eller til vesentlig lettelse under arbeidet. En brøytebil vil etter rettens mening måtte ansees for en veiarbeidsmaskin. Den utfører et typisk veiarbeid som er helt nødvendig for å holde veiene i farbar stand ved snefall. Under slikt arbeid kan det være helt nødvendig både med manøvrering og fart som strider mot trafikkreglenes detaljerte bestemmelser. I hvilken utstrekning trafikkreglene kan overskrides vil avhenge helt av arbeidets art og hvilke bestemmelser som overskrides. En brøytebil vil imidlertid gå inn under motorvognloven, jfr. §1, og for kjøring med brøytebil må også den generelle regel i motorvognlovens §17 første ledd om aktsom kjøring gjelde. Dette er også i overensstemmelse med de alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger. Hvilken aktsomhetsnorm en skal trekke opp når en brøytebil har rettslig adgang til å overtre trafikkreglene, vil bero på et skjønn. Når det gjelder å bedømme hvor lang avstand en aktsom brøytebilsjåfør må regne med for å kunne stanse på uoversiktlig og svinget vei, må det etter rettens mening stilles omtrent de samme krav som ved alminnelig bilkjøring. Når en brøytebil setter opp stor fart for å kaste opp sne, vil den også på grunn av snemengden møte så vidt sterk motstand at stansning kan skje meget hurtigere og på kortere avstand enn vanlig. Samtidig som en brøytebil således kan måtte fravike trafikkreglenes fartsgrense, vil den kunne overholde trafikkreglenes bestemmelse om å stanse på 1/3 av den frie og oversiktlige veibane.

I nærværende tilfelle skyldes etter rettens mening kollisjonen det faktum at brøytebilen uten å slå av på farten et lite stykke før kollisjonsstedet, kjørte fra venstre side av veien hvor det ikke var brøytet og over i høyre side hvor det var brøytet og således ingen nevneverdig motstand. Brøytebilens sjåfør har selv forklart at han svinget over i høyre side da det sto en skiløper på venstre side, og han ville unngå å sprute sne på ham. Sjåføren har forklart at han svinget over før han fikk se den møtende drosjebil og ga fremdeles gass da han kom over i høyre side.

Side:635

Johnsen har i sin forklaring hevdet at han så brøytebilen svinge over fra venstre til høyre side og hans forklaring støttes også av det vitneprov som er avgitt av vitnet Flatin som var passasjer i brøytebilen. Dette sammenholdt med forklaringen til sjåføren på brøytebilen tyder på at brøytebilens sjåfør litt for sent er blitt oppmerksom på den møtende bil.

Brøytebilens sjåfør har forklart at han et godt stykke før han kom til kollisjonsstedet hadde tatt et overblikk over veien bortover uten å se noen møtende bil. Dette kan også ha bevirket at han har trodd han kunne kjøre trygt uten å møte hindringer.

Brøytebilen hadde bremsespor på 13,8 m. Videre er dens fart blitt stanset av støtet mot drosjebilen. Dette støt må ha vært relativt kraftig. Drosjebilen har fått støtet ved fordøren og bakparten er som følge herav skjøvet 0,55-0,75 m til side. Når et støt mot et punkt så langt fremme på en bil på 1500 kg stående i en kurve har kunnet skyre bilens bakpart til side 0,55-0,75 m, må støtet ha vært temmelig kraftig. I betraktning av reaksjonstid, bremsespor og støt må brøytebilen hatt en fart som neppe kunne stanses på halvdelen av den oversiktlige veibane. Selv om en ikke legger til grunn så skarpe krav til aktsom kjøring i nærværende tilfelle som det i alminnelighet må gjøres, kan det etter rettens mening ikke være særlig tvil om at brøytebilen har hatt for stor hastighet og må tillegges skylden for kollisjonen. Brøytebilen hadde firehjulsbremser, piggkjettinger i ethvert tilfelle på bakhjulene, det var 800 kg last på planet og bilen selv veiet 3050 kg. Den skulle ikke ha større vansker med å bremse opp enn en annen vogn. Etter rettens mening må det betegnes som uaktsom kjøring å holde så vidt stor fart i en uoversiktlig sving hvor brøytebilen holder innersving og hvor sneen fra før er kastet ut av kjørebanen slik at den ikke yter noen bremseeffekt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, sorenskriverne J. C. Grøner og Gulbrand Jensen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Lagmannsretten bygger i det vesentlige på samme saksforhold som herredsretten og kan for så vidt vise til herredsrettens domsgrunner. En vil dog tilføye at en finner det godtgjort at det var i god avstand fra skiløperen at brøytebilen kjørte over fra den ubrøytede venstre side av veien til høyre side. Føreren av brøytebilen, Sigurd Skauen, har som vitne forklart at avstanden var minst 100 meter. Videre finner en det godtgjort at føreren av brøytebilen så drosjebilen komme ut av svingen og da straks begynte å bremse. Når det gjelder drosjebilen finner en også grunn til å nevne at den i svingen måtte kjøre midt i veien idet høyre side var ubrøytet i 90 cm bredde.

Etter de skader som oppsto på drosjebilen finner lagmannsretten at kollisjonen ikke har vært særlig kraftig.

Hvorvidt drosjebilen ved omhandlede leilighet kjørte i samsvar med trafikkreglene finner lagmannsretten det unødvendig å komme nærmere inn på. En finner det godtgjort at drosjebilen hadde klart å stoppe et øyeblikk før kollisjonen inntraff, og en er enig med herredsretten i at

Side:636

det derfor for så vidt ikke er noe å bebreide Boye Johnsen som fører av drosjebilen i at kollisjonen inntraff.

Når det gjelder brøytebilen og dens kjøring bygger lagmannsretten på at brøytebilen var i funksjon som veiarbeidsmaskin, jfr. uttalelse i høyesterettsdom, Rt-1953-395 på side 396.

Lagmannsretten legger i denne forbindelse også til grunn at brøytebilen var i funksjon som veiarbeidsmaskin etterat den som nevnt kjørte over fra venstre side av veien til høyre side. At brøytebilen kjørte slik hadde trafikkmessige årsaker. Brøytebilen hadde for det første en skiløper foran seg på venstre side og ville unngå å sprute sne på ham. Dernest kjørte han over på høyre side for å komme på riktig kjørebane når han skulle inn i svingen. Lagmannsretten kan ikke være enig med ankemotparten i at brøytebilen ved å kjøre over til høyre side mistet karakter av veiarbeidsmaskin og fra da av må betraktes som en vanlig motorvogn.

Spørsmålet om hvorvidt føreren av brøytebilen ved omhandlede leilighet utviste noen erstatningsbetingende uaktsomhet blir derfor etter lagmannsrettens oppfatning redusert til spørsmålet om han ved omhandlede leilighet kjørte for fort. En viser her til trafikkreglenes §1, punkt 5 hvoretter trafikkreglene kan fravikes når det er nødvendig, eller til vesentlig lettelse under arbeidet. Ved den skjønnsmessige avgjørelse som da må treffes synes herredsretten å ha lagt for stor vekt på de rent trafikkmessige hensyn. En peker her på uttalelsene i foran nevnte høyesterettsdom, der det heter at hensynet til arbeidet med snebrøytingen må komme sterkt i forgrunnen. I det foreliggende tilfelle skulle brøytebilen kaste sneen over de minst 2 meter høye brøytekanter og lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at brøytebilen ved omhandlede leilighet holdt større fart enn nødvendig for å klare dette arbeid. En finner derfor at det ut fra trafikkreglene ikke er noe å bebreide føreren av brøytebilen og en finner heller ikke at han har overskredet det aktsomhetskrav som stilles i motorvognlovens §17 første ledds 2. punktum. Kollisjonen må etter lagmannsrettens mening betegnes som et hendelig uhell, et uhell som for største delen skyldes det vanskelige føre. - - -