Rt-1955-640
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1955-06-24 |
| Publisert: | Rt-1955-640 |
| Stikkord: | Odelsfrigjøringsskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 149 B/1955 |
| Parter: | Hans A. Stadheim og Halvard A. Stadheim (overrettssakfører Johan Fosse) mot Johan A. Stadheim (overrettssakfører Jac. Chr. Wesenberg). |
| Forfatter: | Holmboe, Thrap, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Odelsfrigjøringsloven (1907) §3, §5 |
Dommerne Holmboe, Thrap og Helgesen.
Johan A. Stadheim anla odelsløsningssak mot Hans A. Stadheim og Halvard A. Stadheim, og disse ble ved Ytre Sogn herredsretts dom av 9. juni 1954 pålagt å fravike sine eiendommer g.nr. 24, b.nr. 103 og 104 i Leikanger. De påanket dommen og begjærte samtidig odelsfrigjøringsskjønn etter lov av 16. juli 1907 §5 annet ledd. Skjønnssaken ble avvist av herredsretten. Lagmannsretten stadfestet under dissens herredsrettens kjennelse.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse. Det fremgår av odelsfrigjøringslovens §5 tredje ledd, jfr. §3 sjette ledd, at odelsfrigjøringsskjønn kan avholdes etterat løsningssak er reist, jfr. høyesterettsdom i, Rt-1925-298. I mangel av særskilt lovbestemmelse kan det da ikke oppstilles noen annen frist for begjæringen om slikt skjønn enn den som følger av at skjønnet må være holdt innen løsningssaken er rettskraftig avgjort. Motparten har i sitt tilsvar på samme måte som for lagmannsretten nevnt «at de kjærende parter i sin begjæring om odelsfrigjøringsskjønn har unnlatt å stevne samtlige odelsberettigede, slik som forlangt i lov av 16. juli 1907 §3 annet ledd». Det er ikke helt klart om dette er ment som en særskilt innsigelse. Den ville i tilfelle ikke kunne føre frem, idet Kjæremålsutvalget ikke forstår den nevnte bestemmelse slik at det er en prosessforutsetning for fremme av odelsfrigjøringsskjønn at alle odelsberettigede er varslet.
Da avgjørelsen har voldt noen tvil, som hovedsakelig er foranlediget ved at de kjærende parter har ventet så lenge med å begjære skjønn, finner Kjæremålsutvalget ikke å burde ta deres påstand om saksomkostninger til følge.»