Rt-1955-68
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-01-22 |
| Publisert: | Rt-1955-68 |
| Stikkord: | Dødsdisposisjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 9 B/1955. |
| Parter: | Finn Arenfeldt Omdal, 2. Leif Arenfeldt Omdal (høyesterettsadvokat Einar Grette) mot Titti Arenfeldt Omdal høyesterettsadvokat Chr. Stray). |
| Forfatter: | Gaarder, Berger, kst. dommer Rode, Soelseth. Mindretall: Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §65, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dommer Gaarder: Under behandlingen av boet etter oberstløytnant Charles Omdal og hustru Ingertha Arenfeldt Omdal oppsto tvist mellom to av arvingene på den ene side, nemlig sønnene Finn og Leif Arenfeldt Omdal, og den tredje arving, datteren Othilie (Titti) Arenfeldt Omdal på den annen side om gyldigheten av en del transaksjoner som de avdøde hadde foretatt i 1946. Sønnene mente at disse transaksjoner ikke var bindende for dem. Torridal skifterett - sorenskriver Roscher som oppnevnt settedommer - avsa den 24. september 1949 kjennelse med slik slutning:
«Titti Arenfeldt Omdal frifinnes for Finn og Leif Arenfeldt Omdals krav under denne tvist.
Finn og Leif Arenfeldt Omdal tilpliktes en for begge og begge for en å betale Titti Arenfeldt Omdal kr. 500,00 i sakskostnad etter 2 uker fra forkynninga av denne kjennelse.»
Finn og Leif Arenfeldt Omdal påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble ankene frafalt for så vidt angår «skiftet» som var foretatt 21. desember 1946 og 10. desember 1948, slik at saken for lagmannsretten bare angikk skjøtet på g.nr. 40, br.nr. 1, Gimle i Oddernes, og den dertil knyttede overdragelse av innbo m.v. Lagmannsretten avsa dom den 2. november 1951 og kom til samme resultat som skifteretten. Brødrene Omdal ble dessuten ilagt 800 kroner i saksomkostninger.
Om sakens nærmere sammenheng henvises til skifterettens og lagmannsrettens premisser.
Finn Omdal og Leif Omdal påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Det heter i ankeerklæringen at det antas å være uriktig at skjøtet og løsøreerklæringen er gyldige livsdisposisjoner. De ankende hevder at de ved disse transaksjoner er blitt unndratt meget store verdier. Det pekes i denne forbindelse på at eiendommen ved odelstakst er verdsatt til kr. 500 000,00, og at lagmannsretten tar feil når den har lagt avgjørende vekt på foreldrenes vurdering. De ankende har videre nevnt som et spesielt moment at frøken Omdal ifølge de trufne disposisjoner har overtatt forsørgelsesplikt overfor foreldrene, men at denne plikt ikke er blitt etterlevd. Også dette bekrefter - hevder de - at transaksjonen ikke innebar noen realitet.
Side:69
Lagmannsretten har ikke lagt vekt på at underskuddet ved driften av Gimle etter skjøtningen er belastet oberstløytnant Omdal. Skiftet som ble opprettet samme dag som skjøtet, inneholder etter de ankendes mening dødsgaver, og det kaster lys også over spørsmålet om skjøtet er en livs- eller dødsgave.
De ankende har nedlagt denne påstand:
1. Skjøte av 21. desember 1946 fra fru Ingertha Arenfeldt Omdal og oberstløytnant Charles Omdal til frøken Titti Arenfeldt Omdal på g.nr. 40, br.nr. 1 (nå br.nr. 1 og 138), Gimle i Oddernes, og den dertil knyttede overdragelse av redskaper, besetning, innbo og annet løsøre omstøtes og verdien inngår i boet etter oberstløytnant Omdal og hustru.
2. Frøken Titti Arenfeldt Omdal dømmes til å erstatte Finn og Leif Arenfeldt Omdal sakens omkostninger for alle retter.»
Titti Arenfeldt Omdal har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Finn Arenfeldt Omdal og Leif Arenfeldt Omdal dømmes til å betale Titti Arenfeldt Omdal saksomkostninger for Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kristiansand byrett, der sakens 3 parter og 12 vitner er avhørt. Det er videre fremlagt noen nye skriftlige bevisligheter, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Frøken Omdals regnskapsbok og en kontobok ført av oberstløytnant Omdal har vært fremvist i retten. Saken foreligger for øvrig i vesentlig samme skikkelse som for lagmannsretten. Det bemerkes at de ankende parter har uttalt at det er en feil i lagmannsrettens referat av de ankendes prosedyre når det sies at disse parter først etter foreldrenes død fikk kjennskap til skjøtet på Gimle gård. Det er ikke skjøtet, men et brev av 5. desember 1946 fra Omdal og frue som dette rettelig gjelder. Videre har de ankende påpekt at det er en feil når det i premissene sies at det ikke foreligger opplysninger om hvorledes det skulle forholdes med panteheftelsene på gården. Pantegjelden er det nemlig gitt forskrifter om i skiftedokumentet av 21. desember 1946, som bestemmer at pantegjelden skal overføres til Gimlevang.
Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre disse retters begrunnelse, men vil komme med noen supplerende bemerkninger for å presisere mitt syn. Jeg behandler da først skjøtet på g.nr. 40, br.nr. 1.
Jeg er enig med lagmannsretten i at skjøtningen først og fremst er foretatt i den hensikt å sikre det gamle herresete for slekten. Etter Omdals og frues mening kunne dette bare skje ved at gården ble skjøtet til datteren, og at hun på sin side lot den gå videre til neste generasjon, hennes brorsønn Harald Omdal (Finns sønn). De gamle hadde full tillit til datterens
Side:70
dyktighet og øvrige personlige egenskaper, mens de ikke stolte på sønnene.
Men selv om skjøtningen således i det vesentlige er motivert ved de gamles ønske om å beskikke sitt bo etter sin død, vil jeg likevel peke på den situasjon som de selv befant seg i. Det kan nok være riktig at de - ut fra sine egne personlige interesser - ikke hadde noe aktuelt behov for å gi fra seg gården i levende live. Men dette skyldtes dog bare at datteren bodde der og var den som faktisk drev gården, noe hun hadde gjort i en lang årrekke. Dette var en oppgave det ikke kan antas at foreldrene i deres høye alder selv kunne makte. Uten datteren hadde de derfor måttet treffe en annen ordning for å få en forsvarlig drift av gården og en ordnet tilværelse for seg selv.
Spørsmålet blir så om overdragelsen til Titti Omdal er gjennomført. Til dette er å si at rettslig sett er gjennomføring skjedd ved tinglysing av skjøte til frøken Omdal. Dette er imidlertid ikke i seg selv avgjørende. Når det så spørres om hvordan overdragelsen i faktisk henseende er fullbyrdet, setter det sitt preg på forholdet at Titti Omdal allerede i mange år hadde forestått driften av gården både som administrator og som deltager i gårdsarbeidet. I denne henseende var det derfor lite å «fullbyrde». Så meget større vekt må det da få hvordan Titti Omdal og hennes foreldre selv oppfattet forholdet. Og her må jeg etter det opplyste gå ut fra at de alle så det slik at Titti nå var blitt den aktuelle eier av Gimle. Jeg kan bl.a. minne om fru Arenfeldt Omdals uttalelse til oberstløytnant Keim, gjengitt i lagmannsrettens dom om at nå hadde Titti overtatt Gimle. - Eierskiftet ble - som lagmannsretten nevner - også markert i regnskapsførselen, idet utgifter og inntekter fra 1. januar 1947 ble postert som vedkommende frøken Omdal, mens faren i frøken Omdals regnskap fikk en personlig konto. Denne konto er riktignok også debitert en rekke - kanskje alle - husholdningsutgifter med fradrag av kost til reverøkteren. Dette kan synes påfallende. I og for seg er det imidlertid naturlig at husholdningen fortsatte i fellesskap som før, og faktisk ville da de vesentligste husholdningsutgifter vedkomme de gamle. Det kostbare innendørs tjenerhold må således vesentlig antas å skyldes at oberstløytnanten og fruen ville fortsette å leve slik de var vant til fra gamle dager i det store og herskapelige hus. Ved slutten av regnskapsårene 1947 og 1948 er oberstløytnanten debitert for en rekke gårdsprodukter og for husleie kr. 1 000,00 for hvert av årene, for 1948 dessuten for underskudd på Gimle gård kr. 7 241,77. Dette siste kan synes å tale mot frøken Omdal, men jeg tror ikke man kan se denne postering som et uttrykk for at driften økonomisk sett skulle gå for foreldrenes regning. Foreldrene har vel handlet ut fra den innstilling at de fikk hjelpe datteren, siden de jo hadde oberstløytnantens pensjon og dessuten inntektene av tomtearealet Gimlevang, og siden Gimle
Side:71
gård uten dette tomteareal ikke var synderlig inntektsbringende. Det er en vanlig foreteelse at gamle folk som har overdratt gården til et barn på uomtvistelig reell måte, fortsetter å bo sammen med barnet og bistår dette med gårdsdriften og husholdningen, endog med kontanttilskudd. Jeg antar ikke at frøken Omdal eller foreldrene har ment at hun hadde noe rettskrav på å få underskuddet overført på faren. Etter forklaring fra regnskapsføreren, Gunnar Stray, ble nemlig denne postering konkret drøftet og besluttet ved oppstillingen av årsregnskapet for 1948, og vitnet holder det for «meget mulig» at det er han - vitnet - som har foreslått posteringen av skattemessige grunner. Oberstløytnanten hadde som nevnt pensjon som det kunne trekkes av. Man slo seg til ro med at dette kunne forsvares fordi frøken Omdal hadde vært så meget inne hos foreldrene og derfor hadde forsømt sine gjøremål. Siden faren hadde overtatt ansvaret, var det i og for seg konsekvent at det ble anmeldt som fordring i foreldrenes bo, uten at jeg selvsagt i denne forbindelse vil ha uttalt noe om fordringens stilling i boet.
Hvis forholdet hadde vært at frøken Omdal ikke tidligere hadde bodd hjemme, men hadde hatt en stilling et annet sted, var kommet hjem til Gimle, var blitt tilskjøtet gården på samme vilkår som nå og hadde overtatt disponeringen slik som skjedd, tror jeg ikke det ville vært synderlig tvil om at gården reelt måtte sies å være gått over til henne. Det bør da ikke komme henne til skade at hun allerede tidligere hadde overtatt styret på gården.
Sammenligningen med Gimlevang finner jeg ikke avgjørende. Det dreier seg her om to disposisjoner. Det er nok så at «skiftet» av Gimlevang og skjøtningen av Gimle begge var hva man kan kalle arvemessig motivert, likevel slik at det for Gimlevangs vedkommende ikke forelå noe ønske om å bevare eiendommen i slekten. Men gjennomføringen av de to disposisjoner stiller seg helt forskjellig, noe som etter min mening er avgjørende.
Skjønt det etter mitt syn ikke får betydning for avgjørelsen, vil jeg også komme litt inn på verdien av Gimle slik eiendommen ble overdratt frøken Omdal. Det kan sees slik at det ikke var salgsverdien som ble overdratt, men bare bruksverdien, idet eventuelt salgsoverskudd skulle deles mellom alle tre søsken. Sønnene har derved fått nettopp den rettighet til Gimle som foreldrene mente at sønnene selv var best tjent med. - De gamle har nok også følt seg i gjeld til datteren, som hadde hovedæren for at det lyktes å få sanert økonomien da stillingen var faretruende i begynnelsen av 1920-årene, og som deretter med initiativ og dyktighet hadde arbeidet på gården. Likevel kan nok prisen synes lav, men denne omstendighet kan ikke alene eller sammen med det øvrige føre til et annet syn på disposisjonens gyldighet.
Side:72
Tilbake står så løsøreerklæringen. Da den bare omfatter ting som var fru Omdals særeie, er den for så vidt utferdiget av rette vedkommende. Jeg antar at den bør få samme skjebne som skjøtet. De gamle møbler hørte til på Gimle, og det er naturlig i denne forbindelse å la dem følge eiendommen. Det samme gjelder det øvrige løsøre som var brukt til gårdsdriften.
Mitt resultat blir altså at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Jeg finner ikke grunn til å endre skifterettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 blir saksomkostninger også å ilegge for Høyesterett. Da ankemotpartens prosessfullmektig for Høyesterett, høyesterettsadvokat Chr. Stray, imidlertid har vidløftiggjort saken ved en unødvendig bred prosedyre om omstendigheter av liten interesse for sakens rettslige bedømmelse, bør det gjøres en reduksjon i det beløp som ellers ville blitt tilkjent.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Finn og Leif Arenfeldt Omdal en for begge og begge for en til Titti Arenfeldt Omdal 1 500 - femten hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Gundersen: Jeg må innrømme at den ordning som Omdal og frue fant frem til, etter forholdene synes å være en naturlig og rettferdig deling mellom barna av det de kom til å etterlate seg - jeg kan imidlertid ikke se at den lar seg forene med gjeldende rett på dette område.
Da oberstløytnant Omdal 88 år gammel og fru Omdal 86 år gammel høsten 1946 opprettet «skiftedokument» og utferdiget «skjøtet», var det ikke med sikte på noen endring av deres egne vilkår, de skulle i enhver reell henseende ha det som før. Det var tanken på hvorledes det skulle ordnes med Gimle etter deres død som beveget dem, det var hva de da kom til å etterlatte seg som de nå ville bestemme over. I et brev av 5. desember 1946 til Finn og Leif - et brev som etter de gamles død ble funnet blant deres papirer - sa de bl.a.: «Far og jeg har tenkt frem og tilbake på hvordan vi best skal ordne det med Gimle, når vi er borte. Vi har nå overdratt den vesentligste jordeiendom til dere og Titti, og det blir da vesentlig huset og parken igjen. Vårt ønske er at Gimle må bli i familien og at dere møtes ved besøk i feriene.»
Det Omdal og frue ønsket å få i orden, var at datteren Titti skulle få overta hovedbygningen på Gimle med utstyr og bohave og parken og, som det heter i nevnte brev, «Av hensyn til vedforsyningen og tømmer til gården, skal skogen følge med i
Side:73
overdragelsen til Titti.» Resten av det de eide skulle barna dele likt. Men dette kunne foreldrene ikke oppnå ved å skrive testament, for en slik fordeling ville komme i klar strid med arvelovens pliktdelsregler, brødrene ville bli tilsidesatt til fordel for søsteren. De måtte ordne saken mens de ennå levde, og det var det de forsøkte ved å opprette de dokumenter som foreligger i saken. Men de gjennomførte ikke den ordning som dokumentene gir uttrykk for.
«Skiftedokumentet» fremtrer som et klart og uttømmende uttrykk for et arveforskudd til barna, det er en definitiv eiendoms- og rådighetsovergang det taler om. Barna ble imidlertid ikke stilt likt, søsteren Titti skulle forvalte hva eiendommen kastet av seg så lenge foreldrene levde. Denne forfordeling dekket over det som inter vivos var den virkelige mening med disposisjonen: «meningen med den nevnte bestemmelse var at undertegnede Ingertha Arenfeldt Omdal og oberstløytnant Charles Omdal skulle ha rett til å nytte leieinntektene så lenge vi begge eller en av oss lever» - dette står i et «tillegg til skiftet» som ble skrevet to år senere, av grunner som jeg her ikke behøver å gå inn på. Slik ble det også forholdt, både med leie- og salgsinntekter. Jeg nevner her at da skattefogden i Vest-Agder fikk fullstendige opplysninger om dette forhold, frafalt han et opprinnelig krav på avgift av arveforskudd og krevde avgift ved givernes død, da disposisjonen «rettelig måtte ansees som dødsgaver».
Nå er «skiftedokumentet» ikke angrepet av Finn og Leif Omdal i vår sak, de hevder riktignok at det er en klar dødsgave vi her står overfor, men de ble ikke forfordelt og har ingen reell grunn til å forsøke å få disposisjonen omstøtt. Jeg har allikevel måttet gå inn på dette, fordi vi etter min mening rent umiddelbart blir stående overfor dette spørsmål: Dekker ikke også frøken Tittis overtagelse og forvaltning av Gimle og skogen over det samme forhold: at foreldrene skulle råde over inntekter og utgifter så lenge de levde? De opplysninger jeg finner i det foreliggende bevisstoff, leder meg til å måtte svare bekreftende på dette spørsmål.
Pantegjelden på Gimle skulle etter skiftedokumentet føres over på den nyutskilte eiendom som de tre barna skulle overta i fellesskap. Det ble det visstnok ikke noe av så lenge foreldrene levde, iallfall var det foreldrene som betalte alle renter av gjelden.
Det er så, som førstvoterende nevner, at overfor ligningsvesenet og i selve konto-opplegget i Gimles bøker, ble eierskiftet markert. Men dette er bare ytre former. De skatter som ble utlignet på barna etterat de formelt var blitt stående som eiere, ble betalt av foreldrene. Og under føringen av regnskapsbøkene ble Omdal belastet med husholdningsutgiftene, unntatt kostholdet for reverøkteren, som jo helt klart og i alle år hadde vært i frøken Tittis tjeneste. Endelig har vi gårdens underskudd
Side:74
som, slik det er fremstilt av førstvoterende, ble overført til farens konto. Det er ikke tilstrekkelig forklaring på dette at man i forhold til skattleggingen mente å kunne spare litt ved å la Omdals inntekt bli redusert med underskuddet. Når frøken Titti etter farens død avslutter kontoen med bemerkningen «pr. balance anm. dødsbo» og opprettholder sitt krav i dødsboet, så må hun ha ment at hun har krav på å få dette beløpet. Jeg kan heller ikke slå meg til ro med den forklaring at dette med farens overtagelse av underskuddet var noe som ble ordnet da det viste seg at frøken Titti måtte være så meget inne hos foreldrene at hun forsømte sine egne gjøremål. Det måtte jo på forhånd være klart, synes jeg, at frøken Titti ikke hadde noen mulighet for å bære gårdens utgifter, det måtte være overveiende sannsynlig at det her måtte bli underskudd, og frøken Titti hadde på det tidspunkt ikke egne inntekter. I 1945 hadde hun en bruttoinntekt på kr. 1 871,00 og et underskudd på revegården på kr. 6 581.00. I 1946 var de tilsvarende tall kr. 1 261,00 og kr. 2 457,00. Jeg kan ikke tro annet enn at det måtte være på det rene mellom frøken Titti og hennes far og mor at så lenge foreldrene levde og beholdt alle leie- og salgsinntekter av den samlede eiendom, skulle de også bære utgiftene til drift og vedlikehold av den delen som datteren skulle overta.
Jeg kommer til det resultat at vi her har med en dødsdisposisjon å gjøre, den er ikke reelt gjennomført i foreldrenes live, og den krenker sønnenes rett til arv etter dem. Etter konferansen vet jeg at jeg står alene med min oppfatning, og jeg går derfor ikke nærmere inn på de subsidiære innsigelser fra ankemotpartens side. Jeg bare nevner at jeg ikke finner tilstrekkelig grunnlag for den anførsel at sønnene har godtatt de disposisjoner de nå angriper; heller ikke kan jeg se at de ved passivitet mens foreldrene levde har forspilt sin rett til senere å søke «skjøtet» omstøtt.
Jeg er enig med førstvoterende i at løsøret på Gimle må følge eiendommen, og går ikke nærmere inn på dette.
Endelig er jeg enig med førstvoterende i hans bemerkning vedrørende prosedyren for Høyesterett.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gaarder.
Kst. dommer Rode og dommer Soelseth: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (sorenskriver Sigurd Rescher):
Under behandlingen av boet etter oberstløytnant Charles Omdal (død 22. februar 1949) og hustru Ingertha, født Arenfeldt (død 26. desember 1948) er det oppstått tvist mellom 2 av arvingene på den ene side, sønnene Finn og Leif Arenfeldt Omdal, og den tredje arving på den annen side, datteren Othilia (Titti) Arenfeldt Omdal om gyldigheten av en del transaksjoner vedrørende de avdødes formue som ble foretatt i 1946.
Side:75
De avdøde ektefeller eide i sin tid gården Gimle, g.nr. 40, b.nr. 1 i Oddernes, som for øvrig sto på fru Omdals navn som særeie. Eiendommen hadde tilhørt hennes far, den besto i sin tid av betydelige arealer, som det imidlertid er foretatt forskjellige disposisjoner over, bortfestinger og salg av tomter. På eiendommen er det oppførtet større herskapelig våningshus, som har tjent som familien Omdals hjem i alle år.
Oberstløytnant Omdal og hustru var ved sin død henholdsvis 90 og 88 år, de hadde 3 barn, dvs. de arvinger som er nevnt foran. Av disse tok den eldste, Finn, juridisk embetseksamen i 1916, og har senere hatt forskjellig arbeid, han er nå forretningsmann i Oslo. Den yngre sønn, Leif, studerte etter artium filologi noen år, men gikk senere over i forretningslivet en kortere tid, i de senere år har han vært tilsatt som skuespiller ved forskjellige teatre, han er nå skuespiller og regissør ved Nationaltheatret. Det yngste barn, datteren Titti Omdal, som er født i 1896, har alltid vært hjemme hos foreldrene og deltatt i arbeidet med gårdsdriften, det er opplyst at hun har nedlagt et energisk arbeid og i virkeligheten vært den styrende og stellende på Gimle. - - -
Om dette er å si at bevisbyrden for at transaksjonene i realiteten alene tilsiktet en ordning etter eierens, Omdals og hustrus død, klarligvis ligger på de 2 sønner. Dokumentene, skiftet med tillegg og skjøtet, har ikke noe forbehold om at de ikke skulle tre i kraft straks. Skiftet inneholder tvert imot en uttrykkelig merknad under pkt. 4 om at det straks trer i kraft, ellers er hvert av dokumentene en vanlig overdragelseserklærings affære uten noe spesielt som tyder på at de ikke fullbyrdes med en gang. Det er også så, som sterkt urgert av saksøktes prosessfullmektig, at utgangspunktet er det at de nå avdøde ektefeller hadde full rettslig adgang til i levende live å forføye over sitt gods uten omsyn til barna, og at det er en ting en ofte støter på i rettslivet at folk selger eller gir bort de ting de har til enkelte av sine barn mens de (foreldrene) ennå lever og kan se sine salg eller gaver fullbyrdet i levende live.
Det som brødrene Omdals prosessfullmektig spesielt har heftet seg ved når det gjelder skjøtningen av b.nr. 1 (hovedbygningen med park og skog) er forbeholdet i skjøtet om «rett til å bo på eiendommen så lenge vi lever og ha vårt opphold der som hittil,» sammenholdt med den ting at forholdet fortsatte som tidligere.
Om dette er å merke at etter vitneførselen og forskjellige dokumenterte skriftstykker må retten gå ut fra at det hersket et mer enn alminnelig godt forhold mellom de avdøde ektefeller og datteren Titti. Hun hadde vært, som det er uttalt i saken, foreldrenes ikke bare trøst og glede, men også deres uunnværlige hjelp gjennom alle år, det er også opplyst i saken, og etter rettens mening fullt på det rene, at hun gjennom alle år hadde deltatt aktivt og energisk i arbeidet med å holde det store gårdsbruk og den øvrige økonomiske virksomhet som var knyttet til Gimle i gang, og at hun nå i en lengre årrekke har vært den styrende og stellende på Gimle, således skyldes det i stor utstrekning henne at Gimle gård har klart seg gjennom økonomlske påkjenninger ved en del høve i årene siden forrige verdenskrig. Så vidt retten har forstått bevisførselen tilkkrev oberstløytnant Omdal og frue henne at familien hadde beholdt sitt gamle hjem.
Side:76
Av dette kan det sluttes at Omdal og hustru næret den største tillit til datteren, og at hun på sin side næret den største hengivenhet overfor foreldrene. Dette forhold gjør forbeholdet i skjøtet om fortsatt opphold på Gimle og det fortsatte fellesskap i alt hushold med videre ikke bare fullt forklarlig, men meget naturlig.
Retten kan derfor ikke se at det i det nevnte forbehold ligger næ spesielt indisium på at overdragningen først skulle fullbyrdes etter Omdal og hustrus død. En legger ytterligere til ved dette høve at overdragningen, eller rettere sagt skjøtningen qu. ikke her ville innebære noen faktisk endring i styret over og stellet av Gimle, sånn som ofte ellers vil være tilfelle når en gårdbruker overdrar sin gård til et barn, og da selv tar føderåd og slutter med det aktive gårdsbruksarbeid, som så blir drevet av overtageren. I det tilfelle en står overfor i denne sak hadde det ligget i forholdenes egen natur at overtageren gjennom mange år før skjøtningen hadde hatt styret og stellet av Gimle. Det minnes her om at Omdal og hustru var gamle mennesker da skjøtningen gikk for seg, og allerede av den grunn må en anta at de ikke hadde kunnet delta aktivt i driften av den økonomiske virksomhet som fant sted på Gimle. Dessuten hadde Omdal selv alle år forut vært offiser til han i 1928 fylte 70 år og falt for aldersgrensen (som krigskommissær), det lar seg derfor vel anta at embetspliktene hadde hindret ham i videre aktivt arbeid på Gimle gård. Og forholdene hadde da utviklet seg sånn at datteren Titti allerede atskillige år før skjøtningen hadde overtatt ledelsen av det aktive arbeid med omsyn til driften av eiendommen qu. Retten innskyter her den merknad at den har det inntrykk av bevisførelsen at Titti Omdal endog har utført i en lengre årrekke det arbeid som naturligen ellers tilligger «mannen på gården», ordinært mannfolkarbeid. Skjøtningen av 1946 kunne derfor faktisk ikke avstedkomme noen endring i styret og stellet, som var merkbar for folk som ikke var inne i situasjonen.
Videre ved dette høve legger en til at det forbehold som en her står overfor i mangt og mye minner om et ordinært føderåd mellom parter som begge har vært innstillet på å gjøre det best mulig for hinnanen, og hvor derfor etableringen av føderåd ikke innebærer noen særlig merkbar forandring i den daglige livsførsel for partene. Med dette vil en ikke ha uttalt noe om hvorvidt forholdet rettslig sett kunne karakteriseres som føderåd, dette er et spørsmål som har vært streifet under prosedyren.
Ved prossesfullmektigens drøfting av om skjøtningen ikke har innebåret noen fullbyrdet rettshandel har det også vært tale om hvorvidt kjøpesummen motsvarte eiendommens verdi. Til tross for at retten ikke kan se at spørsmålet spiller noen avgjørende rolle i dette samband, skal en dog uttale at en ikke kan se at kjøpesummen kr. 40 000,00 står i påtagelig misforhold til den økonomiske subjektive verdi for kjøperen. En gårdsspekulant og en antikvitetshandler ville formentlig vurdere den faste eiendom og innboet høyere enn til kr. 40 000,00 men for Titti Omdal hadde eiendommen med det for henne alene store og lite tidsmessige hus mindre verdi utover affeksjonsverdien, (men denne synes til gjengjeld å settes høyt av henne). Ved vurderingen av den rene
Side:77
økonomiske verdi, må det også sees hen til «føderådet» og bestemmelsen om deling av eventuell salgssum, jfr. skjøtet i.f. At ordningen av kjøpesummen ved likvidasjon av motkrav som nevnt i skjøtet er reell, er erkjent av brødrene Omdals prosessfullmektig, det synes for øvrig å være uomtvistelig etter bevisførselen.
Retten nevner også et annet moment som spiller inn ved vurderingen av om skjøtningen straks blir fullbyrdet. Som nevnt foran må retten gå ut fra at forholdet mellom Omdals og datteren Titti var meget godt, retten antar at det må kunne betegnes som ideelt. På den annen side er det forholdet mellom foreldrene og de to sønner. Til tross for at det syntes å gå frem med all ønskelig tydelighet at Omdal og hustru også har følt de to sønner knyttet til seg med de sterkeste bånd, og at sønnenes ve og vel har ligget dem varmt på hjertet, er det også så at de synes å ha hatt mindre tillit til dem. Dette skal retten ikke komme inn på i detalj, men ser seg nødsaget til å nevne at den manglende tillit synes å være en følge av at sønnenes fremferd etterat de kom i moden alder har skuffet foreldrene. Opprinnelig ser det ut til at sønnene har vært bestemt til å gå den akademiske vei, men det har vist seg at deres interesser og livsføring har ført dem andre veier, jfr. foran. At dette har vært en skuffelse for foreldrene er vel så, Leif Omdal har således forklart at hans far lenge satte seg bestemt imot at han (Leif Omdal) gikk til scenen, han har også forklart at faren og moren positivt motarbeidet hans planer, og om sønnen Finns forhold finner retten å måtte nevne at han i 19 21 kom under strafforfølgning for alvorlige forhold, en skal her innskrenke seg til å vise til dagspressen ca. 1921 og av den vil sees hvilken sensasjon forholdet vakte i vide kretser. En går ut fra at saken vakte særlig oppsikt på Sørlandet hvor oberstløytnant Omdal og familie hadde en betydelig posisjon.
Disse forhold i samband med den ting at Omdal og hustru hadde hatt store økonomiske utredsler til sønnene i forbindelse med forretninger de var kommet opp i i de første 4-5 år etter forrige verdenskrig (beløpenes størrelse er noe omtvistet, men de kan iallfall med noenlunde sikkerhet fikseres til minst ca. kr. 40 000,00 på hver), synes å ha gitt rimelig grobunn for at Omdal og hustru hadde mindre tillit til sønnene. Videre synes det å være så at foreldrene nærte mistanke til at de (sønnene) ikke ville opptre helt korrekt eller kanskje helt pietetsfullt overfor søsteren Titti. Retten kan derfor vel tenke seg at foreldrene har villet sikre Titti Omdal best mulig, spesielt sikre henne den gamle familieeiendom som de visste hun ville gjøre sitt beste for å holde i pietetsfull hevd og som de visste hun var meget glad i. Dette gjelder selvsagt også alle de ting som var på Gimle og utgjorde det gamle hjem og hørte med til tradisjonene der. En antar derfor at de har vært omhyggelige med å gjøre dette på den juridisk sett mest mulig betryggende måte og da har de formentlig vært vel merksamme på at rettshandler måtte fullbyrdes allerede i foreldrenes levende live.
Dette forhold er en ting retten legger særlig vekt på. Videre er å nevne i dette samband at skjøtningen ble tinglest straks og retten finner det også godtgjort at de to brødre ble underrettet om transaksjonen og i alle fall akkviescerte ved det (om dette vil senere blit talt).
Side:78
Dessuten kommer til som et betydningsfullt moment ved avgjerden at så vel skjøtet som det samtidig opprettede skiftedokument er utferdiget av advokat fru Sigrid Stray, som hadde vært familiens juridiske konsulent i en årrekke. Advokaten har forklart som vitne de ventileringer som fant sted før opprettelsen av dokumentene og hun har også lagt spesiell vekt på fullbyrdelsesmomentet. Retten betviler ikke at advokaten grundig har orientert Omdal og hustru og Titti Omdal om betydningen av det, og den går da også ut fra at partene har forstått det og at de har innrettet seg etter det. Og endelig kan retten nevne at overdragingen av Gimle gård har vært fullt regnskapsmessig gjennomført, også med omsyn til selvangivelser og ligninger. Retten minner også her om at grunnbokshjemmelen gikk over til Titti Omdal, sånn at bare hun kunne utferdige mulige dokumenter vedrørende eiendommen som måtte trenge tinglysing.
Etter dette finner retten at det er godtgjort at skjøtningen av g.nr. 40, b.nr. 1 var fullbyrdet allerede i foreldrenes levende live, at den må regnes til de disposisjoner som i teori og rettspraksis betegnes som dispositiones inter vivos. Dette ser en også godtgjort, særlig ved advokat fru Strays prov, har vært i samsvar med Omdal og hustrus subjektive vilje, av advokatens prov ved det høve er særlig å merke hennes uttalelse om at Omdals ville se Titti Omdal som eier av eiendommen m.v., altså ville ha eierforholdet instituert mens de ennå levde. - - -
Av lagmannsrettens dom (settelagmann, sorenskriver J. C. Grøner, sorenskriver G. J. Løvland og hjelpedommer Reidar H. Andersen):
- - -
For lagmannsretten foreligger i det vesentlige det samme bevismateriale som for skifteretten. Det senere fremlagte er en del regnskapsmateriale, oberstløytnant Omdals oppgaver til ligningsmyndighetene, regnskaper for Gimle gård etter overdragelsen, odels- og odelsovertakster, skattetakst over Gimle fra 1946 og utskrift av registreringer i oberstløytnant Omdal og hustrus dødsboer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og viser til dens fremstilling, idet ytterligere bemerkes:
Det er ikke reist tvil om at begge ektefeller på det tidspunkt forhandlingene om nyordningen på Gimle foregikk i midten av november 1946 og undertegningen 21. desember s. å. - var fullt åndsklare og hadde full rede på og forståelse av rekkevidden av de rettshandlinger de etter eget ønske og eget initiativ foretok. Heller ikke er det påstått at noen av dem på dette tidspunkt led av noen sykdom bortsett fra at oberstløytnanten var meget tunghørt - eller at det for øvrig forelå andre omstendigheter enn deres høye alder, som kunne tyde på en nær forestående død. Ingen av dem var sengeliggende. De levet sitt rolige liv i sitt store hus under samme forhold som i de nærmest forutgående år under samvær med slekt og gamle venner. Gårdens daglige styre og stell hadde de forlengst overlatt til sin datter mens de viktigere disposisjoner ble drøftet av alle tre i fellesskap. Den engang gode økonomiske tilstand var forlengst forbi, og det ser ut til at de gamle mente at dette første rekke skyldtes de to sønner som hadde påført dem store pengeutlegg
Side:79
og store sorger, og for hvem de visstnok fremdeles ikke følte seg trygge. For de gamle gjaldt det åpenbart, mens de ennå levet og kunne øve innflytelse, å sikre den gamle slektsgården lengst mulig i familiens eie, skape fred og harmoni mellom barna ved rettferdig oppgjør dem imellom og derved også oppnå fred og harmoni for seg selv i sine siste leveår. De var trette av den årelange økonomiske kamp og usikkerhet og av de mer eller mindre åpne rivninger mellom barna, de var glade i alle sine barn, men det var åpenbart datteren som hadde deres tillit og som de mente de kunne sette sin lit til. Et karakteristisk uttrykk for denne situasjon gir familiens gamle venn oberstløytnant Keim som forklarer som vitne, at da han første gang høsten 1946 etter den økonomiske nyordningen kom til Gimle ble møtt av fru Ingertha Omdal, som gledestrålende sier: «Nå har Titti overtatt Gimle. Nå er Gimle reddet,» og i fullt samsvar hermed står forklaringene fra familiens gamle venn og nærstående, oberstløytnant Gundersen, og fra høyesterettsadvokat fru Sigrid Stray, som også i en årrekke hadde vært knyttet til familien som venn og rådgiver, og hadde foreslått nyordningen høsten 1946.
Sevsagt er disposisjonene over slektsgården og det som knytter seg til den truffet med døden for øye. Hadde de daværende eiere vært unge og aktive hadde de vel ikke gitt hverken sine verdier eller styret fra seg. Men etter de foreliggende beviser var det avgjørende for eierne allerede straks i deres levende live å sikre gården for slekten og selv oppnå fred. Heri ligger etter lagmannsrettens mening en tydelig livsdisposisjon med avgjørende virkning for avhenderne. De gamle håpet vel også at så lenge de selv levet ville sønnene ikke benytte sin odelsrett til å drive datteren fra gården, og etter tre år ville gården være reddet for datteren. Også dette karakteriserer livsdisposisjonen.
Etter sin ordlyd er skjøtet på g.nr. 40, b.nr. 1 en utvilsom aktuell eiendomsoverdragelse inter vivos, og denne karakter er også fastholdt ved de påfølgende disposisjoner, skjøtets tinglysing og den daglige ledelse av gårdsdriften, selv om denne allerede på forhånd hadde tilligget datteren på vegne av foreldrene og for deres regning.
Når det i skjøtet bestemmes at selgerne forbeholder seg «rett til å bo på eiendommen, så lenge vi lever og ha vårt opphold der som hittil» - ligger heri neppe mer enn hva ordene sier. Noe «føderåd» med overtagelse av full forsørgelsesplikt var ikke på tale. Samlivet mellom de gamle og datteren skulle fortsette - og fortsatte også som før. Gårdens produkter skulle anvendes etter behov til det daglige underhold. Dessuten hadde oberstløytnanten sin pensjon og visse leieinntekter til å bestride andre utgifter. Om hvorledes det skulle forholdes med mulige panteheftelser på Gimle gård foreligger ingen opplysninger. Noen beslutning derom synes derfor ikke å være fattet.
Det nye eiendomsforhold er markert derved at oberstløytnantens gårdsregnskap ble avsluttet pr. 21. desember 1946, hvilken dato også ble anført i ligningsoppgaven for jordbruket i hans selvangivelse til ligningsmyndighetene pr. 31. desember 1946. I denne oppgaven er Gimle gård - i motsetning til tidligere år - ikke oppført som formue, men underskuddet på foregående årsdrift inntil 21. desember er riktig oppført som utgiftspost. For det følgende år har Omdal heller ikke ført
Side:80
opp gården som formue, men kr. 182,16 er ført opp som «underskudd på gården Gimle» til fradrag i inntekten. Denne fradragsposten ble imidlertid ikke godtatt av ligningsmyndighetene. Også for oberstløytnantens siste inntektsår 1948 er i hans selvangivelse ført opp som fradragspost «Underskudd på gården Gimle». Sammenhengen med disse posteringer er ikke klar. Det er mulig at forklaringen således som ankemotparten sier, ligger i et tilsagn fra fru Omdal til sin datter om at mulig underskudd på gårdsdriften skulle foreldrene foreløpig bære som et vederlag tor at datteren mest mulig var inne hos dem og innskrenket sitt utearbeid. Under enhver omstendighet kan etter lagmannsrettens mening disse oppgaver til ligningsvesenet ikke forrykke den kjensgjerning at overgangen av gården til datteren var realitet fra skjøtets utstedelse og ble fullbyrdet i begge parters interesse.
Også på annet grunnlag kommer lagmannsretten til samme resultat som skifteretten. Et vilkår for omstøtelse av overdragelsen av g.nr. 40, b.nr. 1 Gimle er, at overdragelsen er å anse som en gave til datteren. Det er særlig odelstakstene som her kan bringe tvil. Disse ble holdt etter begjæring av den ankende part, Finn Arenfeldt Omdal, den 13. april og 13. juni 1950 og således senere enn skifterettens kjennelse, og etterat den skog som opprinnelig tillå b.nr. 1 var utskilt som eget bruk som b.nr. 138. Selv om tidsforløpet på ca. 4 år fra overdragelsen i november-desember 1946 og Kristiansands sterke utvikling i dette tidsrom med øket verdi for tomtearealer tas i betraktning, synes det å foreligge et betydelig misforhold mellom kjøpesummen kr. 40 000,00 og odelstakstene på kr. 500 000,00 også om man tar i betraktning de byrder kjøpet påla erververen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke tvile på at foreldrene ikke så det slik. De tilhørte den gamle tid og så med andre øyne på verdiene. De hadde gjennomlevet den tid ikke så mange år forut da det var en nærliggende mulighet for dem på grunn av det økonomiske press å måtte gå fra gård og grunn. Dertil kommer at, som de selv sier i skjøtet, ligningstaksten svarte på det daværende g.nr. 40, b.nr. 1 omtrent til den verdi de satte. Denne anførsel er også i samsvar med den utskrift av skattetaksten på Gimle gård for 1946, som er ny for lagmannsretten, og som lyder på kr. 81 000,00, idet i dette beløp inngår også verdien av et tomteareal «Gimlevang» som er satt i en verdi av kr. 30 000,00-40 000,00. Dette tomteareal omfattes ikke av skjøtet av 21. desember 1946, men ble gjort til gjenstand for særskilt overdragelse ved «skifte» av samme dag. Idet det også finnes godtgjort at datteren, da skjøtet ble opprettet, hadde et rettsgyldig motkrav på foreldrene på ca. kr. 39 0000,00, kan lagmannsretten ikke anta at overdragelsen er ment som en gave og derfor heller ikke rettslig kan bedømmes som en gave.
Når det fra de ankende parters side fremholdes, at de overdragelser som ble foretatt samtidig med skjøtet på hovedbruket, og som var gjenstand for avgjørelse av skifteretten, men for hvis vedkommende påstanden om omstøtelse nå er frafalt - er utvilsomme dødsgaver, og at dette indiserer, at også det her foreliggende salg er av samme karakter - kan lagmannsretten ikke være enig i noen av disse forutsetninger, hvis riktighet ikke er sannsynliggjort.
Hermed er avgjort at arvelovens §65 ikke er anvendelig på overdragelsen
Side:81
av g.nr. 40, b.nr. 1 Gimle. Avgjørelsen er så vidt sees i samsvar med senere rettspraksis og teori - særlig Rt-1927-641, 1930 876, 1933 636 og den utrykte avgjørelse av Høyesterett av 28. september 1951 i l.nr. 109B nr. 137/1942 og den senere teori således som denne er fremstillet i Arnholms avhandling i Tidsskrift for Rettsvitenskap for 1949 1 flg.
Med dette resultat er det ikke nødvendig å avgjøre på hvilket tidspunkt de ankende, parter fikk kjennskap til skjøtet på Gimle gård og om de har godtatt dette eller måskje ved passivitet avskåret seg adgang til senere å angripe det.
Lagmannsrettens resultat og begrunnelse hva angår angrepet på skjøtet, er avgjørende også for bedømmelsen av den samtidige overdragelse av løsøret. At her foreligger en gave kan imidlertid ikke bestrides. Samtidig med at datteren overtar gården til eiendom og bruk for sin regning, overtar hun også det løsøre som befinner seg der og som overdragerne hadde rådighet over. Den nødvendige fullbyrdelse etter arvelovens §65 foregår således i og med overdragelsen og mottagerens samtidige aksept.
De gjenstander løsøreoverdragelsen omfatter var neppe av betydelig verdl. En meget vesentlig del av husets innbo og løsøre, visstnok det mest verdifulle, hadde foreldrene i årenes løp allerede fordelt mellom sine barn, men gjenstandene var blitt beroende på Gimle, der de hadde sin naturlige plass og der det vel også var forutsetningen at de skulle forbli så lenge foreldrene bodde der. Den overdragelsen som nå fant sted kan ikke antas å omfatte andre gjenstander enn dem som foreldrene ikke tidligere hadde disponert over, uten hensyn til om det i de tidligere gavetilsagn er gitt uttrykk for en øyeblikkelig eiendomsovergang eller tilføyet «etter vår død» eller lignende.
Når skjøtet på g.nr. 40, b.nr. 1 og det samtidige skiftedokument er undertegnet av både Omdal og hustruen, mens løsøreoverdragelsen bare av den siste, ligger heri neppe noen realitet. Alt innbo og løsøre som stammet fra den tidligere eier av Gimle - og dette var åpenbart det alt overveiende av verdiene i gårdens hovedbygning - var fru Omdals særeie i henhold til hennes fars testament, og det senere innkjøpte løsøre må antas for den alt vesentlige del ervervet for hennes særeiemidler. Hertil kommer at det etter alle foreliggende bevis neppe kan være tvilsomt atenhver økonomisk disposisjon av noen betydning som fru Omdal foretok alltid skjedde med hennes manns vitende og fulle billigelse. Alle opplysninger bekrefter at det mellom ektefellene rådet en samhørighet og samfølelse som gjør denne slutningen sikker. Det kan også nevnes at mens oberstløytnant Omdal i sine selvangivelser for de tidligere år hadde ført opp som aktiver innbo, løsøre, besetninger og beholdninger, er denne post utgått i selvangivelsene pr. 1. januar 1947 og 1. januar 1948. I den siste er heller ikke gårdsregnskapet tatt med.
Lagmannsretten kommer således til det resultat at også løsøreoverdragelsen av 21. desember 1946 må annerkjennes som en gyldig livsgave. - - -