Rt-1955-695

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1955-08-20
Publisert:	Rt-1955-695
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 76 B/1955 (mortifikasjonssak)
Parter:	A (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) mot B (høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter:	Bahr, Heiberg, Gundersen, Helgesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §443, §375, §452, §453, §455, Straffeloven (1902) §247, §253

Dommer Bahr: I denne sak, som gjelder et krav fra direktør A på mortifikasjon av visse uttalelser av direktør B i brev til advokat Georg Lous og Telemark politikammer henholdsvis av 8. og 14. mai 1945, avsa Porsgrunn byrett 25. februar 1955 dom med slik domsslutning:

«1. Saksøkte, direktør B frifinnes.

2. I saksomkostninger til direktør B betaler saksøkeren, direktør Alex. A kr. 1800.

3. I saksomkostninger til det offentlige betaler saksøkeren, direktør Alex. A kr. 40.

4. Oppfyllelsesfrist 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

A har påanket dommen til Høyesterett.

Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Hva lovanvendelsen angår, er det i ankeerklæringen anført at byretten har tatt feil i sin vurdering av om en injurie forelå. Under prosedyren for Høyesterett har den ankende part dessuten gjort gjeldende at byretten har forstått lovreglene om mortifikasjon uriktig når den i premissene har uttalt: «B har ikke brukt ordet angiveri. Men retten er enig med

Side:696

saksøkeren i at B har sannsynligvis hatt angiveri fra As side i tankene da han skrev anmeldelsen. Men Bs tanker kan ikke mortifiseres. Det man kan mortifisere er tanker kledd i ord og det får vanlig sitt uttrykk ved at ordene blir mortifisert. Ordene gir begrensningen for hva som kan mortifiseres.» I denne forbindelse har den ankende part blant annet anført at det som etter straffelovens §253 er gjenstand for mortifikasjon, er «beskyldninger» dvs. ærekrenkende uttalelser av den art som omhandles i samme lovs §247, og at også sanne uttalelser kan være egnet til å skade en persons gode navn og rykte, idet de kan gi grunnlag for slutninger av ærekrenkende karakter. En ærekrenkende beskyldning kan m. a. o. kamufleres i et påsagn som i seg selv er sant. Også en slik kamuflert beskyldning må kunne kreves mortifisert, for så vidt det ikke blir ført bevis for dens sannhet. At B i sine uttalelser om den ankende part ikke har brukt ordene «angi» eller «angiveri» er derfor - hevder den ankende part - ikke til hinder for at det gis dom på mortifikasjon av de beskyldninger for angiveri som ligger i disse uttalelser.

Anken over saksbehandlingen er rettet mot byrettens domsgrunner, som etter den ankende parts oppfatning er så uklare og ufullstendige at dommen av den grunn må oppheves.

Byretten skulle - hevder den ankende part - for det første tatt standpunkt til om det her foreligger beskyldninger av den art at de etter straffelovens §253 kan være gjenstand for mortifikasjon. Den ankende part mener for sitt vedkommende at Bs uttalelser måtte oppfattes som inneholdende beskyldninger mot A for å ha angitt B til «minister» Whist og ingeniør Schrøder i Rikskommissariatet, at de ble oppfattet slik av påtalemyndigheten, og at de var egnet til å skade A og har skadd ham. Hva spesielt angår Bs omtale av As besøk hos Schrøder, fremholder den ankende part at byretten overhodet ikke har tatt stilling til om Bs beskrivelse av dette besøk var egnet til å gi leseren inntrykk av at A da hadde angitt B til Schrøder.

Videre anføres det i ankeerklæringen:

«Den neste avgjø reise i saken skulle gjelde spørsmålet om det var ført bevis for sannheten av beskyldningene.

I og med at retten overhodet ikke har tatt standpunkt til om A har angitt B til den tyske ingeniør Schrøder har den heller ikke gått inn på om sannhetsbevis for en slik beskyldning er fremført.

Retten uttaler at det er ført sannhetsbevis for alle de uttalelser av faktisk art som er krevet mortifisert. Denne bemerkning er uforståelig. Det er overhodet ikke krevet mortifikasjon av uttalelser av faktisk art, men av beskyldninger, nemlig Bs beskyldning om at A hadde angitt ham dels til minister Whist og dels til ingeniør Schrøder.

Side:697

Etter straffeprosesslovens §375 er det rettens plikt å angi nøyaktig hva der finnes bevist. Det er utilstrekkelig å si at det er ført bevis for alle de uttalelser av faktisk art, som er krevet mortifisert. Saksøkeren kan ikke vite hva retten mener med uttalelser av faktisk art, eller hva retten har funnet bevist. Han er derfor avskåret fra å ha oversikt over hvordan han på dette punkt kan angripe rettens avgjørelse.

Når retten videre sier at saksøkte har ført bevis for sannheten og riktigheten av alt det som er krevet mortifisert, skulle dette nærmest tyde på at retten har funnet bevis for sannheten av beskyldningen for angiveri. Dette stemmer imidlertid ikke med de uttalelser i dommen som går ut på at det ikke foreligger noen slik beskyldning i det hele tatt.

Retten bemerker til slutt at den ikke har funnet grunn til å ta standpunkt til om A har begått straffbart angiveri og kommer med en del uttalelser herom. Dette punkt i dommen er sammenholdt med hva retten ellers har uttalt, det mest uklare og uforståelige i hele dommen. Skulle det være spørsmål om sannhetsbevis måtte det jo nettopp være det her nevnte spørsmål som retten måtte ta standpunkt til, men som den altså erklærer at den ikke har tatt standpunkt til.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Jeg kan ikke finne at det foreligger noen feil ved byrettens lovanvendelse.

Den første av den ankende parts innvendinger mot lovanvendelsen - at byretten har tatt feil i sin vurdering av om en injurie forelå - er det praktisk å behandle sammen med hans angrep på domsgrunnene for det samme punkts vedkommende. Om disse spørsmål skal jeg bemerke:

Selv om byretten i domsgrunnene ikke har uttalt seg uttrykkelig om hvorvidt det her foreligger beskyldninger av den art at de etter straffelovens §253 kunne være gjenstand for mortifikasjon, forstår jeg dommen slik at retten har lagt til grunn at Bs uttalelser inneholdt beskyldninger av denne art. Jeg kan således ikke finne at det her foreligger noen mangel ved domsgrunnene som kan lede til opphevelse.

Hva realiteten angår, er jeg enig i byrettens oppfatning. Jeg tilføyer at det her dreier seg om et lovspørsmål som Høyesterett kan prøve, jfr. straffeprosesslovens §443 annet ledd slik bestemmelsen lyder etter lov av 10. mars 1939, og Rt-1952-12.

Med hensyn til spørsmålet om hva injuriene i dette tilfelle går ut på, finner jeg det klart at Bs uttalelser ikke inneholder beskyldninger ut over dem som direkte fremgår av ordene.

Jeg tar så for meg den andre av den ankende parts innvendinger mot lovanvendelsen. Heller ikke her kan jeg gi ham medhold. I det avsnitt i premissene som står umiddelbart foran

Side:698

de bemerkninger anken over lovanvendelsen er basert på, har byretten uttalt:

«Retten finner at det er ført sannhetsbevis for alle de uttalelser av faktisk art, som er krevet mortifisert. Dette er godtgjort, både ved saksøkerens egen erkjennelse og ved den øvrige bevisførsel. Retten finner videre at den nevnte vurdering er så korrekt som det er mulig og at det er ført bevis for riktigheten av denne vurdering, så langt slikt lar seg gjøre.»

Jeg innskyter her at jeg forstår byretten slik at det med «den nevnte vurdering» siktes til følgende bemerkning i Bs brev av 8. mai 1945, gjengitt tidligere i dommen: «Da P. E. A. er en bedrift som av okkupanten ble betraktet som meget krigsviktig er dette en beskyldning mot en landsmann av den art at om den hadde ført fram ville den ha medført dødsstraff for P. E. A.s styreformann.»

Det som er fastslått i avsnittet «Retten finner» osv. inneholder etter min mening en tilstrekkelig begrunnelse for byrettens avgjørelse, og jeg kan ikke se at byretten her har lagt noen uriktig lovforståelse til grunn. Når retten har funnet at det var ført bevis for sannheten av Bs uttalelser av faktisk art, og at den vurdering B hadde knyttet til disse anførsler, var riktig, var det dermed etter straffelovens §253 gitt at mortifikasjon ikke kunne finne sted, uten at det var nødvendig å drøfte hvilken karakteristikk B i sine tanker måtte ha gitt Christansens handlemåte, da han skrev sine fremstillinger. Det følgende avsnitt i premissene: «B har ikke brukt ordet angiveri» osv. er for så vidt overflødig, og det er da heller ikke nødvendig for meg å drøfte riktigheten av den generelle tolkning av mortifikasjonsreglene som byretten her har gitt uttrykk for.

Heller ikke anken over saksbehandlingen kan føre frem.

Det er nok så at byrettens domsgrunner er noe knapt utformet, spesielt når det gjelder Bs omtale av den ankende parts besøk hos Schrøder. Men som det fremgår av det jeg allerede har sagt, antar jeg at domsgrunnene inneholder det som trengs forat Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Hva angår besøket hos Schrøder, forstår jeg dommen slik at byrettens generelle uttalelse om at «det er ført sannhetsbevis for alle de uttalelser av faktisk art som kreves mortifisert» osv. omfatter også den anførsel av B som det her er tale om.

Jeg skal knytte noen spesielle bemerkninger til de to punkter hvor den ankende part i særlig grad har kritisert byrettens domsgrunner.

Som nevnt har den ankende part fremholdt at dommen er uklar og ufullstendig når det gjelder spørsmålet om det her foreligger beskyldninger av den art at de etter straffelovens §253 kunne være gjenstand for mortifikasjon. Dette punkt har jeg allerede behandlet i forbindelse med anken over lovanvendelsen.

Side:699

Den ankende part har videre anført - og dette er så vidt jeg skjønner et hovedpunkt i hans angrep på dommen - at det er en feil at byretten ikke har drøftet om han har gjort seg skyldig i straffbart angiveri av B. Jeg finner det klart at byretten ikke hadde plikt til å drøfte og avgjøre spørsmålet om sannhetsbevis i videre utstrekning enn det er gjort i dommen, nemlig i relasjon til de anførsler av faktisk art som finnes i Bs brev av 8. og 14. mai 1945, og den vurdering som B hadde knyttet til dem. Jeg henviser i denne forbindelse til det jeg tidligere har sagt om hva Bs uttalelser inneholder.

Etter resultatet finner jeg at den ankende part må erstatte motparten saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 700 - sju hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Helgesen og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver L. Z. Backer med domsmenn Halvor Nielsen og Jacob Sandvik):

Etter forgjeves prøvet forliksmegling den 1. juli 1954 har saksøkeren i rett tid, ved stevning av 10. juli 1954, innbrakt for Porsgrunn byrett sitt krav mot saksøkte på mortifikasjon av ytringer i to brev, nemlig brev fra saksøkte til høyesterettsadvokat Lous den 8. mai 1945 og brev til politimesteren i Telemark av 14. mai 1945. Saksøkeren peker på at det som ønskes mortifisert er den beskyldning for angiveri som disse to brev inneholder.

Saksøkeren har fremstillet saken således:

Porsgrunn Elektrometallurgiske A/S (PEA) ble stiftet i 1913 av det schweiziske industriselskap «Meteor» på grunnlag av en langvarig kraftleiekontrakt med Skiensfjordens kommunale kraftselskap (SKK). Blant stifterne av PEA var saksøkeren og han var dets administrerende direktør til mai 1945. Driften av PEA - fremstilling av spesialstål, vesentlig til krigsproduksjon, - var avhengig av billig spillkraft. Under den første verdenskrig oppsto kraftmangel. Dette ledet til at kraftleiekontrakten ble forandret 1920 og samtidig gikk SKK inn som hovedaksjonær i PEA.

Under den siste verdenskrig oppsto igjen kraftmangel med den følge at Reichskommissar rekvirerte kraft til driften av PEA. Det oppsto strid mellom SKK og PEA om prisen på denne kraft. Prisen ble fastsatt av Arbeidsdepartementet, men SKK anla sak mot departementet for å få underkjent prisfastsettelsen. Det oppsto videre strid om hvem som skulle delta i styret og SKK benyttet seg av sin aksjemajoritet til å besette

Side:700

flertallet av plassene. Mindretallet bestred at det var adgang til dette og det ble reist voldgiftssak om dette spørsmål. På generalforsamling i PEA den 12. april 1944 var saksøkeren, direktør A ikke blitt gjenvalgt og direktøren i SKK, saksøkte B, var valgt til formann i styret.

«Minister» Alf Whist, N.S. ombudsmann for næringslivet, var blitt gjort kjent med striden innen PEA av direktør Gjertsen, en venn av A og han tilkalte A til en konferanse. Etter konferansen satte A opp et P. M. til Whist om PEA's utvikling og historie og stridene innen styret samt forholdet til SKK og B. Det er erkjent at dette P. M. munnet ut i følgende konklusjon: «I de to år SKK har hatt ledelsen i PEA's styre har det vist seg at dets representanter med alle maktmidler søker å fremme SKK's interesser på bekostning av PEA. Det er uholdbar ordning at SKK har flertall i PEA's styre med sin adm. direktør som formann. Det er i strid med forutsetningene for SKK's erhvervelse av aksjemajoriteten, og prisgir PEA og dets funksjonærer til SKK's nåde, idet det er styret som etter vedtektane handler i alle selskapets anliggender og ansetter og avskjediger dets funksjonærer. At SKK's adm. direktør vil være formann i styret for å kunne utnytte maktovertagelsen, har han bevist ved å fjerne den adm. direktør fra styret og ved å sabotere PEA's virksomhet overfor Reichskommissar og departementet. Ved trusler om å sørge for at styret, det vil si: SKK's flertall, uttaler sin misbilligelse med adm. direktør, sørger han for en plattform til sitt neste skritt at styret avskjediger adm. direktør. SKK bedyret i voldgiftssaken at det ikke var hensikten å fjerne den adm. direktør fra styret, men de gjorde det likesom de vil fjerne enhver hindring for uinnskrenket maktutovelse.

Oslo den 10. mai 1944. Alex. A.»

Saksøkeren hevder at ordet sabotere her er brukt i fredsbetydning: forsinke, hemme, ikke i krigsbetydning: bomber og eksplosjoner.

Dette P. M. ledet til at «innenriksråd» Dahl gjennom «fylkesmannen» Telemark ga pålegg til representantene for SKK om at de på en generalforsamling den 23. april 1945 skulle stemme på et styre som Dahl hadde fastsatt. Dette ble også gjennomført.

Den 8. mai 1945 skrev direktør B og rådmann Kjølseth, på vegne av styret i SKK til høyesterettsadvokat Georg Lous, Oslo, og ba ham sørge for å få beslaglagt PEA's arkiv hos direktør A og likeledes hans private arkiv for å hindre at bevisligheter for ulovligheter under okkupasjonen skulle bli tilintetgjort. Tredje avsnitt i brevet lyder:

«Som eksempel på slike ulovligheter skal vi nevne en lovstridig innkallelse av generalforsamling i bedriften 23. april iår, ulovlig forandring av vedtektene for P.E.A. og ulovlige valg. Videre skal nevnes at herr A i brev til minister Whist har beskyldt formannen i P.E.A.'s styre (vårt selskaps administrerende direktør) for å ha «sabotert P.E.A.s virksomhet overfor Reichskommissar og departement». Da P.E.A. er en bedrift som av okkupanten ble betraktet som meget krigsviktig er dette en beskyldning av den art at om den hadde ført fram ville den ha medført dødsstraff for P.E.A.s styreformann.»

Side:701

Den del av avsnittet som begynner med «Videre...» kreves mortifisert.

Den 14. mai 1945 sendte direkør B en anmeldelse til politimesteren i Telemark, Porsgrunn, sålydende:

«Vedlagt tillater jeg meg å oversende avskrift av et brev datert 12. mai 1944 fra direktør Alex. Christlansen, Porsgrunns Elektrometallurgiske A/S, Oslo, til minister Alf Whist, samt avskrift av konklusjonen på et P.M. av 10. s. m. som medfulgte brevet til herr Whist. Som det fremgår av denne konklusjon fremsetter herr A her beskyldninger mot meg om «å sabotere P.E.A.s virkskomhet overfor Reichskommissar og departement». P.E.A. var som bekjent av de tyske myndigheter ansett for en meget krigsviktig industri.

Hva herr A sikter til har jeg ikke kjennskap til, men noen tid tidligere hadde jeg vært innkalt til Stortinget til en tysk major hvis navn jeg ikke erindrer, for å stå til rette for at reparasjonene av vår transformatorstasjon ved P.E.A. etter bombeangrepet 24. juli 1943 ikke hadde gått så raskt som tyskerne ønsket. Herunder ble det fremsatt en halvveis beskyldning om sabotasje, og forsåvidt var det riktig nok at reparasjonen var lagt an på en slik måte at den tok vesentlig lenger tid enn det ville vært nødvendig. Da jeg skulle inn til vedkommende tyske major, kom direktør A ut av døren. Det er mulig at det er denne sak herr A har forsøkt å ta opp igjen gjennom denne sin beskyldning mot meg.

Herr As ekspedisjon til herr Whist inneholdt en rekke andre grove beskyldninger mot meg, men disse er av den art at behandlingen nærmere hører hjemme i P.E.A.'s og Kraftselskapets styrer.

Imidlertid finner jeg beskyldningen om sabotasje fremsatt mot en landsmann under de da rådende forhold for så graverende at jeg har villet gjøre våre myndigheter bekjent med den.»

Av dette brev påstår saksøkeren mortifisert det som står fra midten av første avsnitt: «Som det fremgår...» og ut annet avsnitt, til og med «...beskyldning mot meg.» Videre påståes mortifisert siste avsnitt: «Imidlertid... bekjent med den.»

Saksøkeren har hevdet at skrivelsene fra B inneholder en beskyldning om angiveri fra As side. Ved spørsmålet om mortifikasjon må man se skrivelsene som en helhet og ikke spørre etter om de enkelte setninger inneholder sanne opplysninger. Det er den måte skrivelsene er formet på som gjør at de inneholder en beskyldning om angiveri. For denne bskyldning er ikke sannhetsbevis ført. Beskyldningen om angiveri var egnet til å skade A og den har også skadet ham, derved at politiet av den grunn kom til å se mer alvorlig på landssviksaken mot A enn det ellers ville ha gjort.

A har bestridt at han har gitt Whist noen opplysning om sabotasje overfor den nevnte transformator. Når A bruker uttrykket «sabotere P.E.A.s virksomhet overfor Reichskommissar og departementet», så mener han dermed at B ikke bøyet seg for Reichskommissars og Arbeidsdepartementets fastsettelse av prisen på rekvirert kraft til PEA.

Saksøkeren har nedlagt påstand på 1) mortifikasjon av de avsnitt

Side:702

som er nevnt foran, 2) at saksøkeren tilkjennes hos saksøkte et av retten fastsatt beløp til kunngjøring av dommen, 3) at saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hos saksøkte.

Saksøkte har hevdet at det er ført bevis for sannheten av alle de opplysninger av faktisk art som finnes i de avsnitt som kreves mortifisert. Det er ført sannhetsbevis for alt som kan være gjenstand for sannhetsbevis. Den vurdering som B foretok i slutten av brevet av 8. mai 1945: «Da P.E.A. er en bedrift som av okkupanten ble betraktet som meget krigsviktig er dette en beskyldning av den art at om den hadde ført fram ville den ha medført dødsstraff for P.E.A.s styreformann» - er en vurdering som ikke er gjenstand for sannhetsbevis, jfr. høyesterettsdom i Rt-1939-507. Men videre er denne vurdering helt riktig. B hadde sabotert i atskillig utstrekning og hans stilling var så utsatt at han ville vært fjernet som leder av SKK hvis han ikke hadde vært uerstattelig der. En slik uttalelse om sabotering, som Christlansens P. M. inneholdt kunne være akkurat det som krevdes forat B skulle blitt skutt, f. eks. under en unntagelsestilstand. Rådmann Kjølseth fikk rede på dette P. M. Han fant det livsfarlig for B og underrettet B, så han kunne være forberedt på å gå i dekning.

B har ikke brukt ordet angiveri. Han skal ikke være ansvarlig for annet enn han har skrevet.

Saksøkte har nedlagt påstand: «Direktør B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Retten finner at det er ført sannhetsbevis for alle de uttalelser av faktisk art, som er krevet mortifisert. Dette er godtgjort både ved saksøkerens egen erkjennelse og ved den øvrige bevisførsel. Retten finner videre at den nevnte vurdering er så korrekt som det er mulig og at det er ført bevis for riktigheten av denne vurdering, så langt slikt lar seg gjøre.

B har ikke brukt ordet angiveri. Men retten er enig med saksøkeren i at B sannsynligvis har hatt angiveri fra As side i tankene da han skrev anmeldelsen. Men Bs tanker kan ikke mortifiseres. Det man kan mortifisere er tanker kledd i ord og det får vanlig sitt uttrykk ved at ordene blir mortifisert. Ordene gir begrensningen for hva som kan mortifiseres.

Retten mener derfor at når saksøkte har ført bevis for sannheten og riktigheten av alt det som er krevet mortifisert, kan mortifikasjon ikke finne sted, selv om det som er skrevet leder tanken hen på at A har begått angiveri.

Retten har derfor ikke funnet grunn til å ta standpunkt til om A har begått straffbart angiveri overfor B. Det er avhengig av, ikke bare om A har begått en handling som fremtrer som angiveri men også om de subjektive betingelser for straff er til stede: Om A har ment å begå et angiveri eller om han har forstått at han begikk et angiveri. Da landssviksaken mot A omsider ble avgjort i 1950, frafalt påtalemyndigheten siktelsen mot A for angiveri.

Hermed burde A vært tilfreds. Han har ikke hatt rimelig grunn til å anlegge denne private sak og må derfor svare

Side:703

omkostninger både til saksøkte og til statskassen. Overensstemmende med straffeprosesslovens §455,3 og §453 settes saksomkostningene til saksøkte til kr. 1800. Overensstemmende med straffeprosessl. §455 tredje ledd og §452 settes saksomkostningene til statskassen til kr. 40.