Rt-1955-767
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1955-05-27 |
| Publisert: | Rt-1955-767 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 120 B/1955 |
| Parter: | Knut Aspelin (høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdahl jr.) Hemsedal kommune (høyesterettsadvokat Folkvard Bugge). |
| Forfatter: | Eckhoff, Nygaard, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Jordloven (1928) §8, Skjønnsprosessloven (1917) §31, §48, §51, §16, §9 |
Ved kongelig resolusjon av 1949 fikk Hemsedal kommune samtykke til å kreve tvungen avståelse etter jordlovens §16 av rettigheter over direktør Knut Aspelins eiendom Fagerset, g.nr. 89, b.nr. 9 i Hemsedal. Avståelsen skulle skje til fordel for eieren av to andre eiendommer. Underskjønn ble holdt i 1950, idet Aspelins krav om at saken nektes fremmet fordi de rettslige betingelser ikke var til stede ble forkastet ved beslutning. Aspelin påklaget beslutningen til herredsretten. Kommunen gjorde gjeldende at det skulle vært anket til overskjønn. Herredsretten avsa kjennelse om at saken fremmes. Lagmannsretten som avviste saken fra herredsretten, uttalte blant annet:
«Etter jordlovens §8 får - bortsett fra de særbestemmelser som loven selv inneholder - de bestemmelser som etter skjønnsloven av 1. juni 1917 gjelder for skjønnsforretning som styres - av en lensmann tilsvarende anvendelse på skjønn etter jordloven. Reglene i skjønnsloven om rettsmidlene er imidlertid forskjellig etter som det gjelder:
1) skjønn etter lovens første kapitel,
2) ekspropriasjonsoverskjønn etter annet kapitel.
Ad 1: Her skal bl.a. tvist om retten til skjønn avgjøres under skjønnsforretningen og rettsmidlet er overskjønn, bortsett fra den begrensede adgang til klage til herredsretten som er bestemt i §31. I tilfelle klage avgjør herredsretten saken ved kjennelse, som er gjenstand for kjæremål.
Ad 2: Tvist om bl.a. retten til ekspropriasjon skal avgjøres ved beslutning av bestyreren og skjønnsmennene, og denne beslutning kan påklages til herredsretten. Den treffer avgjørelsen ved kjennelse som er gjenstand for selvstendig anke, jfr. skjønnslovens §51 sammenholdt med §48 og §31.
Når det i jordlovens §8 annet ledd er henvist til «de
Side:768
bestemmelser som efter skjønnsloven av 1. juni 1917 gjelder for skjønnsforretning som bestyres av en lensmann», antar lagmannsretten at det er de under 1) nevnte regler det er tatt sikte på, slik at klage til herredsretten vil være utelukket i det foreliggende tilfelle. Dette stemmer best med ordlyden av henvisningen og jordlovens øvrige rettsmiddelsystem, jfr. §9, 3. ledd som bestemmer at overskjønn «kan påklages til herredsretten også på grunn av feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen», og kjennelse av Høyesterett i Rt-1937-112 som har fastslått at herredsrettens kjennelse i anledning av slik klage i tilfelle må angripes ved kjæremål, ikke ved anke. Dertil kommer at henvisningen i jordlovens §8 annet ledd omfatter skjønn i så vel avståelses- som forkjøpssaker og vel har for øye et ensartet rettsmiddelsystem. Den nevnte kjennelse av Høyesterett, som ifølge Skeie: Den norske civilprosess 2. utg. II, side 347 flg. gjaldt en avståelsessak, bygger for øvrig på at det er skjønnslovens §31, ikke §51, jordloven her henviser til. De øvrige rettsavgjørelser som er påberopt av partene, har derimot ingen umiddelbar interesse for avgjørelsen av det foreliggende spørsmål.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget er, på samme måte som lagmannsretten, blitt stående ved at bestemmelsen i jordlovens §8, 2. ledd, må forståes slik, at den ved sin henvisning til skjønnsloven bare har tatt sikte på bestemmelsene i dennes første kapitel, men ikke de særlige bestemmelser om ekspropriasjon i annet kapitel. Man viser til lagmannsrettens begrunnelse som man vesentlig kan tiltre. Spørsmålet er dog etter Utvalgets mening tvilsomt, man nevner således at Jordlovkomitéen av 1947 i sin tilråding I side 49 synes å gå ut fra en annen oppfatning. Man kan etter det som er sagt ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av jordlovens §8, 2. ledd, eller noen annen lovforskrift og kjæremålet blir derfor å forkaste.
Man finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.»