Rt-1955-887

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-10-01
Publisert:	Rt-1955-887
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 113/1955
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter:	Thrap, Nygaard, Heiberg, Gaarder, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §396, §407, Lakseloven (1930) §2, Lakseloven (1930), Straffeprosessloven (1887) §102, §377, §392, Lov om fiskerett i Tanavassdraget (1888), Løsgjengerloven (1900) §17, §397, §63, Straffeloven (1902), Lakseloven (1905) §1, §2, §47, §1

Dommer Thrap: Ved Varanger herredsretts dom av 27. mai 1955 ble A dømt for forseelse mot straffelovens §396 og §407, jfr. straffelovens §63, til en bot til statskassen stor kr. 50, subsidiært 6 dagers fengsel. Grunnlaget for dommen var at han hadde drevet ulovlig stangfiske i Neidenelva mellom Kobbfossen og Skoltefossen ved 3 forskjellige anledninger, nemlig den 18. juni 1953, 19. juni 1954 og natt til 11. juli 1954. Domfelte har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og straffutmålingen.

Forsvareren har for Høyesterett utenom anken gjort gjeldende at det er en feil ved saksbehandlingen som må lede til dommens opphevelse, at domfeltes begjæring om oppnevnelse av offentlig forsvarer ikke ble tatt til følge av retten. Han mener at forsvarer skulle vært oppnevnt etter straffeprosesslovens §102, og at den feil som her er begått, må tillegges virkning etter lovens §393 annet ledd, nr. 5, jfr. §392 annet ledd. Jeg kan ikke finne at det etter omstendighetene er tilstrekkelig grunn til å oppheve dommen av den nevnte grunn. Herredsretten har enstemmig funnet at saken ikke var av den beskaffenhet at offentlig forsvarer var nødvendig, og jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å tilsidesette rettens skjønn på dette punkt.

Videre har forsvareren gjort gjeldende at det i denne sak ikke er plass for å anvende straffelovens §396 ved siden av §407, idet den sistnevnte bestemmelse inneholder uttømmende regler angående et forhold som det saken gjelder. Jeg er enig i dette. Domfelte vil derfor bli å frifinne for så vidt han er felt etter straffelovens §396.

Endelig har forsvareren gjort gjeldende at det første forhold saken gjelder, nemlig fisket den 18. juni 1953, er for sent påtalt. Etter straffelovens §407 er foreldelsesfristen 1 år, og det er på det rene i saken at siktelse for dette forhold først ble fremsatt i og med foreleggets utferdigelse den 12. juli 1954. Jeg er også på dette punkt enig med forsvareren, og

Side:888

antar at frifinnelsesdom må bli å avsi for så vidt tiltalte er dømt etter straffelovens §407 for fisket 18. juni 1953.

Domfeltes anke over lovanvendelsen gjelder at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at fisket i Neidenelva kun tilkommer oppsitterne i Neiden. Som norsk statsborger mener han seg berettiget til å fiske i elven, og da fisket kun har foregått fra statseiendom, mener han at hans rett er hjemlet i §2 i lov om laks- og sjøørretfiskeriene av 27. februar 1930 nr. 5. Forsvareren har for Høyesterett også hevdet at det foreligger en uriktig lovanvendelse for så vidt retten har antatt at de subjektive betingelser for straff er til stede.

Jeg antar at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem. Ved de rettsavgjørelser som foreligger angående fisket i Neidenelva og som det er redegjort for i herredsrettens dom, og etter de uttalelser som foreligger fra skogdirektøren og Landbruksdepartementet og som også er nevnt i dommen, er det etter min mening ikke noe grunnlag for å anta at herredsretten bygger på noen uriktig rettsoppfatning når den har antatt at det er deltagerne i Neidenelvens Fiskefellesskap som har eneretten til det omhandlede fiske, og jeg kan ikke se at det kan gjøre noen endring med hensyn til lovligheten av fisket, at dette - som påstått av domfelte - utelukkende har foregått fra statens grunn. Jeg kan heller ikke se at det etter beskrivelsen i dommen foreligger noen uriktig lovanvendelse med hensyn til de subjektive straffbarhetsbetingelser.

Etter det resultat jeg er kommet til, antar jeg at straffen passende bør settes til en bot stor kr. 25, subsidiært 3 dagers fengsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A frifinnes for tiltalen etter straffelovens §396. Han frifinnes for tiltalen etter straffelovens §407 for så vidt angår fisket den 18. juni 1953.

2. For de forhold han ellers er dømt for, fastsettes straffen til en bot på 25 - tjuefem - kroner eller, hvis boten ikke betales, til fengsel i 3 - tre - dager.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Gaarder og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs med domsmenn Torbjørn Myrland og Einar Bugge):

Ved ekspedisjoner til retten av 15. mars og 5. april 1955 har politimesteren i Sør-Varanger begjært fremmet offentlig straffesak i overensstemmelse med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd mot følgende: - - -

II. B, som den 7. juli 1954 er forelagt en bot stor kr. 20 subsidiært fengsel i 5 dager for overtredelse av

Side:889

1. straffelovens §396 for rettsstridig til den berettigedes skade eller mot dennes forbud å ha øvet rådighet over fast eiendom i annens besittelse,

2. straffelovens §407 for å ha krenket annens rett ved å fiske dyr som ikke er i noens eie. - - -

III. A, som den 12. juli 1955 er forelagt en bot stor kr. 100 subsidiært fengsel i 12 dager for overtredelse av straffelovens §396 §407 (sitert foran) idet han i strid med vedtak av 16. juli 1891 av Neiden Fiskefellesskap, som er berettiget til alt fiske i Neidenelva, om at utenbygdsboende ikke har rett til å fiske i elven uten å løse fiskekort, fisket der mellom Kobbfossen og Skoltefossen uten å løse fiskekort og fortsatte å fiske der etterat fiskefellesskapets oppsynsmann Aron Wartiainen hadde nektet ham å fiske der, 1) 18. juni 1953, 2) 19. juni 1954, 3) natt til 11. juli 1954. - - -

Tiltalte A oppgir å være født xx.xx.1921 (aldersattesten lyder på 4. desember 1921). Han er arbeider ved A/S Sydvaranger og bor i Bjørnevatn. Han er uformuende og oppgir sin inntekt i 1954 til ca. kr. 10 000. Han forsørger kone og 3 barn. Han er tidligere ustraffet, bortsett fra en bot i 1949 for overtredelse av løsgjengerlovens §17.

Tiltalte innrømmer at han til tid og sted som nevnt i forelegget har fisket uten fiskekort til tross for at fiskefellesskapets oppsynsmann hadde nektet ham dette. Han har også innrømmet at han visste at andre sportsfiskere løste fiskekort. Han erkjenner seg dog ikke straffskyldig, idet han hevder at Neiden Fiskefellesskap ikke har rett til å kreve fiskekort av sportsfiskere som ikke er parthavere i fiskefellesskapet. Han hevder å ha fisket på statens grunn i Neidenelven og at han som norsk statsborger har rett til dette jfr. §2 i lakseloven av 27. februar 1930. Han mener derfor at han ikke rettsstridig har øvet rådighet over fast eiendom strl. §396) og at han heller ikke har krenket annens rett ved sitt fiske (strl. §407). Han har uttalt at han er villig til å betale for fiskekort så snart Neidenoppsitterne godtgjør at de har enerett til fisket.

Til nærmere belysning av rettsforholdene vedkommende fisket i Neidenelven på den strekning det her gjelder, skal retten bemerke:

Fiskeriet er tidligere omhandlet i tilsammen 4 dommer, nemlig:

a) Dom av 26. august 1848 i en sak anlagt av C og 6 andre kvæner i Neiden mot D og 6 andre skoltelapper. Saken gjaldt retten til fiske mellom Storfossen (nå Skoltefoss) og Kobbfossen. Saksøkerne (kvænene) var alle, på en nær, bosatt nedenfor Kobbfossen. Ved dommen ble saksøkerne gjent berettiget til «fælles med de øvrige beboere i Neidenelvdalen og således som disse at drive laksefiske i Neidenelven».

b) Dom av 24. juni 1908. I denne sak er E saksøkt av F fordi han (E) angivelig har fordelt leieinntekten av fisket feilaktig. Saksøkte blir frifunnet og i rettens premisser er bl.a. uttalt: - - - «som også af cit. fremhevet har opsidderne i Neiden både før og efter været anerkjendt som parthavere i laxefisket uden at eie særskildt matrikuleret jord. Det har været nok når de har boet på og eiet eller brugt jord, uden at det desuden har været fordret at jorden

Side:890

skulde være særskildt matrikuleret. Således som laxefisket nedigjennem tiden har været drevet og udbyttet i virkeligheden har været fordelt, er det efter rettens formening forholdt i fuld overensstemmelse med den kgl. resolution afødt xx.xx.1775 §6 og den derpå byggede nærværende rets dom afødt xx.xx.1848 og således, at lovgiverens gode hensigt at fisket skulde komme det hele bygdelag ligelig tilgode fuldt ud er opnået. Ordningen er jo også anerkjendt af det offentlige ved fogdernes administration af laxetingene, af sportsfiskerne deriblandt både foged og sorenskriver, som ved betaling af afgift har erkjendt Neidenboernes eneret til fisket og af udenbygdsboende eiere af eiendomme ved Neiden, der aldrig har forlangt nogen ret til deltagelse i laxefisket eller part af forpagtningsafgiften...»

c) Dom av 26. juni 1930 som gjelder en sak anlagt av lærer E og G mot H m. fl. av Neiden og staten ved Kirkedepartementet for å få fastslått partenes innbyrdes rettigheter med hensyn til laksefisket i Neiden. Av dommen skal her siteres: - - - «De to saksøkte opptrer som søksmålsrepresentanter for flertallet av oppsitterne i Neidendalen, i henhold til beslutning herom i møte av Neiden elvefiskeforening den 29. mai 1921. Staten ved Kirkedepartementet er gjort til part som eier av Fossheim skoleinternat matr.nr. «...» ved Neidenelven.

Kirkedepartementet har ikke funnet det påkrevet å avgi møte men har erklært at ville vedta den avgjørelse, som blir resultatet for de øvrige innstevnte. Landbruksdepartementet har for sitt vedkommende ikke funnet grunn til å intervenere på statens vegne hverken av hensyn til de interesser som knytter seg til statens usolgte jord ved Neidenelven eller administrasjonen av ferksvannsfiskerilovgivningen.»

Saksøkerne har nedlagt følgende påstand: «At de saksøkts 1) som grunneiere kjennes uberettiget til fiskerett i Neidenelven (lakselovens §1), 2) kjennes uberettiget til fiskerett utenfor statens usolgte jord ved Neidenelven (lakselovens §2), idet de innstevnte ingen annen rett til fisket i Neidenelven tilkommer enn den de har som andelsberettigede i bygdefolkets felles fiskerett.» - - -

Under en lengre historikk i rettens premisser heter det videre: «Den 3. juli 1906 uttalte Sør-Varanger herredsstyre til Landbruksdepartementet enstemmig bl.a. følgende: «Neidens innvånere har en gammel og velbegrunnet hevdsrett til dette fiske, staten derimot har aldrig gjort noget for dets utvikling og har fra gammel tid ikke hatt nogen anpart i utbyttet. Fisket i Neidenelven har sammen med andre rettigheter på den såkaldte statens grunn dannet betingelsen for at dalen overhodet ble befolket. Dette tilhørte skoltelappene lenge før denne del av landet kom under norsk administrasjon og når disse lapper efter grensereguleringen i 1826 valgte å bli boende i Norge, var det vel forutsetningen at de måtte få beholde de kilder til livsophold de hittil hadde hatt. Senere har de delt fiskeriet og utbyttet med de siden innvandrede og der bosatte folk...»

Under sin begrunnelse for domsresultat et uttaler retten bl.a.: «Ved prøvelsen av spørsmålene i saken er det av betydning å ha i minne de eiendommelige naboforhold som i tidens løp har utviklet seg i Finnmark.

Side:891

Men retten finner det forsåvidt tilstrekkelig å henvise til Rt-1914-509 flg., med hensyn til ferksvannsfisket til Ot.prp. No. 2 - 1888...» - - -

«Når der i forbindelse med laksefisket i Neidenelven også har vært talt om en «almeningsrett» er det tilstrekkelig å nevne at det nu anses utvilsomt at der ikke finnes almeninger i Finnmark ...»

«Heller ikke hadde de i 1854 adgang til å påberope seg noen særrett til neidenelven-hjemlet i alders tids bruk, idet noen sådan særrett den gang, iallfall ikke besto for andre norske statsborgere som nedsatte seg i distriktet, alle skulle etter grenseoppgjøret stå likt. En alders tids bruk kan heller ikke ha utviklet seg i tiden etter 1826 eller 1834. Dertil er tiden for kort og utviklingen dessuten kjent. Heller ikke ved hevd kan en særrett stiftes for en ubestemt og vekslende krets av personer.

Derimot finner retten at man fullt ut må være berettiget til også i Neiden å anerkjenne en rettsdannelse av samme natur som den Høyesterett godkjente ved sin dom angående laksefisket i Altaelven, Rt-1880-337. Hvilket systematisk navn man vil gi den er av underordnet betydning. Høyesteretts flertall bygget her på det prinsipp som lå til grunn for res. av 1775 §6 at fiskeriet i de store elver skulle være til almuens benyttelse, og etter den måte hvorpå fiskeriet senere er drevet, var det for Altas almue blitt en herlighet, som denne almue hadde krav på å nyte godt av. Den sedvanemessige måte hvorpå denne herlighet var utnyttet av almuen, kunne være gjenstand for modifikasjoner ved lov, når det skjedde under rimelig hensyn til de bestående forhold og de interesserte. En annen av de voterende la vekt på, at det så lenge var blitt tålt at fiskeriet var blitt drevet av andre enn staten, men fremholdt samtidig at staten ikke ved noen positiv bestemmelse hadde frafalt sin rett til laksefisket og at spørsmålet om statens eiendomsrett (antagelig til laksefisket) ikke forelå til avgjørelse under saken. En tredje voterende mente at laksefisket fra å være et regale var gått over til en rett for Altens almue til å gjøre seg dette på beste måte tilgode.

Der er lagt en betydelig vekt på denne dom ved istandbringelsen av den senere lov om laksefisket i Tana, lov nr. 1 av 23. juni 1888, se indst. O.No. 3-1888 12. Også i Tana hadde en eiendommelig utvikling funnet sted på grunnlag av res. av 1775 §6 med forskjellige former for fellesfiske. Det gjaldt ved loven å fastsette i det vesentligste den ydre anordning av dette fiske.

Hva laksefisket i Neiden angår finner retten at skoltelappene i 1775 var et - etter tidens forhold - avgrenset bygdelag, som faktisk utøvet rådigheten over laksefisket i Neidenelven. Der var intet i resolusjonen av 1775 §6 som sto i strid hermed. Da skoltelappene i 1834 helt kom under Norge og bygdelaget blev øket ved innvandring særlig fra Finnland, var det helt i resolusjonens ånd, at laksefisket i elven ble et fellesgode. Dette fellesgode har befolkningen under øvrighetens medvirkning senere nydt godt av.

Det felles sosiale preg har herunder vært fremherskende. Og neidenboerne har utvilsomt selv vært overbevist om at de utøvet en virkelig rett, som ifølge rettsordenen tilkom bygdelaget. Herved og ved myndighetenes passive holdning er der sedvanemessig opstått en med en næringsrett beslektet rett - adgangen til å fiske i Neidenelven, begrenset til

Side:892

bygdelagets medlemmer til enhver tid. Ordningen av dette fiske er for tiden - ifølge sedvanen - et samfiske.

Fra et strengt juridisk synspunkt kan en næringsrett som denne forandres eller oppheves ved lov (sml. Platou: Privatrett 434, Gjelsvik: Tingrett 406 note 22) skjønt Høiesteretts flertall i 1880 må antas å ha vært av en annen oppfatning.

Og følgen herav skulle da bli den at den er bortfalt ved lov nr. 1 av 8. april 1905 §47 jfr. §2, idet de tilsvarende forhold i Altenelven og Tanaelven uttrykkelig er opprettholdt. Retten mener imldlertid at lakseloven forsåvidt ikke bør fortolkes antitetisk, men analogisk. Der er god grunn til å anta at også Neidenelven uttrykkelig ville være undtatt, hvis man hadde vært oppmerksom på forholdet. Men de opplysninger som dengang forelå fra lensmannen i Sør-Varanger (Bil. 7 til Ot. prp. nr. 21 1903/04 36) gikk i en annen retning. At man ikke i 1905 ved ordningen av laksefisket i Finnmark ville krenke en så sterk rettsoverbevisning som den der er kommet til uttrykk hos Neidenbefolkningen, må retten anse som gitt. Herfor var det intet behov, idet fellesfiskeordningen etter de naturlige forhold og den historiske utvikling utvilsomt er den materielt rettferdigste.

Den næringsrett som må anses fastslått ved sedvanen omfatter Neidenelven i sin helhet, også de dele som støter til statens grunn. At den kan være gjenstand for nærmere lovordning (f. eks. som i Tana) fremgår av det som allerede er nevnt.» ... I domsslutningen er uttalt at de saksøkte (deriblant staten) «kjennes berettiget til i Neidenelven å utøve en grunneiers fiskerett overensstemmende med lov nr. 1 av 8. april 1905 §1a og i samme elv å utøve fiske utenfor statens usolgte jord med hjemmel av samme lovs §2. Derimot kjennes de berettiget til fiske i Neidenelven som andelshavere i bygdefolkets fellesfiske.»

d) Dom av 4. oktober 1935. Denne dom gjelder en straffesak mot I og J tiltalt for overtredelse av strl. §397: «idet de i juli mnd. 1935 i Neidenelven hvor de er medberettiget til fiske, drev garnfiske skjønt det i lovlig fellesmøte av de fiskeberettigede den 25. juni 1935 ble besluttet at garnfiske i Neidenelven skulle være forbudt i sesongen 1935.»

I premissene til denne dom er bl.a. uttalt: «Til nærmere belysning av fiskeforholdene i Neidenleven skal retten nevne at det etter langvarig strid om dette fiske i 1924 ble inkaminert en åstedssak anlagt av flerheten av opsitterne mot et mindretall som hevdet at fiskeretten tilkom hver enkelt eier utenfor hans eiendom. Saken ble pådømt av sorenskriver og meddomsmenn den 26. juni 1930 med det utfall at saksøkerne enstemmig fikk medhold og de saksøkte ble kjent uberettiget til i Neidenelven å utøve en grunneiers fiskerett overensstemmende med lov av 8. april 1905 §1a og i samme elv å utøve fiske utenfor statens usolgte jord med hjemmel av samme lovs §2. Derimot ble de saksøkte kjent berettiget til fiske i Neidenelven som andelshavere i Bygdefolkets fellesfiske.

Lov om laks- og sjøørretfiskeriene av 27. februar 1930 var trådt i kraft under sakens gang, men dette hadde ikke gitt anledning til noen endret påstand fra saksøkernes side, og det var ved dommen rettens

Side:893

forutsetning at den nye lov ikke førte til noe annet resultat for Neidenelvens vedkommende enn den gamle.

Sam det fremgår av domsgrunnene hvilte resultatet på den opfatning at der i Neiden sedvanemessig var opstått en med næringsrett beslektet rett - adgangen til fiske i Neidenelven - begrenset til bygdelagets medlemmer til enhver tid. Ordningen av dette fiske er for tiden ifølge sedvanen - et samfiske.»

Foranstående er etter rettens mening tilstrekkelig til å vise at fisket Neidenelven ikke er fritt for alle borgere, men at det kun tilkommer oppsitterne i Neiden. Det kan nevnes at det fra aktors side er fremlagt ytterligere et omfangsrikt materiale som peker i samme retning. Det vil dog føre for langt å gå nærmere inn herpå. Retten innskrenker seg til å henvise til fremlagt avskrift av brev av 4. oktober 1950 fra skogdirektøren til fylkesmannen i Finnmark, hvor det bl.a. heter: «Etter de vedlagte dommer og de øvrige dokumenter synes antagelsen å være at fiskeretten i Neidenelvens vassdrag (eventuelt det nedre løp) tilhører Neidenelvas fellesfiske uten hensyn til fiskens art og til hva slags redskap som brukes. Medlemmer av dette fellesskap er etter det foreliggende alle som er bosittende i Neidendalen og som er eier (eller bruker) av særskilt matrikulert eiendom i nevnte dalføre. Fellesfisket antas å kunne treffe bestemmelser om redskapsbegrensning, om utleie og om regulering av fisket ellers.

Av de foreliggende dokumenter synes videre å gå frem at staten som eier av «den beholdne jord» i Finnmark neppe kan antas å ha noen fiskerett i vassdraget (eventuelt den del som fellesfisket disponerer). Det antas derimot at det tilligger statens mulige øvrige eiendom i Neiden fiskerett, og at denne i tilfelle kan utøves ved en bruker i Neiden som medlem av Fellesfisket.»

Videre henviser retten til brev av 25. juni 1951 fra Landbruksdepartementet til cand. jur. Knut Rom. Her uttales bl.a.:

«Etter det foreliggende, bl.a. Varanger herredsretts dom av 26. juni 1930 (upåanket) og av 4. oktober 1935 (fornyet behandling avvist av Høyesteretts Kjæremålsutvalg) antas at fiskeretten i Neidenelvas vassdrag fra Skoltefossen og nedover tilhører Neidenelvas fellesfiske. Denne rett i Neidenelva gjelder fangst av de ymse fiskeslag og uten omsyn til hvilken redskap som brukes. Som innehaver av dette fiske må Neidenelvas fellesfiske i tilfelle kunne forby også fremmed stangfiske på det område fiskeretten gjelder.»

Det fremgår også av vitneprovene at det er alment kjent at fisket i Neidenelva ikke er fritt for enhver, liksom det må sies å være alment kjent at sportsfiskere i alminnelighet løser fiskekort.

Retten finner ikke at tiltalte kan høres med at han ikke visste at fisket kun tilhørte Neidenoppsitterne. Han kan ikke påberope seg rettsvillfarelse, idet denne under ingen omstendighet kan sies å ha vært unnskyldelig. Det kan i denne forbindelse nevnes at det i lokalavisene har vært innrykket advarsel om at de som fisker uten å ha ordnet sin fiskerett, vil bli anmeldt. Og, som foran nevnt, har tiltalte selv forklart at han var klar over at andre løste fiskekort. Dessuten har han fått advarsel av en oppsynsmann. Når han da allikevel fisker uten å

Side:894

undersøke nærmere, handler han ikke i god tro, og det kan ikke være tvilsomt at han har vært fullt klar over at han mot den berettigedes forbud rettsstridig har øvet rådighet over fast eiendom (strl. §396) liksom han også har vært seg bevisst at han krenket andres rett ved sitt fiske (strl. §407).

At han finner det urimelig eller er misfornøyet med at rettighetshaverne krever fiskekort og som følge herav bestrider deres rett kan selvsagt ikke frifinne ham.

Han må derfor bli å felle overensstemmende med forelegget. I forelegget er boten satt til kr. 100. Retten finner kr. 50 tilstrekkelig. I skjerpende retning er da tatt hensyn til at tiltalte nærmest har villet trosse seg frem med sitt fiske. I formildende retning er tatt hensyn til at det først er i de senere år at fiskefellesskapet har gått effektivt inn for å holde uvedkommende sportsfiskere borte, slik at tiltalte kan ha hatt en viss grunn til å tro at han ikke risikerte noe videre ved å fiske uten fiskekort. - - -