Rt-1956-103

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-02-02
Publisert:	Rt-1956-103
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12/1956
Parter:	D/S «Sarpfoss»s redr, Thor Thoresen & Co. (høyesterettsadvokat Per W. Blom) mot Ragna Johansen (overrettssakfører Ørger Solbjør - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Bendiksby, Gundersen, Eckhoff, Schei
Lovhenvisninger:	Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Sjøloven (1893) §8, LOV-1915-08-13, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931)

Dommer Hiorthøy: Andreas Johansen mistet livet ved en arbeidsulykke ombord på D/S «Sarpfos» ved Tangenkaien i Drammen 11. februar 1950. Han var ansatt som lagerarbeider og altmuligmann i J. H. Wessels Kullforretning A/S og hadde

Side:104

ved anledningen fått i oppdrag å reparere en skade på skipet som var voldt av en lossegjeng som hans arbeidsgiver var ansvarlig for. Ulykken skyldtes skipets folk som mistet en lukelem ned i rommet da de skulle gå i gang med rengjøringsarbeid etter lossingen. Johansen gikk inn under ulykkestrygden for industriarbeidere, og hans enke, Ragna Johansen, ble av trygden tilkjent en årlig livrente på kr. 1200. Hun mente imidlertid at også skipets vedkommende måtte være ansvarlig, og etter å ha fått bevilling til fri sakførsel anla hun sak mot rederiet, Thor Thoresen & Co., Oslo, med krav om erstatning og oppreisning. Ved Drammen byretts dom 28. juni 1951 ble rederiet dømt til å betale en erstatning på kr. 15 000. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen ble av rederiet innanket for Eidsivating lagmannsrett, og Ragna Johansen erklærte motanke i anledning av at hennes krav om oppreisning ikke hadde fått medhold. Også for lagmannsrett har hun vært meddelt bevilling til fri sakførsel. Lagmannsretten avsa 5. mai 1952 dom med denne domsslutning:

«Thor Thoresen & Co. A/S dømmes til å betale fru Ragna Johansen 20 000 kroner med 4 pst. årlig rente fra 24. oktober 1950 til betaling skjer.

For byretten tilkjennes ikke saksomkostninger.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Thor Thoresen & Co. A/S til det offentlige 200 kroner pluss det beløp som den beskikkede sakførers salær endelig blir fastsatt til.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Thor Thoresen & Co. har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand om frifinnelse.

Ragna Johansen, som også for Høyesterett har hatt fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Med hensyn til sakens nærmere omstendigheter henviser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse.

Den ankende part har etter lagmannsrettens dom frafalt sin tidligere innsigelse med hensyn til fastsettelsen av erstatningens størrelse, og tvisten gjelder etter dette for Høyesterett utelukkende spørsmålet om hvorvidt rederiet under de foreliggende omstendigheter kan påberope seg ansvarsfrihetsbestemmelsen i loven om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24. juni 1931 nr. 6 §32 pkt. 1 og 2. De tidligere retter har besvart spørsmålet benektende med den begrunnelse at den virksomhet fra skipsmannskapets side som har vært årsak til ulykken - rengjøring av rommet etterat lossingen her var avsluttet - ikke har den nødvendige sammenheng med lossearbeidet. Til støtte for resultatet er det vist til høyesterettsdom

Side:105

i Rt-1940-216. Jeg er enig i at denne begrunnelse må føre til at rederiet er erstatningspliktig etter de vanlige regler som en utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemann, og finner det da ikke nødvendig å gå inn på betydningen av at den skadevoldende virksomhet - sjømannsarbeidet - ikke omfattes av ulykkestrygden for industriarbeidere, men av ulykkestrygden for sjømenn.

Lagmannsrettens dom må etter dette bli å stadfeste, og jeg antar at den ankende part ikke kan unngå å tilsvare motparten sakens omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler D/S «Sarpfos»s rederi, Thor Thoresen & Co., til det offentlige 1500 - femten hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Eckhoff og Schei: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Torvild Aakvaag):

- - -

11. februar 1951 lå D/S «Sarpfoss» ved Tangenkaien i Drammen og losset kull til J. H. Wessels Kullforretning A/S. (I det følgende kalt Wessel.) Arbeidet ble utført av en lossegjeng, som Wessel betalte. Under arbeidet hadde grabben på lossekranen ødelagt beskyttelseskassen omkring pellerøret i det fremste rommet i båten. Pellerøret ligger langs med en av de vertikalt stående jernbjelker i rommet, ca. 50 cm aktenfor lukens aktre kant og brukes til å måle vannstanden i ballasttanken. Styrmannen på D/S «Sarpfoss» anmeldte skaden til Wessel, og avdøde Andreas Johansen, som var lagerarbeider og altmuligmann i Wessels tjeneste, og Wessels lagersjef, 7. vitne Gustav Rolf Myhre gikk ombord i båten noe før kl. 8.30 for å se på skaden. I påhør av en del av skipets mannskaper diskuterte de hvorledes skaden skulle utbedres, og det ble på stedet bestemt at Johansen og en hjelper skulle gå ombord og reparere kassen samme formiddag. Det var sterkt snedrev og da mannskapet kl. 8.30 skulle spise frokost dekket de lukene med lemmer. De to lemmene over leideren, som fører ned i rommet, ble imidlertid ikke lagt på plass, da reparatøren fra land skulle gå ned i rommet denne vei.

Kort før kl. 9 gikk Andreas Johansen og en annen av Wessels lagerarbeidere, 1. vitne, Jørn Lemb, ombord i båten for å reparere beskyttelseskassen. Mannskapet hadde fremdeles frokost og antagelig har ingen sett dem gå ombord. De to gikk ned i rommet uten å varsle noen av skipets befal eller mannskap. De antok at disse hadde kjennskap til at de ville komme, da klagen over skaden kom fra skipets styrmann, og

Side:106

en rekke av mannskapene hadde overhørt den tidligere samtale mellom Johansen og Myhre.

Ca. kl. 9, da mannskapet var ferdig med sin frokost, gikk lettmatros Oddmund Pettersen og båtsmann Einar Hansen Westlie til luken for å helse opp den del oppsop, som lå igjen i rommet etter lossingen. Den luken det gjelder er delt i to seksjoner ved en tverrgående ryggstokk av T-jern, og i hver seksjon er det langsgående lemmer, som hver veier ca. 60 kg. I hver ende på disse lemmene er det et håndtak. Lemmene hviler på en jernramme, som har en bredde av 8-10 cm. Under hver seksjon kan det legges på tvers en såkalt blindstokk, som har til oppgave å forhindre at lemmer faller ned i rommet. Disse blindstokkene kan bare legges på plass når luken er åpen. Ved denne anledning var det ikke blindstokker under lemmene.

Pettersen grep fatt i det bakre håndtak på lem nr. 2 fra styrbord i den aktre seksjon av luken. Det var hans tanke å vri lemmen over til høyre slik at den skulle hvile på den ytterste lemmen. Herunder trakk han den ut av dens leie i ryggstokken slik at den fremre enden falt ned. Han forsøkte å holde lemmen i håndtaket, men p. g. a. den store vekt, og da han selv hadde votter på hendene, og lemmen var sleip av fuktig sne, måtte han slippe taket. Lemmen falt 9-10 meter ned i rommet og rammet Johansen, som arbeidet på beskyttelseskassen med ryggen til lukeåpningen. Døden inntrådte antagelig momentant.

Pettersen og Westlie har for politiet samme dag og i sjøforklaring for Tune herredsrett 14. februar forklart at de ikke visste at det var folk i rommet, men i det øyeblikk lemmen falt, oppfanget Westlie en lyd fra rommet og ropte «under», et varsefrop som brukes når en gjenstand faller ned i rommet.

Bryggearbeiderne hadde frokostpause mellom kl. 9.00 og 9.30, og Westlie og Pettersen, som angivelig trodde at lagerarbeiderne hadde pause på samme tid, undersøkte ikke om det var folk i rommet før de begynte å fjerne lemmene. Jørn Lemb, som var sammen med forulykkede i rommet, har som 1. vitne forklart at det var så meget støy av deres arbeid i rommet at de ville vært hørt på dekk av en som hadde lyttet.

Forulykkede var 67 år gammel og hadde vært ansatt hos Wessel i mange år. Hans helse var meget god, og han ville etter all sannsynlighet ha kunnet fortsatt i sin stilling i 5-6 år enda. Hans årsinntekt lå omkring kr. 6000. Han var gjennom Wessel forsikret i Rikstrygdeverket, industriarbeidertrygden, mot arbeidsulykker. Skaden ble av Wessel anmeldt til Rikstrygdeverket, og saksøkersken er blitt tilstått kr. 100 pr. mnd. i erstatning.

Lossingen pågikk fremdeles fra aktre luke, da ulykken inntraff. - -

Retten skal bemerke:

Etter lovens §32, post 5, II. ledd, 2. pkt. går den skadedes erstatningskrav mot skadevolderen over på Rikstrygdeverket, i den utstrekning dette har hatt utgifter i anledning av skaden. Saksøkerskens livrente på kr. 1200 pr. år, har etter Rikstrygdeverkets beregning en kapitalisert verdi av kr. 16 800. Det er opplyst under hovedforhandlingen at Rikstrygdeverket har gitt saksøkerskens prosessfullmektig, overrettssakfører Krog transport på dette refusjonskrav, og det er enighet mellom partene om at man ved sakens behandling skal holde forholdet til

Side:107

Rikstrygdeverket utenfor. Fra Rikstrygdeverkets side er det imidlertid en forutsetning at det senere blir truffet en ordning om fordeling av eventuell skadeserstatning.

Saksøkte var ansvarsforsikret i Assuranseforeningen Skuld, og det er på det rene at polisen dekker ansvar av denne art.

Retten har ikke funnet det sannsynliggjort at Pettersen og Westlie visste at det var folk i rommet mens de arbeidet ved luken. Johansen og Lemb var kommet ombord uten å bli iakttatt av noen av skipets folk og gikk ned i rommet uten å varsle noen. Det antas imidlertid at Westlie og Pettersen hadde kjennskap til at det skulle komme ombord reparatører fra land. Antagelig har de begge overhørt samtalen mellom Myhre og Johansen 1/2 time tidligere, og i alle fall visste de at beskyttelseskassen var ødelagt og måtte repareres, og de så at de to lemmene over leideren var lagt til side. Under disse omstendigheter hadde de all oppfordring til å undersøke om det var folk i rommet før de påbegynte arbeidet med lemmene. Den måte arbeidet ble utført på var også uforsiktig. Vitende om at blindstokken ikke var på plass, forsøkte Pettersen å fjerne lemmen uten at noen holdt i det motstående håndtak. Ved å bli rykket 8-10 cm ville lemmen uvegerlig komme ut av sitt leie i ryggstokken og falle ned i rommet. Deres handlemåte kan forklares, men ikke unnskyldes, med at de trodde at Wessels lagerarbeidere hadde frokostpause på samme tid som lossearbeiderne.

Retten finner at Westlies og Pettersens handlemåte må karakteriseres som uaktsom, men ikke grovt uaktsom. For denne uaktsomhet bærer saksøkte ansvaret overensstemmende med sjøfartslovens §8.

Saksøkte har til sin frifinnelse påberopt seg lov om ulykkestrygd for industriarbeidere §32. Den ansvarsfrihet som etableres i lovens 1 32, post 1) og 2) antas bare å gjelde til fordel for arbeidsgiver i hvis tjeneste den tilskadekommende var. Da det her ikke besto noe arbeidsforhold mellom forulykkede og saksøkte, får disse bestemmelser ingen anvendelse.

§32, post 4 knesetter tilsynelatende bare den selvfølgelige regel at den tilskadekomne har sitt erstatningskrav mot skadevolderen i behold uansett om han har fått erstatning av Rikstrygdeverket. Sammenholdt med paragrafens post 1) og 2) synes dette å lede til at bare den tilskadekomnes egen arbeidsgiver skal være ansvarsfri. Den eldre lov av 13. august 1915 synes enda tydeligere å gi uttrykk for dette, idet det etter denne bare er «arbeidsgiveren» som fritas for personlig ansvar. Av den nye lovs forarbeider fremgår det at en ikke tilsiktet å gjøre noen forandring i den gjeldende rett, jfr. Ot. tid. 1931 680.

Imidlertid ble allerede loven av 1915 oppfattet derhen at den i noen grad fritok andre arbeidsgivere som var tilsluttet industriarbeidertrygden. Det er således hevdet av Rikstrygdeverket og kommet til uttrykk i den nye lovs forarbeider (jfr. Ot. prp. nr. 23 for 1931 6) at alle arbeidsgivere innen trygden utgjør en «solidarisk enhet» slik at de aldri kan regnes å være «tredjemann» og bli personlig ansvarlige, jfr. høyesterettsdom i Rt-1929-70. Etter dette antar retten at §32, post 4 prinsipielt fritar enhver arbeidsgiver som er trygdepliktig etter loven.

Den skadevoldende virksomhet var imidlertid i det foreliggende tilfelle alminnelig sjømannsarbeld, som ikke er trygdepliktig i

Side:108

industriarbeidertrygden. I det rom hvor ulykken inntraff, var lossingen avsluttet, og den lossing som fremdeles pågikk fra den aktre luke, sto ikke i noen forbindelse med ulykken. Spørsmålet blir her om det er et vilkår for ansvarsfrihet at skaden er voldt ved den i industriarbeidertrygden forsikrede virksomhet eller at det har vært en viss forbindelse mellom denne virksomhet og den umiddelbart skadevoldende handling. Høyesterettsdom i Rt-1940-216 synes å gå i den retning at det kreves en slik forbindelse. Det foreliggende tilfelle er imidlertid forskjellig fra det der omhandlede i at det her ble drevet trygdepliktig virksomhet ved samme skip, mens det saksøkte rederi i dommen av 1940 nok var tilsluttet industriarbeidertrygden, men for virksomhet som ble drevet ved andre skip. Dette synes Imidlertid ikke å burde lede til at tilfellene bedømmes forskjellig. Antar en først at §32 post 4 ikke fritar enhver arbeidsgiver tilsluttet industriarbeidertrygden, synes det eneste holdbare kriterium for ansvarsfrihet etter denne bestemmelse å være hvorvidt skaden er voldt ved den trygdepliktige virksomhet. Etter dette kan industriarbeidertrygdlovens §32, post 4 ikke frita rederiet for personlig ansvar. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Kr. Urdal og byfogd Chr. Apenes):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Den ankende part har godtatt byrettens avgjørelse av spørsmålet om ulykken er fremkalt ved uaktsomhet av skipets folk. Hva angår spørsmålet om det er vist grov uaktsomhet slutter lagmannsretten seg i det vesentlige til hva der er anført av byretten.

I ankeerklæringen er gjort gjeldende at lossingen fra det rom hvor ulykken inntraff ikke var avsluttet, idet det gjensto å losse oppsopet. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten er det opplyst at det ikke var noe brukbart igjen av lasten i rommet, og at oppsopet ble tatt opp for å kastes på sjøen. Arbeidet med å ta opp oppsopet var derfor bare rengjøringsarbeid, som utførtes - og skulle utføres - av skipsmannskapet. Det må derfor være på det rene at lossingen i dette rom var avsluttet.

Ved bedømmelsen av om fritagelsesbestemmelsen i lovens §32 gjelder i dette tilfelle, er det fremholdt av den ankende part, at man må se rederiets virksomhet på skipet som et hele, og at det er nok til å bringe bestemmelsen i anvendelse at det overhodet foregikk lossing fra skipet - selv om det var fra et annet rom, i dette tilfelle fra luke 2. Uansett om fjernelsen av oppsopet var å anse som en del av lossingen og om det arbeid utførtes av skipets folk skulle således §32 gjelde. Retten kan ikke være enig i en slik oppfatning. Hva det kommer an på er om det arbeid det her gjelder - fjernelsen av oppsopet - var trygdepliktig virksomhet etter loven om ulykkestrygd for industriarbeidere. Og det var det etter rettens mening ikke. Det vises i så henseende til høyesterettsdom i Rt-1940-216, hvor førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere har uttalt: «Skal dampskipsselskapet kunne påberope seg fritagelsesbestemmelsen i lovens §32 må betingelsen under enhver omstendighet være at virksomheten ved den konkrete anledning

Side:109

var en trygdepliktig virksomhet etter loven om ulykkestrygd for industriarbeidere. Det kan den ikke sies å være når det som nevnt er på det rene at det ved lossingen ombord den gang overhodet ikke ble benyttet lossearbeidere fra land, men skipets eget mannskap.» Denne dom må føre til at fritagelsesbestemmelsen i §32 heller ikke kommer til anvendelse når det arbeid det gjelder ikke hørte med til lossearbeidet, men var rengjøringsarbeid, som utførtes av skipets folk, dette uten hensyn til lossearbeidet fra luke 2. - - -