Rt-1956-1063

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-10-20
Publisert:	Rt-1956-1063
Stikkord:	Odelssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120 B/1956
Parter:	Ole Theodor Holth (høyesterettsadvokat Ivar Hole) mot Gudrun Holth (høyesterettsadvokat Helge Haavind).
Forfatter:	Hiorthøy, Eckhoff, Kruse-Jensen, Gundersen, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §6, §9, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Skjønnsprosessloven (1917) §74

Dommer Hiorthøy: Saken gjelder krav om odelsløsning av parsellene Hukerskogen og Larshuken, g.nr. 29, b.nr. 32 i Nord-Odal, som ved skjøte av 4. februar 1941, tinglyst 30. mai s. å. ble frasolgt gården Øvre Holth og tilhjemlet Gudrun Holth. Ole Theodor Holth som den best odelsberettigede innledet odelssak ved forliksklage av 15. februar 1944, men som følge av krigsforholdene og andre særskilte omstendigheter ble saksbehandlingen sterkt forsinket, slik at takst og overodelstakst først ble avholdt henholdsvis 5. oktober 1949 og 13. juni 1950. Løsningssummen ble ved overodelstaksten fastsatt til kr. 15 900. Løsningssak ble deretter anlagt ved Vinger og Odal herredsrett, som 23. juni 1950 avsa dom med denne domsslutning:

«Gudrun Holt frifinnes.

I saksomkostninger betaler Ole Thdr. Holth til Gudrun Holth kr. 350.

Oppfyllelsesfrist 2 uker.»

Ole Theodor Holth påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 8. januar 1954 stadfestet herredsrettens dom under opphevelse av sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ole Theodor Holth har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. Gudrun Holth dømmes til å gi Ole Theodor Holth skjøte på eiendommen Hukerskogen (herunder Larshuken), g.nr. 29,

Side:1064

b.nr. 32 i Nord-Odal og til å fravike eiendommen til første faredag, 14. april 1957, mot at Ole Theodor Holth erlegger løsningssummen kr. 15 900. Parsellen Hukateppa (Hukerbråten), g.nr. 29, b.nr. 25, er ikke med i odelsløsningskravet.

2. Ole Theodor Holth tilkjennes hos Gudrun Holth saksomkostninger for alle retter.»

Gudrun Holth har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og Ole Theodor Holth dømt til å betale saksomkostninger for samtlige retter.

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 3. desember 1954 holdt bevisopptak ved Vinger og Odal herredsrett, der partene og 6 vitner har forklart seg; av vitnene er 4 nye for Høyesterett. Dessuten er det for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg skal gjøre rede for i det følgende i den utstrekning jeg anser det påkrevet. Det nye bevisstoff har kastet bedre lys over saken, men kan ellers ikke sees å ha brakt denne i noen vesentlig forskjellig stilling.

Den ankende part har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten. Jeg finner for så vidt å kunne innskrenke meg til å vise til det referat av prosedyren som inneholdes i de tidligere retters domsgrunner. For oversiktens skyld skal jeg likevel rekapitulere de innvendinger som er anført mot løsningskravet og som for Høyesterett er imøtegått av den ankende part: 1) Odelsmannen har forspilt sin rett ved passivitet (skjønnslovens §74). 2) Den eiendom som søkes tatt på odel må ansees odelsfri i henhold til lov av 16. juli 1907 (nr. 1) §1 nr. 2 c. 3) Gudrun Holth har sittet med eiendommen i hevdstid og er derfor beskyttet ved odelsmothevd (odelslovens §6, 2. punktum). 4) Selv om odelsmothevd ikke anerkjennes, må odelsmannens rett ansees preskribert, idet eiendomshevd er fullført mer en 3 (5) år før forliksklage ble inngitt i 1944. 5) Odelspreskripsjon vil likeledes være inntrådt for så vidt Gudrun Holth subsidiært faller tilbake på at hun under enhver omstendighet ble eier av eiendommen ved arvefall i 1932.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og har funnet det grunnlag avgjørende som lagmannsretten har bygget på: At odelsmannens rett må ansees preskribert, idet eiendomshevd er fullført mer enn 3 (5) år før løsningssak ble innledet. Under disse omstendigheter finner jeg ikke grunn til å drøfte eller ta standpunkt til de øvrige innvendinger som er gjort gjeldende mot løsningskravet (nr. 1-3 og nr. 5). Jeg bemerker særskilt at jeg i motsetning til lagmannsretten heller ikke tar stilling til spørsmålet om hvorvidt ankemotparten i det foreliggende tilfelle med rette kan påberope seg odelsmothevd (odelslovens §6, 2. punktum).

I tilslutning til det som er anført i lagmannsrettens domsgrunner, skal jeg ytterligere bemerke:

Jeg antar med de tidligere retter at skjøtet vedkommende

Side:1065

Øvre Holth av 2. september 1895 fra Randi Holth til Anders Holth har forbeholdt eiendomsrett for den førstnevnte bl.a. til de parseller som nå søkes løst ved odel. At Randi Holth således ikke, slik som hevdet av den ankende part, ved anledningen bare fikk en rett til å kreve eiendommene tilbakeskjøtet, men at hun faktisk og juridisk var tillagt og har utøvet eierrådighet, støttes etter min mening av de nye opplysninger som er kommet frem i saken. Jeg kan for så vidt henvise bl.a. til følgende dokumenter: Gruskontrakt av 28. september 1905 mellom Randi Holth og Nord-Odal kommune, vedtatt av Anders Holth «i hvis Matrikulskyld Grustaget er indbefattet». Kjøpekontrakt av 25. september 1906 (ikke effektuert) ved hvilken Randi Holth overdrar til sine døtre Thora og Gudrun «de af mig ved Salget af Gaarden Holt til min Søn Anders Holth forbeholdte Pladse» osv. Skjøte av 8. desember 1909 fra Anders Holth (med tiltredelse av Randi, Thora og Gudrun Holth) på søndre del av parsellen «Holtskolehuken», der det bl.a. heter: «Den solgte parsel er nævnte Thora og Gudrun Holth foræret af disses mor Rangdi Holt, som ved salget af gaarden ved skjøte datert 2den sept., thl. 4de oktober 1895 har tilpligtet undertegnede Anders Holth at meddele hjemmel bl.a. paa ovennævnte parsel.» Do. av 21. februar 1910 på nordre del av samme parsell fra Thora og Gudrun Holth (med tiltredelse av Anders og Randi Holth), hvor det forekommer følgende passus: «Nevnte skolehuken er os overdrat af vor mor fru Randi Holth, som ved salget af gaarden Holt til vor bror Anders Th. Holth har untat samme med forpligtelse for ham til at meddele skjøte, naar forlanges.» Videre er det fremlagt en rekke forpaktningskontrakter, utskrifter av selvangivelser, kvitteringer m.v. som etter mitt skjønn utvetydig gir uttrykk for at Randi Holth - med reservasjon for døtrenes rett - så å si helt fra først av har opptrådt og vært betraktet som eier av de omhandlede parseller.

Herredsretten og lagmannsretten har funnet det bevist at Randi Holth allerede på et tidlig tidspunkt har overført eiendomsretten til døtrene Thora og Gudrun, og at den sistnevnte (ankemotparten) må ansees for å ha vært eneeier fra Thoras død (1914). Jeg er enig i at det må ansees bevist at eiendomsretten er overført, men finner det vanskelig å tidfeste begivenheten så nøyaktig. Riktignok heter det i skjøte av 4. februar 1941 fra Anders Holth til ankemotparten: «Disse parseller var forbeholdt av min mor ved skifte i 1895 og har siden 1914 tilhørt Gudrun Holth, som imidlertid ikke har hatt hjemmel til samme.» Men etter det som ellers foreligger i saken kan en vanskelig tillegge denne anførsel avgjørende betydning, uansett om den suppleres med uttalelsen i Randis testament av 19. august 1924 om at «Skovstykket og Holthugen tilhører Gudrun alene efter Thoras død. Smaajenten fik det for mange aar siden, men jeg skulde raade over udbyttet saa længe jeg leved». Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg som nevnt under enhver omstendighet

Side:1066

må anta at eiendomsretten er overført til Gudrun, slik at eiendomshevd er fullført mer enn 3 (5) år før saksanlegget. Etter det syn jeg har anlagt er det ikke holdepunkt for å anta at hevdsvilkårene for øvrig ikke har vært oppfylt.

På samme måte som lagmannsretten har jeg lagt til grunn for avgjørelsen at utgangspunktet for preskripsjonsfristen etter odelslovens §9 i dette tilfelle må være den dag da eiendomshevden var fullført. Det har i teorien delvis vært reist tvil om riktigheten av denne forutsetning, jfr. Skeie (Odelsretten og åseteretten [1950] side 123-126) som antar at når en kjøper ikke har tinglyst skjøte, løper ingen løsningsfrist for selgerens ætt, heller ikke etterat kjøperen har hatt gården i eiendomshevdstid (20 år). Som begrunnelse er angitt at «den fortsatte besittelse ut over tyveårsperioden endrer - - - ikke besittelsens karakter og gir derfor ikke odelsmannen noe varsel». Etter min mening er det imidlertid lite rimelig på denne måte å tillegge hensynet til publisiteten utslagsgivende betydning. Dels vil allerede selve situasjonen under hevdsperiodens løp i alminnelighet være egnet til å varsle eventuelle odelspretendenter, dels må man ikke tape av syne formålet med preskripsjonsIristen, som jo er å beskytte den som har nedlagt arbeid og omkostninger i et overtatt jordbruk. Hertil kommer at man ikke har noen som helst støtte for en avvikende løsning i lovens ord eller alminnelige ordning for øvrig, og heller ikke i rettspraksis. Tvert imot er det allerede antatt i en upåanket overrettsdom av 21. januar 1901 ( Rt-1902-95) at det tidspunkt da hevden utløper, under omstendigheter som de foreliggende må sidestilles med tinglyst hjemmelsdokument. Det er all grunn til å tro at dette domsresultat har vært alminnelig akseptert og senere har preget rettsoppfatningen på dette område.

Etter det resultat jeg er kommet til, må den ankende part tilsvare sakens omkostninger for Høyesterett. Derimot antar jeg ikke at det er grunn til å gjøre noen forandring i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til omkostningsspørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ole Theodor Holth til Gudrun Holth 4000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen, Gundersen og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Svendsen med domsmenn Sigvart Stenberg, Erling Skinstad og Nils Dagfinnrud):

- - -

Side:1067

Retten finner å måtte gi saksøkte medhold i påstanden om at hun har hevdet odel på eiendommen.

Retten bygger sin avgjørelse på de fremlagte dokumenter fra de to opprinnelige parter i det omtvistede forhold, Randi Holth og sønnen Anders. Om dokumentenes innhold og ekthet er det ingen dissens.

Fra skjøtet av 2. september 1895 fra Randi Holth til sønnen Anders på Øvre Holt g.nr. 29, b.nr. 1 siteres:

«Kjøperen er forpliktet til paa forlangende at tilhjemle selgeren uten noensomhelst godtgjørelse eller kjøpesum pladsene Holthugen og Holthagen med skovrett til husbehov efter utvisning for pladsene samlet underet samt et skogstykke, der begrenses i øst av den saakalte Movei, nord av Peder Holths skog, i vest av Haugsaaen og i syd av pladsene Haugens, Hagens og Grindens jorder, under g.nr. 29, b.nr. 1 i Holt. I tilfelle at pladsen Hagen med det nevnte skogstykke kommer i fremmeds eie, har kjøperen (Anders Holth) adgang til at indløse pladsen og skogen efter en billig takst.

I tilfelle, at kjøperen Anders Holth maatte finne forgodt at avhende de ovennevnte eiendomme, betaler han ennvidere i kjøpesum 7000 kroner.»

Den forannevnte bestemmelse må etter rettens oppfatning ansees som et forbehold om eiendomsrett til de nevnte plasser og skogstykket, som ved skylddeling i 1941 ble utskilt som g.nr. 29, b.nr. 32. Partenes faktiske rådighet over arealet støtter også denne fortolkning av skjøtet. Det var bevislig moren Randi Holth som i hele sin levetid i forhold til sønnen Anders hadde en eiers fulle rådighet uten annen begrensning enn den som tillå sønnen som formell hjemmelsinnehaver. Hun betalte alle avgifter og skatter, muligens bortsett fra matrikkelskatten, og fikk alle inntekter av enhver art.

Retten finner det likeledes sannsynliggjort at Randi Holth i 1897 eller 1898 ved gavebrev ga bort arealet til sine to døtre Thora og Gudrun og at sistnevnte ved Thoras død i 1914 ved overdragelse av Thoras ideelle andel fra moren, som var enearving ble eier av det hele. At saksøktes mor, Randi, i sin levetid hadde bruksrett og rådighet over arealet kan ikke ha noen særlig betydning i denne forbindelse.

Til ytterligere støtte for rettens fortolkning av nevnte skjøte kommer Randi Holths testament av 16. august 1924, hvori uttales: «Skovstykket og Holthagen tilhører Gudrun alene efter Thoras død. Småjenten fik det for mange aar siden, men jeg skulde raade over udbyttet saa lenge jeg leved.»

Videre har Anders Holth i skjøtet av 4. februar 1941 til saksøkte på den nå skyldsatte eiendom anført: «Disse parceller (Larshuken og Hukerskogen) var forbeholdt av min mor ved skifte i 1895 og har siden 1914 tilhørt Gudrun Holth, som imidlertid ikke har hat hjemmel til samme.»

Denne siste uforbeholdne erklæring fra den mann saksøkeren utleder sin odelsrett fra må etter rettens mening være avgjørende for saksøktes påstand om å ha vært reell eier i over 20 år før odelsstevning ble tatt ut. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Arne Jahren og sorenskriver Ludvig Nøstdal):

- - -

Side:1068

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en noe annen begrunnelse.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at skjøtet av 2. september 1895 - ekstraktavskrift er inntatt i herredsrettens dom - inneholder et eiendomsforbehold fra Randi Holths side til de omtalte parseller. Uttrykksmåten i skjøtet er uklar og kan i og for seg gi grunnlag for forskjellig fortolkning. Selgerens, Randi Holths senere faktiske rådighet over parsellene peker avgjort i retning av eiendomsforbehold, idet skjøtet intet inneholder om bruksrett for henne. Og kjøperen Anders Holth har i skjøtet av 4. februar 1941 bl.a. uttalt: «Disse parseller (Larshuken og Hukerskogen) var forbeholdt av min mor ved skifte i 1895 og har siden 1914 tilhørt Gudrun Holth, som imidlertid ikke har hatt hjemmel til samme.»

Med støtte i dette finner lagmannsretten at Randi Holth i tiden fra 1895 og utover var den reelle eier av parsellene, selv om sønnen Anders hadde tinglyst hjemmel.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at det må ansees ført tilstrekkelig bevis for at parsellene er gitt bort til Randi Holths to døtre Thora og Gudrun, og at Gudrun etter Thoras død i 1914 også fikk hennes halvdel. Det er uklart når og på hvilken måte parsellene ble gitt til Thora og Gudrun. I en dokumentert skrivelse av 1. november 1934 fra Gudrun til Anders (sannsynligvis Anders P. Holth, som var verge fra 1932 til 1936 for Anders Holth, som var umyndiggjort etter egen begjæring i denne tid) er bl.a. uttalt: «... Likeledes vil jeg gjerne få utlevert et gavebrev til Thora og mig på Huken og skogstykket. Også dette ligger vistnok i safen.» Det er etter denne skrivelse overveiende sannsynlig at det har foreligget et gavebrev, men nærmere opplysninger har ikke kunnet skaffes.

Når det gjelder spørsmålet om Gudruns eiendomsrett og fra hvilken tid hun har vært eier, finner lagmannsretten å måtte legge avgjørende vekt på Randi Holths anførsel i hennes testament av 19. august 1924, sitert i byrettens dom, og på den foran siterte passus i skjøtet fra Anders Holth av 4. februar 1941.

I disse to dokumenter har de to personer som i skjøtet av 2. september 1895 til Anders Holth er forbeholdt eller har fått rettigheter i de parseller saken gjelder, gitt uttrykk for at eiendommene har tilhørt Gudrun Holth iallfall siden 1914. De nevnt avsnitt fra henholdsvis testamentet og skjøtet må etter rettens oppfatning godtas som avgjørende bevis for riktigheten av Gudrun Holths anførsel om at hun har vært den virkelige «ier siden 1914, med mindre den ankende part godtgjør omstendigheter som enten berøver dokumentene deres beviskraft i denne henseende, eller som på avgjørende måte svekker beviskraften. Bevis av denne art har den ankende part ikke ført, i hvilken forbindelse det nevnes at hverken tilføyelsen 7. september 1926 på testamentet av 19. august 1924, eller de fremlagte dokumenter vedrørende damskjønnet i 1940 etter rettens oppfatning er tilstrekkelige som sådant. Heller ikke den omstendighet at Randi Holth «skulde råde over utbyttet» av parsellene så lenge hun levet (jfr. testamentet) kan med grunn påberopes som bevis mot at eiendomsretten til parsellene virkelig var gått over til Gudrun.

Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med herredsretten i at den

Side:1069

ankende parts odelsrett er falt bort ved odelsmothevd fra Gudruns side. Retten er i dette punkt enig med den ankende part i at Gudrun er avskåret fra odelsmothevd derved at hun allerede var odelsberettiget, men på dårligere prioritet, jfr. Voss: Odels- og åsætesretten side 39-40, og Skeie: Odelsretten og åseteretten side 123-24.

Det avgjørende blir derfor om den ankende parts innløsningsrett er gått tapt ved at løsningsfristen etter odelslovens §9 er oversittet. Lagmannsretten antar at dette er tilfelle.

Retten går, som nevnt foran, ut fra at Gudrun har vært reell eier siden 1914. Retten antar videre at hun må sies å ha fylt betingelsene for alminnelig eiendomshevd. Hun har sittet med eiendommen og utøvet den eierrådighet som hun kunne utøve. Denne rådighet var begrenset så lenge moren Randi levet og kunne «raade over udbyttet» men denne rådighetsrett over utbyttet hindrer etter rettens mening ikke hevd. Gudruns eierrådighet har bl.a. gitt seg utslag i at hun mottok vederlaget for parsellsalg bl.a. i 1917.

Retten vil også nevne en fremlagt forpaktningskontrakt av 22. juni 1919 hvor det bl.a. heter: «Undertegnede Gudrun Holth erklærer herved at have bortforpagtet min eiende plass Vestre Huken (identisk med Larshuken) til undertegnede Hans Th. Sæteren ...». Det ble under ankeforhandlingen brakt på det rene at denne forpaktningskontrakt var skrevet av Anders Holth som således også på det tidspunkt ga klart uttrykk for at Gudrun var reell eier. Senere forpaktningskontrakter, av 1921 og 1924, er underskrevet av Randi Holth, øyensynlig fordi hun hadde bruksretten, men i disse kontrakter er «min eiende plads» utelatt. Også disse er skrevet av Anders Holth.

Etter morens død i 1932 har utbyttet uavkortet tilfalt Gudrun.

Gudrun Holth som er født xx.xx.1885, har etter det anførte sittet med de omtvistede eiendommer siden 1914 i berettiget oppfatning av å være eier, og hennes eierrådighet har gitt seg positivt utslag iallfall fra 1917. Hevdstid var altså utløpet senest i 1937, og iallfall på det tidspunkt må hun ansees å ha fått en fullt rettsbeskyttet eiendomsrett. Med støtte i tidligere rettsavgjørelser, sitert Skeie l. c. 124-26 antar retten at den ankende parts løsningsfrist begynte å løpe da hevdstiden var omme, altså i 1934 eller senest i 1937. Da forliksklage først ble uttatt 15. februar 1944 er løsningsretten tapt. På dette grunnlag må således Gudrun Holth frifinnes og herredsrettens dom blir følgelig å stadfeste. - - -

Side:1070