Rt-1956-1070

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-10-20
Publisert:	Rt-1956-1070
Stikkord:	(Eriksen-dommen), Skatterett, Inntektsskatt, Tomtesalg, Direkteanke
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om inntektsskatt ved tomtesalg med 10 års nedbetalingstid. Spørsmålet var om tomteselger, som hadde overdratt resterende fordring fra tomteselger som forskudd på arv til sine barn, likevel skulle inntektsbeskattes av nedbetalingen. Høyesteretts flertall (3) kom til at inntektsskatten ikke kunne bortfalle, selv om fordringen var overført til barna. Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1956-121-B, L.nr. 121 B/1956
Parter:	Thorleif Eriksen (høyesterettsadvokat Trygve Hirsch) mot Oslo kommune (overrettssakfører J.A. Dahl - til prøve)
Forfatter:	Eckhoff, Hiorthøy, Kruse-Jensen, Mindretall: Gundersen, Grette
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §30, §31, §35, §36, §37, Tvistemålsloven (1915) §180, Arveavgiftsloven (1905)

Dommer Eckhoft: I 1947 solgte overingeniør Thorleif Eriksen eiendommen Nedre Bakke til Christiania Spigerverk for 175 000 kroner. Spigerverket overtok som kjøper pantegjelden på eiendommen med 25 500 kroner, og forpliktet seg til å betale restkjøpesummen 149 500 kroner i 10 årlige avdrag, hvert år på 14 950 kroner.

Det følgende år, 1948, hevet Eriksen 20 000 kroner av sitt krav på Spigerverket. I 1949 ble det ikke hevet noen betaling, men Eriksen oppga selv til beskatning et beløp på 14 950 kroner tilsvarende den termin som han etter kontrakten hadde adgang til å kreve. Beløpene ble beskattet som inntekt for ham i ligningsårene 1949/50 og 1950/51, og det er på det rene at hjemmelen for beskatningen av terminene var byskattelovens §37 fjerde ledd, jfr. §35, 1. og fjerde ledd.

I 1950 fant det sted en forandring i saksforholdet. Den 1. januar 1950, dagen før forfall av dette års avdrag overdro Eriksen og hustru restfordringen kr. 129 500 på Spigerverket og en tomt på Risbakken til sine myndige barn Ragnvald Eriksen og Ingeborg Coucheron Jarl. Det ble i gavebrevet sagt at det var en forutsetning for overdragelsen at fordringen skulle brukes til å bygge et hus for familien på tomten, og at giverne skulle ha fritt husvær så lenge de levet. Skattefogden i Oslo fikk melding om gaven, og avgift ble betalt i samsvar med arveavgiftsloven.

Spigerverket utbetalte da terminen for 1950 med 14 950 kroner til gavemottagerne Ragnvald Eriksen og Ingeborg Coucheron Jarl, men avdraget ble mot protest lignet på giveren overingeniør Eriksens hånd.

Overingeniør Eriksen tok ut stevning til Oslo byrett og krevet i saken mot Oslo kommune og Finansdepartementet ligningen underkjent. Ved dom avsagt 7. januar 1953 ble Oslo kommune, som Finansdepartementet hadde sluttet seg til under saken, frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Det ble fra Eriksens side uttatt ankeerklæring til Eidsivating lagmannsrett, men samtidig ble det søkt om tillatelse til å bringe anken inn direkte for Høyesterett. Med samtykke fra kjæremålsutvalget har Eriksen anket direkte til Høyesterett, hvor han har nedlagt påstand:

Side:1071

«1. Overingeniør Thorleif Eriksen kjennes ikke skattepliktig for den ved ligningen for 1951/52 beskattede gevinstandel på kr. 14 950 vedrørende Nedre Bakke gård, hvorfor ligningen forsåvidt oppheves.

2. Overingeniør Thorleif Eriksen tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

På vegne av Oslo kommune er det nedlagt påstand:

«Byrettens dom stadfestes.

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Tvisten mellom partene gjelder rene rettsspørsmål. Det er ingen tvist om sakens kjensgjerninger, og begge parter bygger sin prosedyre på byrettens mer detaljerte fremstilling av saksforholdet, som jeg viser til.

Kort gjengitt hevder den ankende part at vilkårene for inntektsbeskatning av gevinst ved salget må søkes så vel i byskattelovens §37 fjerde ledd, som i lovens §35, 1. og fjerde ledd. Før 1950 var det således på det rene at vilkårene for inntektsbeskatning etter §37 forelå: det var realisert en gevinst ved salget til Spigerverket, omfanget av gevinsten var beregnet til i alt kr. 108 840, og det var erkjent at Spigerverkets nedbetaling skulle avskrives på gevinsten før kostpris for selger kom i betraktning. Men til dette forelå også det selvstendige vilkår, som er hjemlet i §35: at Eriksen selv i penger eller pengers verdi hadde innvunnet eller oppebåret forfalne terminbetalinger. Disse to vilkår som følger av §37 og §35 forelå som nevnt i 1948 og 1949, men etterat restfordringen på Spigerverket i 1950 ble overført til Ragnvald Eriksen og Solveig Coucheron Jarl, og Spigerverket også betalte avdragene til dem, savner kommune og stat hjemmel i §35 for å ligne ham for fordelen ved betalingen. I en sak som denne, hvor det ikke påståes å foreligge proformaverk, og hvor det fra motpartens side er erkjent at overdragelsen formelt og reelt er i orden, må det være en feil når byretten ikke desto mindre uttaler at ytelsen, terminbetalingen, også etter nyttår 1950 er tilflytt ham, som hverken har fått den eller hatt rett til å kreve den. Denne vurdering må etter den ankende parts mening være i strid med bestemmelsen i §35. Bakgrunnen for ligningsmyndighetenes oppfatning kan ikke være annet enn fiskale betraktninger, men slike betraktninger kan ikke være en gyldig hjemmel for skattlegging.

Subsidiært fremholder den ankende part at det her foreligger et arveforskudd til barna som må likestilles med arv, og at han følgelig som arve later må være fritatt for skatteplikt vedrørende de forskutterte arvemidler.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige også tiltre byrettens begrunnelse.

Etter min oppfatning kan man i §35 ikke finne et grunnlag for å sette ligningen for inntektsåret 1950 til side. I skattelovkomiteens utkast til §26, som i hovedtrekkene falt sammen med

Side:1072

lovens §35, kan man ikke legge mer enn at man av hensyn til den skattepliktige ville slå fast at en fordel først skulle ansees som innvunnet inntekt, når den var fullstendig sikret. Rettservervet skulle således ikke være nok, fordi det på grunn av skyldnerens insolvens eller av andre grunner fremdeles kunne være tvilsomt om fordringshaveren fikk pengene i sin besittelse. Som en alminnelig regel ble det derfor bestemt at ytelsen først skulle ansees oppebåret, når beløpet virkelig ble erlagt eller det etter forfall ble adgang til å få ytelsen erlagt fra skyldnerens side. I denne sak har skyldneren, Spigerverket, betalt avdraget, og problemet er etter min mening et annet, nemlig i hvilken utstrekning kreditor kunne råde over fordringen med virkning for inntektsbeskatningen. For besvarelsen av dette spørsmål får man etter mitt skjønn ikke noe bidrag fra §35. Besvarelsen må avgjøres ut fra andre betraktninger og jeg tar utgangspunkt i at fordringen på Spigerverket representerte skattepliktig inntekt for overingeniør Eriksen etter hvert som avdragene forfalt til betaling. Det forhold at en skattyter istedenfor fortsatt selv å heve avdragene nyttiggjør seg fordringen ved salg, overdragelse i sikringsøyemed eller ved gave som skjedd her, hverken kan eller bør gjøre noen forandring i skatteplikten. (Den rette bedømmelse må etter mitt skjønn være at det finner sted en anvendelse av eller et forbruk av inntekt som ikke fritar for inntektsbeskatning på giverens hånd. Det kan under bestemte forutsetninger være et spørsmål om gevinsten i sin helhet ved disposisjonen skal ansees innvunnet, men i denne sak er det ikke grunn til å drøfte dette spørsmål nærmere. Det vil her være naturlig å oppfatte gaven som begrenset til en overføring av terminene ved forfallstid, og slik har også ligningsmyndighetene oppfattet forholdet, idet kommunen for 1950 bare har beskattet Spigerverkets avdrag.

Til den subsidiære påstand vil jeg bemerke at jeg ikke finner at giveren i det foreliggende tilfelle kan ansees som arve later.

Etter bestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd, antar jeg at saksomkostningene må oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og skal bemerke:

Da overingeniør Eriksen i 1947 solgte sin eiendom, øket han sin skattepliktige formue med den gevinst som omhandles i denne sak. Dette fikk uttrykk ved formuesligningen for skattåret 1948/49. Her ble fordringen på Spigerverket medtatt med sitt fulle pålydende beløp (byskattelovens §30, jfr. §31,b). Nå kunne lovens ordning ha vært den at denne formuesøkning

Side:1073

også skulle ansees som skattepliktig inntekt og i sin helhet tas under inntektsbeskatning for det samme skatteår. Muligheten av å etablere en slik ordning ble også drøftet under utarbeidelsen av skattelovene av 1911, men forkastet. Etter å ha nevnt tidligere forslag som i prinsippet gikk i denne retning og diskutert de problemer som reiser seg når loven skal fastsette «ved hvilket tidspunkt indtægten skal ansees erhvervet» kom skattelovkomiteen i innstillingen av 1904 til det resultat at: «Som indtægt antages saaledes en erhvervelse først at burde beskattes naar erhververen har adgang til at faa det paagjældende beløb udbetalt». (Skattelovkomiteens innstilling side 130 - understrekningen er gjort av komiteen.) Denne regel ble fastholdt under den senere bearbeidelse av forslaget, selv om den ordlyd komiteen hadde brakt i forslag redaksjonelt ble noe endret. Og bortsett fra tilfelle hvor en salgssum har vært gjort opp ved utstedelse av en omsettelig pantobligasjon, har praksis holdt fast ved regelen, selv om fordringen på salgssummen har vært aldri så sikker. Som eksempel nevner jeg at Finansdepartementet i et i saken fremlagt skriv av 7. desember 1955 har uttalt at «gevinstbeskatning av salgssum som forfaller i rater og er sikret ved bankgaranti først kan skje etter hvert som salgssummen forfaller til betaling».

Nå er det heller ikke i vår sak bestridt at Eriksen ikke kunne beskattes for salgsgevinsten før (og etter hvert som) han fikk eller hadde anledning til å få salgssummen utbetalt. Men det hevdes - for å sitere Riksskattestyrets uttalelse om det foreliggende tilfelle - at i og med at selgeren «gjennom salgskontrakten for eiendommen har fått et krav på kjøperen på salgssummen er det oppstått en plikt for ham til å svare skatt av eventuell gevinst. En har videre antatt at denne skatteplikt ikke faller bort om skattyteren overdrar kravet på salgssummen til sine barn som arveforskudd - - -.» Det hevdes at skatteplikten følger av §37 fjerde ledd: i og med at salget har funnet sted og gevinsten kommer til syne i form av en fordring på kjøperen, oppstår det en plikt til i fremtiden å betale inntektsskatt etter hvert som kjøperen betaler sin gjeld, og denne plikt kan ikke selgeren fri seg fra ved frivillige disposisjoner. §35 griper ikke inn i dette forhold, hevdes det, denne paragraf fastslår bare når en inntekt skal beskattes, men det er den opprinnelige fordringshaver som skal beskattes selv om han ikke lenger har noen rett etter fordringen.

For meg står dette som en konstruksjon uten tilstrekkelig forankring i skattelovens regler og system. Om karakteren av de regler som inneholdes i den nåværende §35 sa Skattelovkomiteen (side 300) at de fastslår «naar indtægten skal ansees oppebaaret» og departementet (Ot. prp. nr. 5 for 1909 96) at de inneholder «forskrifter om ved hvilket tidspunkt et indtægtsbeløb skal ansees indvundet». Det er reglene i §35 som fører med seg at Eriksen ikke kunne inntektslignes for den formuesøkning han innvant ved salget i 1947, han hadde nemlig

Side:1074

ikke da oppebåret noen inntekt i lovens forstand. Det står for meg som særdeles vanskelig å akseptere det synspunkt at Eriksen i 1947 ble påført en plikt til å svare inntektsskatt av noe som loven - uttrykkelig og ubestridt - ikke på det tidspunkt anser som innvunnet inntekt.

I 1950 og senere har Eriksen faktisk ikke hatt noen inntekt som følge av salget. Han overdro fordringen som arveforskudd til sine barn - en reell og gjennomført transaksjon - og han ble fra 1. januar 1951 ikke lenger formuesbeskattet for fordringen. Det kan da etter min mening ikke bli spørsmål om å betrakte arveforskuddet i 1950 som en skattepliktig inntektsanvendelse på Eriksens hånd, slik at hele restfordringen da skulle beskattes som et inntektsbeløp. Man kan ikke skattemessig «anvende» en inntekt som etter loven ennå ikke er innvunnet. Heller ikke kan man se forholdet slik at Eriksen hvert år fremover i 8 år oppebærer en tiendedel av salgsgevinsten og hvert år gjør den anvendelse av terminen at han gir den bort som gave til barna. Hvert skatteårs ligning skal bygges på forholdene i det forutgående inntektsår, og en må bygge på det reelle forhold. Ligningsmyndighetene har ikke mer enn skattyterne rett til å bygge ligningen på noe som i vår sak fremtrer som en fiksjon.

Jeg mener altså at den påklagede ligning bør oppheves, men da jeg etter konferansen vet at rettens flertall er av en annen oppfatning, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Kruse-Jensen: Likeså.

Justitiarius Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gundersen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Arne Jahren):

Saken gjelder spørsmålet om inntektsbeskatning hos overingeniør Thorleif Eriksen av gevinst ved salg av et tomteareal, når kjøpesummen betales i terminer, som selgeren overingeniør Eriksen har gitt bort til sine to barn før forfall.

Det faktiske forhold er følgende:

Overingeniør Eriksen solgte ved kontrakt av 21. februar 1947 sin eiendom Nedre Bakke til Christiania Spigerverk for kr. 175 000. Kjøpesumnen skulle avgjøres ved at kjøperen overtok pantegjeld på kr. 25 500, mens restbeløpet kr. 149 500 skulle betales i 10 terminer med kr. 14950 den 2. januar hvert år.

I 1948 ble det betalt kr. 20 000 (i stedet for kr. 14 950) og beløpet ble inntektsbeskattet hos Eriksen ved ligningen 1949/50. I 1949 ble intet betalt, men Eriksen oppga til beskatning det beløp han kunne ha hevet i 1949, kr. 14 950 og ble beskattet for det som inntekt ved ligningen 1950/51. Det er ingen tvist om beskatningen av de to nånevnte beløp på tilsammen kr. 34950.

Side:1075

Pr. 1. januar 1950 utgjorde Eriksens resttilgodehavende av Christiania Spigerverk kr. 129 500 (kr. 149 500 v det betalte avdrag kr. 20 000).

Den 1. januar 1950 utstedte Eriksen og hans hustru sådant gavebrev til sine to barn:

«Undertegnede ektefeller Signe og Thorleif Eriksen overdrar herved til våre barn, Ragnvald Eriksen og Ingeborg Coucheron Jarl, følgende verdier som gave, med en halvpart til hver av dem. Det som tilfaller fru Coucheron Jarl skal være hennes særeie.

1. Tomten Risbakken 24 (g.nr. 41, b.nr. 234 i det tidligere Vestre Aker), verdsatt til kr. 60 000.

Gavemottakerne overtar den påhvilende pantegjeld, nemlig pantobligasjon til fru blikkenslagermester Onsrud på kr. 60 000. Skjøte i den anledning skal utstedes senere.

2. Vår fordring på Christiania Spigerverk i henhold til kjøpekontrakt av 21. februar 1947, nå til rest kr. 129 500.

Det er forutsetningen at pengene skal brukes til å bygge en bolig til familien på Risbakken 24, og at giverne får gratis hus så lenge de lever, i det hus som nå skal bygges.

Eventuell arveavgift av gaven blir å betale av gavemottakerne.

Oslo, den 1. januar 1950.

Signe Eriksen. Thorleif Eriksen.

sign. sign.»

Det nevnes at begge barn var voksne, myndige.

Gaven ble meldt til skattefogden og arveavgift betalt med tilsammen kr. 9580.

I henhold til dette gavebrev ble terminen 2. januar 1950 betalt til de to gavemottagere. Ved ligningen 1951/52 ble som inntekt hos overingeniør Eriksen medtatt denne termin på kr. 14950 som var gått til hans barn. Det er denne ligning tvisten gjelder. - Den totale gevinst ved salget av Nedre Bakke er beregnet til kr. 108 840 hvilket beløp det er enighet om. Som allerede nevnt var av dette oppgitt til beskatning kr. 34 950, da restfordringen ble bortgitt. - - -

Fra saksøkerens side er opplyst at forhistorien til gavebrevet er følgende: Eiendommen Nedre Bakke, hvor familien bodde, ble solgt etter sterk pågang fra Christiania Spigerverk, og planen var at salgssummen skulle brukes til å skaffe familien nytt hus. Eriksen hadde en tomt, Risbakken 24, som han tenkte å bygge på. Imidlertid var Eriksen allerede den gang ca. 75 år og ville nødig selv påta seg alt det arbeid som følger med et nybygg, og siden barna allikevel før eller senere ville komme til å overta huset, bestemte han seg for å overdra tomten og restfordringen på Spigerverket til dem og la dem ordne med bygget. Det nye hus er nå ferdig og hele familien bor der.

Med hensyn til beskatningen fremholder saksøkeren at de materielle betingelser for inntektsbeskatning av gevinsten ved salget av Nedre Bakke er til stede etter byskattelovens §37. Derfor erkjennes også skatteplikt for den oppebårne del av gevinsten, liksom det erkjennes at Eriksen ville vært skattepliktig for det som han senere hadde mottatt. Men han erkjenner ikke skatteplikt for det han ikke mottar. Byskattelovens §35 er i denne henseende helt avgjørende.

Forat inntektsbeskatning skal kunne foretas må betingelsene både

Side:1076

etter §37 (eventuelt §36) og §35 være til stede. Disse bestemmelser er sideordnet. Mangler betingelsene etter den ene av dem er beskatningen ikke lovlig. Som nevnt erkjennes det at betingelsene etter §37 er til stede.

Etter §35 skal inntekten ansettes til det beløp som er innvunnet «i penger eller pengers verdi» og i §35 nest siste ledd bestemmes at et pengebeløp eller annen ytelse ansees oppebåret «når beløpet virkelig erlegges, eller i tilfelle ved det tidligere tidspunkt da det oppstår adgang for vedkommende til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt.»

For personer som ikke har regnskapsplikt - og det har ikke saksøkeren - gjelder §35 uten noe forbehold.

I nærværende tilfelle ble det ikke utstedt pantobligasjon eller gjeldsbevis. Det foreligger intet annet enn kjøpekontrakten som bestemmer når de enkelte terminer forfaller, og således avgjør «når det opstår adgang til å få beløpet utbetalt». Før disse tidspunkter kommer, er det etter §35 ingen inntekt og det er følgelig heller ikke oppstått noen skatteplikt.

Skulle beskatning kunne foretas til tross for bestemmelsen i §35, må kommunen kunne påvise en hjemmel for beskatning av en inntekt som ikke er oppebåret. Det kreves positiv hjemmel for skatteplikt.

I anledning av en uttalelse fra Riksskattestyret presiserer saksøkeren at skatteplikt ikke oppstår i og med salget, men først når fordringen på kjøpesummen forfaller. Inntil forfall består kun en skatterisiko, ingen skatteplikt. Da de uforfalne terminer ble overdratt til barna forelå således ingen skatteplikt. Den gevinst som lå i disse terminer var ikke oppebåret. Derfor innebar disposisjonen heller ingen inntektsanvendelse, men kun anvendelse av en formue som inneholder en gevinst som det knytter seg en skatterisiko til.

Saksøkeren har med hensyn til skattepliktens betingede karakter nevnt en del eksempler for å vise at stat og kommune i og med et salg ikke får et ubetinget krav på å få skatt av gevinsten. Kjøperen kan gå konkurs, selgeren kan gi avkall på fordringen, det kan innføres moratorium, skattelovsreglene kan bli endret, liksom selgerens død kan bevirke at det ikke blir noen skatteplikt.

Saksøkeren har også påpekt at praksis erkjenner at en selger ved frivillige disposisjoner kan gripe inn med virkning for beskatningen. Således kan det avtales terminvis betaling, og en fordring kan ettergis, og begge deler må skattemyndighetene respektere.

Videre hevder saksøkeren at det i nærværende tilfelle foreligger en arverettslig transaksjon, det er et arveforskudd som må likestilles med arv. (Jfr. Salten herredsretts dom i Utv. XI, side 681 fig.) Forholdet må derfor vurderes som om selgeren var død.

Saksøkeren mener at det resultat han anser riktig heller ikke vil virke urimelig. Selgeren kunne nemlig før salget ha overført eiendommen til sine barn og latt disse selge den. Hvis man anskuer det som arveforskudd, ville enhver skatteplikt bortfalle. Ser man det som gave er det kun verdistigning i de siste 10 år for salget som kan beskattes, og det ville i nærværende tilfelle ikke bli noe.

Saksøktes standpunkt er at gavebrevet ikke kan forandre de materiellrettslige regler etter byskattelovens §37. §37 knytter beskatningen

Side:1077

til avhenderens disposisjoner. Når betingelsene etter §37 foreligger, er skatteplikten på det rene, riktignok slik at beskatningen ikke kan gjennomføres før avhenderen kan få pengene, men dog slik at skatteplikten ikke lenger er avhengig av avhenderens frivillige disposisjoner.

Ved salget er gevinsten formuesmessig oppebåret. Når hele gevinsten ikke straks kommer til beskatning beror det på byskattelovens §35. Loven knytter formuesbeskatningen til det år salget foretas og fordringen således erverves. Det samme kunne vært gjort for inntektens vedkommende. Når det ikke er gjort er det av praktiske, skattetekniske grunner, av hensyn til sikkerheten for at fordringshaveren virkelig kan oppnå inntekten. Bestemmelsen i §35 er diktert av hensyn til fordringshaveren. Han skal være sikret mot inntektsbeskatning hvis debitors forhold eller utenforliggende forhold bevirker at han ikke kan få pengene. Men det ligger helt utenfor formålet med §35 å overlate til fordringshaveren å gripe inn i beskatningen ved frivillige disposisjoner til fordel for en tredjemann. Og loven må fortolkes etter sitt øyemed. For beskatningen må det være likegyldig om fordringshaveren selv oppebærer pengene eller om de etter hans ønske utbetales til andre. Det avgjørende er at ytelsen i skatterettslig forstand tilflyter avhenderen, men at den etter hans bestemmelse utbetales til barna.

Saksøkte har fremholdt at også skattelovens prinsipp for gaver støtter dette resultat. Forholdet må bedømmes som om han hadde mottatt pengene og så bortgitt disse. Han kan ikke komme utenom dette ved å bortgi fordringen før forfall.

Fra saksøktes side er henvist bl.a. til flere dommer som viser at en forhåndsavtale om anvendelse av overskudd ikke betar den enkeltes overskudd karakteren av inntekt for ham. En sådan forhåndsavtale er uten virkning for inntektsbeskatningen.

Saksøkte har også nevnt konsekvensene og har påpekt at hvis inntektsbeskatning i forhold som saken gjelder skulle bero på skattyterens disposisjoner, ville reglene i §37 i stor utstrekning bli illusoriske. §37. 3. ledd har bestemmelser som sikter på å hindre at gevinstbeskatningen skal uthules. Disse bestemmelser viser at den fremgangsmåte som her er valgt ligger utenfor det skatteloven har villet sanksjonere.

Skulle saksøkerens standpunkt være riktig ville det eksempelvis medføre at en funksjonær kunne bortgi sin ikke forfalne lønn med den virkning at han ikke kunne inntektsbeskattes, et resultat som viser at standpunktet neppe kan være riktig.

Når det gjelder spørsmålet om gavebrevet skal oppfattes som arveforskudd eller gave er kommunens standpunkt at det må betraktes som gave.

Rettens bemerkninger:

Det er enighet mellom partene om at salget av Nedre Bakke skatterettslig sett må bedømmes som salg av tomt og at betingelsene for inntektsbeskatning av gevinsten således er til stede etter byskattelovens §37.

Retten er stort sett enig i de betraktninger som er gjort gjeldende fra saksøktes side og som er referert foran.

Så vidt vites foreligger det ingen dom som fastslår hvor langt §35 rekker sett i forhold til en fordringshavers frivillige disposisjoner. Retten er enig med saksøkte i at man ved fortolkningen må se hen til øyemedet

Side:1078

med bestemmelsen, og retten antar da at §35 ikke kan forståes slik at den overlater til fordringshaveren ved frivillige disposisjoner til fordel for tredjemann å innvirke på en beskatning som ellers ville inntrådt. Den omstendighet at fordringshaveren kan frafalle fordringen helt eller delvis, slik at debitor slipper å betale eller bare betale delvis, og derved innvirker på beskatningen, er etter rettens oppfatning ikke avgjørende for forholdet når debitor betaler, men etter fordringshaverens anvisning betaler til en tredjemann. Retten ser det slik at det reelle forhold er at terminen 2. januar 1950 av Christiania Spigerverk på Eriksens vegne ble betalt til barna. Skatterettslig sett antas det derfor riktig å si at ytelsen, terminbetalingen, er tilflytt Eriksen. Retten antar at dette resultat i noen grad støttes både av skattelovens prinsipp for gaver og av de saksøkte påberopte dommer hvoretter en forhåndsavtale om fordeling av overskudd ikke betar den enkeltes overskudd karakteren av inntekt for ham ( Rt-1930-939 og side 1336 samt Utv. II, side 973 og Utv. III, side 396).

Retten kan ikke finne at den skatterettslige bedømmelse blir forskjellig om Eriksen hadde gitt bort restfordringen, eller terminen 1950 som nærværende sak gjelder, til en venn istedenfor til sine barn. Det kan da ikke gjøre noen forskjell ved vurderingen av Eriksens skatteplikt at barna må betale arveavgift, mens en sådan forpliktelse ikke ville oppstå om gaven var gitt til en utenforstående. Hvorvidt gaven skal betraktes som et arveforskudd eller som en gave vil neppe være av betydning. Avgjørende er at det er en helt frivillig disposisjon. Derfor er det også uten betydning for nærværende sak at selgerens død før en restfordring forfaller får betydning for inntektsbeskatningen.

Saksøkeren har nevnt og lagt vekt på at det resultat han anser korrekt ikke er urimelig, idet han kunne ha gitt bort eiendommen til barna og latt disse selge. Dette er nok riktig, men retten anser det ikke avgjørende. Saksøkeren har valgt selv å selge og dermed er transaksjonen gjennomført. Gevinsten, inntekten, er faktisk opptjent i og med salget. Om forholdet til §35 henvises til det som er uttalt foran.

Retten vil til slutt nevne et forhold som ikke har vært berørt under prosedyren. Gavebrevet viser at Eriksen har forbeholdt seg fritt hus for seg og hustruen i det nye hus så lenge de lever. Dette viser at den bortgitte restfordring iallfall i noen grad kommer saksøkeren og hustru til gode. - - -

Side:1079