Rt-1956-1151
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1956-11-17 |
| Publisert: | Rt-1956-1151 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 265 B/1956 |
| Parter: | A. Brinchmann-Hansen (overrettssakfører H. Lindboe Nordtømme) mot Margit Bergs dødsbo (høyesterettsadvokat Ø. Thommessen). |
| Forfatter: | Schei, Helgesen, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §415, Tvistemålsloven (1915), §286, §287, §412, §99 |
Ved rettsforlik i Oslo husleierett i 1954 forpliktet A. Brinchmann-Hansen seg til senest 1. august 1956 å fraflytte den leilighet han leiet av enkefru Margit Berg. Hun døde i februar 1956 og Brinchmann-Hansen begjærte deretter husleiesaken gjenopptatt, idet forutsetningen for saken og forliket ble anført å være at fru Berg selv trengte leiligheten.
Husleieretten avviste begjæringen om gjenopptagelse, og Eidsivating lagmannsrett kom til samme resultat.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Kjæremålsutvalgets flertall, dommerne Schei og Bendiksby, er enige med husleieretten og lagmannsretten i at tvistemålslovens bestemmelser om gjenopptagelse ikke har anvendelse på rettsforlik. Etter flertallets oppfatning er det tvistemålslovens ordning at den løsning som partene blir enige om ved rettsforlik, skal være en endelig avgjørelse som bare kan angripes ved anke, og selv da bare i den meget begrensede utstrekning som lovens §286, jfr. §99 fastsetter. Denne forståelse av loven er også lagt til grunn av Alten i Tvistemålsloven (3. utg.) not. 1 til §287, Skeie, Den norske Sivilprosess II side 157 og av Eckhoff i Rettskraft side 278. Også uttalelser i kommisjonsutkastet til lov om rettergangsmåten i tvistemål synes å trekke i samme retning. I de spesielle motiver til utkastets §417, (lovens §286) heter det således: - - «Et lovlig afsluttet forlig - - - indeholder en endelig og uangribelig afgjørelse af det foreliggende retskrav. Denne virkning afhænger af, at de lovlige former for forligsbehandlingen er iagttagne, og af at de almindelige betingelser for afslutningen af en gyldig kontrakt foreligger. Indvendinger mod forliget paa grund af, at nogen af disse forudsætninger mangler, maa imidlertid gjøres gjældende gjennem anke. - - -».
Det har i utvalget vært reist spørsmål om ikke kravet om gjenopptagelse i denne sak i virkeligheten retter seg mot husleierettens kjennelse om å heve saken - ikke mot rettsforliket. Overfor kjennelser som går ut på å heve en sak kan gjenopptagelse kreves etter tvistemålslovens §415. Kjæremålsutvalgets flertall ser ikke saken slik. Husleiesaken ble avgjort ved et rettsforlik, som etter tvistemålslovens §286, jfr. §99 har samme virkning som en rettskraftig dom. Selve hevningskjennelsen var her bare en nødvendig konsekvens av forliket
Side:1152
og er av rent formell betydning. Å begjære gjenopptagelse overfor hevningskjennelsen ville være hensiktsløst, med mindre det også var adgang til å få det rettskraftige forlik gjenopptatt. I likhet med de tidligere retter forstår heller ikke flertallet gjenopptagelsesbegjæringen slik at det er hevningskjennelsen den retter seg mot. Både etter begjæringens ordlyd og begrunnelse er det rettsforliket som angripes.»
Dommer Helgesen dissenterte. Han oppfattet gjenopptagelsesbegjæringen som rettet mot den kjennelse som hevet saken. Begjæringen kunne derfor ikke avvises. Jfr. tvistemålslovens §412 første ledd, 1. setning. Under henvisning til avgjørelse i Rt-1938-79 mente han at begjæringen ikke kunne forkastes på det grunnlag at den var ulovhjemlet. Han stemte for at avvisningskjennelsene ble opphevet og at saken ble hjemvist til husleieretten til fortsatt behandling av spørsmålet om saken skal henvises til hovedforhandling.