Rt-1956-1266

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-12-08
Publisert:	Rt-1956-1266
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 145 B/1956
Parter:	Høyesterettsadvokat Per Norgren mot Den norske stat v/ Direktoratet for fiendtlig eiendom under avvikling (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Bahr, Nygaard, Bendiksby, Helgesen, Skau
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §104, §105, §97, Grunnloven (1814), Fiendegodsloven (1946), Tilleggslov til fiendegodsloven (1948), Arveloven (1854) §37, Tvistemålsloven (1915) §30, §32, §54, Tvistemålsloven (1915), Fiendegodsloven (1946) §2, §6

Dommer Bahr: Saken gjelder krav fra staten mot høyesterettsadvokat Per Norgren om utbetaling av kr. 12 966,56, som Norgren har i sin besittelse og som skriver seg fra realisasjon av verdipapirer for tysk statsborger Hans Edler von der Planitz, og om at staten anerkjennes som eier av von der Planitz' arveandel i hans avdøde foreldres bo, som Norgren bestyrer.

Oslo byrett avsa den 3. februar 1951 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Høyesterettsadvokat Per Norgren dømmes til å betale til Direktoratet for fiendtlig eiendom kr. 12 966,56 med 4 prosent årlig rente fra 19. januar 1949 til betaling skjer.

2. Staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom kjennes å være eier av rittmester Hans Edler von der Planitz' ideelle andel i direktør von der Planitz og hustrus dødsbo uten hensyn til bestemmelsene i fru Marie von der Planitz' testamente av 23. januar 1939.

3. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Norgren påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 11. april 1953 ble byrettsdommen stadfestet. Det ble heller ikke for lagmannsretten tilkjent saksomkostninger.

Norgren har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har for Høyesterett gjort gjeldende i alt vesentlig de samme anførsler - så vel i prosessuell henseende som hva realiteten angår - som for lagmannsretten. Dog har han ikke opprettholdt den innsigelse at loven om fiendegods strider mot folkeretten. Jeg kommer senere tilbake til de enkelte anførsler.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«A. Prinsipalt:

1. Saken avvises for så vidt angår Statens krav på fastsettelsesdom for at den er eier av rittmester Hans Edler v. d. Planitz' arv i direktør Hans Edler v. d. Planitz' og hustrus dødsbo.

2. Advokat Per Norgren frifinnes.

Side:1267

B. Subsidiært:

Advokat Norgren frifinnes, og Den norske Stat kjennes ikke eiendomsberettiget til noen del av rittmester Hans Edler v. d. Planitz' andel i direktør Hans Edler v. d. Planitz' og fru Marie v. d. Planitz' fellesbo.

C. Ytterligere subsidiært:

Advokat Per Norgren betaler til Direktoratet for fiendtlig eiendom kr. 12 966,56. For så vidt angår direktør Hans v. d. Planitz' og frue Marie v. d. Planitz' fellesbo, kjennes Staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom eiendomsberettiget kun til rittmester v. d. Planitz' arveandel i farsarven. For morsarvens vedkommende kjennes Staten kun berettiget til den årlige nettoavkastning av rittmester v. d. Planitz' morsarv - for hans levetid.

I alle tilfelle:

Staten ved Det kongelige Industri-, Håndverk- og Skipsfartsdepartement, tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom, har tatt til motmæle og nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at staten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet henviser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter, men disse har ikke brakt saken i noen annen stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og byretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger for å presisere mitt syn på spørsmålene i saken. Jeg tar da for meg de enkelte punkter i den orden hvori de er behandlet i ankeerklæringen.

1. For så vidt angår statens krav om fastsettelsesdom for at den er eier av von der Planitz' idelle andel i foreldrenes dødsbo, hevder Norgren - på samme måte som for byrett og lagmannsrett - at saken må avvises, da staten etter hans mening ikke har noen rettslig interesse i å få en slik dom overfor ham, jfr. tvistemålslovens §54. Han har i denne forbindelse henvist til at staten måtte ha kunnet reise slikt fastsettelsessøksmål ved norsk domstol overfor von der Planitz selv, enten ved arveverneting (tvml. §30) eller ved formuesverneting (samme lovs §32).

Jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at avvisningspåstanden ikke kan tas til følge. Det er på det rene at Norgren bestyrer det nevnte bo og sitter med bomidlene, og at han bestrider at staten har eiendomsrett til von der Planitz' andel i boet. Dette er etter min mening tilstrekkelig til at staten må sies i tvistemålslovens forstand å ha en rettslig interesse i å få avgjort, med virkning overfor Norgren, om den har en slik rett som nevnt. At staten får anerkjent sitt

Side:1268

eiendomskrav, vil jo nemlig være en forutsetning for at den kan forlange den nevnte andel utbetalt av Norgren når boet i sin tid blir gjort opp. - Jeg finner det klart at den mulighet at staten kunne ha reist fastsettelsessak her i landet mot von der Planitz selv, ikke kan tillegges noen betydning for spørsmålet om statens adgang til å anlegge slik sak mot Norgren som forvalter av arvemidlene. Jeg tilføyer at det under ankeforhandlingen også har vært reist spørsmål om staten ville ha prosessuell adgang til å anlegge fullbyrdelselssak mot Norgren - med krav om eksigibel dom for sin rett til etter gjennomført skifte å kreve utbetalt von der Planitz' arvelodd -, og om dette i tilfelle ville kunne tillegges noen betydning med hensyn til statens adgang til å reise fastsettelsessak mot ham. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om den her nevnte mulighet måtte være til stede. Selv om så skulle være tilfellet, antar jeg at staten her kan nøye seg med å kreve fastsettelsesdom etter tvistemålslovens §54. Ved en slik dom vil staten oppnå det som er nødvendig.

2. Norgren har også for Høyesterett fastholdt sin anførsel om at loven om fiendegods av 22. mars 1946, jfr. tilleggslov av 2. juli 1948, er i strid med Grunnlovens §97, §104 og §105 . Han har imidlertid under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at han er klar over at disse spørsmål nå må ansees avgjort - i den retning at loven ikke kan settes til side som stridende mot noen av de nevnte grunnlovsbud - ved Høyesteretts dom i Woll-saken, Rt-1955-439 flg. Likevel har han - for det tilfelle at hans avvisningspåstand ikke blir tatt til følge - ut fra sitt prinsipielle syn på grunnlovsspørsmålet nedlagt påstand om hel frifinnelse for statens krav.

Jeg finner at grunnlovsinnsigelsen må forkastes, og henviser til avgjørelsen i Woll-saken.

3. Når det gjelder Norgrens anførsel om at loven om fiendegods ikke gir hjemmel for konfiskasjon av en persons hele herværende formue bare med den begrunnelse at han er tysk statsborger, men krever at vedkommende personlig har handlet som fiende av Norge, henholder jeg meg til lagmannsrettens begrunnelse.

4. Jeg kommer så til den innvending fra Norgren som bygger på at von der Planitz' rådighet over morsarven var begrenset ved morens testamentariske bestemmelse om at arvelodden skulle behandles som umyndiges midler, og at sønnen i sin levetid bare skulle nyte rentene. Norgren anfører at staten her ikke kan gjøre gjeldende større rett enn von der Planitz selv hadde, at staten derfor må respektere båndleggingen av midlene, med den følge at den må nøye seg med rentene så lenge von der Planitz lever. Norgren har i denne forbindelse også anført at det kan være av betydning så vel for von der Planitz selv som for hans norske slektninger at morsarvens kapital på denne måte kan bli bevart intakt i von der Planitz' levetid, for hans eget vedkommende med henblikk på den

Side:1269

mulighet at lovgivningen om fiendegods senere kan bli mildnet, for slektningene av hensyn til den - riktignok noe fjerntliggende eventualitet - at midlene etter von der Planitz' død helt eller delvis kan gå i arv til arveberettigede som ikke er tyske statsborgere.

Jeg finner at heller ikke denne innvending kan føre frem. Jeg anser det i denne forbindelse unødvendig å ta standpunkt til hvorvidt den nevnte testamentariske bestemmelse - som ikke har vært gjenstand for konfirmasjon etter arvelovens §37 - var bindende for sønnen. Jeg legger nemlig - på samme måte som byretten og lagmannsretten - avgjørende vekt på at von der Planitz utvilsomt er fiende i fiendegodslovens forstand, at retten til hans arveandel i boet i henhold til den nevnte lov er gått over til staten, så vel hva kapitalen som hva rentenytelsen angår, og at den nevnte båndlegging av morsarven - som åpenbart var foretatt av hensyn til sønnen personlig - i hvert fall fra da av ikke lenger kunne tillegges noen virkning, idet det ikke foreligger noe rettslig relevant behov for å opprettholde den i forhold til staten. I forbindelse med det sistnevnte moment tilføyer jeg at det som Norgren har anført om interesser for von der Planitz selv og hans herværende slektninger, som skulle tilsi at båndleggingen blir opprettholdt overfor staten, etter min mening åpenbart er uten rettslig betydning. I anledning av den påberopte interesse for de norske slektninger kan nevnes at etter det som er opplyst for Høyesterett, har von der Planitz datter og barnebarn i Tyskland.

Jeg nevner til slutt at Norgren med hensyn til det omtalte beløp på kr. 12 966,56 har gjort gjeldende at såfremt han skulle bli dømt til å betale dette beløp, ville det være urimelig om prosessrente skulle beregnes med en høyere sats enn den avkastning midlene faktisk har gitt mens de var i hans varetekt. Norgren har i denne forbindelse opplyst at han har hatt pengene stående i bank på sparebankvilkår - idet han under de foreliggende omstendigheter ikke fant noen annen anbringelsesmåte forsvarlig -, og at den gjennomsnittlige, årlige avkastning i hvert fall ikke har oversteget 2 prosent. Jeg antar at Norgren for så vidt bør gis medhold, og at byrettens og lagmannsrettens resultat derfor bør endres slik at Norgren bare tilpliktes å betale rente av det omtalte beløp med 2 prosent årlig fra forliksklagen.

Efter resultatet finner jeg at Norgren må betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens og byrettens omkostningsavgjørelser.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Høyesterettsadvokat Per Norgren dømmes til å betale til Staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom under avvikling 12 966,56 - tolvtusennihundreogsekstiseks

Side:1270

- kroner og femtiseks øre med 2 - to - prosent årlig rente fra 19. januar 1949 til betaling skjer.

2. Staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom under avvikling er eier av rittmester Hans Edler von der Planitz' ideelle andel i direktør von der Planitz og hustrus dødsbo og - er ikke bundet av bestemmelsene i fru Marie von der Planitz' testament av 23. januar 1939 om båndleggelse av kapitalen.

3. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høyesterett betaler høyesterettsadvokat Per Norgren til Staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom under avvikling 1000 - ettusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Helgesen og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen):

- - -

Høyesterettsadvokat Per Norgren har i sin besittelse og forvalter for rittmester Hans Edler von der Planitz et beløp på kr. 12 966,56. Advokaten er videre bestyrer av fellesboet etter rittmesterens avdøde - norske - foreldre og forvalter som sådan rittmesterens arveandel i boet.

Det er på det rene at rittmesteren, som i en årrekke har vært bosatt i Tyskland og som fremdeles bor der, den 9. mai 1945 var tysk statsborger.

Direktoratet for fiendtlig eiendom har med hjemmel i loven om fiendegods av 22. mars 1946, jfr. l. av 2. juli 1948, gjort gjeldende statens rett til rittmester v. d. Planitz' eiendom i Norge, som hevdes å være norsk statseiendom. - - -

Saksøkte har om rittmester v. d. Planitz' personlige forhold opplyst at han er frifunnet av denasifiseringsdomstolen. Han var i sin tid en formuende mann, men er under og etter krigen ribbet for alt. Han oppebærer f. t. en gasje på netto D.M. 282,33 pr. mnd. Hans familie - han er gift - kan ikke leve av dette, og har fått tilskudd til familiens underhold fra slektninger i Norge. - - -

Endelig har saksøkte anført at v. d. Planitz i alt vesentlig bare har morsarven til gode - muligens bare morsarven. Og hva denne angår, er den v. d. Planitz' bare for avkastningens vedkommende. Til støtte herfor har saksøkte fremlagt bekreftet avskrift av testament, opprettet 23. januar 1939 av v. d. Planitz' mor Marie v. d. Planitz. Av testamentets bestemmelser hitsettes:

«Undertegnede Marie Edle von der Planitz, f. Gmeiner, bestemmer herved som min siste vilje i tillegg til tidligere, testamentariske bestemmelser at den arv som efter mig tilfalder min sønn rittmester Hans von der Planitz, i stedet for å utbetales denne skal behandles som umyndiges midler, således at min sønn alene årlig skal nyte rentene.

Side:1271

I stedet for å anbringes som umyndiges midler, kan dog kapitalen anbringes på annen måte her i landet så som i en banks forvaltningsavdeling eller hos en advokat. I tilfelle dissens om hvorledes midlene skal anbringes avgjøres dissensen av skifteretten på det sted hvor jeg bor ved min død.»

Testamentet hevdes av saksøkte å være oppsatt med samtykke av v. d. Planitz og godtatt av ham. Formålet med den siterte bestemmelse var utelukkende å hindre at midlene ble overført til det nazistiske Tyskland - det vil si bestemmelsen tok alene sikte på å beskytte arvingen. Saksøkeren har, hevder saksøkte, ikke større og videre rett enn arvingen selv, og er følgelig for morsarvens vedkommende under ingen omstendighet berettiget til mer enn den årlige avkastning av arven. I denne forbindelse har saksøkte videre fremholdt at det er uvisst hvem som blir kapitalens eier for morsarvens vedkommende. v. d. Planitz er gift og har en datter. Blir datteren arving, er det å forutse at hun ikke vil være statsborger i fiendtlig land når kapitalen kommer til utbetaling. Dør hun før arvefallet, blir det norske som får arven. Da det således ikke er på det rene om midlene vil tilfalle noen fiende i lovens forstand, kan loven ikke anvendes. - - -

Retten skal bemerke:

At Direktoratet for fiendtlig eiendom har en rettslig interesse i overfor saksøkte å få fastslått statens rett til de midler det er tale om, anser retten ikke tvilsomt.

Heller ikke finner retten å kunne godta saksøktes påstand om at loven om fiendegods er i strid med Grunnlovens §97, §104 §105, folkeretten eller vedtaket av 10. desember 1948 om menneskerettighetene. Retten slutter seg i så henseende til det som er uttalt i Oslo byretts dom av 24. februar 1950 i sak mellom direktoratet og Fritz Gustav Kühn og hustru, jfr. samme retts dom av 2. november 1950 i sak mellom direktoratet og Johan Woll.

Av det bemerkede fremgår at saksøkte vil bli dømt til å betale det omhandlede beløp på kr. 12 966,56.

Tilbake står etter dette å avgjøre hvilken betydning det foreliggende testament har.

Som anført har saksøkeren fremholdt at testamentet er ugyldig, idet det mangler kongelig konfirmasjon, mens saksøkte på sin side har gjort gjeldende at slik kongelig konfirmasjon i det foreliggende tilfelle er unødvendig, jfr. det som herom er anført foran.

Slik som retten ser saken, ansees det unødvendig å ta stilling til dette spørsmål. Retten forstår testamentet slik at v. d. Planitz selv om han bare skal utbetales rentene av sin arv, dog - ved arvefallet - er blitt eier av sin (ideelle) andel av arvemidlene etter foreldrene. I henhold til loven om fiendegods må denne hans andel antas med endelig virkning å være gått over til staten - er med andre ord blitt Statseiendom. Men da må også testamentets bestemmelse om adgangen for arvingen til bare å nyte rentene - en bestemmelse som ble inntatt i testamentet med det formål å beskytte arvingen personlig - antas å ha tapt sin betydning og gyldighet. Selv om man med saksøkte anser testamentet som i og for seg gyldig, antas således direktoratets påstand å måtte tas til følge. - - -

Side:1272

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommerne Arne Jahren og Eiv. Dahl):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.

For lagmannsretten er det på det rene at rittmester von der Planitz er tysk statsborger og var det den 9. mai 1945. Det er videre på det rene at von der Planitz da hadde et krav på høyesterettsadvokat Per Norgren, stort kr. 12 966,56, utgjørende salgssummen for en del norske statsobligasjoner, som advokaten før 9. mai 1945 solgte for von der Planitz. Derved er advokat Norgren blitt debitor overfor von der Planitz. Direktoratet for fiendtlig eiendoms krav på betaling av beløpet går således direkte inn under §2c i lov om fiendegods av 22. mars 1946 og uten at det kreves noen spesielle fiendtlige handlinger fra von der Planitz' side for å bringe ham inn under loven. Etter lovens §6 er fordringen pr. 9. mai 1945 blitt statseiendom. Herav må følge at direktoratet kan gjøre kravet gjeldende direkte overfor debitor, advokat Norgren.

Vedkommende rittmester von der Planitz' krav som arving i foreldrenes fellesbo er det på det rene at von der Planitz og hans to søstre, som er samtlige arvinger i boet, ved erklæring av 14. februar 1939 overtok fellesboet som selvskiftende arvinger etter moren, som døde den 9. februar 1939. Ifølge skifteattest av 17. april 1939 har samtlige arvinger «bemyndiget advokat Per Norgren til ved skifte av ovennevnte bo med bindende virkning for dem å ivareta deres tarv og handle på deres vegne i enhver henseende, også med hensyn til forføyning over fast eiendom, samt til på deres vegne å motta og kvittere for de midler som tilkommer dem i boet.» Det er videre på det rene at den ideelle andel av fellesboet som von der Planitz ifølge morens testament av 23. januar 1939 skal nyte rentene av, er blitt hans eiendom ved arvefallet. Herved blir det klart at også denne del av hans formue faller inn under loven om fiendegods, jfr. lovens §2a, som overgått til direktoratet ved legalsuksesjon fra arvingen den 9. mai 1945.

Innskrenkningen i disposisjonsretten over arven til en rentenyterrett må antas bare å være gjort i von der Planitz' interesse, og når han ikke blir arving, antas innskrenkningen ikke lenger å ha noen reell interesse for arvingen eller å kunne gjøres gjeldende like overfor direktoratet, se også for så vidt byrettens begrunnelse. Det blir da uten interesse å avgjøre hvilken betydning det har at det ikke er innhentet kongelig konfirmasjon på testamentet.

At det for direktoratet er en rettslig interesse i overfor advokat Norgren å få fastslått statens eiendomsrett til den ideelle arvepart etter loven om fiendegods synes klart å måtte følge av den vidtgående fullmakt, som arvingene har gitt advokat Norgren, en fullmakt som i virkninger kan likestilles med en testamenteksekutors fullmakt. Direktoratet må således ha krav på at advokat Norgren under sin forvaltning av fellesboet respekterer direktoratet som medeier i formuesmassen og derfor ikke disponerer over denne uten hensyn til direktoratets rett. En slik interesse kan det ikke være tvilsomt fortjener rettslig vern. Det

Side:1273

er derfor rimelig at interessen gir adgang til å reise søksmål, se Augdahl: Norsk Civilprosess, annen utgave side 75.

Lagmannsretten finner således at advokat Norgren som den aktuelle bestyrer av fellesboet og enerådende over dette med alle arvingers fullmakt, med rette er saksøkt.

Når den ankende part under henvisning til at direktoratet i en viss utstrekning har gitt dispensasjoner fra loven om fiendegods og således lar det bero på en rent skjønnsmessig vurdering om en person skal betraktes som fiende eller ikke og avgi sine penger eller ikke, så kan dette etter lagmannsrettens mening ikke ha noen avgjørende betydning for det foreliggende tilfelle. Det viser bare at direktoratet, hvor loven synes å virke urimelig i det enkelte tilfelle, har funnet å kunne gjøre innrømmelser i sin lovlige rett. - - -