Rt-1956-1307
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1956-12-15 |
| Publisert: | Rt-1956-1307 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 143/1956 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Rode, Heiberg, Berger, Hiorthøy, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §422, Sjødyktighetsloven (1903) §82, Sjødyktighetsloven (1903), Sjøloven (1893) §40, §82, §414 |
Dommer Rode: I straffesak mot A avsa Salten herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 22. oktober 1956 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forseelse mot straffelovens §414 annet ledd, jfr. sjøfartslovens §40, til en bot til statskassen på 50 kroner, eller, hvis boten ikke kan erholdes, til fengsel i 6 dager. Han frifinnes for forseelse mot straffelovens §422 nr. 1, jfr. sjødyktighetslovens §82 annet ledd.
A dømmes til å erstatte statskassen sakens omkostninger med 25 kroner.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse også etter straffelovens §422 nr. 1, jfr. sjødyktighetslovens §82 annet ledd.
Påtalemyndigheten har anket over dommen for så vidt dens frifinnende del angår. Anken gjelder lovanvendelsen som hevdes å være uriktig når herredsretten ikke har funnet tiltaltes forhold grovt uaktsomt.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Ifølge forelegget skal tiltalte ha overtrådt straffelovens §422 nr. 1, jfr. sjødyktighetslovens §82 annet ledd, «derved at han den 5. mars 1956 som fører av m/j Karine - 34 bruttotonn - under dets seilas fra Bodø og nordover til Folla overlot navigeringen til bestmannen, mens han selv gikk til køys, skjønt bestmannen ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner, med den følge at han i usiktbart snøvær ikke navigerte i kart, ikke tok stedsbestemmelser og heller ikke kontrollerte klokken ved passering av de forskjellige steder, slik at fartøyet etter ca. 4 timers fart grunnstøtte ved Oterholmen i Kjerringøy og ble påført store skader.»
I anledning av foreleggets henvisning til sjødyktighetslovens §82 bemerker jeg at det - som bl.a. fremholdt i Høyesteretts kjennelse i Rt-1954-154 - ikke er knyttet noen straffetrusel til denne lovbestemmelse. Det prinsipp som påbudet i paragrafens annet ledd må sees som utslag av, inngår blant de momenter som er bestemmende for det krav til aktsomhet som må stilles i sjøfartsforhold, men for straffbarbeten av det faktum som her er gjenstand for vurdering er det i og for seg ikke avgjørende hvorvidt det innebærer et brudd på regelen i sjødyktighetslovens §82 annet ledd. Videre
Side:1308
nevner jeg, at når det i forelegget sies at «bestmannen ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner», er det ikke hevdet at det for fartøyer av den størrelse og i slik fart som det her er tale om, er gitt forskrifter angående dekksmannskapets kvalifikasjoner. Hvorvidt bestmannen hadde de for den foreliggende situasjon nødvendige kvalifikasjoner, er således gjenstand for en konkret vurdering.
Herredsretten har bedømt As handlemåte ut fra en samlet vurdering av forholdene på handlingstiden, derunder farvannets beskaffenhet, værforholdene og bestmannens alder, alminnelige erfaring og erfaring i den spesielle fart det her gjelder. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at herredsretten har lagt en i rettslig henseende uriktig aktsomhetsnorm til grunn når den ut fra denne vurdering er kommet til at As forhold ikke kan betegnes som grovt uaktsomt.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Berger, Hiorthøy og justitiarius Grette: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Viggo Dunér med domsmenn Johannes Karlsen og Emil Høiskar):
A er født i Gildeskål den 11. mai 1922. Han er kystskipper med 2. klasses sertifikat, bor på Sandnes i Gildeskål, er gift, har ingen barn, oppgir sin formue til kr. 2000 og sin inntekt siste år til kr. 12 000. Han er tidligere ustraffet. - - -
Det er på det rene at m/j Karine i alle fall i de siste 2 1/2 år har vært beskjeftiget med sandføring fra Leirfjorden i Sørfold til Bodø i vinterhalvåret, og fra Beiarn til Bodø i sommerhalvåret. I denne tiden har tiltalte ført fartøyet, mens Ovid Olsen har vært bestmann ombord. Fartøyet har i det hele fire manns besetning, derav to maskinister. Innlastingen av sand tar 2-3 timer og lossingen omtrent samme tid. Turen mellom Bodø og Leirfjorden eller omvendt tar ca. 7 timer. Bestmannen er nå 26 år, og har vært sjømann siden han sluttet skolen. Inntil han kom ombord i Karine drev han for det meste som fisker, men var også for kortere perioder i kystfart. Han har ingen teoretisk utdannelse.
Foreleggets post 1.
Etter å være utlosset i Bodø gikk Karine nordover ved 18-tiden den 5. mars 1956. Ca. 15 minutter senere befant fartøyet, som gjør en toppfart av 8 mil, seg utenfor Bratten på Landegofjorden. Det var da nordvestlig bris med snebyger, men med god sikt mellom bygene. Sjøkartet lå oppslått i bestikken, med åpen dør til broen. Etter vanlig praksis ombord i fartøyet kom bestmannen på broen for å overta. Tiltalte hevder at han ikke ga bestmannen andre instruksjoner enn å slakke opp i
Side:1309
dårlig sikt, mens bestmannen ikke kan huske å ha fått noen instruksjoner i det hele tatt. Bestmannen hadde på egen hånd notert opp kursene nordover, men tiltalte hadde ikke kontrollert hvorvidt disse stemte med han» egne. Det var vanlig at bestmannen tok vakten på Landegofjorden og til Leirfjorden, mens tiltalte tok vakten for øvrig. Etter å være avløst gikk tiltalte til køys. Han sovnet straks da han var trett. Uten at han vet hvor lenge han hadde sovet, våknet han ved at fartøyet slakket opp, men da fartøyet straks etter satte opp farten igjen sovnet han på nytt, og våknet først da fartøyet grunnstøtte på Oterholmen ca. kl. 22. Retten finner det videre bevist at bestmannen på turen nordover fra Bratten hadde tilstrekkelig landkjenning nordover det urene farvannet til Fjære i Kjerringøy. Fartøyet var da i den hvite sektor fra fyret på Helløyskjær. Fra Fjære er det rent farvann videre nordover til Sørfolla. Straks etter siste landkjenning satte det inn med snevær som gjorde sikten helt umulig, samtidig som vinden frisknet på. Bestmannen holdt full fart i 1/2 time. Deretter slakket han opp og hadde så sakte fart inntil grunnstøtningen.
Følgende forhold er videre på det rene: Tiltalte visste at bestmannen hadde notert på egen hånd kursene nordover fra Bodø, men hadde aldri kontrollert at de var riktige. Før tiltalte forlot broen forvisset han seg ikke om at bestmannen hadde kursene for hånden, men det er på det rene at han hadde det. Videre visste tiltalte at bestmannen ikke hadde noen teoretiske kunnskaper i navigasjon, og således heller ikke i avstandsbedømmelse. Da tiltalte forlot broen var været variabelt og kunne når som helst forverre seg. Det sto på fra Vestfjorden. Tiltalte ga ikke bestmannen noen instruksjoner, unntatt muligens å slakke opp i dårlig sikt, således ikke om å bli purret dersom været forverret seg. Han la seg til å sove skjønt han måtte være forberedt på endring i værsituasjonen. Tiltalte har overfor dette innvendt at bestmannen var vel kjent i farvannet, da han hadde ført fartøyet der så mange ganger tidligere, og tiltalte gikk ut fra som en selvfølge at han ville bli purret dersom været forverret seg. Han anså det helt unødvendig å gi instruks om det før han forlot broen. Videre hadde han hatt en meget lang vakt forut, idet han hadde vært på vakt fra de begynte lastingen i Leirfjorden, på turen til Bodø, under lossingen og senere inntil de kom ut for Bratten, i alt ca. 12-13 timer.
Retten skal bemerke: Fartøyet hadde bare to mann på dekk, tiltalte og bestmannen. De to andre var maskinfolk. Det er da klart at vaktene måtte ordnes slik at også tiltalte fikk hvile. Spørsmålet er bare om det er grovt uaktsomt av tiltalte å overlate til bestmannen å føre fartøyet under de foreliggende omstendigheter, mens han selv gikk til køys for å sove. Etter sjøfartslovens §82 annet ledd, kan fartøyføreren forlate dekket (broen) midlertidig, når han bare har beordret en pålitelig mann til å overta hans funksjoner i denne tiden. Men forutsetningen må være at den som overtar har tilstrekkelige kvalifikasjoner og at omstendighetene i det konkrete tilfelle ligger til rette for det. I siktbart vær kunne det ikke være noe å si på at bestmannen overtok. Men her lå ikke forholdene særlig godt an. Særlig har retten festet seg ved at tiltalte ikke uttrykkelig ga beskjed om straks å bli purret dersom været forverret seg, men bare stolte på at det ville bli gjort
Side:1310
allikevel. Rettens flertall, domsmennene finner at tiltaltes forhold nok er uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt. På fartøy av Karines størrelse er det ikke vanlig at føreren opptrer som en befalende offiser på et større fartøy. Forholdene er slik at en i alminnelighet stoler på hverandre, og tiltalte hadde ingen grunn til ikke å stole på bestmannen. Mindretallet, rettens formann, anser tiltaltes forhold som grovt uaktsomt. Bestmannen hadde nok ført fartøyet mange ganger i det samme farvann, og en kunne lite fullt på ham i siktbart vær. Men her var faren for forverring av værsituasjonen meget nær, og når en sammenholder det som er anført om hva tiltalte visste om bestmannens kvalifikasjoner med forholdene for øvrig, er det vanskelig å forstå at ikke tiltalte har oppført seg grovt uaktsomt, uansett at fartøyet er lite. Navigering i usiktbart vær må skje etter klokke, kompass og kart, men bestmannen nyttet bare kompasset og sine egne kurser, som tiltalte ikke engang hadde kontrollert. Det burde vært gitt meget bestemte instruksjoner under disse forhold. Det er øyensynlig avdriften, da bestmannen slakket opp, som har satt fartøyet ut av kurs, og bestmannen har ikke hatt forutsetninger for å forstå den nærliggende fare, noe som tiltalte måtte vite. Særlig setter mindretallet fingeren på at tiltalte ikke ga bestemt instruks om å bli purret hvis været forverret seg. Da ville bestmannens kvalifikasjoner ikke strekke til, noe tiltalte måtte vite. - - -