Rt-1956-183
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-02-22 |
| Publisert: | Rt-1956-183 |
| Stikkord: | Grensetvister |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22 B/1956 |
| Parter: | Skjåk almenning (høyesterettsadvokat Folkvard Bugge v/overrettssakfører Knut Ramstad - til prøve). Hjelpeintervenienter: 1. Skjåk kommune v/ordføreren, 2. Oppland fylke (høyesterettsadvokat Folkvard Bugge v/ overretssakfører Knut Ramstad - til prøve) mot motpart I: Ole M. Rødal, senere: Martinius Rødal, 2. Sylfest P. Rødal, 3. Oline Anne Rødal, senere: Elias Bendik. Kaldhussæter, 4. Jacob P. Rødal, senere: Aalesund - Sunnmøre Turistforening, 5. Elias O. Rødal, 6. Sander Rødal, eller nå deres rettsetterfølger (høyesterettsadvokat Edvard Løchen). Motpart II: Tafjord Kraftselskap (høyesterettsadvokat Nikolai Helseth). Hjelpeintervenient for motpart I og II: Nordal kommune (høyesterettsadvokat Edvard Løchen) og 1. Inga Ørjasæter, 2. John O. Ørjasæter, 3. Nils Ørjasæter, 4. O. Dahl (Oplenskedal), 5. Bertha Uglevik, 6. P.A. Gausdal, nå: hustru Karoline Gausdal, 7. Steffen P. Gjørvad, 8. Lars S. Gjørvad, 9. Ingvard Gjørvad (høyesterettsadvokat Folkvard Bugge v/overrettssakfører Knut Ramstad - til prøve). Hjelpeintervenient: Sunnylven kommune (høyesterettsadvokat Folkevard Bugge v/overrettssakfører Knut Ramstad - til prøve) mot Tafjord Kraftselskap (høyesterettsadvokat Nikolai Helseth). |
| Forfatter: | Skau, Heiberg, Rode, Thrap, Soelseth |
| Lovhenvisninger: |
Eiendomsgrensene i høyfjellet mellom Skjåk bygdealmenning i Oppland fylke på den ene side og tilstøtende eiendommer Nordal og Sunylven kommuner i Møre og Romsdal fylke på den annen side ble etter begjæring av bygdealmenningen fastsatt av Oppland utskiftningsrett ved kjennelse av 8. januar 1940. Saken ble innbrakt for Nord Gudbrandsdal herredsrett
Side:184
og pådømt der 24. januar 1944 og av Eidsivating lagmannsrett 29. november 1947. Den ble videre innbrakt for Høyesterett, som 22. februar 1956 avsa sådan enstemmig
dom:
1. Grensen mellom g.nr. 42, b.nr. 1 og 3 i Norddal herred, eier Tafjord Kraftselskap, på den ene side og g.nr. 111, b.nr. 1 i Skjåk, eier Skjåk bygdealmenning og eiendommene g.nr. 60, b.nr. 1, 2 og 3, g.nr. 61, b.nr. 1 og 2, og g.nr. 63, b.nr. 1, 2, 3 og 4 i Sunnylven herred på den annen side går vestover fra varden nordligst på Heilstugueggen etter fylkes grensen og til der den vinkler på Langeggens sydspiss. Derfra går grensen i rett linje til eidet mellom Heimste og Fremste Viavatn og videre i samme retning mot herredsgrensen mellom Norddal og Sunnylven.
2. Østover fra varden på Heilstugueggen går grensen mellom g.nr. 41, b.nr. 1 og 2 (øvre Rødal), g.nr. 40, b.nr. 1, 2, 3 og 6 (nedre Rødal) i Norddal herred på den ene side og Skjåk bygdealmenning på den annen side i sydøstlig retning langs Heilstugueggen til vannskillet sydvest for Fremste Viksvatn. Derfra går grensen til vannskillet i Skrådalen mellom Krosshø og Nibba og derfra til Grønvatnets nordvestre ende. Derfra går grensen i rett linje til Torsnås og derfra i rett linje til Karitind.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I domsgrunnene uttalte førstvoterende dommer Skau med tilslutning av de øvrige voterende dommerne Heiberg, Rode, Thrap og Soelseth om vannskillets betydning ved fastlegging av grensene følgende:
Det har i de tidligere instanser og for Høyesterett vært et fremtredende tvistespørsmål hvilken betydning man ved fastlegging av grensene skal tillegge vannskillet. Jeg er her i det vesentlige enig i det syn som flertallet i utskiftningsretten og i herredsretten har gitt uttrykk for, og kan også vise til det som er uttalt av førstvoterende - med tilslutning av de øvrige dommere i saken Bremanger-Davik, referert i Rt-1954-601 ff., se særlig side 604, nest nederste avsnitt. Ved siden av vannskillet vil de øvrige topografiske forhold komme i betraktning - i den forbindelse atkomstmulighetene, og bruksutøvelsen. Om de topografiske forhold og bruksmulighetene i de omtvistede områder viser jeg til den utførlige beskrivelse som utskiftningsretten har gitt på grunnlag av sine befaringer. I lagmannsrettens dom sies det at «lagmannsrettens befaringer har ikke gitt grunn til noen korrigering eller supplering av beskrivelsen - - -».
- - -
Av utskiftningsrettens kjennelse (utskiftningsformann T. Svenneby med skjønnsmenn Nils P. Ringseth og P. Sandbu):
- - -
Side:185
Vannskillet kan ofte være grense mellom tilstøtende eiendommer men da kun under forutsetning av at den står i samsvar med bruksutøvelsen på begge sider, og når det er en praktisk og rimelig grense. Men i de aller fleste tilfelle og især i fjelltrakter vil vannskillet som grense ikke falle sammen med den gamle og naturlige utnyttelse og bruk av fjellviddene fra de motstøtende bygdelag. Og bortsett herfra vil en grense utelukkende etter vannskillet som oftest få et meget unaturlig forløp med mange kroker og vinkler.
På mange steder blir det vanskelig å bestemme hvor vannskillet går når det gjelder flatere strekninger eller flyer. Men hvor vannskillet dannes av skarpe fjellrygger, hvor bruksutøvelsen fra begge sider er gitt, kan det både være en rimelig og naturlig grense.
Men en behøver ikke gå lenger enn til Stabrekken for å finne at vannskillet mellom Skjåk og Sunnylven ikke er grense mellom disse to herreder. Grensen mellom dem går langt østenfor vannskillet - etter kartene over 5 km østenfor.
Ser en på de topografiske karter over grensestrøkene, viser det seg også at inndelingsgrensene på mange steder avviker fra vannskillet.
Utskiftningsretten finner etter dette at en ikke kan godta vannskillet som grense på andre steder enn der hvor den faller sammen med bruksutøvelsen fra gammel tid. - - -
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Mohn med domsmenn Ole Solnørdal og Olaf Aasaaren):
- - -
I nærværende sak finner rettens flertall for det første at vassvendingen ikke er noen naturlig grense. Den danner ingen naturlig avgrensning for de ankende parters eiendommer. Det er overalt i de omprosederte strekninger en jevn overgang fra den ene side av vassvendingen til den annen. Dertil kommer at heller ikke den bruksutøvelse som det er funnet bevis for, tjener til støtte for de ankende parters påstand om at vassvendingen må bli å legge til grunn. En må også merke seg at det i det foreliggende tilfelle gjelder avgrensningen av privat eiendom mot et område som er eller har vært statsalmenning, og at betydningen av vassvendingen som moment ved fastsettelsen av grensen må sees på bakgrunn herav. - - -
Side:186