Rt-1956-198

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-02-25
Publisert:	Rt-1956-198
Stikkord:	Erstatningssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30/1956
Parter:	Johanne Solberg m.fl. (overrettssakfører Rolf Buøen - til prøve) mot Forsikringsselskapet Norge A/S (høyesterettsadvokat Haakon B. Berg).
Forfatter:	Schei, Bendiksby, Helgesen, Kruse-Jensen. Mindretall: Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §29, Motorvognloven (1926) §30, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §13, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931)

Dommer Schei: I august 1949 kolliderte en syklist - Anders Solberg - med en møtende lastebil på Bynesveien ved Trondheim og døde som følge av de skader han fikk. Hans etterlatte, enken Johanne Solberg og de umyndige barn Jorunn og Bjørg, har reist sak mot det forsikringsselskap som bilen var ansvarsforsikret i - Forsikringsselskapet Norge A/S, Drammen - med krav om erstatning for tap av forsørger. Ved Drammen byretts dom av 14. september 1954 ble selskapet frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Johanne Solberg og Jorunn og Bjørg Solberg har påanket byrettens dom, og anken er med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg innbrakt direkte for Høyesterett. De har fått bevilling til fri sakførsel og er fritatt for rettsgebyrer.

Anken gjelder dommen i dens helhet. De ankende parter gjør gjeldende at Anders Solberg ikke handlet grovt uaktsomt ved anledningen, og at byretten har bedømt bevisene feilaktig. Subsidiært anfører de at også føreren av den lastebil Solberg støtte sammen med, har utvist uaktsomhet, både ved sin kjøring og ved at bilen hadde bredere lasteplan enn tillatt. De har nedlagt denne påstand:

«1. At Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til å betale Johanne, Jorunn og Bjørg Solberg erstatning etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 20 000, med lovlige renter fra forliksklagens forkynnelse.

2. At Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byrett og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Forsikringsselskapet Norge A/S har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Selskapet har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

Det er foretatt bevisopptak i saken ved Trondheim byrett den 22. april 1955 og fremlagt en del nye dokumenter som det ikke er nødvendig å gå nærmere inn på. Saken står i alt vesentlig samme stilling som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse.

Side:199

Byretten har bygget på at Solberg i ulykkesøyeblikket forsøkte å passere en lastebil som kjørte like foran ham - U-10380. De ankende parter mener at dette ikke er riktig, og hevder «at situasjonen tyder på at syklisten bare hadde til hensikt å orientere seg». Opplysningene om hvordan det hele forløp, er sparsomme. Saken ble først anlagt 4 år etterat ulykken hendte, og da saken er behandlet ved Drammen byrett, har retten ikke foretatt åstedsbefaring. På grunnlag av det som foreligger, er det ikke mulig med sikkerhet å fastslå alle enkeltheter i ulykkeshendelsen. For resultatet i denne sak er det imidlertid etter min mening ikke nødvendig å ta standpunkt til om Solberg, som byretten har antatt, kjørte over til venstre for å komme forbi lastebilen foran, eller om de ankende parter har rett i at han gjorde det for å orientere seg. Det avgjørende for meg er at han - hva enten det ene eller det annet var tilfellet - etter hva jeg må legge til grunn, foretok manøvren av fri vilje. Fra sin plass like bak U-10380 hadde han ikke utsikt over veibanen fremover, og når han da under de foreliggende forhold på en beferdet vei uten videre svingte til venstre og over veiens midtlinje, må dette etter min mening betegnes som grovt uaktsomt, selv om hans mening bare var å orientere seg om møtende trafikk. Jeg tilføyer at jeg er enig med byretten i at det i saken ikke er holdepunkt for å anta at Solberg var kommet i en tvangssituasjon ved at bilen foran ham saktnet farten, og at han måtte vike ut til venstre for ikke å kjøre på den. Jeg legger her atskillig vekt på det umiddelbare inntrykk av situasjonen som øyenvitner til ulykken hadde. Disse forklaringer har byretten gjort nærmere rede for. Vitnet Næss og sjåføren på ulykkesbilen oppfattet det slik at syklisten ville kjøre forbi U-10380, mens vitnet Geving, som også så Solberg svinge ut til venstre, «absolutt ingen formening har» om hvorfor han gjorde det. Næss og Geving så det som foregikk fra lasteplanet på U-10380, like foran syklisten. Ikke noe i det som hendte har således gitt inntrykk av at Solberg handlet ureflektert eller i forfjamselse, eller at forholdet var det at han brått og uventet måtte kaste sykkelen over til venstre for å redde seg ut av en plutselig oppstått, prekær situasjon. Etter mitt syn på hendelsesforløpet, er det ikke grunn for meg til å komme inn på spørsmålet om det under de foreliggende forhold i seg selv ville ha vært grovt uaktsomt av Solberg å følge så tett etter lastebilen at han måtte svinge ut i veibanen for ikke å kjøre på bilen, når denne saktnet farten.

Når det gjelder ulykkesbilens forhold, er jeg enig med byretten i at det etter det som foreligger ikke kan rettes noen bebreidelse mot føreren for den måte han kjørte på, og at det heller ikke kan antas å ha medvirket til ulykken at bilen hadde et noe bredere lasteplan enn tillatt. Jeg viser for så vidt til byrettens begrunnelse.

Jeg finner etter sakens stilling at omkostninger ikke bør tilkjennes.

Side:200

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen og Kruse-Jensen: Likeså.

Dommer Wold: Før jeg behandler selve hendelsesforløpet, finner jeg det riktig i denne sak å gå noe nærmere inn på de opplysninger som foreligger. Ulykken fant sted den 29. august 1949, og politiet kom til ulykkesstedet ca. 1 time senere. I rapporten er anført: «Det ble funnet en blodflekk etter Solberg, ellers ingen spor etter ulykken. Skisse ble tegnet og mål tatt med målebånd. Det var helt lyst i kollisjonsøyeblikket. Veibanen asfaltert, tørr. Stille.» Dagen etter - den 30. august - foretok politiet ny befaring, hvorunder «forløpet av kollisjonen ble søkt rekonstruert etter Leif Grindes anvisning og fotografert». Det ble imidlertid ikke foretatt noen undersøkelse og heller ingen obduksjon av den forulykkede Solberg, og hverken politiet eller andre har undersøkt hans sykkel. Det er opplyst at man da ulykken ble søkt rekonstruert, hadde en sykkel til stede, men politiet kan ikke si om dette var den sykkel Solberg benyttet, og den politioverkonstabel ved trafikkavdelingen som først kom til ulykkesstedet, kan heller ikke erindre at han har sett sykkelen. Samme dag - den 30. august - ble det foretatt politiavhør av Leif Grinde, sjåføren på den bil som kolliderte med Solberg, og likeledes av sjåføren på den møtende lastebil, Arnold Berg, og av de fleste av dem som var med hans bil. En av dem som satt på lasteplanet, John Jensen Næss, ble imidlertid avhørt først i mars 1954, altså 4 1/2 år etter ulykken. Hans forklaring stemmer etter min mening ikke så godt med det hendelsesforløp som synes å fremgå av de forklaringer de to andre øyenvitner til ulykken, Leif Grinde og Rolf Geving, har gitt til politiet dagen etter ulykken, og det må derfor være riktigst ved vurderingen av hendelsesforløpet vesentlig å holde seg til dem.

Det er beklagelig at en trafikkulykke som var så alvorlig, ikke ble grundigere etterforsket straks ulykken hadde funnet sted. Saken kunne da etter min mening foreligget bedre opplyst enn tilfellet nå er. Det er også beklagelig at saken først er reist ca. 4 år etter ulykken.

Slik saken foreligger for Høyesterett, har man når det gjelder selve hendelsesforløpet i det vesentlige to vitner å holde seg til, nemlig sjåføren Leif Grinde, som kjørte den lastebil som kolliderte med Solberg, og Rolf Geving som satt på den møtende bils lasteplan. Av disse kan naturlig nok Grinde ikke gi noen opplysning av verdi for bedømmelsen av grunnen til at Solberg svinget til venstre og ble påkjørt. Det heter i Grindes

Side:201

forklaring: «I og med at min og møtende bil var igang med å passere hverandre, fikk jeg øye på en tråsyklist som kom bak møtende lastebil. Etter at jeg fikk øye på syklisten, gikk det hele så fort for seg at jeg ikke har noen klar forståelse av hvor langt syklisten befant seg bak møtende bil, og heller ikke hvilken side av veien den holdt. - - - Som alt nevnt var bilene igang med forbikjøring da jeg fikk øye på syklisten, fronten på min vogn lå jevnhøyt med bakerste kant av lasteplatten på møtende bil, og akkurat da kom syklisten til syne bak møtende lastebil, idet sykl. da svingte over til sin venstre side så langt at den berørte min del av kjørebanen. Derved tok venstre del av sykkelstyret bort i forreste kant på lasteplatten på min vogn.» I Rolf Gevings forklaring heter det om hendelsesforløpet: «Så snart vi var kommet forbi ham, holdt han samme fart som bilen og holdt seg bak den hele tiden på en avstand av 2-3 m. Da vi møtte den andre lastebilen i helningen i Bynesveien på skrå opp for Kisanlegget, hadde syklisten samme avstand eller muligens den var litt nærmere bilen, idet den hadde sakket noe på farten ved møtet av den andre. Vår bil kjørte hele tiden på sin høyre side av veien, og det gjorde syklisten også helt til at vår bil sakket på farten ved møtet av den andre. Der svingte syklisten over til venstre så langt at den kom en liten tanke over veiens midtlinje, slik at sykkelens styre rakk inn på møtende bils kjørebane, dvs. venstre del av styret. I det øyeblikk at syklisten svingte ut til venstre, var møtende bil kommet så langt opp på vår side at dens førerhus lå i høyde med forreste kant av lasteplatten på vår bil.»

Det synes meg klart at man ikke på grunnlag av disse opplysninger kan legge til grunn at Solberg med vilje har kjørt til venstre for å sykle forbi lastebilen som kjørte foran. Men det følger da etter min mening også at heller ikke de opplysninger som foreligger er tilstrekkelige til å fastslå at Solberg - slik førstvoterende uttrykker det - «foretok manøvren av fri vilje». Jeg nevner først at man, selv om man går ut fra at Solberg vek til venstre for å orientere seg, ikke kan vite om han med vilje kom over veiens midtlinje. Formålet med å orientere seg er jo nettopp å unngå en ulykke, og det er i og for seg ikke utelukket at Solberg mente å foreta en forsiktig orientering, og at han herunder er kommet over veiens midtlinje fordi han ble forvirret da han fikk se den møtende bil, eller på grunn av en eller annen feil ved sykkelen som nå ikke kan ettervises.

Men dernest kan man, slik saken foreligger opplyst, etter min mening heller ikke utelukke at Solberg kjørte til venstre for å unngå sammenstøt med bilen foran. Byretten er inne på denne forklaring, og anfører: «Det kan tenkes at Solberg har veket til venstre for å unngå påkjøring av forankjørende bil. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå ut fra dette, da det ikke er opplyst at det var noe i veien med syklens bremse. Dette er riktignok heller ikke undersøkt.» Som nevnt har man overhodet ikke undersøkt sykkelen. En fart på ca. 25 km i timen

Side:202

er for en syklist ganske stor. Det er på det rene at Solberg syklet temmelig nær bilen foran. Veien, som var asfaltert og tørr, helte svakt nedover i Solbergs kjøreretning. Vitnet Rolf Geving sier i sin forklaring at lastebilen sakket av på farten. Jeg finner under disse omstendigheter at man ikke kan utelukke at ulykken skjedde fordi Solberg plutselig kom for nær inn på bilen foran, og at han for å unngå å sykle på den - uten tid til å områ seg - vek av til venstre og herunder på grunn av den fart han hadde kom over veiens midtlinje. At vitnet Geving «absolutt ingen formening har» om grunnen, er ikke tilstrekkelig til å fastslå at Solberg syklet til venstre «av fri vilje», og som nevnt foran har den møtende sjåfør Grindes forklaring på dette punkt etter min mening liten verdi. Dette fremgår for øvrig også klart av forklaringen, hvor det heter: - - - jeg oppfattet situasjonen slik med det samme jeg fikk øye på syklisten, at den ville kappkjøre med bilen og at den ville prøve å kjøre forbi den, men dette er jeg ikke sikker på, det fortonet seg bare slik for meg.»

Det er i denne sak spørsmål om den forulykkede Solberg ved grov uaktsomhet har forvoldt sin egen død. Det er ikke mulig for noen å fastslå med sikkerhet hva grunnen var til at Solberg kom ut i den venstre kjørebane. Det må da være riktig å legge til grunn for avgjørelsen den forklaring på ulykken som er den gunstigste ved bedømmelsen av hans forhold. Det er intet opplyst om at Solberg ikke var en forsiktig og aktsom syklist. Imidlertid var det under enhver omstendighet uaktsomt av Solberg å sykle så nær innpå lastebilen foran. Han måtte være forberedt på da å komme opp i situasjoner hvor han ikke kunne ha full manøvreringsfrihet med sin sykkel. Jeg vil ikke utelukke at omstendighetene kan foreligge slik at en sykling bak biler på denne måte må bedømmes som et grovt uaktsomt forhold dersom en ulykke inntrer; men jeg antar at forholdet ikke i alle tilfelle nødvendigvis må bli å bedømme på denne måte når det gjelder anvendelsen av motorvognlovens §30. Forholdet må vurderes konkret, og i dette tilfelle finner jeg ikke at den omstendighet at Solberg slik som foran nevnt syklet bak lastebilen, i og for seg bør bedømmes som et grovt uaktsomt forhold. Jeg nevner i denne sammenheng at politimesteren i Trondheim og Strinda i skriv av 7. februar 1956 i anledning av saken har uttalt at det sted hvor ulykken inntraff «kan ikke karakteriseres som sterkt beferdet».

Jeg kommer således til det resultat at erstatningsplikt foreligger; men da jeg står alene med min mening, behandler jeg ikke spørsmålet om erstatningens størrelse og heller ikke det spørsmål om anvendelse av ulykkestrygdlovens §32 pkt. 3 som er reist i saken.

Av byrettens dom (dommer byfogd K. Høvde):

Den 29. august 1949 ca. kl. 16.30 skjedde en kollisjon i Bynesveien i Strinda mellom lastebil U-10325 og en syklist, den 39 år gamle Anders

Side:203

Solberg, Heimdal. Solberg falt som følge av sammenstøtet av sykkelen og ble liggende bevisstløs i veibanen, ble like etter av en annen lastebil, U-10380, kjørt til Trondheim sykehus, men var før ankomsten dit avgått ved døden.

Da ulykken inntraff var Solberg på vei hjem fra sin arbeidsplass i Høvringen hvor han arbeidet som signalmann ved A/S Anlegg som er trygdepliktig etter lov nr. 6 av 24. juni 1931 om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. Trygdepliktig etter samme lov var også innehaveren av den bil som syklisten kolliderte med, Grindes Transport v/Leif Grinde, og ulykken er godkjent som bedriftsulykke som gir rett til erstatning etter ulykkestrygdlovens §13. Forulykkede etterlot seg enke og to mindreårige barn, og de fikk en månedlig rente på tilsammen kr. 150 utbetalt av trygdekassen i Leinstrand, Sør-Trøndelag, for Rikstrygdeverkets regning. R.T.V. har avsatt en kapital stor kr. 34 494 til dekning av den fremtidige erstatning. Rentene er senere forhøyet til kr. 225 pr. mnd., slik at den nå utgjør kr. 1800 pr. år for enken og kr. 900 for de to barna, og det er opplyst at trygdekassens og R.T.V.s utgifter og ansvar i saken utgjør kr. 36 494. - - -

Retten skal bemerke:.

Om selve hendelsesforløpet ved kollisjonen, som medførte at Anders Solberg mistet livet, er som bevis fremlagt politietterforskningen, hvorunder ble avhørt 4 vitner samt dessuten et bevisopptak for Trondheim byrett med en vitneforklaring. Det er videre fremlagt 4 fotografier fra et forsøk på å rekonstruere det som hendte, samt en meget enkel og ufullstendig skisse. Under hovedforhandlingen har saksøkernes prosessfullmektig anført at saksøkte opprinnelig hadde motsatt seg å vedta ulykkesstedets verneting, hvorved åstedsbefaring ikke har kunnet skje, og man ble henvist til å anlegge saken i Drammen hvor saksøkte har sitt sete. Saksøkte har protestert mot denne anførsel som for sent fremsatt og har for øvrig henvist til tvml. §29. Retten antar at innsigelsen må settes ut av betraktning som for sent fremsatt.

Om det som skjedde fremgår følgende faktiske ting av de foreliggende opplysninger: Lastebil U-10380 kjørte ca. kl. 16.20 fra Høvringen i Strinda med noen arbeidere fra A/S Anlegg. Bilen kjørte østover mot Trondheim, og passerte Anders Solberg i motbakken et stykke før bilen kom inn på Bynesveien. Solberg var startet litt før bilen. Han syklet og var i likhet med de andre på vei hjem fra arbeidet. Da bilen hadde passert ham, fulgte Solberg bak bilen og holdt samme fart som den. I en svak helning på Bynesveien, på skrå opp for Kisanlegget eller rett ovenfor Ilsvika, kom Grindes lastebil U-10325 kjørende den motsatte vei. Det var klart og tørt vær og veien var noenlunde rett og oversiktlig fremover, slik at bilenes førere gjensidig kunne se den motgående bil på en avstand av 3040 meter. Begge biler hadde moderat fart, det er opplyst at farten for begges vedkommende bare var 25-30 km pr. time. Passeringen voldte ingen vanskelighet, idet hver av bilene holdt sin side av kjørebanen. Veiens bredde var 5,70 m, U-10380's bredde er oppgitt til 2,17 og U-10325's bredde til 2,33 m. Under passeringen var det god klaring mellom vognene, U-10380's fører Arnold Berg «tror sikkert det var en klaring av ca. 20 cm mellom dem under forbikjøringen». Begge vogner hadde venstreratt.

Side:204

Solberg befant seg på sykkel bak U-10380 umiddelbart før bilenes forbikjøring. Han ble da sett av Rolf Geving som satt på en benk på venstre side av U-10380's lasteplatt, med oversikt både fremover og bakover. Likeledes ble han sett av John Næss som satt på en benk som sto på tvers helt bakerst på lasteplatten, med ryggen mot bilens kjøreretning og så langt bak på lasteplatten at han kunne rekke bort i karmen på bakenden av platten med bena. Ifølge begge vitners utsagn holdt Solberg seg på høyre side av kjørebanen mens han kjørte bak lastebilen. Men Geving sier at Solberg holdt en avstand av 2-3 m fra bilen, mens Næss forklarer at han så vidt vitnet husker syklet Ca. 10 meter bak lastebilen og holdt omtrent denne avstand hele tiden inntil det så ut som han ville kjøre forbi. Næss forklarer videre: «Han kom da etterhvert nærmere og nærmere lastebilen og kjørte til slutt opp på venstre side av lastebilen og kom så langt frem på siden av bilen at vitnet ikke lenger kunne se Solberg. Plutselig hørte vitnet et smell og så å si i samme øyeblikk fikk vitnet se Solberg ligge i veien bak lastebilen omtrent midt i lastebilens kjørebane. I samme øyeblikk fikk vitnet også øye på en lastebil som kom kjørende i motsatt retning av den vitnet kjørte med. Vitnet som hadde sittet med ryggen mot kjøreretningen hadde ikke merket lastebilen tidligere.» Vitnet forklarer at Solberg hadde syklet bak bilen vitnet kjørte med noen hundre meter da ulykken fant sted, nærmere kan han ikke angi hvor lang strekning Solberg hadde fulgt bilen. Etter vitnets mening syklet Solberg med alminnelig fart for en syklist. Solberg hadde heller ikke etter vitnets oppfatning noen stor fart da det så ut til at han ville kjøre forbi bilen.

Geving, som mener at avstanden mellom Solberg og lastebilen bare var 2-3 m for de møtte den motgående bil, forklarer videre at syklisten hadde samme avstand eller muligens var litt nærmere bilen idet den sakket noe på farten ved motet av den andre. Da svingte syklisten over til venstre så langt at den kom en liten tanke over veiens midtlinje slik at sykkelens venstre del av styret rakk inn på møtende bils kjørebane. Videre heter det i Gevings forklaring: «I det øyeblikk at syklisten svingte ut til venstre var møtende bil kommet så langt opp på vår side at dens førerhus lå i høyde med forreste kant av lasteplatten på vår bil. Jeg la ikke merke til da syklisten ble truffet av møtende bil, det hele gikk så fort at jeg ikke så det, men jeg hørte smellet av sammenstøtet, og da lå syklisten allerede i vegen.»

Leif Grinde som førte U-10325 forklarer seg om sin og den andre bilens fart og selve forbipasseringen i overensstemmelse med de andre vitner. Om selve kollisjonen heter det i hans forklaring: «I og med at min og møtende bil var igang med å passere hverandre fikk jeg øye på en tråsyklist som kom bak møtende lastebil. Etter at jeg fikk øye på syklisten gikk det hele så fort for seg at jeg ikke har noen klar forståelse av hvor langt syklisten befant seg bak møtende bil og heller ikke hvilken side av vegen den holdt. Dog kan jeg påstå med sikkerhet at syklisten kjørte med kolosal stor fart. Jeg kan ikke anslå dens hastighet i kilometer og jeg oppfattet situasjonen slik med det samme jeg fikk øye på syklisten at den ville kappkjøre med bilen og at den ville prøve å kjøre forbi den, men dette er jeg ikke sikker på, det fortonte seg bare slik for meg. Som alt nevnt var bilene igang med forbikjøring da jeg fikk

Side:205

øye på syklisten, fronten på min vogn lå jevnhøyt med bakerste kant av lasteplatten på møtende bil og akkurat da kom syklisten tilsyne bak møtende lastebil, idet syklisten da svingte over til venstre side så langt at den berørte min del av kjørebanen. Derved tok venstre del av sykkelstyret bort i forreste kant av lasteplatten på min vogn. Da vognen har smalt førerhus, antar jeg lasteplatten rekker ca. 20-25 cm utom selve førerhuset. Avstanden mellom min vogn og syklisten i det øyeblikk jeg fikk øye på den og at den svingte ut til venstre var meget kort og jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at det dreier seg bare om ca. 2 m.» Vitnet forklarer videre at han bremset med én gang og mener han stoppet så å si momentant slik at bilen sto stille da sykkelstyret traff lasteplatten. Videre mener han at vognen da sto så langt ut til høyre som mulig, han mener i høyden 5-10 cm fra høyre hjulgang til stabbestenen. Solberg falt av sykkelen med én gang og ble liggende i høyde med bakerste del av lasteplatten. Av støtet var han blitt slengt over mot høyre side av veien i hans kjøreretning, 1,70 m fra veikanten på den siden. Sykkelen lå noe nærmere bilen, omtrent midt i veien, noe nærmere førerhuset, rett ut for bakhjulene av vitnets vogn.

Den andre bilen, U-10380 hadde også stanset umiddelbart etter ulykken. Ifølge Gevings forklaring lå Solberg etter sammenstøtet 2-3 meter bak Grindes bil, midt i sin høyre kjørebane, på skrå bak Grindes bil. U-10380's fører, Berg, mener Solberg lå 15-20 m bak Grindes vogn, og Olav Pevik, som hadde sittet ved siden av Berg på førersetet mener også avstanden var ca. 20 m. Vitnet Næss kan ikke si noe bestemt om avstanden mellom der Solberg lå og Grindes bil. Geving mener at Grindes bil stanset 2-3 m etter sammenstøtet. Grinde sier at Bergs bil stanset 20-25 m etterat den hadde passert ham, mens Berg og Pevik forklarer at avstanden mellom de to biler etterat de begge var stanset var ca. 30-40 m.

Etter Næss' forklaring skulle kollisjonen være inntruffet mens syklisten befant seg mellom bilene, så vidt skjønnes omtrent på høyde med midten av U-10380's lasteplatt. Dette synes også å stemme med Gevings forklaring, hvoretter U-19325's førerhus lå i høyde med forreste kant av U-10380's lasteplatt da syklisten svinget ut til venstre. Etter Grindes forklaring (U-10325's fører) skulle sammenstøtet derimot være skjedd mens syklisten befant seg noe lenger bak, idet han sier at fronten på U-10325 lå jevnhøyt med bakerste kant av lasteplatten på U-10380 da syklisten kom til syne bak den. Hvis klaringen mellom de møtende biler bare var ca. 20 cm, var det ingen mulighet for syklisten å passere. Hadde begge biler holdt seg så langt som mulig ut i veikantene, ville det imidlertid blitt en klaring på 1,20 m mellom dem, hvilket vel ville gitt syklisten en liten sjanse til å passere mellom bilene. Et vanlig sykkelstyres bredde er ca. 55 cm. Etter Grindes forklaring støtte sykkelens styre mot lasteplatten. Da førerhuset på hans bil var ca. 25 cm smalere enn lasteplatten, kan det ha vært mulig at syklisten befant seg et stykke forbi bakre kant av U-10380's lasteplatt i kollisjonsøyeblikket. Hvordan styret ble truffet, er ikke opplyst, noen undersøkelse eller beskrivelse av sykkelen etter sammenstøtet foreligger ikke. Saksøkernes prosessfullmektig hevder at styret bare kan ha skrenset mot lasteplattens forkant, idet syklisten har forsøkt å sving til høyre bort fra

Side:206

den møtende bil, har stupt på grunn av sin egen fart og retning fremover og til høyre og er blitt liggende på sin høyre kjørebane, nær veikanten. Hvis styrets venstre side var blitt rammet rett på av vognkarmen, mener saksøkernes prosessfullmektig at fallet ville artet seg annerledes, idet syklisten ville falt inn mot eller under den møtende bil.

Det er etter det opplyste vanskelig å ha noen sikker mening om hvordan selve kollisjonen og syklistens fall skjedde. Grinde er den eneste som har sett Solberg i selve kollisjonsøyeblikket. Sammenstøtet mellom sykkelstyret og lasteplatten må antas å ha skjedd mot venstre forkant eller hjørne av denne og i det øyeblikk syklisten befant seg et lite stykke forbi bakre venstre hjørne av U-10380's lasteplatt. Det må således antas at Solberg har tenkt å kjøre forbi den foran ham kjørende U-10380. Han har ikke sett den møtende bil U-10325 før umiddelbart før kollisjonen og for sent til at det var noen mulighet for ham å unngå sammenstøtet. Han kunne ikke svinge unna til høyre på grunn av sin posisjon i forhold til U-10380 og det var alt for sent å bremse av farten for deretter å svinge til høyre når U-10380 var kommet lenger Linna. Den eneste mulighet for Solberg til å unngå det som inntraff ville vært å holde seg bak U-10380 inntil den møtende bil hadde passert. Dette ville Solberg selvfølgelig også ha gjort hvis han hadde sett eller visst at det kom en møtende bil. Veien er for smal til at det kan antas at Solberg da ville ha forsøkt å passere den forankjørende bil samtidig med forbikjøringen av den møtende, altså mellom bilene. I så tilfelle ville kollisjonen måtte betraktes som forsettlig fra Solbergs side. På grunn av den forankjørende bil har Solberg ikke hatt oversikt over kjørebanen fremover. For å kunne få det uten å risikere sammenstøt med møtende bil ville Solberg i tilfelle ha måttet holde seg lenger bak den forankjørende bil enn han gjorde, og fra denne posisjon kjøre til venstre, tilstrekkelig langt til å få oversikten fremover forbi forankjørende bil. Han ville da i tide kunnet se den møtende bil og kunnet svinge tilbake til høyre side av kjørebanen, bak den forankjørende bil, og holde seg der inntil den møtende bil hadde passert. Og hadde banen vært klar ville syklisten kunnet kjøre forbi den forankjørende bil, hvis farten tillot det. Grunnen til at Solberg ikke har skaffet seg den nødvendige oversikt over kjørebanen før han begynte passeringen av forankjørende bil, var at han befant seg for nær bak denne. Av samme grunn er han heller ikke blitt sett av den møtende bils fører, Grinde. Det bemerkes at Berg som førte forankjørende bil, ikke visste om at syklisten befant seg bak. Han hørte imidlertid smellet av kollisjonen og det ble samtidig banket i taket på førerhuset av passasjerene på lasteplatten, hvorfor Berg straks stoppet sin bil. Ifølge vitneforklaringene har U-10380 saktnet noe på farten like før forbikjøringen av den møtende U-10325. Det kan tenkes at Solberg har veket til venstre for å unngå påkjøring av forankjørende bil. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå ut fra dette, da det ikke er opplyst at det var noe i veien med sykkelens bremse. Dette er riktignok heller ikke undersøkt. Men situasjonen slik den i det hele fremgår av de foreliggende vitneforklaringer synes å tyde på at det er en forbikjøring av forankjørende bil Solberg har ønsket å foreta. Etter det opplyste må retten anta at bilenes fart har vært moderat. Selv om den forankjørende bil. U-10380's fart sannsynligvis har vært mer enn

Side:207

25-30 km som oppgitt, har farten neppe vært stor. I betraktning av at det hellet nedover kan det heller ikke sies at syklistens fart har vært særlig stor. Han har holdt samme fart som bilen han kjørte bak, og har enten fortsatt holdt denne fart etterat bilen på grunn av den møtende slo farten av noe, eller øket sin fart så meget som måtte være tilstrekkelig til å kunne kjøre forbi forankjørende bil. At Solberg har hatt meget stor fart, slik som det ifølge Grindes forklaring har fortonet seg for denne, finner retten ikke å kunne anta. Når det har sett slik ut for Grinde, skyldes det sikkert at syklisten kom så plutselig til syne bak U-10380 i samme øyeblikk som de to biler var i gang med forbikjøringen, og for sent til at hverken Grinde eller Solberg kunne gjøre noe for å forhindre sammenstøtet.

Retten finner etter dette at Solberg selv er skyld i ulykken ved at han fra en posisjon for nær og ikke over 10 m bak forankjørende bil har svinget ut til venstre for å passere uten først å ha forvisset seg om at kjørebanen var klar. Solberg finnes ved dette å ha begått en uaktsomhet. Spørsmålet er imidlertid om den kan betegnes som grov. Retten har vært i noen tvil, men er blitt stående ved at syklistens handlemåte i det foreliggende tilfelle må betegnes som grovt uaktsom. Situasjonen er ikke meget ulik de tilfelle som er omhandlet i høyesterettsdommer i Rt-1935-1046 og 1948 415. Disse skjedde riktignok på sterkt beferdede gater mens Bynesveien hvor nærværende tilfelle inntraff visstnok ikke er noen sterkt beferdet trafikkåre. Likevel mener retten ikke at forulykkedes handlemåte kan unngå betegnelsen grov uaktsomhet. Noen spesielle, subjektive momenter som skulle kunne rettferdiggjøre en annen bedømmelse vites ikke å foreligge. Riktignok vil en slik forbikjøring av forankjørende bil fra en syklists side i mange tilfelle kunne være naturlig og fristende nok, når bilen har moderat. fart og syklisten har det travelt. Det kan heller ikke sees bort fra at selv den beste i et øyeblikks ubetenksomhet kan komme til å foreta en slik manøver uten først å sikre seg at banen er fri. Likevel kan retten ikke frigjøre seg fra den oppfatning at forholdet objektivt må bli å anse som grov uaktsomhet i lovens forstand når slik forbikjøring skjer uten at man har forvisset seg om at banen er fri. Møtende bil er noe en alltid må regne med, også på en mindre trafikert vei. Forbikjøring eller passering av forankjørende bil må ansees for å være en så vidt farlig manøver, og møte med andre veifarende herunder så vidt påregnelig, at uoppmerksomhet som utvises fra den som bestemmer seg til å passere her må bedømmes strengt.

Etter det resultat retten således er kommet til når det gjelder Solbergs forhold bortfaller erstatningsansvar for den møtende bil med hvilken han kolliderte, etter motorvognlovens §30 annet ledd, 2. pkt., med mindre det godtgjøres at også bilføreren har gjort feil. Dette finner retten imidlertid ikke å kunne anta i den foreliggende situasjon. Den må legge til grunn at føreren av U-10325, Grinde, som var alene i bilen, når unntas at han hadde sin tre-årige sønnesønn sittende ved siden av seg, ikke så syklisten og derfor bare var innstillet på forbikjøring av den møtende bil U-10380. Begge biler holdt sin side av kjørebanen og har ikke veket mer til siden enn nødvendig for en vanlig forbikjøring. Når det av Berg er forklart at det var god klaring og at denne var «sikkert

Side:208

ca. 20 cm» så kan denne avstand muligens synes noe knapp. Han sier imidlertid at Grinde holdt godt ut til høyre og at det da forbikjøringen begynte var god plass mellom bilene så forbikjøringen foregikk på helt ordinær måte, uten vanskeligheter av noen art. Det kan derfor etter rettens mening ikke være begått noen feil fra Grindes side i forbindelse med forbikjøringen, liksom farten har vært moderat.

Spørsmålet er om lasteplattens bredde medfører et annet resultat. Ifølge §1 i forskrifter av 3. juni 1942 (endret ved Samferdselsdepartementets skriv av 24. september 1948) i henhold til motorvognloven må motorvogn som er over 2.20 m bred ikke uten særskilt tillatelse brukes på vei eller gate som er åpen for alminnelig ferdsel. U-10325 var registrert med en bredde av 2,05 m men hadde senere skiftet nytt lasteplan med maskintipp. Det nye plan var 2,33 m bredt, og bilen hadde etter påmonteringen av det nye plan vært til kontroll hos statens bilsakkyndige, men uten at det var blitt nevnt at det var skiftet lasteplan med større bredde. Da dette kom opp etter ulykken, ble bredden på lasteplanet 30. august 1949 forandret slik at det fikk samme bredde som det gamle, 2,05 m og godkjent av statens bilsakkyndige 1. september 1949. Grinde vedtok bot for overtredelse av forskriftenes §14 om plikt til å melde fra om forandring av registrert vogn. Hans vogn var således ved ulykken ikke bare bredere enn den var registrert for, men hadde en bredde av 13 cm utover den maksimalbredde på 2,20 in som det må særskilt tillatelse til for å kunne overskride. Planet raget således 6,5 cm på hver side utover høyeste tillatte bredde. Solberg ville således hatt 6,5 cm bredere plass mellom de to biler hvis Grindes lasteplan hadde hatt lovlig bredde, forutsatt at bilene ellers hadde kjørt som de gjorde, med andre ord med samme avstand mellom de respektive hjulspor som skjedd. Retten antar at disse 6,5 cm neppe kan ha spilt noen avgjørende rolle, siden bilene bare har passert hverandre med god klaring. Det var likevel ikke mulig for Solberg å passere mellom bilene, og sammenstøtet måtte uvegerlig komme. - - -

Da retten således ikke finner at det er noen årsakssammenheng mellom kollisjonen og den ulovlige bredde på U-10325's lasteplatt, og det heller ikke er begått noen feilmanøvrering eller gal kjøring fra Grindes side, er det etter motorvognlovens §30 annet ledd, 2. og 3. pkt. ikke noe grunnlag for å overføre noe erstatningsansvar på vognføreren. - - -

Side:209