Rt-1956-493

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-05-11
Publisert:	Rt-1956-493
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 52 B/1956
Parter:	A/S Den Ankerske Marmorforretning (overrettssakfører Erik Bryn - til prøve) mot Norges statsbaner (høyesterettsadvokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Schei, Rode, Thrap, Kruse-Jensen, Holmboe
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Jernbaneloven (1848), Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §367, Skjønnsprosessloven (1917) §48

Dommer Schei: Etter begjæring av Norges statsbaner ble det den 14. august 1952 i medhold av jernbanelovene av 12. august 1848 og 7. september 1854 holdt ekspropriasjonsskjønn ved Salten herredsrett over grunn tilhørende Den Ankerske Marmorforretning A/S. Ved skjønnet ble erstatningen fastsatt slik:

«1. Grunn fra pel 15734 til pel 15841 kr. 75 pr. år.

2. Skinner og sviller m.v. på samme strekning kr. 10 000.

3. Erstatning for ulemper, idet resten av saksøktes banestrekning blir forringet i verdi, og mulige andre ulemper kr. 50 000.»

Den Ankerske Marmorforretning A/S begjærte overskjønn ved Salten herredsrett. Under forretningen var det tvist om hvorvidt Den Ankerske Marmorforretning A/S har rett til å krysse riksveien med lokomotivdrevet transportbane på den strekning som eksproprieres. Tvisten ble den 18. juni 1953 i medhold av skjønnslovens §48 avgjort ved kjennelse, som har denne slutning:

Side:494

«A/S Den Ankerske Marmorforretning er uberettiget til å krysse riksveg 50 mellom Fauske og Sørfold med en lokomotivdrevet transportbane uten samtykke fra statsmyndighetene og på de vilkår disse fastsetter.»

Deretter ble det den 18. samme måned avsagt skjønn med følgende slutning:

«Norges Statsbaner plikter ikke å betale A/S Den Ankerske Marmorforretning erstatning utover det beløp på kr. 75 pr. år for grunnen og kr. 10 000 for skinner, sviller m.v. som er tilkjent ved underskjønnet, og som er godtatt av partene.

Norges Statsbaner plikter innen 14 dager å betale A/S Den Ankerske Marmorforretning 5000 kroner i saksomkostninger.»

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til fremstillingen i kjennelsen og overskjønnet.

A/S Den Ankerske Marmorforretning har påanket kjennelsen og overskjønnet til Høyesterett.

Den ankende part gjør mot kjennelsen gjeldende at den bygger på et uriktig faktisk og rettslig grunnlag. Transportbanen ble anlagt i 1896, med skinnegang over den offentlige vei som banen krysser - den nåværende riksvei 50 som den gang var bygdevei. Banen var i drift til 1937. Selv om man måtte komme til at marmorforretningen ikke ved avtale med veivesenet hadde fått rett til å la banen gå over veien, er dette etter den ankende parts mening uten betydning. På anleggstiden gjaldt ingen bestemmelser svarende til bestemmelsene i §40 i veiloven av 1912, og marmorforretningen trengte da ikke samtykke for å krysse veien med sin skinnebane. Under enhver omstendighet mener selskapet at det har ervervet rett til dette når banen i hele 40 år har vært drevet på denne måten, uten at veivesenet har reist noen innvending. Etter så langvarig passivitet kan det ikke nå reises noen innsigelse mot forholdet, og for øvrig må selskapet kunne bygge sin rett på hevd.

Subsidiært er anført at overskjønnsretten iallfall skulle ha tatt standpunkt til om det kan antas at den ankende part ved overenskomst med veivesenet ville ha fått tillatelse til å krysse veien med lokomotivdrevet bane, mot f. eks. å bygge planovergang eller la banen passere veien i over- eller undergang. I så fall har selskapet her en økonomisk interesse, som er gjenstand for erstatning.

Den ankende part har påstått seg kjent berettiget til å krysse riksvei 50 Fauske-Sørfold med lokomotivdrevet transportbane uten samtykke av veivesenet.

Norges statsbaner har påstått kjennelsen stadfestet.

Ankepunktene vedrørende skjønnet, som under forhandlingene for Høyesterett er ordnet i følgende tre grupper, kan i det vesentlige gjengis slik:

1. Den eksproprierte streknings bruksverdi som banegrunn for marmorforretningen.

Skjønnet er avgitt alternativt - på det grunnlag som kjennelsen fastslår: at selskapet ikke har rett til å krysse

Side:495

veien med transportbanen, og under forutsetning av at det har en slik rett. Også etter det siste alternativ ble erstatningen satt til 0, fordi overskjønnsretten fant at biltransport ikke betydde en ugunstigere økonomisk løsning for driften som helhet enn banetransport. Selskapet hevder å ha lidd et tap ved at det har mistet adgangen til selv å velge mellom de to muligheter - bane eller bil - og at det har krav på erstatning for dette tap.

Den ankende part anser det også for en feil ved saksbehandlingen at overskjønnsretten har unnlatt å ta standpunkt til om det kan antas at selskapet, selv om det ikke har noen rett til å la banen gå over riksveien, likevel ville ha fått tillatelse til dette av veivesenet. Også her vil spørsmålet om erstatning for tap av selskapets adgang til å velge mellom banedrift og biltransport kunne oppstå.

2. Den eksproprierte streknings bruksverdi som veigrunn for selskapet.

Det anføres som en innvending mot saksbehandlingen at overskjønnsretten - når den la til grunn at selskapet ikke har rett til å krysse riksveien - har unnlatt å behandle og fastsette særskilt erstatning for banegrunnens verdi til andre formål. Selskapet kunne ha benyttet strekningen som privat vei for kjøring med bil til kaien, og i hvert fall ville den øvre banestrekning ned til første kryss med riksveien - om ikke jernbanen var kommet - kunne ha vært anvendt som veibane. Det beror etter selskapets mening på en uriktig rettsanvendelse når overskjønnet her har avslått erstatning med den begrunnelse at selskapets tap oppveies av særfordeler som det får ved at riksveien legges om. Det oppnås her i virkeligheten ingen særfordeler.

3. Den eksproprierte streknings omsetningsverdi.

Den ankende part har hatt store kapitalutlegg på banelegemet for driftsbanen og særlig på fyllingen over Farvikåga. Det er på det rene at Nordlandsbanen har nyttiggjort seg driftsbanelegemet og fyllingen, som således representerer en direkte økonomisk fordel for statsbanene. Den ankende part mener at den eksproprierte strekning under de foreliggende forhold representerer en omsetningsverdi som pliktes erstattet, og at skjønnsrettens avgjørelse her bygger på en uriktig lovanvendelse. Skjønnsgrunnene er på dette punkt også utilstrekkelige.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«I. Vedkommende kjennelsen: A/S Den Ankerske Marmorforretning er berettiget til å krysse riksveg 50 Fauske-Sørfold med mekanisert drevet transportbane uten samtykke av vegvesenet.

II. Vedkommende overskjønnet: Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling av nye skjønnsmenn, hvorav 2 med teknisk innsikt.

III. I begge tilfelle: A/S Den Ankerske Marmorforretning tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Norges statsbaner anfører at det ikke er anket over

Side:496

skjønnet når det gjelder spørsmålet om banestrekningens, derunder fyllingens omsetningsverdi. Den innvending som er reist på dette grunnlag, ble først tatt opp av den ankende part i et etterfølgende prosesskrift. Det foreligger således en utvidelse av anken, og denne utvidelse har ankemotparten påstått satt til side etter tvistemålslovens §367. Noe krav om erstatning på dette grunnlag var for øvrig heller ikke fremsatt under skjønnet. Ellers har ankemotparten i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for overskjønnsretten, og har nedlagt denne påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Den ankende part ilegges sakskostnader.»

Når det gjelder kjennelsen er jeg kommet til samme resultat som overskjønnsretten. Etter de undersøkelser som er foretatt, er det ikke holdepunkt for å anta at Den Ankerske Marmorforretning A/S ved overenskomst med veivesenet har fått rett til å krysse veien med transportbane. Heller ikke er jeg enig med selskapet i at det den gang banen ble anlagt, var fri adgang til å legge skinnebane over veien. Jeg anser det for klart at det også da var nødvendig med samtykke fra veivesenet for å forføye over offentlig vei på den måte som her er gjort.

I det hele tatt må jeg legge til grunn at det ikke er en rett selskapet har utøvet, når det har latt sin transportbane gå over veien, men at det er en talt bruk som har funnet sted. At veivesenet har latt Marmorforretningen beholde denne fordel så lenge som tilfellet er, kan ikke berøve det retten til å motsette seg at banedriften over veien nå tas opp igjen - endog med lokomotivdrevet bane.

Jeg kan heller ikke finne at selskapet har hevdet rett til å ha bedriftsbane over veien. Selv om man måtte mene at grunnlaget for hevd ellers er til stede - noe jeg lar stå hen -, foreligger det etter min mening i ethvert fall ikke forsvarlig god tro fra marmorforretningens side. At det skulle være fri adgang til å legge skinnebane over offentlig vei, eller at veivesenet skulle ha innrømmet selskapet en varig uigjenkallelig rett til dette, endog uten at det var kommet til uttrykk skriftlig, måtte etter min mening i seg selv fremstille seg som så lite sannsynlig at selskapet ikke kan høres med at den gode tro her har vært aktsom nok.

Når det gjelder den ankende parts subsidiære påstand, er jeg enig i at erstatningsspørsmålet ikke uten videre er avgjort i og med at det konstateres at selskapet ikke har rett til å krysse veien med sin transportbane. Det er imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette her. Overskjønnsretten har behandlet spørsmålet under skjønnet, og har funnet at det ikke oppstår noe tap. Som jeg skal komme tilbake til senere, er det etter min mening ikke grunnlag for å rokke ved overskjønnsrettens avgjørelse på dette punkt.

Jeg behandler så anken over skjønnet, etter den gruppering av ankepunktene som er angitt foran:

Side:497

1. Etter å ha vurdert fordeler og ulemper for marmorforretningen ved banedrift og biltransport, har overskjønnsretten fastslått at ekspropriasjon av banestrekningen ikke medfører tap i bedrift for selskapet, enten man legger til grunn at selskapet har rett til å krysse riksveien med transportbane, eller man bygger på at det ikke har det. Det er etter min oppfatning ikke grunn til å tvile på at overskjønnsretten ved denne vurdering har tatt i betraktning de faktorer som var av betydning. At retten spesielt har trukket frem enkelte faktorer som den har ansett som vesentlige, er naturlig og viser ikke at den har unnlatt å vurdere om også andre momenter, blant annet selskapets tap av adgangen til å velge mellom de to transportmåter, under de foreliggende forhold har reell betydning for resultatet. Jeg kan heller ikke finne at ordlyden av overskjønnet gir rimelig grunnlag for å anta at det her foreligger noen feil.

Etter det resultat overskjønnsretten kom til, var det ikke grunn for den til å gå inn på spørsmålet om selskapet kunne ha regnet med tillatelse fra veivesenet til å krysse veien. Når overskjønnsretten fant at ekspropriasjonen ikke påførte selskapet tap, selv om man la til grunn at det hadde rett til å krysse veien, er det gitt at resultatet ikke kunne bli et annet om man forutsatte at selskapet ingen rett hadde, men var henvist til å søke veivesenet om tillatelse.

2. Anken over at det ikke er fastsatt erstatning for banegrunnens verdi for selskapet som veigrunn, kan ikke føre frem. Overskjønnsretten har fastslått at det ikke medfører noe tap for selskapet å miste adgangen til å bruke banelegemet som veibane, bortsett fra den øvre del av den eksproprierte strekning, nemlig fyllingen over Farvikåga. Overskjønnsretten har funnet at fyllingen riktignok har verdi som veigrunn for selskapet, men at saksøkte samtidig oppnår særfordeler som mer enn oppveier tapet av den. Etter det som er opplyst i saken, er ekspropriasjonen ledd i en samlet plan for ervervelse av grunn til Nordlandsbanen. I denne plan er også fastlagt de veiomlegginger som skal foretas på grunn av jernbaneanlegget. Jeg forstår skjønnet slik at det ville være økonomisk fordelaktig for selskapet å bygge ny vei på banefyllingen ned til den eldre riksvei, istedenfor å fortsette med den driftsvei det nå bruker, Slik som veiforholdene var før ekspropriasjonen, betydde det derfor et tap for marmorforretningen å miste banefyllingen. Ekspropriasjonsplanen må imidlertid sees som en helhet - med den omlegging av veien som den fastsetter, og når dette gjøres blir situasjonen på dette punkt helt endret. Omleggingen er en umiddelbar følge av jernbaneanlegget og er tatt med i ekspropriasjonene til dette. Omleggingen er etter det opplyste foretatt. I denne situasjon er det etter overskjønnsrettens vurdering økonomisk ufordelaktig for marmorforretningen å bygge banefyllingen om til bedriftsvei, fordi den omlagte riksvei vil være hensiktsmessigere. Jeg

Side:498

er enig i at det er situasjonen for selskapet etter gjennomføringen av den samlede ekspropriasjonsplan som må legges til grunn. Når overskjønnsretten er kommet til at avståelsen av fyllingen, sett i denne videre sammenheng, ikke medfører no tap i bedrift for selskapet, kan det på dette grunnlag ikke tilkjennes erstatning.

3. Den prosessuelle innsigelse som ankemotparten har reist, kan etter min mening ikke føre frem. Jeg er riktignok enig i at spørsmålet om erstatning for banelegemet og fyllingen på det grunnlag at de har omsetningsverdi fordi statsbanene nyttiggjør seg strekningen, ikke klart er tatt opp i ankeerklæringen. Spørsmålet er imidlertid berørt, og det er senere utdypet i prosesskrift av 14. september 1953. I dette prosesskrift er det gjort gjeldende at skjønnet på dette punkt bygger på feil rettsanvendelse, og at premissene er ufullstendige. Ankemotparten har ikke tidligere reist noen innsigelse mot at dette ble trukket inn. Under disse omstendigheter mener jeg at ankemotparten ikke har rimelig grunn til å motsette seg at ankepunktet tas under behandling, jfr. tvistemålslovens §367.

Det har under ankeforhandlingen også vært innvendt at den ankende part under skjønnet i det hele tatt ikke bygget noe erstatningskrav på dette grunnlag, og at det derfor ikke var adgang for overskjønnsretten til å behandle spørsmålet. Jeg er ikke enig i dette. Marmorforretningen påsto for overskjønnsretten full erstatning for alt tap, og det er på det rene at ankemotpartens prosessfullmektig spesielt reiste spørsmålet om det skulle betales erstatning «for fordeler som saksøkeren oppnår ved å nytte transportbanens eksistens. Av slike fordeler har saksøkeren pekt på at saksøkeren fører jernbanen over senkningen langs Farvikåga på den av saksøkte byggede fylling». Under disse forhold forelå spørsmålet etter min mening til behandling for overskjønnsretten.

Ankemotparten anfører imidlertid videre at marmorforretningen ikke har krav på erstatning med mindre «denne fylling også har verdi for andre enn eksproprianten, og det er ikke tilfelle. Saksøkeren er i dette tilfelle bare heldig, ikke erstatningspliktig». Den ankende part har gjort gjeldende at det foreligger feilaktig rettsanvendelse hos overskjønnsretten hvis den har unnlatt å tilkjenne erstatning fordi strekningen ikke har verdi for andre enn statsbanene. Spørsmålet er imidlertid etter den ankende parts oppfatning i det hele tatt ikke behandlet av overskjønnet, og det er ikke mulig å vite hvorfor erstatning ikke er gitt. Overskjønnet må derfor bli å oppheve.

Jeg finner at anken på dette punkt må tas til følge. Skjønnsgrunnene er her noe uklare, men jeg kan ikke forstå dem annerledes enn at skjønnet ikke har behandlet det nevnte spørsmål om strekningens omsetningsverdi. Dette er en feil som må tillegges betydning. Etter min mening kan man ikke ubetinget gå ut fra at en eiendom mangler omsetningsverdi bare fordi den ikke har verdi for andre enn eksproprianten. Spørsmålet

Side:499

må bedømmes konkret. Jeg er enig med ankemotparten i at det - som også Høyesterett har fastslått ved flere dommer - i alminnelighet ikke skal tas hensyn til den særlige verdi som ekspropriasjonsformålet gir eiendommen. Erstatningen skal ikke kunne skrues i været av den grunn. Men på den annen side kan jeg ikke uten videre finne det rimelig, og heller ikke stemmende med Grunn lovens §105, om eksproprianten i et tilfelle som det foreliggende skulle oppnå å få eiendommen for en pris som ligger lavere enn det ville ha vært naturlig og forretningsmessig riktig å betale for den ved frivillig kjøp. Er det på det grunnstykke som eksproprieres foretatt arbeider som eksproprianten med fordel kan nyttiggjøre seg i sitt anlegg, slik at han sparer ellers nødvendige utgifter, ville han ved fritt kjøp fornuftigvis kunne gi mer for eiendommen enn om disse verdier ikke var nedlagt i den. I så fall er dette et moment som etter min mening må tas i betraktning ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom i Rt-1956-109, hvor det er gitt uttrykk for betraktninger av lignende art.

Jeg peker også på at man her befinner seg på et område hvor ekspropriantens faktiske monopolstilling utelukker at andre kan nytte eiendommen til samme formål, - et forhold som i seg selv gjør det betenkelig uten videre å la det være avgjørende om eiendommen har verdi også for andre enn eksproprianten. Det er i denne forbindelse grunn til å feste oppmerksomheten ved den store utbredelse som tvangsavståelse av fast eiendom etter hvert har fått. Når det gjelder grunnanskaffelser til formål som det en her har å gjøre med, er ekspropriasjon således den regulære ervervsmåte, - ikke kjøp og salg etter frie forhandlinger.

Mitt resultat blir da at skjønnet for dette punkts vedkommende må hjemvises til overskjønnsretten, som ved den nye behandling vil ha å ta standpunkt til om marmorforretningens arbeider på den eksproprierte strekning under de foreliggende forhold representerer en verdi som statsbanene plikter å erstatte.

Ved overskjønnet var det begjært oppnevnt to teknisk sakkyndige skjønnsmenn, men på grunn av sykdomsforfall deltok etter det opplyste bare skjønnsmenn med jordbrukskyndighet. Jeg antar at det vil være ønskelig med teknisk innsikt i skjønnsretten, og at nye skjønnsmenn derfor bør oppnevnes.

Norges statsbaner må betale delvise saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Overskjønnsrettens kjennelse stadfestes.

2. Overskjønnet oppheves for så vidt overskjønnsretten har avgjort at erstatning for omsetningsverdi ikke skal betales,

Side:500

uten å ta standpunkt til spørsmålet om betydningen av de arbeider som var utført på den eksproprierte strekning. For dette spørsmåls vedkommende hjemvises overskjønnet til ny behandling med nye skjønnsmenn. For øvrig stadfestes overskjønnet.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges statsbaner til A/S Den Ankerske Marmorforretning 2000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Kruse-Jensen og Holmboe: Likeså.

Av ekspropriasjonsskjønnet (sorenskriver Albert Mørkved med domsmenn Arne Langset. O. Vatten. Kristian Andersen og Paul Johansen):

Til ervervelse av grunn for Nordlandsbanen ble det i 1950 holdt skjønn innen Fauske herred. Til dette var også Ankerske Marmorforretning A/S stevnet, men skjønnet ble utsatt for denne saksøktes vedkommende, idet det for så vidt forelå særskilte omstendigheter.

Saksøkte har i over 50 år drevet virksomhet på Fauske. Fra driftshusene nede ved sjøen har det gått en såkalt trallebane til marmorbruddene som ligger 3 à 4 kilometer oppe i terrenget. Etter det som er opplyst for retten ble banen tatt i bruk i 1896. Den ligger på grunn som er særskilt skyldsatt og som saksøkte har hjemmel til. Skylddelingsforretningen og hjemmelsdokumentet er dog ikke fremlagt eller forevist. Banen har en sporvidde på 1 meter. Det er 20 kilos skinner. Fra bruddene blir trallene sendt nedover bakken, idet farten bestemmes av en bremseanordning. Deretter blir trallene trukket av hester tvers over en mo (eller myr). Herunder passeres landeveien, som fra 1886 var bygdevei og senere er opptatt som riksvei. Etterat moen (myren) er passert kommer man frem på kammen av en bakke som ligger noe ovenfor driftshusene ved sjøen. Nedover denne bakken blir trallene sendt, idet farten også her bestemmes av en bremseanordning. Også her passeres riksveien, men nå under denne. Riksveien går langs driftstomten. Når trallene kommer frem under riksveien, er de på driftstomten som ender en kai ut mot sjøen.

Banen ble brukt på denne måte siste gang i 1937 eller 1938. Banelegemet er nå i stor utstrekning bevokset med gress, sviller og skinner er mer og mindre defekte. Saksøkte har opplyst at i okkupasjonstiden brøt tyskerne banen nede på moen (myren), idet den kom i veien for jernbaneanlegg som tyskerne var interessert i og arbeidet med. Etter frigjøringen fant saksøkte ikke å kunne gå til istandsettelse av bedriftsbanen, idet jernbaneanleggene arbeidet med planer for Fauske stasjon, og det kunne være - som det også nå har vist seg - at bedriftsbanen kolliderte med disse planer. Transporten fra bruddene ned til driftshusene har i de senere år foregått med leiede biler - saksøkte eier ingen slike transportbiler selv. Saksøkte har lagt en vei på 2 à 2,5 kilometer fra bruddene og ned til riksveien, og denne er så benyttet for den videre kjøring ned til driftshusene ved sjøen. Den av saksøkte anlagte

Side:501

vei ligger dels like ved siden av bedriftsbanen, dels er bedriftsbanelegemet benyttet til veien.

Oppe på den ovenfor nevnte mo (myr) skal jernbaneanleggene legge Fauske jernbanestasien. De har i den anledning ekspropriert de nødvendige arealer til stasjonsområde, liksom det er ekspropriert til linjegrunn sør (aust) for stasjonen. Fra Fauske stasjon skal banen formentlig gå lenger nordover og der grener den også vestover med sidelinje til Bodø. - Riksveien omlegges oppe på moen (myren) overensstemmende med planer som er utarbeidet av jernbaneanleggene og godkjent av veivesenet. Omleggingen av riksveien, som det er ekspropriert grunn til, skjer slik at veien føres i undergang under jernbanen noe nordenfor den nåværende riksvei.

På en strekning av ca. 1070 meter oppe på moen (myren) forlanger jernbaneanleggene å erverve den saksøkte tilhørende grunn. På dette avsnitt tas også skinner og sviller m.v. Dermed blir baneforbindelsen mellom bruddene og driftshusene skåret over. Eksproprianten har erklært seg villig til å betale for grunnen m.v., men har bestridt ethvert ytterligere tap, idet det anføres at bedriftsbanen er helt unyttig for saksøkte og verdiløs. Saksøkte lider således intet økenomisk tap. anføres det. - - -

Av overskjønnets kjennelse sorenskriver Viggo Dunér med skjønnsmenn Martinus Nystad, Arne Asla, Bj. Jacobsen, P. Johnsen, O. Weisert og J. Sneli):

- - -

Retten skal bemerke: Som foran nevnt er partene enige om å godkjenne underskjønnets erstatningssummer for grunn, sviller og skinner. Retten går derfor straks over til å behandle saksøkerens påstand under post 2 og 3 og saksøktes påstand under post 1. Det blir da nødvendig å oppdele skjønnsmotivet etter hvilken rettslig grunnlag retten bygger sitt resultat på, idet saksøkeren og for øvrig også saksøkte har begjært alternativt skjønn ettersom retten til drift av transportbanen eksisterer eller ikke. Det er for øvrig nødvendig med alternativt skjønn, for å unngå nytt skjønn, dersom ikke den av retten under 17. juni 1953 avsagte kjennelse blir endelig. Retten behandler først spørsmålet om tap i bedrift.

Alt. 1. Saksøkte har ikke rett til å krysse riksveien Fauske-Sørfold med transportbane.

Flertallet, formannen og skjønnsmennene Nystad, Asla, Jacobsen og Weisert finner at det ikke består noen erstatningsplikt overfor saksøkte når jernbaneanlegget umuliggjør driften av transportbanen, og viser herom til det som er sagt av Schjødt i Norsk Ekspropriasjonsrett side 227 og 228.

Mindretallet, skjønnsmennene Johnsen og Sneli mener at den store betydning saksøktes bedrift har samfunnsmessig, og den betydning transportbanen har for saksøktes bedrift gjør det overveiende sannsynlig at statsmyndighetene ville ha funnet en ordning for at bedriften kunne nytte banen i sammenheng over riksveiens område, enten i form av planovergang, eller under eller over veien. Denne mulighet har en verdi for saksøkte. Jfr. herom Skeies Avhandlinger II, side 96 flg. Under

Side:502

forutsetning av at det kan påvises at saksøkte lider noe tap i bedrift ved at transportbanen umuliggjøres ved saksøkerens tiltak, må da erstatning ytes. Men etter det resultat retten nedenfor er kommet til blir det ikke spørsmål om å yte noen erstatning.

Alt. 2. Saksøkte har rett til å krysse riksveien Fauske-Sørfold med transportbane.

Når det gjelder spørsmålet om saksøkte lider noe tap ved at transportbanens bruk umuliggjøres står partenes oppfatninger stikk i strid med hverandre, og de sakkyndige er også uenige. Løsningen vil avhenge av om bruken av transportbanen, sett i relasjon til hele bedriften, er et lønnsomt foretagende eller ikke. Med andre ord om benyttelsen av grunnen for transportbanen til transport på en hvilken som helst måte er mer regningssvarende enn å nytte transport ad annen vei. Av slike andre veier kan det bare bli tale om vanlig veitransport med biler. Først vil retten ta standpunkt til en del transportmåter som har vært nevnt under hovedforhandlingen, uten dog å komme i forgrunnen.

Saksøkte har nevnt at det kunne vært bygget taubane fra Løvgavlen og ned til kaien. At dette umuliggjøres ved at saksøkeren tar en del av grunnen berettiger ikke til erstatning, fordi ingen slik taubane kan drives uten konsesjon, jfr. lov nr. 1 av 14. juni 1912 og saksøkte har derfor ikke rett til å drive taubanen og heller ikke rett til å kreve konsesjon. Videre har saksøkte nevnt at transportbanens grunn kunne vært nyttet til å bygge vei for tungtrafikk på samme strekning. All den stund riksveien eksisterer, og det er vanskelig å tenke seg at saksøkte vil bli nektet å trafikere den, og omkostningene ved å bygge en slik vei ville bli meget store, ville dette bli en ulønnsom anvendelse av grunnen og bety en betydelig fordyrelse av transporten. Apenbart ville pengene til en slik investering være bedre anvendt til andre formål. Så vidt retten kan se, gjenstår det da bare to muligheter, og det er å bygge om transportbanen til lokomotivdrift eller foreta transporten med biler. Det er da også disse to transportmåter som partene og de sakkyndige har stillet opp mot hverandre, idet saksøkeren mener at det er på det rene at biltransporten vil bety en billigere, mer hensiktsmessig og mer smidig transportmåte enn en transportbane, mens saksøkte ser det helt omvendt.

Etter en nøye gjennomgåelse av partenes og de sakkyndiges argumenter for og imot de to transportmåter har retten ikke kunnet tilegne seg den oppfatning at biltransporten betyr en ugunstigere økonomisk løsning for driften som helhet enn bruken av transportbanen. Dette gjelder både for den nåværende beskjedne produksjon, og om denne senere ukes ganske betydelig, f. eks. til 100 000 tonn eller mer. Enten en velger den ene eller den andre transportmåten, må saksøkte ved storproduksjon, for å sikre en stadig produksjon i bruddene og en stor utskipningskapasitet, bygge silo, formentlig både i bruddene og ved kaien. Disse omkostninger blir ved begge transportmåter ikke vesentlig forskjellige. Ved biltransport har en regnet med at riksveien blir omlagt ved sjøtomten (kaien) slik som forutsatt i saksøkerens påstand. Det må også i begge tilfelle foretas visse endringer på sjøtomten og kaien, nemlig ved bygging av lastebro. Retten kan ikke innse at det er umulig av omsyn til driften å bygge en slik bro som foreslått av saksøkerens sakkyndige, eller at denne vil bli til noen gene for driften. Dersom biltransport blir

Side:503

brukt blir det nødvendig å forsterke saksøktes nåværende driftsvei vest for Farvikåga, men det vil allikevel bli en betydelig mindre utgift enn å legge om hele banelegemet på transportbanen for lokomotivdrift. Retten kan heller ikke innse at det skulle være så meget vanskeligere, eller bety så meget større utlegg å la bilene kjøre inn i fjellet enn diesellokomotivene, hvis en slik driftsmåte velges og en bare på forhånd planlegger og organiserer lastingen og trafikken på en forsvarlig måte. I denne forbindelse vil en også bemerke at dersom de nødvendige sikkerhetsforanstaltninger tas, skulle det være en enkel og nokså farefri sak å la bilene rygge utover lastebroen på kaien. Arrangementet her kan formentlig også løses på annen måte. Teleløsningen vil ikke bety en slik stans i transporten at dette vil få nevneverdig betydning. Erfaringsmessig er den kortvarig og kan elimineres ved andre hensiktsmessige foranstaltninger, som ved stordrift allikevel tvinger seg frem, f. eks. silo på kaien. Og det er bare ved stordrift at teleløsningen vil bli til gene. At det kan bli tale om slik tilsøling av dolomitten under biltransporten at den av den grunn er ubrukelig, synes noe søkt. Lasten kan jo dekkes til med presenninger om nødvendig. Ved stordrift vil bedriften være av en slik samfunnsmessig betydning at det sikkert vil finnes en løsning av myndighetene for å holde transporten gående selv om den skulle bety en noe større belastning på riksveien enn strengt tatt ønskelig. Retten har heller ikke kunnet tilegne seg den oppfatning at det skulle være særlig vanskelig å transportere om nødvendig 50 tonn pr. time fra Løvgavlen til kaien ved innlasting. Dette forutsetter i alle fall betydelig større produksjon enn den som i dag drives, og da vil siloanlegg tre i forgrunnen av seg selv.

Etter det foran anførte kommer retten til det resultat at enten saksøkte har rett eller ikke til å krysse riksveien med en transportbane, vil det ikke oppstå noe tap i bedrift som saksøkeren plikter å erstatte.

Det gjenstår så å undersøke om det er andre tapsposter som skal erstattes.

Selv om det etter rettens oppfatning ikke pliktes ytet noen erstatning for tap i bedrift ved at transportbanen må legges ned, kan det tenkes at saksøkte vil lide andre tap ved ekspropriasjonen, tap som ikke dekkes ved den grunnerstatning m.v. som er tilkjent ved underskjønnet og som er godtatt av partene. I denne henseende er det av partene pekt på to muligheter for tap, nemlig fyllingen over Farvikåga og verdiforringelse av den del av transportbanestrekningen som ikke blir ekspropriert. Andre muligheter har heller ikke retten kunnet finne.

Fyllingen over Farvikåga ble bygget for at transportbanen kunne gå i plan med den ovenfor og nedenfor liggende strekning, og inngår i det av saksøkeren eksproprierte areal. Fyllingen representerer utvilsomt en meget stor kapitalinvestering av saksøkte. Fyllingen ble også, som nevnt foran i skjønnet, omkring 1942 påkostet av saksøkte kr. 40 000. Selv om denne påkostning i første rekke skjedde for å skaffe avløp for bekken gjennom fyllingen, idet stikkrennen gjennom den stoppet til under flom, kan retten ikke se bort fra at også fremtidig drift av banen eller benyttelse av fyllingen til andre formål kan ha spilt inn for saksøktes investering av et så vidt stort beløp. Retten antar at det ville ha blitt billigere for saksøkte å fjerne fyllingen og derved åpne for bekkens løp enn å

Side:504

bygge om fyllingen. Nå er retten foran kommet til at saksøkeren ikke plikter å betale erstatning for tap i bedrift uten omsyn til om saksøkte har rett eller ikke til å drive transportbanen, hvorfor fyllingens verdi for transportbanen ikke får noen betydning for erstatningen. Men fyllingen kunne av saksøkte med fordel vært nyttet for omlegging av driftsveien fra Løvgavlen til riksveien Fauske-Sørfold. Den gamle driftsvei går fra litt vest for Farvikåga og frem til riksveien i en uheldig trasé. Ved på denne strekning å omlegge driftsveien over fyllingen ville saksøkte ba fått en rett og plan vei og spart utgifter til vedlikehold og ombygging av den gamle vei, hvor kjøringen også betyr en større påkjenning for bilmateriellet. Retten anser det derfor utvilsomt at fyllingen til dette formål representerer en verdi for saksøkte, en verdi som også må erstattes, uavhengig av om fyllingen også representerer en verdi for andre enn eksproprianten. For det er saksøktes tap som skal erstattes i sin helhet. Når retten allikevel ikke finner at saksøkeren i dette tilfelle plikter å yte noen erstatning, kommer det av at saksøkeren i forbindelse med jernbaneanlegget omlegger riksveien, slik at den kommer til å gå langs østsiden av Farvikåga og at saksøkeren - uten utgift for saksøkte - samtidig foretar en omlegging av saksøktes driftsvei over Farvikåga, hvorved saksøkte oppnår en gunstigere løsning av veiproblemet enn om det skulle foretas bygging av ny driftsvei over fyllingen. Saksøkte oppnår herved en særfordel som mer enn oppveier tapet av fyllingen, og som etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige betraktninger pliktes trukket fra i det erstatningskrav saksøkte har.

Den strekning av transportbanen som ikke blir ekspropriert antas ikke å bli verdiforringet som følge av ekspropriasjonen. Når banen ikke kan brukes, står det saksøkte fritt for å selge det som måtte kunne brukes av skinner og sviller. Disse ville for øvrig, etter rettens oppfatning, vært ubrukbare hvis banen skulle ombygges til lokomotivdrift, og også da måtte selges. Det er innenfor mulighetenes grenser at det om nødvendig kan bygges silo i Bremsebakken til bruk ved biltransport, nemllig når veinettet på Fauske blir utbygget. De gjenværende arealer øst for riksveien Fauske-Sørfold kan også disponeres for salg. Vest for riksveien går banen langs driftsveien og kan med fordel inndras i veien, hvorved denne får en større og hensiktsmessigere bredde.

Retten kommer derfor til det resultat at det ved ekspropriasjonen ikke oppstår noe tap for saksøkte som saksøkeren plikter å erstatte. - - -

Side:505