Rt-1956-639
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1956-03-10 |
| Publisert: | Rt-1956-639 |
| Stikkord: | Ekspropriasjonstakst |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58 B/1956 |
| Parter: | 1. Anna Husby, 2. Marit Rønning (overrettssakfører Bjarne Rørstad) mot Molde kommune overrettssakfører Ø.A. Wiborg). |
| Forfatter: | Holmboe, Skau, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §57, Tvistemålsloven (1915) §63, §64, Skjønnsprosessloven (1917) |
Dommerne Holmboe, Skau og Thrap.
I en ekspropriasjonssak om 3 faste eiendommer avsa Molde skjønnskommisjon fravikelseskjennelse den 1. juli 1954. Kommunen begjærte å bli satt i besittelse av eiendommene, men namsmannen avviste begjæringen ved beslutning av 25. februar 1955. Namsretten opphevet namsmannens beslutning og påla ham å sette kommunen i besittelse av eiendommene. Lagmannsretten kom under dissens til samme resultat og uttalte blant annet:
«Ekspropriasjonen er ikke gjennomført ved at ekspropriatene forholdt seg passivt til at Molde kommune egenmektig satte seg i besittelse av gategrunn i juli-august 1954.
Spørsmålet skulle etter dette bli om ekspropriatene kan motsette seg gjennomføring av ekspropriasjonen på det grunnlag at det ved kgl. resolusjon av 15. oktober 1954 ble innført nye bestemmelser om verdsetting av fast eiendom, om de har krav på ny verdsettelse av grunnarealene på grunnlag av disse bestemmelser.
I plenumsdom av Høyesterett inntatt i Rt-1951-87 ff. er uttalt at det ved verdsettelse av fast eiendom i forbindelse med ekspropriasjon skal tas hensyn til den prisstigning som siden 1940 er foregått i strid med prisbestemmelsene.
Det foreligger ikke holdepunkt for å anta at slik rettsanvendelse ikke er lagt til grunn ved Molde skjønnskommisjons skjønn av 24. mars 1954.
Det må antas at det etterat prisforskriftene av 15. oktober 1954 ble endret, i sin alminnelighet er foregått noen prisstigning på fast eiendom, særlig på grunn. I det foreliggende tilfelle foreligger ikke materiale til å vurdere hvor stor slik prisstigning i tilfelle skulle være.
Den ordinære gang i en ekspropriasjon er skjønn (takst), fravikelseskjennelse og fremsettelse i henhold til skjønnslovens §57 av begjæring om fullbyrdelse. Denne fremgangsmåte er fulgt i det foreliggende tilfelle.
Når skjønnslovens §57 bestemmer at begjæring om tvangsfullbyrdelse må fremsettes innen et år etterat takst er avgitt,
Side:640
må motivet antas å være at eksproprianten skal avskjæres fra i lengre tid å spekulere i endrede verdiforhold på ekspropriatens risiko. Av dette kan sluttes at taksten må være bindende for begge parter i et år fra takst er avgitt. Skjønnsloven inneholder da heller ikke noen bestemmelse som hjemler ekspropriaten rett til å kreve omtaksering i løpet av årsfristen. Etter tvistemålslovens §63 og §64 vil eksproprianten være avskåret fra å kreve ny takst så lenge fristen løper.
Molde kommunes begjæring om tvangsfullbyrdelse blir etter det anførte å ta til følge. Gjennomføringen av tvangsfullbyrdelsen utstår ikke på grunn av at Naas har begjært skjønnet gjenopptatt.»
Mindretallet fant det lite tvilsomt at prisbestemmelsene av 15. oktober 1954 hadde ført til alminnelig verdiøkning av grunnen, ikke minst i byer og bymessig bebyggede strøk. Det måtte være det eneste rimelige at ekspropriatene, som på nevnte tidspunkt satt som eiere, høstet fordelen av verdiforøkelsen i stedet for eksproprianten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til samme resultat som lagmannsretten og tiltrådte i det vesentlige dens flertalls begrunnelse. Det ble også henvist til Alten i Retstidende 1955 side 961. Saksomkostningene ble opphevet.