Rt-1956-742
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-06-20 |
| Publisert: | Rt-1956-742 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 89/1956 |
| Parter: | Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot A, overrettssakfører Jakob Bjertnæs - til prøve). |
| Forfatter: | Gaarder, Rode, Bendiksby, Kruse-Jensen, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Restitusjonsloven (1946) |
Dommer Gaarder: A anla ved stevning av 15. juli 1949 sak mot staten ved Justisdepartementet og krevet erstattet kr. 3460 som politiet hadde beslaglagt under en ransakingsforretning hos ham i juli 1944. Ved Varanger herredsretts dom av 25. mai 1950 ble Justisdepartementet frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. A anket til Hålogaland lagmannsrett. Dennes dom av 28. februar 1951 har slik domsslutning:
«1. Det kgl. Justis- og Politidepartement dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale til A, Kirkenes, 3460 kroner med 4 pst. årlig rente fra 8. november 1949 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Det deltok 4 domsmenn i pådømmelsen, og det var disse som stemte for lagmannsrettens resultat. De tre fagdommere stemte for å frifinne staten.
Om sakens nærmere sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Staten har innanket saken for Høyesterett, og kjæremålsutvalget har dispensert fra reglene om ankesum. Den ankende har nedlagt denne påstand:
«1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes.
2. A tilpliktes å betale prosessens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog så at staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger ved Høyesterett, lagmannsrett og herredsrett.»
Etterat lagmannsrettsdommen ble avsagt, er det funnet
Side:743
frem en «oppstilling over kassakonto for Kirkenes politipresidium i tiden fra 24. oktober 1944 etter de bilag som foreligger», undertegnet av Holtskog. Denne oppstilling har to inntektsposter, nemlig et beløp på kr. 27 938, utgjørende kassebeholdning ved Varanger sorenskriverembete og overtatt av Holtskog, og et senere inngått beløp på kr. 15 000 betegnet «kasseforsterkning». Det beløp denne sak dreier seg om, nemlig kr. 3460 som Holtskog etter politibetjent Roy Carlsens forklaring har mottatt fra ham, er ikke oppført i Holtskogs oppstilling. Imidlertid er ikke Carlsens forklaring bestridt, og jeg legger som herredsretten og lagmannsretten til grunn som bevist at Holtskog har overtatt pengene og hadde dem med seg da han forlot Kirkenes.
Jeg har funnet saken atskillig tvilsom, men er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall. Det er ikke erkjent fra statens side at de kr. 28 000 som A innrømmer å ha vært med på å stjele fra lensmannens pengeskap, og som er kommet til rette, utgjør hele det beløp som A i virkeligheten har tatt. Det er i så henseende pekt på at det beløp som forsvant fra pengeskapet, og som ble stjålet av forskjellige personer, utgjorde i alt 121 000 à 122 000 kroner, mens det bare er skaffet til veie 107 000 à 109 000 kroner. Men jeg går ikke inn på dette forhold, som Høyesterett ikke har materiale til å bedømme, og bygger derfor på at kr. 3460 (egentlig kr. 3660, men kr. 200 ble senere utbetalt til A) av de penger som ble funnet hos A, med rette var hans. Dette beløp er beslaglagt av politiet under en ordinær og med rette avholdt ransakingsforretning. Når politiet således beslaglegger og tar i sin besittelse en pengesum, må det naturligvis oppbevare den med omhu og aktsomhet, jfr. Rt-1952-536 og Rt-1954-1139, og det offentlige blir ordinært ansvarlig hvis så ikke skjer. Jeg antar også at det offentlige, når beslaglagte penger ikke leveres tilbake, må godtgjøre at de er blitt borte på en måte som staten ikke svarer for. Jeg er imidlertid enig med lagmannsrettens mindretall i at det under omstendigheter som de som foreligger i denne sak ikke kan stilles store krav til beviset. A hadde, som lagmannsrettens mindretall har påpekt, ved et alvorlig straffbart forhold satt seg selv i den situasjon at pengene ble beslaglagt; det er ikke benektet fra As side, og det er etter min oppfatning helt klart at beslaget av pengene var vel begrunnet ved As eget forhold. Jeg peker videre på at situasjonen i Kirkenes, og Finnmark i det hele, var meget usikker og vanskelig da A begikk sitt tyveri og dermed foranlediget beslaget; Kirkenes var bombet og tyskerne var på retrett. Politiet, som administrasjonen for øvrig, arbeidet under meget vanskelige og usikre forhold; det var etter hele situasjonen en nærliggende fare for at penger og andre verdier kunne gå tapt. Det er karakteristisk for situasjonen at politibetjent Roy Carlsen, som foretok beslaget, etter det som er
Side:744
opplyst gikk med det beslaglagte beløp sammen med sakens dokumenter i en mappe som han alltid bar med seg, fordi han anså dette for å være den mest betryggende oppbevaringsmåte.
Det er - som nevnt - på det rene mellom partene at «politipresident» Holtskog tok de beslaglagte penger og tyverisakens dokumenter med seg da han evakuerte fra Kirkenes i oktober 1944. Men om pengenes senere skjebne er det ikke opplyst noe. Det er fra As side gjort gjeldende som mest sannsynlig at Holtskog har brukt pengene til dekning av utgiftene med evakueringen av befolkningen. Jeg anser dette lite sannsynlig. Man skulle i så fall ha ventet at det hadde fremgått av Holtskogs regnskapsoppstilling, men der er - som allerede referert - disse penger ikke nevnt.
På den annen side er det heller ikke grunnlag for å fastslå at Holtskog har brukt pengene til egen fordel, og det er usannsynlig at han forsettlig har tilintetgjort dem. Den mest sannsynlige forklaring, som jeg under den foreliggende bevissituasjon finner å måtte legge til grunn, er at de under evakueringen er tapt ved en hendelig begivenhet på samme måte som tyverisakens dokumenter og de øvrige saksdokumenter som Holtskog hadde med seg fra Kirkenes, og som alt sammen er kommet bort. Det er på det rene at pengene lå i en konvolutt sammen med sakens dokumenter mens Carlsen oppbevarte dem, og jeg forstår det slik at det var i denne form de ble levert til Holtskog.
Det har vært hevdet fra statens side at den ikke kan være ansvarlig for Holtskogs forhold, mens ankemotparten derimot har gjort gjeldende at Holtskog foruten å være «politipresident» også var politimester på Kirkenes og at hans befatning med saken ligger innenfor en vanlig politimessig behandling. Jeg behøver etter mitt resultat ikke å gå nærmere inn på disse spørsmål. Jeg vil bare nevne at det etter min mening ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anta at Holtskog i og for seg handlet uriktig ved å ta pengene med seg fra Kirkenes. Det er ikke usannsynlig at også en politimester som hadde sin nasjonale innstilling i orden, ville ha bedømt situasjonen derhen at det var best å handle som Holtskog i denne henseende gjorde under de foreliggende omstendigheter.
Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i noen av instansene.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Kruse-Jensen og justitiarius Grette: Likeså.
Side:745
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Markus Andresen):
Saksøkeren A ble i begynnelsen av juli 1944 arrestert i forbindelse med et større tyveri fra lensmann Aunes pengeskap som sto på branntomten til lensmannskontoret. Under arrestasjonen ble en del av det stjålne beløp beslaglagt hos saksøkeren. Saksøkeren ble noen dager sittende i arrest på Kirkenes. Siden satt han arrestert på Storskog ca. 2 1/2 måned. Et par dager etter arrestasjonen ble han forhørt av politibetjent Roy Carlsen. Det ble da beslaglagt kr. 3660 av saksøkerens egne penger. Disse penger ble lagt i en egen konvolutt og konvolutten ble lagt ved straffesakens dokumenter. Etterat saksøkeren slapp fri, henvendte han seg flere ganger til politikammeret for å få sine penger utbetalt. Det lykkedes ham imidlertid ikke å få utbetalt mer enn kr. 200. Et par uker før russernes invasjon, reiste den nazistiske «politipresident» Holtskog fra Kirkenes. Han tok bl.a. med seg nevnte saksdokumenter, hvoriblant konvolutten med saksøkerens penger. Saksøkeren har aldri fått sine penger tilbake. Ved Varanger herredsretts dom av 27. februar 1946 ble saksøkeren sammen med en annen etter egen tilståelse dømt til frihetsstraff for tyveri av kr. 28 000 fra lensmannens pengeskap. Saksøkeren har etter frigjøringen henvendt seg til Justisdepartementet for å få erstatning, men departementet har avvist erstatningskravet. - - -
Retten skal bemerke:
Retten finner det godtgjort at beslagleggelsen av saksøkerens penger var et ledd i den alminnelige rettshåndhevelse. Da saksøkerens penger ble beslaglagt var det ennå ikke lykkedes å skaffe til veie alle de penger som var stjålet på lensmannens branntomt. Det var da naturlig at politiet gikk ut fra som en mulighet at de penger saksøkeren hadde på seg, var en del av de stjålne penger, selv om saksøkerens penger ikke var brannmerket, hvilket var tilfelle med de fleste eller alle de penger som var blitt stjålet på branntomten.
Politikammeret var brent ned noen dager før tyveriet og på grunn av de ekstraordinære forhold som var skapt ved brannen, ble pengene lagt i en særskilt konvolutt sammen med straffesakens dokumenter. Saksdokumentene ble oppbevart av 1. vitne Roy Carlsen, som også oppbevarte de andre penger som var blitt beslaglagt i forbindelse med tyveriet. Saksdokumentene (heri innbefattet pengene) oppbevarte han i en mappe, hvori han også hadde sine egne verdigjenstander. Denne mappe bar han med seg overalt idet dette måtte ansees for å være det mest betryggende under de rådende forhold med den stadige mulighet for bombeangrep. 3. vitne politimester Madsø har forklart at den måte som saksøkerens penger ble oppbevart på etter forholdene var så betryggende som mulig. De beslaglagte penger ble på grunn av disse ekstraordinære forhold ikke som vanlig ført over kassajournalen inn på depositokonto og deretter innsatt på bankbok. Bøkene var gått tapt ved brannen og det var for øvrig liten eller ingen pengesirkulasjon på det provisoriske politikammer. Politibetjent Carlsen inntok i sin rapport i saken et utførlig regnskap for de beslaglagte penger. Han leverte lensmannen de penger som var blitt frastjålet ham, og han fikk også kvittering av lensmannen. En kan således betrakte politibetjent Carlsen som politikammerets kasserer for så vidt angikk de penger som var beslaglagt
Side:746
i forbindelse med tyveriet fra lensmannen. Ved en anledning anmodet «politipresidenten» Carlsen om å levere saksøkerens penger til politikammerets kasserer Strøm, som imidlertid sa at han ikke hadde noe sted å ha dem. De kr. 200 som saksøkeren ved ovennevnte anledning fikk tilbakebetalt, ble tatt fra konvolutten hvor saksøkerens penger ble oppbevart.
Som nevnt forlot «politipresidenten» Kirkenes ca. 2 uker før russernes invasjon. Sammen med ham dro det nazistiske politikompani, som var stasjonert på Kirkenes. De reiste ikke lenger enn til Neiden - ca. 4 mil vestover fra Kirkenes - der de oppholdt seg 5-6 dager før de dro videre vestover. «Politipresidenten» hadde for så vidt et slags hovedkvarter i Neiden disse dagene. Før avreisen tok han med seg en del protokoller og dokumentene i en rekke straffesaker, som ennå ikke hadde blitt fremmet, bl.a. tok han med seg dokumentene i saken mot saksøkeren. Pengene lå da fremdeles ved dokumentene. «Politipresidenten» hadde en tid forut forsøkt å få satt ned en særdomstol for hvilken bl.a. saksøkeren var ment å skulle fremstilles. Dette ble det ikke noe av. Da «politipresidenten» fikk overlevert saken av politibetjent Roy Carlsen nevnte han at han ville få saken for retten senere. Politibetjent Carlsen ville ha kvittering for «politipresidenten»s mottagelse av saksøkerens penger, noe han imidlertid ikke fikk. «Politipresidenten» tok mens han hadde sitt «hovedkvarter» i Neiden en enkel gang en tur til Kirkenes i forbindelse med evakueringen av befolkningen. Etterat han med politikompaniet var dratt fra Neiden, var de på sin tur vestover beskjeftiget med evakueringen av sivilbefolkningen.
Det har under hovedforhandlingen ikke lykkedes å få brakt klarhet i hvor det er blitt av saksøkerens penger. Politimester Madsø har forklart at «politipresident» Holtskog ikke har kunnet - eller ikke har villet - gi noen opplysninger under politiavhøringen. Imidlertid ble det også borte en del penger som tilhørte politikammeret, og politimester Madsø anser det for ikke usannsynlig at «politipresidenten» har underslått disse pengene. «Politipresidenten» har ikke kunnet legge frem noe regnskap overfor staten.
Saksøkeren har hevdet at en aktsom politimester i nærværende tilfelle ville ha opptrådt på samme måte som «politipresident» Holtskog. Denne tok med en god del av politikammerets protokoller og straffesaksdokumenter da han med sitt politikompani reiste fra Kirkenes. At «politipresidenten» med sitt kompani slo seg ned noen dager i Neiden, mener saksøkeren kunne tyde på at han der ville fortsette sitt politiarbeid i Sør-Varanger.
Retten finner imidlertid at det på dette tidspunkt måtte være klart for enhver at russerne ville besette Sør-Varanger og kanskje store deler av Finnmark. Det kan derfor ikke ha vært «politipresidenten»s mening å fortsette det ordinære politiarbeid i Neiden. Han skjønte nok tydelig at det brente under føttene på ham og de andre nazister. Da han reiste fra Kirkenes var det for å evakuere. Det var også et ledd i evakueringsplanene at han tok med seg en del viktigere protokoller og saksdokumenter. Politibetjent Carlsen har forklart at han tror at «politipresidenten» for det meste tok med seg statspolitisaker. Evakueringen var satt i verk og ble ledet av tyskerne og de norske nazister.
Side:747
Den norske sivilbefolkning ble truet til å reise og de fleste ble tvunget av sted mot sin vilje. De av de gode nordmenn som var i stand til det, forsøkte å stikke seg vekk for å unngå å bli evakuert. Tyskerne og de hjemlige nazister ville ikke at det skulle bli nordmenn igjen idet disse ville kunne være til god hjelp for russerne, og ville også kunne bli mobilisert mot tyskerne. Evakueringen var således iverksatt utelukkende for å tjene tyske og nazisitiske interesser. Det er ikke bestridt at saksøkerens penger kom bort etterat «politipresidenten» reiste fra Kirkenes. De sannsynlige muligheter som foreligger er at pengene enten er underslått av «politipresidenten» eller noen av hans folk, eller gått tapt ved uaktsomhet fra «politipresidenten» eller hans folks side, eller forkommet ved casus.
Det må være på det rene at staten ikke kan fri seg fra et erstatningsansvar for en tjenestehandling alene med den begrunnelse at handlingen er foretatt av en nazistisk tjenestemann, såfremt handlingen er et ledd i den ordinære forvaltning, og ikke diktert av nazistiske interesser. En sådan betraktning ligger også til grunn for restitusjonsloven (lov av 15. november 1946 nr. 3). En viser særlig til Ot. prp. nr. 125/ 1945-46 side 10-11. Imidiertid er saksøkerens tap etter rettens oppfatning forårsaket av krigshendingene og evakueringen av Finnmark, som ble satt i verk og ledet av de tyske og nazistiske myndigheter for å tjene tyske interesser. Det kan etter rettens mening ikke påvises noen hjemmel for at staten skal pålegges erstatningsansvar i et slikt tilfelle. Et erstatningsansvar kan heller ikke sees tilstrekkelig begrunnet i alminnelige rettsgrunnsetninger. Det kan etter rettens oppfatning ikke være avgjørende at selve beslagleggelsen var et ledd i den alminnelige rettshåndhevelse og at den ikke på noen måte kunne sies å tjene nazistiske interesser. Det avgjørende må være at tapet var forårsaket av de omstendigheter som er nevnt ovenfor. - - -