Rt-1956-879

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-08-28
Publisert:	Rt-1956-879
Stikkord:	Odelsløsning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 95 B/1956
Parter:	Gudbrand P. Grini (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Hans A. Morstad (overrettssakfører A. Aschim - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Helgesen. Mindretall: Heiberg, Berger
Lovhenvisninger:	Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Odelsloven (1821) §1, Odelsloven (1821), §2, Odelsfrigjøringsloven (1907), Avtaleloven (1918) §33, Bygningsloven (1924)

Dommer Bahr: I denne sak, som gjelder odelsløsning av eiendommen «Breidablikk», g.nr. 261, b.nr. 24 i Gran, avsa Hadeland og Land herredsrett - sorenskriveren med de tre skjønnsmenn ved odelstaksten som domsmenn - den 20. april 1951 dom hvorved Gudbrand P. Grini ble frifunnet for

Side:880

løsningskravet fra Hans A. Morstad. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Dommen ble avsagt under dissens, idet to av domsmennene stemte for at løsningskravet skulle tas til følge.

Hans A. Morstad påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 3. juni 1953 avsa dom med slik domsslutning:

«Gudbrand P. Grini dømmes til å utstede skjøte til Hans A. Morstad på eiendommen Breidablikk, g.nr. 261, b.nr. 24 av skyld mark 0,25 i Gran mot betaling av løsningssummen 25250 kroner med fradrag av eiendommen påhvilende pengeheftelser og til å fravike eiendommen den 14. april 1954.

Sakskostnader tilkjennes ikke for herredsretten eller lagmannsretten.»

Gudbrand P. Grini har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet, så vel bevisvurderingen som rettsanvendelsen. Den ankende part hevder prinsipalt at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at «Breidablikk» ikke er en hustomt som nevnt i odelsfrigjøringsloven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a. I sin nærmere begrunnelse for dette har han anført i det vesentlige de samme betraktninger som for de underordnede retter. Subsidiært - for det tilfelle at det prinsipale synspunkt ikke skulle få medhold av Høyesterett - har den ankende part gjort gjeldende at odelsløsning i nærværende sak vil betegne et misbruk av odelsretten, liksom en løsning vil stride mot prinsippene i avtalelovens §33. Anførselen om misbruk begrunnes med at ankemotparten etter den ankende parts mening ikke har noe legitimt behov for løsning mens anførselen med hensyn til avtalelovens §33 bygges på at ankemotparten - etter den ankende parts fremstilling - før kjøpet hadde anmodet sistnevnte om å kjøpe eiendommen.

Den ankende part, Gudbrand P. Grini, har nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Ankemotparten, Hans A. Morstad, har nedlagt påstand om

1. at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fravikelsestiden settes til 14. april 1957,

2. at den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotparten saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner.

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. utskrift av bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett 20. og 21. august 1954, hvor partene, den ankende parts hustru og 18 vitner har avgitt forklaring. Av vitnene hadde de 10 også forklart seg for lagmannsretten. Jeg skal senere gjengi noe av en av vitneforklaringene under bevisopptaket. Det nye materiale har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten.

Side:881

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og mindretallet i herredsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Jeg skal først søke å presisere hva som etter min mening er den riktige spørsmålsstilling i saken. Jeg peker på at det er på det rene at ankemotparten Hans A. Morstad som odelsberettiget til det hovedbøle «Breidablikk» er utskilt fra - g.nr. 261, b.nr. 17, Morstad vestre - i hvert fall inntil fraskillelsen hadde odelsrett til det areal som nå utgjør «Breidablikk». Det spørsmål saken gjelder, er da om ankemotpartens løsningsrett til den utskilte parsell er gått tapt etter odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 a ved at «Breidablikk» er blitt odelsfri som særskilt matrikulert hustomt hvorpå det er bygget beboelseshus. (At det ytterligere vilkår for odelsfrihet, at parsellen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann, i dette tilfelle er til stede, har lagmannsretten gjort rede for.) Det er med andre ord unødvendig å drøfte om «Breidablikk» kan betegnes som «jord på landet», slik at eiendommen i tilfelle kan være gjenstand for særskilt odelshevd. Det avgjørende er om eiendommen faller innenfor eller utenfor lovens «hustomt»-begrep. Jeg tilføyer at når det i den sak som er referert i Rt-1950-77 fig., er drøftet om vedkommende eiendom skulle betraktes enten som «hustomt» eller som «jord på landet», henger det sammen med at det i saken var spørsmål om saksøkeren overhodet hadde odelsrett til eiendommen, nærmere bestemt om hans far hadde ervervet odelsrett til den ved hevd etterat den var utskilt fra hovedbølet. Saken lå således i faktisk henseende annerledes an enn den som nå foreligger til avgjørelse.

Jeg skal dernest gå litt inn på forståelsen av odelsfrigjøringslovens «hustomt»-begrep i sin alminnelighet. Loven gir selv ingen definisjon, og spørsmålet om en eiendom er å anse som «hustomt» må - som nevnt av lagmannsretten - undergis en skjønnsmessig bedømmelse i det enkelte tilfelle. Visse retningslinjer har man imidlertid i uttalelser i lovens forarbeider angående forståelsen av den tilsvarende bestemmelse i utkastet til loven; se Justiskomiteens bemerkninger i Innst. O. X - 1906/07 side 10 og innlegg fra sakens ordfører Liestøl og Justisdepartementets daværende sjef, statsråd Bothner, under debatten i Odelstinget (Forh. i Ot. 1907 907, 913 og 915, gjengitt i en dom av Gulating lagmannsrett i Rt-1950-796 på side 799). Etter disse uttalelser skulle en «hustomt» kunne omfatte, foruten det areal som trenges til oppføring av selve beboelseshuset og i tilfelle uthus, også nødvendig grunn til gårdsplass og en liten hage. Jeg lar det stå hen om domstolene i dag, etter den rettspraksis som foreligger om anvendelsen av odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 a - og som jeg ikke finner det nødvendig å referere - helt ut bør føle seg bundet av det «hustomt»-begrep som ble oppstillet under

Side:882

lovforberedelsen, spesielt om man skal holde strengt på at det bare må være en liten hage. Jeg antar under enhver omstendighet at det ikke kan sies at praksis har godtatt en så vid tolkning av «hustomt»-begrepet som den herredsrettens flertall i nærværende sak synes å ha lagt til grunn.

Jeg skal så gå inn på de momenter som etter min mening særlig kommer i betraktning ved avgjørelsen av «hustomt»-spørsmålet i det foreliggende tilfelle.

Som det fremgår av saksfremstillingen i de underordnede retters dommer, er «Breidablikk» en eiendom på 4,9 dekar, hvorav 0,9 dekar er opptatt av bebyggelse og gårdsplass. Bebyggelsen består av et to-etasjes våningshus på 75 m2 og et lite uthus, inneholdende vedskjul, redskapsrom og privet. Jeg innskyter her at etter det som foreligger for Høyesterett, er det ikke noe holdepunkt for å karakterisere uthuset som provisorisk, slik som lagmannsretten har gjort, - et forhold som for øvrig ikke har noen betydning for resultatet.

Hva angår de 4 dekar som ikke er opptatt av bebyggelse og gårdsplass, legger jeg etter det opplyste til grunn at det for tiden bare er 2,6 dekar som er dyrket, og at resten ligger brakk. Boniteten av jorden er partene ikke enige om, og det er også delte meninger blant de vitner som har uttalt seg om spørsmålet. Men dette spørsmål behøver jeg ikke å gå nærmere inn på. Hva enten jorden er mer eller mindre god, må det etter min mening legges til grunn at praktisk talt hele arealet - de 4 dekar - er dyrkbart.

Muligheten for å utnytte jordarealet på «Breidablikk» er vurdert av herredsretten og lagmannsretten, som begge har besiktiget eiendommen. Herredsrettens flertall - sorenskriveren med en domsmann - har uttalt at «ved utnyttelse av de dyrkningsmuligheter som foreligger, vil nok den største del av eiendommen kunne brukes som jordvei og på den måten gi et ikke uvesentlig tilskudd til en families underhold», og mindretallet - to domsmenn - var «ikke i tvil om at eiendommen ved forsvarlig drift vil kunne gi et betydelig tilskudd til en families underhold». Jeg tilføyer at alle de tre domsmenn i herredsretten var gårdbrukere. - Lagmannsretten har uttalt at den «finner - - - etter opplysningene i saken og det inntrykk man har fått ved besiktigelsen av eiendommen at den, til tross for at den for store delers vedkommende består av grunn og skarp jord, likevel byr muligheter for dyrking, særlig i form av hagebruk».

Som nevnt i de underordnede retters premisser er «Breidablikk» tildelt bruksrett i Gran almenning, et forhold som lagmannsretten og herredsrettens mindretall har lagt sterk vekt på, og etter min mening med rette. Av betydelig interesse i denne forbindelse er et moment som er påpekt av lagmannsretten, og som også er omhandlet i Johan Morstads vitneforklaring under bevisopptaket for Høyesterett, nemlig at han da eiendommen ble skilt ut i 1945, først fikk tilsagn av faren,

Side:883

Anders Morstad, den daværende eier av hovedbølet, om et stykke på 3 dekar, men at han så, etter han hadde hørt at det krevdes 5 dekar jord for å få almenningsrett, ba om og fikk 2 dekar til.

Den ankende part gjør gjeldende at almenningsstyrets avgjørelse om tildeling av almenningsrett var uriktig, da «Breidablikk» etter hans mening ikke oppfylte det krav som gjaldt - og fremdeles gjelder - om at en eiendom må omfatte minst 4 dekar dyrket mark for at den kan anerkjennes som bruksberettiget i Gran almenning, og at eiendommen heller ikke nå oppfyller dette krav, idet det dyrkede areal som allerede omtalt bare er 2,6 dekar. Han har i denne forbindelse påberopt bl.a. vitneprov av Olaf Kjekshus og Gudbrand Molden, som i 1945 besiktiget eiendommen for almenningsstyret, og av den nåværende almenningsbestyrer Kåre Sakshaug.

I anledning av denne anførsel henviser jeg til det vitneprov av den daværende formann i almenningsstyret, Jakob Helmenbakken, som er referert i lagmannsrettens dom, og til Helmenbakkens forklaring under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Under bevisopptaket uttalte Helmenbakken bl.a.: «Vi var lite vare den gangen. Vi hadde noen saker så vi var forsiktige før vi bevilget det. Vilkåret var den gangen som i dag 4 mål dyrket og tomt. Resultatet av oppmålingen husker jeg ikke men avgjørelsen i styret bygget på målingen og på kjentfolk. Vi hadde ikke bevilget bruksretten hvis ikke betingelsene hadde vært tilstede. Jeg har ikke sett på eiendommen nå, og jeg skal ikke si om den ville fått almenningsrett idag.»

For øvrig vil jeg med hensyn til dette punkt bemerke at det er på det rene at det kompetente organ, almenningsstyret, i 1945 på grunnlag av foretatte undersøkelser fant eiendommen almenningsberettiget, at denne avgjørelse fremdeles står ved makt, og at jeg må gå ut fra at eiendommen når som helst kan bringes i den stand at kravet om 4 dekar dyrket jord kan oppfylles, nemlig ved oppdyrking av de ca. 1,4 dekar dyrkbar jord som nå ligger brakk.

Den ankende part har videre gjort gjeldende at det ved avgjørelsen av om «Breidablikk» kan ansees som «hustomt» også må tas hensyn til at den ligger i et område - Gran stasjonsby - som dels allerede er utparsellert og bebygget med bolighus, dels er under utparsellering med slik bebyggelse for øye. Jeg er enig i at også beliggenheten må tas i betraktning. Men jeg kan ikke tillegge denne noen vesentlig vekt i forhold til de momenter som taler mot at eiendommen ansees som «hustomt», og som jeg finner avgjørende, nemlig eiendommens størrelse, - sammenholdt med det som er opplyst om at den vanlige størrelse for boligtomter i Gran er 1-2 dekar -, at den omfatter så meget dyrkbar jord som 4 dekar, at den er tillagt almenningsrett, og at den ble gitt den størrelse den har nettopp med sikte på almenningsretten.

Når det gjelder den ankende parts subsidiære anførsler

Side:884

om at løsning i dette tilfelle ville innebære et misbruk av odelsretten og være i strid med prinsippet i avtalelovens §33, finner jeg det tilstrekkelig å bemerke at det etter min mening er åpenbart at disse anførsler ikke kan føre frem.

Etter dette blir mitt resultat at ankemotpartens påstand om stadfesting av lagmannsrettsdommen må tas til følge.

Da hovedspørsmålet i saken har frembudt tvil, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fravikelsestiden settes til 14. april 1957.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsrettens formann og den ene domsmann har gitt.

Jeg tilføyer: Slik som eiendommen hittil har vært brukt og fremdeles brukes, fremtrer den etter min mening utvilsomt som en villaeiendom med en rommelig tomt som delvis er oppdyrket som hage med poteter, kål og frukttrær til husbehov. I hvilken utstrekning eiendommen er egnet til ytterligere oppdyrking, er omtvistet og uklart. Jeg nevner imidlertid at fylkesagronomen i Oppland, Kristian Herberg, som vitne uttaler: «Det er på eiendommen plass til noen frukttrær og grønnsakshage. Det blir en ganske bra hage til en villa, men noen salgsproduksjon kan det ikke bli.» Om husdyrhold har det ikke vært tale. Jeg finner etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger å måtte bygge på at det iallfall ikke på eiendommen er naturlige vilkår til stede for å drive et jordbruk som kan gi noe vesentlig tilskudd til eierens næring.

Når dertil kommer bebyggelsens villamessige karakter - delvis beregnet på bortleie - og beliggenheten i «stasjonsbyen» på Gran, ca. 300 meter fra jernbanestasjonen, finner jeg det naturlig å karakterisere eiendommen som en «hustomt» i relasjon til bestemmelsen i odelsfrigjøringslovens §1, uansett om tomten er større enn gjennomsnittet på stedet og større enn strengt nødvendig for formålet.

Heller ikke kan jeg legge avgjørende vekt på at eiendommen ved fraskillelsen i 1945 ble tilstått almenningsrett. Det er, som nevnt av førstvoterende, opplyst at etter reglene kreves som vilkår for å få almenningsrett at minst 4 mål er oppdyrket. Og det er av vitnene almenningsbestyrer Kåre Sakshaug og almenningsstyrets nåværende formann Hans P. Dynna reist spørsmål om eiendommen iallfall i dag fyller kravene, av det tidligere styremedlem Olaf Kjekshus - som i 1945 deltok i befaring og avgjørelsen - også om den gjorde det den gang.

Side:885

Under disse omstendigheter å trekke konsekvenser for odelsretten av at eiendommen er gitt almenningsrett, synes meg ikke naturlig.

At Johan Morstad først fikk en tomt på 3 mål, men deretter ba om og fikk 2 mål til i den hensikt å få almenningsrett, kan etter min mening ikke medføre at eiendommen har mistet sin karakter av hustomt.

Jeg stemmer etter dette for at Gudbrand P. Grini frifinnes.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Bahr.

Dommer Helgesen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Heiberg.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn Thorleif Jorstad, Anders P. Hoff og Peder Melbostad):

- - -

Sakens forhistorie er følgende: Saksøkerens far, A. I. Morstad, som var eier av hovedbølet, g.nr. 261, b.nr. 1, Morstad, utskilte ved delingsforretning, tinglyst 15. november 1923, eiendommen Morstad vestre. b.nr. 17, med en skyld av mark 4,37. I 1925 overdro han hovedbølet, b.nr. 1, til saksøkeren, som er nesteldste sønn, mens han selv beholdt b.nr. 17. Fra sisthevnte eiendom skilte A. I. Morstad ved delingsforretning tinglyst 15. juni 1945, ut b.nr. 24, «Breidablikk», og overdro den til sin eldste sønn Johan A. Morstad ved skjøte tinglyst 25. oktober 1945. Parsellen er på ca. 5 mål og er av Johan A. Morstad bebygget med et våningshus på 2 etasjer med en grunnflate på 72 m2. Utenom våningshuset er tillike oppført et lite vedskjul.

I 1948 overdro A. I. Morstad også b.nr. 17 til saksøkeren, men i 1949 løste Johan som eldste sønn denne eiendom på odel fra sin bror, og solgte da ved skjøte tinglyst 9. november 1949 b.nr. 24, «Breidablikk», til Gudbrand P. Grini, saksøkte i denne sak. Det er således uomtvistet at den eiendom saken gjelder er solgt av nærmeste odelsmann. - - -

Retten har under hovedforhandlingen befart eiendommen «Breidablikk» som for øvrig tidligere er besiktiget av domsmennene som skjønnsmenn under odelstaksten.

Tomten som tidligere utgjorde en del av gården Morstads havnehage er ca. 5 mål stor, men den er ikke nøyaktig oppmålt. På tomten er det i 1945 bygget en solid, velinnredet villa i 2 etasjer som før nevnt med en grunnflate på 72 m2. Dessuten er det oppført et lite vedskjul med privet. Branntaksten er opplyst å være kr. 40000. Tomten er delvis beplantet som hage og saksøkte har opplyst at det er meningen å fortsette arbeidet med det. Jorden har siden 1945 for den største delen vært dyrket opp og det er brukbar dyrkningsjord. Den tidligere eier har avlet, en del poteter og har blant annet et år hatt et areal tilsådd som kornåker. Noen mer nøyaktige opplysninger om hvorledes jorden har

Side:886

vært drevet og om eiendommens avkastning foreligger ikke, men retten anser det godtgjort at driften har vært temmelig tilfeldig og avkastningen meget beskjeden. Den tidligere eier Johan A. Morstad har drevet som håndverker, maler, og de jordbruksprodukter han har fått av eiendommen, må ansees å ha representert et lite vesentlig tilskudd til hans levevei ellers.

Rettens formann og domsmann Hoff er etter en samlet vurdering kommet til det resultat at eiendommen «Breidablikk» må ansees å være odelsfri etter odelsfrigjøringslovens §2 nr. 2 a, og de legger da i det vesentlige vekt på følgende forhold: Eiendommen har en utpreget villamessig bebyggelse, beboelseshuset fremtrer utvilsomt som det vesentlige og representerer den overveiende del av eiendommens økonomiske verdi. Det kan visstnok sies at tomten er stor i forhold til hva som er alminnelig med de tomter som i dag selges i eller i nærheten av tettbebyggelse ved stasjonsområdene, men etter bebyggelsen kan det ikke sies at arealet er uforholdsmessig stort og ikke større enn at det med rimelighet vil kunne utnyttes som villahage. I denne forbindelse gjøres det oppmerksom på at bygningsdistriktet ved Gran stasjon først er innført etterat denne eiendom er utskilt og bebygget.

Ved utnyttelse av de dyrkningsmuligheter som foreligger vil nok den største del av eiendommen kunne brukes som jordvei og på den måten gi et ikke uvesentlig tilskudd til en families underhold. Men dette forholdet finnes ikke avgjørende, den bruk som hittil har vært gjort av eiendommen viser at den ikke er innrettet med jordbruk som formål, og den mangler da også enhver bebyggelse herfor. Noe brukbart uthus er det således ikke og har det ikke vært, noe husdyrhold har følgelig aldri vært drevet i noen form. Noe jordbruk av betydning har det som før nevnt ikke vært drevet på eiendommen i den forrige eiers tid.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på at eiendommen i 1945 er tilstått almenningsrett. For det første kan en ikke se at de hensyn som måtte ha vært avgjørende for tilståelsen av almenningsrett vil være bindende ved løsningen av det sporsmål denne sak gjelder, og dertil kommer at det formentlig må kunne settes et spørsmålstegn ved om «Breidablikk» i det hele tilfredsstillet kravene for oppnåelse av almenningsrett, jfr. den av saksøkte før påberopte dom i sak Karl Rosendal - Gran almenning.

Det bemerkes endelig at den foreliggende rettspraksis viser at det ved tolkningen av begrepet hustomt i odelsfrigjøringsloven av 1907 er trukket opp en noe videre ramme enn den som Stortingets justiskomité som ga utkastet til loven, i sin tid synes å ha gått ut fra, nemlig foruten nødvendig gårdsplass «et lite jordstykke til kjøkkenhage eller liknende benyttelse». Det dreier seg her om en villabebyggelse, og da er det lite rimelig å stille for strenge krav til tomtens størrelse.

Domsmennene Jorstad og Melbostad finner at eiendommen «Breidablikk» ikke er å anse som en hustomt som er fritatt for odelsløsning. Etter deres oppfatning må eiendommen etter sitt areal, etter den bruk som hittil har vært gjort av eiendommen og ved de dyrkningsmuligheter som foreligger ansees som «jord på landet» og derfor odelsrett undergitt, jfr. odelslovens §1. De har ved sin avgjørelse lagt betydelig vekt på at eiendommen har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning, således

Side:887

også beiterett. Det er derfor ikke i tvil om at eiendommen ved forsvarlig drift vil kunne gi et betydelig tilskudd til en families underhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Fr. Hassel og byrettsdommer Eiv. Dahl):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det areal som i 1945 ble utskilt fra g.nr. 261, b.nr. 17 og fikk betegnelsen «Breidablikk» b.nr. 24, var før utskillelsen jord på landet og undergitt odel. Spørsmålet er da om arealet etter utskillelsen er blitt odelsfritt i samsvar med bestemmelsene i odelsfrigjøringsloven av 16. juli 1907 §1 nr. 2. Grini påstår ikke frifinnelse under påberopelse av bestemmelsene i §1 nr. 2 b og c, da det er på det rene at eiendommen ikke er bebygget eller bebygges som særskilt småbruk. Derimot hevder han at §1 nr. 2 a kommer til anvendelse som følge av at eiendommen er en særskilt matrikulert hustomt hvor det er bygget beboelseshus. Som nevnt i herredsrettsdommen er det på det rene at grunnen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann.

Lagmannsretten antar at en «hustomt» ikke bare begrepsmessig, men også ut fra de forutsetninger som ligger til grunn for loven av 1907, omfatter det areal som trenges til oppførelse av selve beboelseshuset og i tilfelle uthus med tillegg av det nødvendige til gårdsplass og en liten hage. Det ligger i sakens natur at man ikke kan sette noen bestemt grense, ut over hvilken arealet ikke kan betraktes som hustomt, idet avgjørelsen for så vidt vil måtte skje bl.a. under hensyntagen til husets størrelse og til det som regnes for vaniig hustomtareal i vedkommende distrikt. Grini hevder riktignok med tilvisning til Skeie: Odelsretten og åsetesretten side 149-50 at samme regler naturlig bør gjelde i odelsforhold som når det dreier seg om lån i Småbruk- og Bustadbanken, hvor loven har bestemmelse om at arealer inntil 5 dekar er å regne for hustomter. Retten antar imidlertid at de normer som ved positiv lovbestemmelse er fastsatt for boliglåns vedkommende ikke uten videre kan bringes i anvendelse på odelsforhold. Så lenge odelsfrigjøringsloven selv ingen bestemte arealgrenser gir, er man henvist til en bedømmelse ut fra de konkrete omstendigheter i hvert enkelt tilfelle og med særlig vekt på de stedlige forhold, jfr. Voss: Odelsloven 6. utg. side 89. Man finner støtte for denne oppfatning i rettspraksis.

Som alt nevnt er det i saken omhandlede jordstykke ifølge foretatt oppmåling 4,9 mål, hvilket etter de under ankeforhandlingen fremkomne opplysninger ligger over det vanlige for hustomter i det strøk i Gran som er undergitt bygningslovens bestemmelser og hvor også «Breidablikk» er beliggende. Av vitneforklaringene på dette punkt fremgår at tomtene vanligvis er på 1 til 2 1/2 mål (rent unntagelsesvis opp til 3 à 4 mål) med 1 1/2 mål som gjennomsnitt. Johan A. Morstad, som var den første eier av «Breidablikk» etter utskillelsen i 1945 og som fikk eiendommen vederlagsfritt av sin far, har oppgitt at arealet til å begynne med var bare 3 mål. Han ba imidlertid om å få 2 mål til - ikke fordi han trengte så meget til hustomt - men fordi han som eier av 5 mål kunne bli bruksberettiget i almenningen og på den måten bl.a. få billigere byggematerialer.

Side:888

På «Breidablikk» er oppført et villamessig våningshus i 2 etasjer med en leilighet i hver etasje. Huset som er oppført av materialer fra almenningen og har en grunnflate på 72 kvm, er beliggende på en haug midt på eiendommen. Det finnes også et lite provisorisk uthus. Fjøs, låve eller andre bygninger som er nødvendig for drift av småbruk eller gårdsbruk er det ikke på eiendommen.

Det er dissens mellom partene om i hvilken utstrekning «Breidablikk» vil kunne være gjenstand for oppdyrking. Den ankende part hevder at eiendommen ligger godt til rette for så vidt og hans oppfatning synes å finne støtte i den omstendighet at «Breidablikk» er blitt tildelt bruksrett i almenningen. Jakob Helmenbakken som var formann i almenningsstyret i 1945 da Johan A. Morstad søkte og fikk bruksrett, har som vitne forklart at man ved avgjørelsen av om bruksrett skal tilståes legger vekt på vilkårene for jordbruk. Minimumskravet for å få almenningsrett i Gran er 4 mål dyrket + 1 mål hustomt. Det er Helmenbakkens oppfatning at det må være et kufór på «Breidablikk» og han mener at man ikke kan karakterisere 4 mål dyrket + 1 mål tomt som hustomt. Ut fra Helmenbakkens nevnte uttalelser, særlig da opplysningene om praksis ved tildeling av almenningsrett, må det så vidt skjønnes være berettiget å slutte, at også de menn - Olaf Kjeksrud og Thv. Dynna - som ifølge en som nytt dokument fremlagt utskrift av forhandlingsprotokollen for Gran almenning ble oppnevnt til å foreta undersøkelser i anledning av Johan Morstads søknad, har vært av den oppfatning at mulighetene for jordbruk foreligger.

Fra Grinis side er fremlagt en erklæring av 20. september 1951 fra fylkesagronom Kr. Herberg, Odnes, hvori det bl.a. heter: «Etter min mening kan Breidablikk ikke være jordbruk i odelslovens forstand. Det er hus med såpass rommelig tomt at det er høve til å anlegge en liten hage.»

Herredsagronomen i Gran, Oddvar Tveter, forklarer som vitne at han har besiktiget «Breidablikk». Den må etter hans mening karakteriseres som en villaeiendom med stor hage. Jorden er delvis av god bonitet, dels skarp, og vitnet ville for sitt vedkommende ha lagt eiendommen ut til en rommelig hage. Han antar at det ville fragå ca. 1 mål til hus. - Også andre vitner har uttalt seg i spørsmålet om eiendommens skikkethet for jordbruk. Gudbrand Bækkeli, som har vært medlem av Gran jordstyre fra dettes opprettelse i 1928 og formann i årene 1946-51, vil ikke betrakte «Breidablikk» som jordbruk, men som «et utvidet eller større tomtebruk». Den nåværende formann i jordstyret, Ragnvald Aaserud, mener at eiendommen ikke kan karakteriseres som et småbruk - til det trenges mer dyrket jord enn de nå dyrkede 21/2 mål - men den kan passe godt til et «tomtebruk med hage» sier han. Mulighetene for øket dyrking er etter vitnets oppfatning til stede, hvis man bruker mye gjødsel, men om det vil lønne seg er noe annet. Sluttelig kan i denne forbindelse nevnes at vitnet Oskar Lyngstad, som er nabo til «Breidablikk» og selv driver småbruk, tror at det måtte kunne gjøres mer ut av eiendommen enn hva tilfellet har vært og at han for sitt vedkommende ville prøvet det.

Om den stedfunne dyrking av «Breidablikk» er gitt opplysning bl.a. av den ankende parts sønn, Anders Hansen Morstad, som har

Side:889

vært med på å pløye opp eiendommen og som hevder at så å si alt bortsett fra selve hustomten - tilsammen ca. 4 mål ble brutt opp og pløyet. Av vitneforklaringer fra Ove Pettersen Morstad og Johan Morstad fremgår at det i 1946 ble dyrket kål, i 1947 poteter, i 1948 korn (bygg) og i 1949 atter kål - for samtlige års vedkommende med dårlig resultat. Det må dog antas at disse dårlige resultater i noen utstrekning har forbindelse med uheldige omstendigheter som ikke kan belastes eiendommen som sådan.

Spørsmålet om eiendommen «Breidablikk» er odelsfri etter loven av 1907 §1 nr. 2 a frembyr tvil. At arealet er atskillig større enn vanlig for hustomter i vedkommende strøk i Gran er på det rene. På den annen side har det ikke i synderlig utstrekning vært drevet noe effektivt jordbruk på eiendommen. Lagmannsretten finner imidlertid etter opplysningene i saken og det inntrykk man har fått ved besiktigelsen av eiendommen at den, til tross for at den for store delers vedkommende består av grunn og skarp jord, likevel byr muligheter for dyrking, særlig i form av hagebruk. En større del av eiendommen er da også nå beplantet med frukttrær. Man antar under disse omstendigheter og hensett til den almenningsrett som tilligger eiendommen, at denne ikke er å betrakte som blott og bar hustomt i den betydning som forutsatt i loven av 1907. - - -