Rt-1956-928

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-09-15
Publisert:	Rt-1956-928
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114/1956
Parter:	Georg Løkken ved verge Hans Løkken (overrettssakfører T. Bentzen - til prøve) mot Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap (høyesterettsadvokat Jonas Myhre).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Skau, Gaarder, Wold
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926)

Dommer Hiorthøy: Georg Løkken ble den 21. mai 1947 påkjørt av en bil på riksveien utenfor Ål Hotell på Sundre i Hallingdal. Løkken, som den gang var noe over 14 år gammel, var på vei til skolen og syklet i følge med en kamerat. Ulykken skjedde idet han, etter å ha gjort en avstikker på sykkelen inn på venstre fortau for å se på klokken i en urmakerforretning, uten å stanse svinget ut i veien på et uoversiktlig sted, nemlig i mellomrommet mellom to parkerte biler. Løkken kom alvorlig til skade og har fått varig mén av hendelsen. Det ble reist krav om erstatning overfor det selskap hvor bileieren var ansvarsforsikret, Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap, Oslo,

Side:929

og da selskapet nektet å være erstatningspliktig, kom det til søksmål ved Hallingdal herredsrett. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - ga skadelidte medhold ved dom av 9. juli 1951 som har denne domsslutning: «Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til å betale til saksøkeren Georg Løkken v/verge Hans Løkken kr. 16 552,40 med 4 pst, rente p. a. fra 13. april 1949 til betaling skjer. I saksomkostninger betaler Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap til saksøkeren, Georg Løkken v/verge Hans Løkken kr. 400. - - -» Dommen ble av «Skog og Jord» innbrakt for Eidsivating lagmannsrett som 1. oktober 1952 frifant forsikringsselskapet under opphevelse av sakens omkostninger.

Georg Løkken v/verge har påanket dommen til Høyesterett, idet han prinsipalt gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den ankende part har utvist grov uaktsomhet. Subsidiært har han hevdet at det må skje en fordeling av ansvaret i medhold av motorvognlovens §30, 2. ledds siste punktum, idet også bilføreren etter hans mening har begått feil.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap, dømmes til å betale til Georg Løkken kr. 16 552,40 med 4 pst. p. a. renter herav fra 13. april 1949.

2. Skog og Jord, Norsk Forsikringsaktieselskap, dømmes til å betale saksomkostninger til statskassen for lagmannsrett og til Georg Løkken for herredsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Forsikringsaktiselskapet «Skog og Jord», har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og har i hovedsaken påberopt det samme bevis og gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsrett og lagmannsrett.

Partene er enige om at hvis ansvar idømmes, skal erstatningen fastsettes til det av herredsretten tilkjente beløp.

Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Hønefoss byrett og Ringerike herredsrett, henholdsvis 26. oktober 1954 og 25. mai 1955; herunder er det avhørt 3 vitner, hvorav 2 ikke har forklart seg tidligere. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gå inn på. Det nye bevisstoff som er fremskaffet, har ikke brakt saken i noen vesentlig forskjellig stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

En syklist som kjører ut i hovedvei på et uoversiktlig sted uten først å orientere seg med hensyn til trafikken, må etter min mening, hvis ikke særskilte forhold tilsier noe annet, ansees for å ha utvist grov uaktsomhet i motorvognlovens forstand. Skjønt jeg har funnet spørsmålet atskillig tvilsomt, kan jeg ikke se at det foreligger omstendigheter som i dette tilfelle gir grunnlag for å avsvekke denne karakteristikk. Skadelidtes ungdom, de stedlige forhold samt den omstendighet at veibanen

Side:930

fremover muligens kan ha fremstillet seg som fri da han kjørte inn på fortauet, har jeg således ikke funnet avgjørende i denne henseende.

Heller ikke har jeg kunnet finne at det er godtgjort feil fra bilførerens side som kan lede til ansvarsfordeling. Jeg antar etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Gaarder og Wold: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne P. J. Gløersen, K. Strømsted og Eiv. Dahl):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker følgende:

Lagmannsretten har lagt til grunn den nedenfor nevnte fremstilling av sakens sammenheng, hvilken for øvrig delvis er i samsvar med den faktiske fremstilling som er gitt i herredsrettens domsgrunner.

Det er på det rene at Georg Løkken, som den dag da ulykken hendte var vel 14 år, kom kjørende på sykkel oppover riksveien i nordlig retning sammen med sin kamerat Dagfinn Feten født xx.xx.1931. Sistnevnte brukte også sykkel. De var begge på vei fra sine hjem, som den gang var 2-3 kilometer sønnenfor Ål Hotell. De kjørte på hver sin side av veien, Georg på venstre og Dagfinn på høyre side i kjøreretningen. De var begge på vei til framhaldsskolen på Sundre, hvor de skulle være kl. 8.30. Dagfinn har forklart at de begge kjørte så fort de kunne. Ål Hotell ligger like ved riksveien på venstre side i deres kjøreretning. Utenfor hotellet er det et asfaltert fortau som ligger i flukt med riksveien som også er asfaltert. Inngangen til hotellet er plasert midt på bygningens østside. I bygningens syd-østre hjørne var det ved den omhandlede anledning en urmakerforretning som hadde et utstillingsvindu, hvis nedre kant lå i en ganske kort avstand fra fortauet. I dette vindu var det helt inn til glassruten plasert et kronometerur, som Georg under tidligere kjøringer til skolen hadde pleiet å kjøre borttil for å kikke på for å få vite hvor mange klokken var. Han ville ha sikkerhet for hvor god tid de hadde til skolen skulle begynne. Hverken Georg eller Dagfinn hadde klokke. For å komme inn til utstillmgsvinduet hadde Georg tidligere kjørt fra sin venstre side på veien en liten sving inn på fortauet foran urmakerforretningen. Han foretok også ved den her omhandlede anledning den samme sving inn til vinduet for å se på klokken.

Imidiertid var forholdet ved den her nevnte anledning at det foran Ål Hotell sto parkert 3 biler, alle med forsiden vendt nordover. Disse

Side:931

biler sto alle et stykke inn på fortauet foran hotellet. Den forreste bil sto med forkanten helt inn til et gjerde som avgrenser fortauet mot nord. Denne bil var en varevogn, 1,85 m bred og 1,70 m høy. Bakparten av denne bil som var forholdsvis lang nådde helt inn til trappeavsatsen foran inngangen til hotellet. De to andre biler var personbiler som var parkert etter hinnanen slik at det mellom bakparten av varebilen og forparten av den forreste personbil var en avstand på 5-6 meter, idet denne åpning selvsagt var nødvendig for at inngangen til hotellet ikke skulle bli blokert.

Når Georg Løkken ved denne anledning skulle kjøre inntil kronometeruret måtte han kjøre til venstre bakom de to personbiler. Dagfinn Feten som var vant til denne avstikker fra Georgs side, fortsatte imidlertid å kjøre langs sin høyre veikant.

Det er for lagmannsretten likeså lidt som for herredsretten brakt frem noen avgjørende holdepunkter for, hvorvidt Georg før han svingte inn til venstre bak personbilene, hadde kastet noe blikk fremover for å se om det kom noe kjøretøy på veien fra nord eller om han foretok sin sving uten tanker på noe i den forbindelse.

Det synes å være grunn til å anta at Georg ikke har foretatt noen stans foran urmakervinduet, så hans sving innom fortauet har etter all sannsynlighet vært meget kortvarig uten at det har kunnet la seg gjøre nærmere å bestemme varigheten. Det har neppe dreiet seg om mer enn noen sekunder, da det er grunn til å anta at han ikke har stoppet sykkelen, men bare kikket på klokken under forbikjøringen.

Det er på det rene at den ulykken som saken handler om skjedde et kort stykke sønnenfor inngangsdøren til hotellet, idet Georg Løkken kjørte på sin sykkel rett ut og litt på skrå i nordlig retning ut i kjørebanen. Han foretok sin utkjøring bak varevognen, og da han kom ut i kjørebanen, tørnet han med sykkelen mot høyre forside på dr. Pahles bil, og han ble med hodet slengt inn mot frontglasset på bilen. Herunder pådro Georg Løkken seg de skader som er nærmere beskrevet i herredsrettens dom. Hans sykkel ble ramponert.

I denne forbindelse merkes at det umiddelbart etter ulykken av lensmannen i Ål ble foretatt nøyaktig avmerking på veibanen av så vel bilens spor som sporet etter den kjøreretning som Georg Løkken hadde fulgt da, han kjørte ut i veibanen, samtidig ble det straks tatt de fotografier av så vel Pahles bil som av de parkerte biler, hvilke har vært fremlagt så vel i herredsretten som i lagmannsretten. De foretatte avmerkninger av Georg Løkkens kjørebane og bilens kjørebane samt av de parkerte bilers plasering ble gjengitt i det riss som har fulgt med under sakens behandling i begge retter. (Det merkes dog at risset ikke er helt nøyaktig for så vidt som samtlige biler er inntegnet med for små dimensjoner. Særlig gjelder dette varebilen som ifølge det foran anførte var plasert med bakparten helt ned mot nordre kant av platået foran inngangsdøren til hotellet.)

Det bemerkes at situasjonen for lagmannsretten har vært ny i den henseende at det er brakt på det rene at dr. Pahle med sin bil ikke var kommet kjørende i rett linje bortover riksveien i retning mot hotellet. Forholdet var at doktoren var kommet kjørende inn på riksveien fra en sidevei som førte fra en bensinstasjon, hvor han hadde fylt bensin,

Side:932

og derfra nedover mot riksveien langs et gjerde, hvis hjørne mot veien ligger i en avstand av ca. 80 meter fra ulykkesstedet. Av denne grunn er det tenkelig at Georg Løkken ikke har hatt anledning til å se doktorens bil dersom forholdet har vært at han kastet et blikk nordover da han svingte inn til urmakervinduet bak personbilene.

Retten har funnet grunn til å godta dr. Pahles forklaring om at han kjørte på 1. gear da han svingte inn på riksveien ved gjerdet, og videre at han skiftet over fra 2. til 3. gear da han i en avstand av ca. 30 meter fra ulykkesstedet passerte forbi en slakterforretning som lå ved veiens vestside.

Lagmannsretten er kommet til det resultat at Georg Løkken har utvist grov uaktsomhet da han kjørte ut i veibanen bak varevognen.

Retten har herunder lagt avgjørende vekt på at den foretatte oppmåling nøyaktig viser sporet etter den kjøreretning Georg har fulgt da han kjørte ut i veibanen. Situasjonen har for lagmannsretten ikke etterlatt noen tvil om at Georg Løkken har foretatt denne utkjøring med sykkelen i veibanen uten å treffe noen som helst forsiktighetsregler for å forvisse seg om at det ikke kom noen bil i retning fra nord. Georg Løkken burde åpenbart ha vært klar over at da han befant seg bak den brede og høye varevogn ikke selv kunne ha anledning til å forvisse seg om noen kjøring i retning fra nord samtidig som han burde ha skjønt at en bil i den retning ikke hadde anledning til å se ham på grunn av den foran stående varevogn. Den aller minste omtanke burde ha tilsagt at Georg Løkken hadde stått av sin sykkel da han befant seg bak varevognen istedenfor å kjøre rett ut i veibanen.

Det synes uforklarlig hvilken mening Georg Løkken kunne ha hatt med sin nevnte utkjøring. Det synes å ha vært rimeligere om han, selv om han ikke hadde gått av sykkelen, hadde snudd til venstre og kjørt videre helt inn til varevognens høyre side. Herved ville han ha kunnet fortsette å kjøre videre langs den venstre side av veien slik som han hadde kjørt før.

Dersom han hadde befulgt den siste fremgangsmåte, ville han etter all sannsynlighet ha unngått en kollisjon med dr. Pahles bil, idet dr. Pahle har forklart at han, da han skulle passere hotellet, utviste den forsiktighet å kjøre i en avstand av 1,8 meter fra sin høyre veikant, jfr. rissets utvisende.

Under hensyn til ankemotpartens subsidiære krav om en fordeling av erstatningen i medhold av motorvognlovens §30 annet ledd siste punktum, på grunn av at dr. Pahle ved anledningen har begått en feil eller utvist uaktsomhet ved å kjøre med for stor fart bemerkes at lagmannsretten ikke finner grunnlag for å ta dette subsidiære krav til følge.

Retten finner at dr. Pahle ved anledningen har vist den aktsomhet som en har hatt grunn til å vente av en bilkjører som passerte forbi hotellet.

Etter det foran anførte om bilens skifting av gear i den forholdsvis korte avstand fra ulykkesstedet og videre på grunnlag av doktorens vitneprov er det grunn til å anta at hans bil ikke har hatt en større fart enn 30-35 km på det tidspunkt da ulykken skjedde.

Doktoren viste også den forsiktighet å kjøre i en avstand av 1,8 meter fra sin høyre veikant. Når bilens fart ikke kan antas å ha vært

Side:933

større enn den nevnte er det også tatt i betraktning at bilen da den kjørte ut i veien nettopp var kommet fra bensinstasjonen hvor den hadde stått og var blitt kald.

Med hensyn til bremsesporene etter dr. Pahles bil er forholdet at det fremlagte riss viser et bremsespor på en samlet lengde av 7,6 meter. Når det fra ankemotpartens side er blitt hevdet at et bremsespor av denne lengde må tyde på at bilen har hatt en forholdsvis stor fart ved anledningen, er det hertil å bemerke at retten ikke kan se bort fra dr. Pahles forklaring om at han etter påkjørselen hadde flyttet sin bil noe frem i veien.

For øvrig viser en til at også herredsretten har antatt at det ikke har vært noe å si på doktorens kjøring. Og videre merkes Dagfinn Fetens forklaring om at doktoren etter hans mening kjørte sakte.

Lagmannsretten antar at det er grunnlag for å statuere en utvist grov uaktsomhet fra Georg Løkkens side selv om han ved anledningen ikke var eldre enn vel 14 år. Jfr. i denne forbindelse høyesterettsdom 1 Rt-1935-1046, hvor en 13-års gammel gutt ansåes for å ha utvist grov uaktsomhet i lovens forstand.

Når lagmannsretten har funnet å måtte bedømme Georg Løkkens forhold som en grov uaktsomhet har retten også tatt i betraktning at gutten jo var vant til å kjøre på riksveien og derfor hadde full erfaring for at det ofte var en stor gjennomgangstrafikk av biler og ikke bare en lokaltrafikk. Han måtte vite at det var selve riksveien han kjørte på og pliktet å ta de konsekvenser herav som i en given situasjon var nødvendige. - - -