Rt-1957-1123

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-11-23
Publisert:	Rt-1957-1123
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 130 B/1957
Parter:	H. Henriksen mek. Verksted A/S (overrettssakfører A.J. Midling - til prøve) mot Corneliussen mek. Verksted (høyesterettsadvokat Ø. Thommessen).
Forfatter:	Rode, Helgesen, Berger, Thrap, Wold
Lovhenvisninger:	Patentloven (1910) §16, §38, §40, §9, Patentloven (1910), Tvistemålsloven (1915) §150, §151, §98, Valutareguleringsloven (1946)1

Dommer Rode: Corneliussen mek. Verksted - senere kalt Corneliussen - er innehaver av norsk patent nr. 60 344 som med prioritet fra 31. januar 1938 beskytter en «anordning ved granatharpuner og lignende». Disponent i H. Henriksen mek. Verks Led A/S, Finn Henriksen, fikk i mars 1950 som nr. 76 396 og med prioritet fra 7. september 1948 patent på et «tennrør for hvalharpungranater». Som nr. 78 656 og med prioritet fra 4. oktober 1949 fikk han senere også et tilleggspatent til dette. H. Henriksens mek. Verksted A/S - senere kalt Henriksen - opptok deretter fremstilling og salg av brannrør av den konstruksjon som lå til grunn for tilleggspatentet og betegnet det i sin salgsbrosjyre som «kombinert tids- og avtrekksbrannrør».

Corneliussen mente at fremstillingen og salget av Henriksens brannrør innebar et inngrep i patent nr. 60 344 og anla i den anledning ved stevning av 16. januar 1953 sak mot Henriksen ved Tønsberg herredsrett. Saken ble stanset idet Henriksen på sin side anla sak mot Corneliussen ved Oslo byrett i medhold av patentlovens §16 for å få kjent Corneliussens patent ugyldig. Ved dom av 18. juni 1955 ble Corneliussen frifunnet, idet byretten forkastet Henriksens påstander om at Corneliussens kombinasjon av 2 brannrør, tidsbrannrør og riverbrannrør, ikke var noen oppfinnelse i patentlovens forstand og at kombinasjonen var kjent og brukt før Corneliussen søkte patent. Dommen er endelig.

Ved kjennelse av 6. september 1955 ble saken for Tønsberg byrett satt i gang igjen. Under hovedforhandlingen besluttet retten i medhold av tvistemålslovens §98, §150 og §151 å utsette behandlingen og pådømmelsen for så vidt angikk størrelsen av det krav på fraleggelse av fortjeneste og det erstatningskrav som Corneliussen gjorde gjeldende. Vedkommende den behandlede del av saken avsa byretten - sorenskriveren med fagkyndige domsmenn - den 27. februar 1956 dom med slik domsslutning:

«1. H. Henrikens mek. Verksted A/S kjennes uberettiget til fremstilling, forhandling og salg av kombinerte tids- og avtrekksbrannrør for granatharpuner og lignende.

2. H. Henriksens mek. Verksted A/S dømmes til å fralegge

Side:1124

seg til fordel for Corneliussen mek. Verksted den fortjeneste som måtte være innvunnet ved de stedfunne inngrep i norsk patent nr. 60 344, men frifinnes for kravet om erstatning.

3. H. Henriksens mek. Verksted A/S' beholdning av kombinerte tids- og avtrekksbrannrør for granatharpuner og lignende inndras, medmindre verkstedet for egen regning lar beholdningen ta i forvaring eller forsegle av det offentlige.

4. Av saksomkostningene tilpliktes H. Henriksens mek. Verksted A/S å betale innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom til Corneliussen mek. Verksted 300 kroner.»

H. Henriksens mek. Verksted A/S har med kjæremålsutvalgets tillatelse påanket Tønsberg byretts dom direkte til Høyesterett. Corneliussen mek. Verksted har motanket over byrettens avgjørelse av erstatningskravet.

Det er for Høyesterett fremlagt uttalelser fra patentingeniørene Per Onsager og Harald Bryn samt major Erling Schjold. For øvrig foreligger saken her i samme skikkelse som for byretten og jeg viser angående det nærmere saksforhold til dens domsgrunner.

Henriksen gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at det består et avhengighetsforhold mellom Henriksens patenter og Corneliussens patent. Henriksens patenterte konstruksjon er - hevdes det - ikke bare et fremskritt i forhold til Corneliussens patent, men også i sin konstruksjon og virkemåte så forskjellig fra dette at det ikke kan bli tale om noen avhengighet. I så henseende påberopes i alt vesentlig det samme som for byretten og som det er gjort rede for i dens domsgrunner. Henriksen har nedlagt slik påstand:

«At H. Henriksens mek. Verksted A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Corneliussen gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at Henriksens patentinngrep ikke er skjedd forsettlig eller uaktsomt, og derfor har frifunnet Henriksen for å erstatte det tap som inngrepet har voldt Corneliussen utover det som dekkes av den fortjeneste som Henriksen skal legge fra seg. Corneliussen har nedlagt slik påstand:

«At byrettens dom stadfestes, dog således at Henriksens mek. Verksted også kjennes forpliktet til å betale erstatning for skade og tap påført Corneliussen mek. Verksted ved patentinngrepene og videre således at H. Henriksens mek. Verksted A/S dømmes til å betale saksomkostninger for begge retter.»

Når det gjelder hovedanken er jeg kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. I motanken er jeg derimot kommet til et annet resultat enn byretten idet jeg finner at Henriksens patentinngrep under de foreliggende omstendigheter må betegnes som uaktsomt og derfor medfører erstatningsansvar etter patentlovens §38, 2. ledd.

Side:1125

For så vidt angår sakens hovedspørsmål - om det foreligger patentinngrep - bemerker jeg at det som før nevnt er rettskraftig avgjort at Corneliussens patent, slik det har fått uttrykk i hans patentpåstand, er gyldig i forhold til Henriksen. Jeg er enig med byretten i at det vesentlige trekk ved den patentbeskyttede oppfinnelse, slik det etter min oppfatning også er kommet klart til uttrykk i patentpåstandens post 1, er kombinasjonen av et brannrør som får harpungranaten til å springe når harpunen er trengt passende langt inn i hvalen med et brannrør som under enhver omstendighet får granaten til å springe en viss tid etter utskytningen. I patentpåstandens post 3 angis at de to brannrør kan anbringes i samme forskruning. Denne fremgangsmåte er fulgt ved fremstillingen, og forskruningen er konstruert i det vesentlige som fig. 3 i patenttegningen, dvs. med felles tennladning for de to brannrør. I sin praktiske utforming fremtrer derfor oppfinnelsen som et kombinert tids- og avtrekksbrannrør.

Jeg er videre enig med byretten i at den oppgave som er løst i Corneliussens oppfinnelse så vel idémessig som i det vesentlige også konstruksjonsmessig er løst på samme måte ved Henriksens «kombinerte tids- og avtrekksbrannrør». Jeg viser for så vidt til fremstillingen i byrettens dom, hvorav fremgår at den vesentlige konstruksjonsforskjell er at i Corneliussens brannrør er avtrekkstråden forbundet med en «river» som ved friksjon antenner avtrekksbrannrørets tennladning, mens tråden i Henriksens brannrør utløser et fjerspent stempel som så slår an mot en fenghette. Jeg legger ikke vekt på om patentpåstandens betegnelse «riverbrannrør-arrangement» og «riverbrannrør» dekker et brannrør med slik tenningsanordning som Henriksens eller ikke. Om avtrekksbrannrøret tennes ved friksjon eller perkusjon er uten betydning for dets virkemåte. Det må da også være uten betydning for spørsmålet om Henriksens løsning, som er bygget på kombinasjonen av de to brannrørs virkemåte, som helhet betraktet faller utenfor Corneliussens patent. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at dette spørsmål må besvares med nei.

Byrettens bestemmelse om at Henriksen må fralegge seg oppebåret fortjeneste og om inndragning av beholdning av brannrør foranlediger ikke noen bemerkning fra min side.

Når det gjelder Henriksens erstatningsplikt er jeg som nevnt kommet til et annet resultat enn byretten. Det er ganske visst så at Henriksen har oppnådd patent og tilleggspatent på sin brannrørskonstruksjon. Han var imidlertid allerede før patent ble gitt blitt advart om at fremstilling av brannrøret ville gjøre inngrep i Corneliussens patent. Byretten har dog ikke ansett dette tilstrekkelig til å berøve Henriksen den gode tro eller gjøre hans forhold uaktsomt. Min vurdering faller på dette punkt ikke sammen med byrettens. I brev av 2. desember 1949 til disponent Henriksen uttalte Corneliussen: «Vi er blitt kjent med Deres utlagte patentkrav nr. 94 328 som

Side:1126

vedrører en anordning der et rivbrannrør og et tidsbrannrør er kombinert. Vi akter ikke å nedlegge protest mot bevilgningen av patent på dette krav, men vil gjøre Dem oppmerksom på at vi i norsk patent nr. 60 344, som har fått forlenget levetid til 1960, generelt har fått beskyttelse for den kombinerte anvendelse av riverbrannrør og tidsbrannrør i en harpun med sprenggranat. De vil således, uansett hvorledes De måtte konstruere Deres kombinerte brannrør, gjøre inngrep i vårt patent ved fremstillingen av et slikt brannrør, og den eller de som eventuelt måtte komme til å anvende Deres konstruksjon vil likeledes komme til å gjøre inngrep i vårt patent. - Vi vil dog straks gjøre oppmerksom på at vi kommer til å fremme erstatningssøksmål mot den eller de som gjør inngrep i våre patentrettigheter på dette område. - Vi vedlegger et eksemplar av vårt patentskrift nr. 60 344.» Herpå svarte advokat Odd Nerdrum i brev av 30. desember 1949 på vegne av Henriksen bl.a.: «Henriksen kombinerer ikke tidsbrannrør med riverbrannrør. Hans kombinasjon er tidsbrannrør og perkusjonsbrannrør, teknisk forskjellig fra riverbrannrør. - Henriksen gjør således ikke inngrep i Deres patent. - Jeg gjør Dem samtidig bekjent med, at fabrikasjonen av tidsbrannrør etter Henriksens patent vil bli satt i gang på foranledning av herr Henriksen.» Dette foranlediget et nytt brev fra Corneliussen, denne gang skrevet på hans vegne av advokat Ø. Thommessen og datert 10. januar 1950. Av brevet gjengir jeg: «Det kan etter min mening ikke være synderlig tvilsomt at disponent Henriksens kombinasjon av tidsbrannrør og perkussionsbrannrør faller inn under verneområdet for patent 60 344. - For det første er uttrykket «riverbrannrør» i patent 60 344 ikke benyttet i en så snever betydning som De i Deres brev går ut fra. Og for det annet er det jo under enhver omstendighet ubestridelig at Henriksens perkussionsbrannrør har nøyaktig samme tekniske oppgave og funksjon i hans anordning som riverbrannrøret i den anordning som er beskrevet i patent 60 344. Det dreier sig altså her om ekvivalente midler og som bekjent faller også anvendelsen av slike midler inn under patentvernet. Jeg henviser til den kjente dom i Rt-1933-529, særlig side 532.»

Det fremgår av sitatene at Henriksen fikk en begrunnet advarsel om at produksjon og salg av brannrøret ville innebære krenkelse av Corneliussens patent samtidig med at han ble tilstillet et eksemplar av Corneliussens patentskrift og således i hvert fall da ble kjent med, at det var så åpenbar likhet mellom de to løsninger at muligheten for krenkelse av Corneliussens patentvern måtte fremstille seg som overordentlig nærliggende. Brevet av 30. desember 1949 viser etter min oppfatning at Henriksen med full bevissthet tok sjansen på at den for helhetsløsningen uvesentlige forskjell mellom «riverbrannrør» og «perkusjonsbrannrør» ville være tilstrekkelig til at hans konstruksjon, tross den åpenbare likhet for øvrig, falt

Side:1127

utenfor verneområdet for Corneliussens patent. Dette standpunkt fastholdt og gjennomførte han til tross for at han ved brevet av 10. januar 1950 hadde fått påpekt vesentlige innvendinger av rettslig art mot en slik forståelse. Etter mitt skjønn burde det under de foreliggende omstendigheter ha stått for Henriksen som særdeles tvilsomt om hans oppfatning av patentvernets begrensning var rettslig holdbar og jeg anser det derfor som uaktsomt gjort av ham når han på grunnlag av denne oppfatning satte i gang produksjon. Jeg kan ikke finne det diskulperende for ham at han, som uttalt i byrettens dom, fikk medhold av sine patentingeniører og sin juridiske rådgiver.

Etter det resultat jeg således er kommet til finner jeg at Henriksen bør betale saksomkostninger for byretten og Høyesterett. Ved byrettsdommen, som jeg mener også for så vidt bør stadfestes, er han ilagt delvise saksomkostninger med kr. 300. Ved nærværende dom blir han således ilagt ytterligere omkostninger for byretten samt omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes, dog således at Henriksens mek. Verksted A/S også kjennes forpliktet til å betale erstatning for skade og tap påført Corneliussen mek. Verksted ved patentinngrepene.

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler H. Henriksens mek. Verksted A/S til Corneliussen mek. Verksted 4000 - fire tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Thrap og Wold: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Gulbrand Jensen med fagkyndige domsmenn H. Olsøn-Lunde og Odd Tank-Nielsen.

Corneliussen mek. Verksted (nedenfor kalt Corneliussen) er innehaver av norsk patent nr. 60 344, som beskytter en «anordning ved granatharpuner og lignende». Patentet er offentliggjort 23. januar 1939 med prioritet fra 31. januar 1938. I medhold av midlertidig lov av 19. juli 1946 nr. 11 er gyldigheten forlenget til 1960. Patentpåstanden lyder som følger:

1. Anordning ved harpuner for å sikre granatsprengning en viss tid etter harpunens utskytning, og hvor sprenggranaten bringes til virkning ved anvendelse av et riverbrannrør-arrangement, hvis utløsning er regulerbart anordnet forat harpunen kun kan trenge passende og tilstrekkelig inn i dyret, karakterisert ved, at der også anvendes et uavhengig av riverbrannrøret virkende tidsbrannrør-arrangement som, selv om riverbrannrøret Ikke tenner, sikrer granatsprengning etter harpunens

Side:1128

utskytning av kanonen, og således forhindrer at ladede og usprengte granater forekommer ved innhivning av harpunen etter bomskudd, eller under opparbeidelse av hvalen ved partering eller lignende.

2. Anordning i henhold til påstand 1, karakterisert ved, at harpunhodet er forsynt med et skjold (h) for riverbrannrøret.

3. Anordning i henhold til påstand 1, karakterisert ved, at tids- og riverbrannrøret er anbrakt i en felles forskruning som er innskrudd i harpunhodets gjengetapp.

H. Henriksens Mek. Verksted A/S (nedenfor kalt Henriksen) har norske patenter nr. 76 396 og 78 656, som beskytter «tennrør og hvalharpungranater». Patentene er offentliggjort henholdsvis 6. mars 1950 og 4. juni 1951 og er gjeldende fra henholdsvis 7. september 1948 og 4. oktober 1949. Av påstandene i patent nr. 76 396 gjengis her nr. 1 sålydende:

1. Tennrør for hvalharpun-granater med fjærspent stempel, som fastholdes og utløses eller spennes og utløses ved snortrekk ved harpunens inntrengning i hvalen, karakterisert ved en mellom stempelet og tennladningen anbrakt løper (fig. 2), som ved skuddløsningen rekylerer og antenner en tidssats, sånn at tenning av granatladningen sikres også ved bomskudd, og som videre ved harpunens inntrengning i hvalen, før tidssatsen er utbrent, drives frem av stempelet, besørger anslag mot en tennhette, som igjen antenner tennsatsen for granatladningen og således gir øket sikkerhet for riktig tennvirkning av tennrøret.

Videre gjengis påstandene i patent nr. 78 656, sålydende:

1. Tennrør for hvalharpungranater ifølge patent nr. 76 396, karakterisert ved at løperen (1) er anordnet bevegelig i et rom i det fjærspente stempel (20,21) som inneholder tidssats og dessuten tennstift fortil for granatladningens tennsats, sånn at løperen ved skuddløsningen tenner tidssatsen for å sikre granatens eksplosjon ved bomskudd, samtidig som stempelet ved treffskudd utløses ved snortrekk og tenner granatutladningens tennsats fortil.

2. Tennrør ifølge påstand 1, karakterisert ved at løperen (1) har anslag fortil i sitt vandringsrom (24) i stempelet (20,21).

3. Tennrør ifølge påstand 1 eller 2, karakterisert ved at avløp (28) for kruttgassene fra løperen er ført gjennom stempelets (20) og det omsluttede rørs (23) vegger og avbrytes, når stempelet (20) farer frem, så at gassene (flammene) tvinges frem og tenner tennsatsen (8) for granaten, selv om den dertil hørende tennhette (7) skulle klikke.

4. Tennrør ifølge påstand 1 eller 2, karakterisert ved anordningen av en uttrekkbar sikringsstift (36) for løperen.

Henriksen har opptatt fremstilling og forhandling av et i overensstemmelse med sistnevnte patent forarbeidet «kombinert tids- og avtrekksbrandrør» hvilken betegnelse er brukt i et fremlagt reklamesirkulære.

Corneliussen hevder, at Henriksens anordning løser samme tekniske problem som er løst ved patent nr. 60 344 og at løsningen skjer med samme eller ekvivalente midler. Henriksen har således gjort inngrep i Corneliussens patent ved å fremstille og selge sitt produkt.

Henriksen har vært skriftlig advart under korrespondanse i tiden 2. desember 1949-10. januar 1950, men det ble ikke av Corneliussen

Side:1129

nedlagt noen innsigelse mot innvilgning av Henriksens to patentansøkninger. - - -

Under saksforberedelsen ble saken ved kjennelse av 27. oktober 1953 stanset, idet Henriksen anla sak ved Oslo byrett for å få Corneliussens patent kjent ugyldig. Ved upåanket dom av 18. juni 1955 ble Corneliussen frifunnet, idet Henriksens innsigelser mot patentets gyldighet ble forkastet. Nærværende sak ble så satt i gang igjen ved kjennelse av 6. september 1955.

Hovedforhandling er holdt 21. og 22. ds. 1956. Herunder er dokumentert en del korrespondanse og de tre forannevnte patentskrifter samt patentskrifter vedkommende 3 andre patenter vedrørende brannrør m.v. for harpungranater, nemlig nr. 5584, F. O. Andersen, nr. 54 923, Herman Berntsen og nr. 81 473 Otto Thorsen. Videre er dokumentert prøver og tegninger av de brannrør de respektive parter nå omsetter, samt erklæringer fra patentingeniørene J. Botolfsen og Mogens Bugge. Sistnevnte og patentingeniør Harald Bryn har vært til stede under hovedforhandlingen og har avgitt forklaring, henholdsvis etter foranledning av Henriksen og Corneliussen. Ingeniør Erling Corneliussen som er saksøkerens hovedinnehaver og disponent har avgitt partsforklaring.

Retten besluttet under hovedforhandlingen å utskyte spørsmålet om størrelsen av eventuell erstatning og inndragning til senere forhandling og avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §98, §150 §151. - - -

Det som retten nå vil ha å treffe avgjørelse om blir:

1. Spørsmålet om patentinngrep har funnet sted.

2. Om Henriksen i tilfelle må fralegge seg til fordel for Corneliussen den fortjeneste som er innvunnet ved patentinngrepet.

3. Om Henriksen i tilfelle må betale erstatning for all skade som er voldt Corneliussen ved patentinngrepet.

4. Om Henriksens beholdning i tilfelle skal besluttes inndradd.

5. Saksomkostninger.

Ad 1. Man må her først slå fast hva der er gjenstanden for Corneliussens patent, - hvilket beskyttelsesområde patentet omfatter.

Tidligere ble det ved harpungranater anvendt enten et tidsbrannrør som trådte i funksjon ved utskytningen fra kanonen og var utstyrt med en langsomt brennende lunte eller sats, som etter en viss tids forløp, gjerne 3 à 4 sekunder, antente en tennsats som atter brakte granaten til å eksplodere, - eller et avtrekksbrannrør som trådte i funksjon ved harpunens inntrengen i hvalen og som regelmessig virket på den måte at en tråd som var festet til harpunen og var forsynt med en knevel eller annen stoppeinnretning, når harpunen var trengt passende inn i dyret ble strammet og satte i bevegelse en «river», som ved friksjon antente tennsatsen og dermed frembrakte øyeblikkelig eksplosjon.

Corneliussens oppfinnelse består i en kombinasjon av disse to systemer i hensikt å unngå de ulemper man tidligere hadde med riverbrannrør ved bomskudd eller svikt i de forskjellige deler i riverforbindelsen, - og med tidsbrannrør ved gjennomskytning av hvalen fordi brenntidene ikke var riktig beregnet.

Corneliussens primære løsning er ganske enkel, idet han setter inn et riverbrannrør og et tidsbrannrør uavhengig av hinannen og med hver sin tennsats, enten direkte i harpunhodet eller i en felles forskruning

Side:1130

som innskrues i harpunhodets gjengetapp. En noe fullkomnere løsning, som er den han i praksis har anvendt, har felles tennsats for river- og tidsbrannrøret, som begge er montert i en og samme metallsylinder («forskruning» Hvis nå riverbrannrøret av en eller annen grunn klikker eller ikke kommer i funksjon (bomskudd) vil granaten allikevel eksplodere og ikke som før representere en fare for ulykker ved partering av hvalen eller innhivning av harpunen etter bomskudd. Slik som påstanden post 1 er formet er løsningen ikke bundet til noen særskilt konstruksjon, idet som nevnt i beskrivelsen de i tegningene nr. 1-3 fremstillede konstruksjoner er å betrakte som eksempler.

Retten finner at patentets vesentlige trekk er kombinasjonen av to tidligere kjente brannrørarrangementer, nemlig et som trer i funksjon ved utskytning fra kanonen (tidsbrannrør) og et ved harpunens inntrengen i hvalen og da ved hjelp av en avtrekksanordning. Det vesentlige ved dette siste arrangement er etter rettens skjønn den måte det trer i funksjon på, nemlig ved at «rivertråden», idet dens stoppeanordning strammer den til, bevirker antennelse av tennsatsen. Det antas derimot ikke å være vesentlig at tenningen som i Corneliussens vanlige utførelse skjer ved friksjon, fremkalles av en såkalt «river». Utløsningen kan ifølge påstanden like godt skje på andre kjente måter, f. eks. som hos Henriksen ved en anordning med stempel og fenghette - det er for øvrig også her en friksjon som skaper gnisten.

Det kan være noe tvilsomt om uttrykket «riverbrannrør-arrangement» omfatter annet enn et brannrør som er utstyrt med «river» eller «rivtenner», men det synes ikke å være ualminnelig at uttrykket brukes i den mening, at det betegner en «utrivning» som ovenfor nevnt. I ethvert fall har ingeniør Corneliussen så vel som hans patentfullmektig, ingeniør Bryn, forstått det på denne måte. Det sees også brukt på samme måte i patent nr. 81 473, hvor det heter i beskrivelsen: «harpuner av den type som er utstyrt med sprenggranat og riverbrannrør, dvs. hvor granatens brannrør antennes ved hjelp av en avtrekkertråd som strammes når harpunen har trengt et bestemt stykke inn i dyret.» Dette patent er uttatt av en hvalskytter som må antas å kjenne den i praksis anvendte terminologi.

Det spørres så om den angivelige «inngrepsgjenstand», Henriksens «kombinerte tids- og avtrekksbrannrør» krenker Corneliussens patentrettigheter, m. a. o. «om det løser den samme oppgave og om der er anvendt den samme prinsipielle løsningstanke» (Alf B. Bryns kommentar side 211-212, jfr. høyesterettsdom i Rt-1933-529). At oppgaven er den samme kan ikke være tvilsomt. Løsningstanken må også sies å være den samme, nemlig en kombinasjon av tidsbrannrør og avtrekksbrannrør, hvilket etter rettens nettopp foretatte gjennomgåelse, må sies å være ensbetydende med «riverbrannrør» i den mening Corneliussen har brukt dette ord. Henriksens konstruksjon er nok i mange henseender forskjellig fra Corneliussens løsning, men det er likhet i det vesentlige.

Det springer straks i øynene at de to salgsprodukter i det rent ytre er svært like, hvilket ifølge ingeniør Corneliussens forklaring har forårsaket forvekslinger og således kan ha virket skadelig for Corneliussens omsetning. Dette er dog av mindre betydning. Det vesentlige er selvsagt den indre konstruksjon og her er som nevnt kombinasjonen det

Side:1131

avgjørende trekk. Men også de enkelte deler er like i viktige henseender. Tidsbrannrøret er i alt vesentlig utført etter samme prinsipp (rekylprinsippet) og riverbrannrør-arrangementets vesentlige egenskap er som nevnt også det samme, nemlig tenning av en kruttsats ved trådtrekk når harpunen er trengt et passende stykke inn i hvalen.

Forskjellighetene består i, at «riveren» er erstattet med et fjærspent stempel og fenghette, at tidsbrannrøret er innebygget i stempelet i stedet for å ligge ved siden av river-røret og at fenghettene og kruttet er anbrakt på en noe annen måte, samt at det er benyttet en sikringsstift. Særlig skal nevnes den ytterligere sikkerhet som Henriksen har oppnådd ved den anordning som er omhandlet i patent nr. 78 656, påstand nr. 3.

Det er mulig eller sannsynlig at Henriksens utførelse betegner et teknisk fremskritt, hvilket bekreftes ved den omstendighet at han har fått patent. Men det forhindrer ikke at han kjennes uberettiget til å fremstille og omsette produktet, når det som her antatt krenker Corneliussens eldre patent. Hvorvidt det kan godkjennes etter reglene om avhengighetspatent i patentlovens §9, §10 er det ikke rettens sak å avgjøre. Det beror bl.a. på om forbedringene er «av særlig viktighet for industrien».

Når Henriksens patentfullmektig legger så stor vekt på uttrykket i Corneliussens påstand 1: «at uavhengig av riverbrannrøret virkende tidsbrannrørarrangement», er å bemerke at Henriksens produkt også har denne uavhengighet, for så vidt det funksjonerer normalt. At det i tillegg hertil, i tilfelle av klikk ved avtrekksrørets stempelanslag, har en ekstra mulighet for direkte tenning av tennsatsen er vel som før nevnt en forbedring, men rokker etter rettens skjønn ikke ved det faktum at det i det vesentlige er samme idé og løsningstanke i Corneliussens patent og Henriksens «inngrepsgjenstand».

De forskjellige utførelseformer, som er vist i Henriksens patent nr. 76 396, men som ikke er brakt i handelen, er denne sak uvedkommende.

Ad 2. Det følger umiddelbart av patentlovens §38 første ledd, at Henriksen må fralegge seg den fortjeneste han måtte ha innvunnet ved de stedfunne patentinngrep.

Ad 3. Kravet om erstatning er derimot betinget av bevis for at Corneliussen har lidt tap som følge av patentinngrepene og for at Henriksen har handlet forsettlig («i ond tro») eller uaktsomt.

Det er intet opplyst fra Henriksens side på sakens nåværende trinn om størrelsen av hans omsetning, men da det gjelder en masseartikkel må det antas at Henriksens salg, selv om det ikke måtte ha vært særlig betydelig, har redusert Corneliussens omsetning. Etter rettens mening er det imidlertid ikke bevist at Henriksen har handlet forsettlig eller uaktsomt. Når han har oppnådd patent to ganger på rad uten innsigelse fra noe hold må det ha bestyrket ham i den tro, som er naturlig for enhver ærlig oppfinner, at hans oppfinnelse virkelig var en ny og fra Corneliussens helt forskjellig invensjon. Han fikk også medhold heri av sine patentingeniører, J. Botolfsen og Mogens Bugge så vel som av sin juridiske rådgiver. De skriftlige henvendelser fra Corneliussen og hans advokat var etter rettens mening ikke tilstrekkelig til å berøve Henriksen den gode tro, eller til å gjøre hans forhold uaktsomt.

Side:1132

Påstanden om erstatning tas derfor ikke til følge.

Ad 4. Post III i saksøkerens påstand blir å ta til følge i medhold av patentlovens §40, 2. punktum, men med den tilføyelse at inndragningen kan avverges ved at saksøkte for egen regning lar beholdningen ta i forvaring eller forsegle av det offentlige. - - -